Hei dagbok. Nå er vi Madagakar …….
Jeg må si at jeg sliter litt med å beskrive hva jeg føler nå, denne uken har vært full av inntrykk og jeg klarer ikke å fordøye mer enn halvparten…
Jeg tror jeg starter med inntrykk fra dagen i dag. Vi kom fra Paris i går. Når vi kjørte fra flyplassen og inn til byen virket alt livløst. Vi kom fra 8 grader i Paris til 28 grader på Antananarivo. Når vi kom ut av flyet såg alt greit ut, vi gikk i køen for dem som hadde fått utstett visum på forhånd og gikk ut fra at det skulle bli en smal sak å komme oss i gjennom passkontrollen. Det var bare en liten ting vi hadde oversett etter at vi fikk flybillettene. Vi har ikke retur billetter !!!.
Verken jeg eller Mona har ofret returen så mye som en ørliten tanke. Vi vet at vi har kontrakt på 18 måneder, men det er jo lang tid til det så vi har ikke brydd oss så nøye om det. De gassiske passmyndighetene derimot var svært interessert i når vi hadde tenkt oss hjemover. I og med at vi ikke hadde noe returbillett fikk vi ikke reise inn i landet, selv med gyldig visum.
Det er i en sådan stund at det er greit å ha ei venninne på plass som snakker gassisk. Vi fikk gitt beskjed til Hasina som stod ute, at hun måtte komme inn for å hjelpe oss å oversette. Etter at hun var kommet inn gikk ting veldig greit. Jun fortalte av vi var kommet fra Norge for å gjøre en innsats for turismen til landet, ( viktig å appellere til nasjonalfølelsene..) Vi kom oss i gjennom uten andre store problemer.
Når vi kom ut stod Mamy og ønsket oss hjertelig velkommen. Det var deilig å ha noen som snakket språket og som kunne kjøre oss direkte til destinasjonsstedet. Dette stedet er NMS sitt hovedkontor på Madagaskar. Stedet ligger praktfullt til oppe på en av mange høyder i Antananarivo. Vi har vært så heldige å få låne en gjesteleilighet her i noen dager før vi reiser til Antsirabe hvor vi får egen plass å bo.
Hovedinntrykket av byen når vi kjørte fra flyplassen var som sagt at det ikke var noe særlig til liv her. Det var ikke lys langs veien og dermed var det heller ikke så mye folk å se. Det låg en død bikkje midt i veg kanten og noen livredde katter sneik seg rundt husene, men utenom det var byen med ca 1,5 mill innbyggere så godt som folketom. Selvfølgelig såg vi bare en brøkdel av byen og vi kom til leiligheten ca kl 1.30 lokal tid og da var det kanskje ikke så rart.
Vi planla å møte Hasina på lørdag kl 10.30 for å få en kikk på byen før butikkene stengte. Så på lørdag formiddag kl 11 startet vi på sightseeing i Antananarivo. Det første som slo meg var den generelt lave standarden på alle fra, hus og infrastruktur. Madagaskar er et fattig land det visste jeg fra før, men jeg hadde ikke forestilt meg at fattigdommen var så synlig og så overveldende. Over alt hvor vi har vært i dag har vi sett fattigdom. Madagskar er ett av verdens fattigste land og det vises med all tydelighet overfor en naive nordmann. Vi går i gatene med ecco sandaler og fancy solbriller, og ser på barn, og voksne som ligger på gatene, uten mat, eller klær. Dette er realiteten og så snart vi kommer forbi er det et lite håp om litt penger som tennes. Det gir meg en flau smak når vi går rundt og ser på byen. Utallige ganger blir vi tilbudt diverse krimskrams for at vi skal legge igjen litt av vår overflod til dem som ikke har noen ting. Vi stikker opp som fyrtårn uansett hvor vi er, med et signal om at her er det noen som har mye mer enn resten av omgivelsene, og det er da ikke mer en rettferdig at de kan dele litt med resten ?.
Jeg snur meg rundt så snart jeg ser at noen prøver å ta kontakt med meg, jeg blir tatt av en følelse av uhygge, og mismot. Jeg har mer enn nok med å absorbere luktene og varmen om jeg ikke også skal forholde meg på et personlig plan til de som er i rundt meg. Det som skjer etter hvert er at jeg stenger inntrykkene ute. Det blir som å gå i en dokumentarfilm om u-land uten å være der selv. Man ser elendighet over alt, men tenker ikke på skjebnene bak den.
Jeg og Mona har bestemt oss for å gi penger til et prosjekt. Vi sparer opp i løpet av en måned for så å gi pengene til en organsisjon i landet som bruker dem til et nyttig formål. Dersom jeg begynner å gi til hver enkelt person jeg ser, vil det fort bli tomt i mine lommer, og jeg vi også oppmuntre neste person til å be om mer penger. Derfor blir det slik med oss. I hvertfall er det slik nå og så får vi se etter hvert hvordan det utvikler seg. En ting er i hvert fall sikkert. Det er ikke noe gøy å skille seg slik ut som vi gjør.
Dette er det første jeg skriver nå etter vi har kommet hjem fra tur. I dag ( lørdag) er alt nytt og selv om det høres fryktelig trist ut her er dette selvsagt ikke hele sannheten. Bildet er mer nyansert enn det som er beskrevet ovenfor, men i dag er det dette inntrykket jeg sitter igjen med.
Vi har jo sett mye flott natur, og mye flotte fugler i dag. I tilegg har vi vært på byens beste handlesenter for å se hva de har å by på. Utvalget var upåklagelig, men vi trengte ikke så mye så vi gikk mest rundt og såg på alt som var spennende. Før det var vi på lunch på en italiensk restaurant. Her spiste fire personer godt to retter med drikk for ca 170 kroner. Så det må man vel si var overkommelig.
I morgen er vi bedt på gudstjeneste og så skal vi på intervju med den lokale presse, så det kan jo bli spennende. Alt i all så er jeg spendt på hvordan de neste dagene og ukene kommer til å bli. Her er i hvert fall nok av utfordringer.
Til så lenge Ha det bra !!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar