Oksemarked, sykkeltur,
Jeg har hatt noen herlige dager med ferie og har begynt å få litt skrivekløe. I mitt siste innlegg på hjemme siden min var vi fortsatt på Nosy be, og det var litt avskjeds stemning i brevet mitt. Selv om det ubønnhørlig går mot slutten her nede på Madagaskar er det fortsatt en hel del opplevelser å fortelle om.
Ganske rett etter at vi kom hjem fra Antsirabe hadde vi en ekskursjon i nærområdet for å lade opp til at vi fikk skikkelig besøk. Vi sjekket ut en sykkelrute opp til en gammel vulkansks innsjø som heter tritriva. På vei opp dit syklet vi gjennom mange små pittoreske landsbyer. Vi syklet på lørdag og på denne dagen er det stort oksemarked i Antsirabe. Vi dro innom for å se hvordan dette foregikk.
Det er greit å sykle på denne tiden. Det har ikke regnet skikkelig på noen uker og veiene er tørre. Temperaturen ligger på rundt 20 grader og det er tørt i rundt oss. I regn tiden er det umulig å sykle på disse veiene. Oksekjerrene som er det vanligste fremkomstmiddelet graver seg ned i den gjørmete veien, og det kunne like gjerne vært en potet åker som er hovedferdsels åren til landsbyene i området.
Men tilbake til Oksemarkedet:
Tidlig om morgenen kommer aktørene inn fra landsbygde i området. Noen har gått flere dager for å komme til markedet i rett tid. Her kommer de med både ung stut og kviger for kanskje å kjøpe buskap som kan være med å skaffe nødvendige inntekter til familien. De som driver med melk på Madagaskar gjør det i grunn godt i forhold til andre bønner som dyrker ris og grønnsaker.¨
Men prisen for å begynne med melkeproduksjon er langt høyere enn å drive vanlig gårdsrift. Ei skikkelig melke ku kommer fort opp i 5-6 millioner gassiske franc og det er ofte flere årslønner for en gassisk bonde. Buskapen blir sluppet inn på et større området og så står det folk rundt om for å vurdere kvalitet og pris. Området fungerer selvsagt også som en arena hvor folk fra bygdene treffes. Her blir siste nytt utvekslet om hvem som er syk og hvem som har giftet seg siden sist. Gamle kara løser verdensproblem og fruene diskuterer familieproblemer. Bare det å gå rundt om å høre på de forskjellige samtalene er en sann fornøyelse.
Men vi går ikke uforstyrret gjennom mengdene: Hei kviting ! hvordan går det ? noe nytt som skjer , neeei ikke så mye nytt, men det siste jeg hørte var bla, bla bla, psst se der en kviting ! Han snakker vist gassiske også pussig !!!
I tillegg til krøtter og skravlekjerringer er det også en hel det andre kjøperer og selgerer i området. for er det noe gasserne er drivende dyktige til er det å sette seg opp en liten bod som tilbyr alt hva hjerte og mage ønsker. Her selges vårruller, nygrillet høns, brukte klær eller sykler i løsvekt for den som er måtte være interessert i det.
Vi tar en rask tur innom for å se på livet så går turen vår videre på humpete veier sørover og vest over. Vi sykler over elver og ser på konene som vasker tøyet sitt i eleven, hilser på gamle kara som sitter å filosoferer. Målet vårt for dagen er en vulkan innsjø som vi har planer om å besøke når neste gruppe kommer. Turen opp er ca 18 km på dårlig grus vei, men det er mye å se på veien og man trenger ikke nødvendigvis ta turen på ekspress fart. Vel fremme på innsjøen hadde vi en velfortjent lunsj og noen stille timer i solen.
Tilbake igjen gikk det mye radigere. Vi brukte vel gode tre timer opp men ned over gikk det på under en ½ brukte vi på turen hjem igjen. Vel hjemme ventet middag og dssert på oss.
Ha en fin uke
Venner
Lekebil og en venn
torsdag, august 12, 2004
onsdag, juni 16, 2004
16 juni 2004
Nermer seg slutten
Hei og hopp
Nå begynner vi på ny giv siden sist har det i grunn hendt utrolig mye. VI har vært gjennom den store muse jakten , vi har feiret 17 mai, vi har vært på to forskjellige turer, vi har sendt av gårde en konteiner med flyttegods og vi har truffet en del turister som er på gjennomfart her i Antsirabe og som vi har kunne hjelpe til å få en flott opplevelse.
Dersom vi begynner med det første først så var det da 17 mai i strålende solskinn her på det Norske tunet. Undertagnede var med i kullissene sammen med fruen og et par andre for å stå for det praktiske med matstell og pynting. Dagen startet med gudstjeneste i en av bygningene her på tunet. Og fortsatte med tog, mat og aktiviteter som hører med på feiring av Nasjonaldagen vår. Her var det sekkeløp, potet løp trampoline hopp og mange andre aktiviteter. I anledning dagen hadde vår nye ambassadør ( du viste kanskje ikke dette, men Norge har vedtatt å opprette ny ambassade i landet , og dermed utvide de diplomatiske båndene mellom de landene. For tiden er ambassaden inne på et hotellrom på Hotellrom på Hotell Hilton i Hovedstaden, men etter hvert ( du vet ting tar tid i diplomatiet, huset som ambassaden skal være i må godkjennes av folk i UD som må komme ens ærend ned hit for å godkjenne huset ...) skal Norge få et eget ambassadebygg og dermed vil de diplomatiske båndene styrkes. Og derfor på 17 mai fikk altså besøk av den nye ambassadøren. Selvfølgelig sammen med sin kjære kone og like selvfølgelig sammen med general konsulen Odd Gunnar Heffermehl som har bodd på Madagaskar i mer enn 30 år.. De kom i staselig bil med privat sjåfør og var tilstede under store deler av feiringen. Forøvrig blir det spennende å se hvilken funksjon den nye
ambassadøren får. Norge har sagt at de vil prioritere utdanning og kamp mot korrupsjon.
På kvelden etter at det var spist både is og drukket brus, var det klart for første jobb av og med Lyngstad Cinema corp., og Grydland wide world mission som denne kvelden viste den verdensberømte filmen Sound of music med ingen ringere en Julie Andrews i hovedrollen. Filmen ble vist på storskjerm på den norske skolen til stor forlystelse for alle fremmøtte. Dette ble en umiddelbar suksess og absolutt alle var einige om at det hadde vore ein fin dag.
Sånn cirka midt på dagen følte undertegnede ar det var behov for noe kjølig å leske strupene med. Jeg fikk med en av de andre Norske som bor på tunet og gikk på nærmeste gaterestaurant for å få en iskald pils på Nasjonale dagen. Mens vi satt der og pratet og funderte på hvor det blir av oss når vi kommer til Norge ble vi kontaktet av en litt underlig person fra Australia som var i området for å kjøpe stein. Han spurte fint om han kunne sette seg ned å slå av en prat etter at han hadde fortært middagen sin. For oss var ikke dette noe problem så etter en stund fikk vi hyggelig besøk av Hennig fra Australia som egentlig var fra Østtyskland, men som hadde flakket rundt i verden på forskjellige steder og nå hadde funnet seg godt til rette i Darwin i Australia. Hennig kunne fortelle at han egentlig drev med blomster produksjon (Heliconia ??) men en dag i uka + på fritiden drev han å slipte smykkesteiner.
Han hadde nettopp kommet til Antsirabe. Hjemme i Australia hadde han fått tillatelse fra kona ( han nærmet seg 65 år nå men hadde spurt pent om lov til å reise) for å reise på steintur. Hjemme i Darwin solgte han steinene som han slipte. Her på Madagaskar var han særlig interessert å kjøpe brut, altså uslipte steiner. Det første som slo meg ved Hennig var at selv om han såg ut som en slask og helt sikkert hadde levd et interessant liv som Vagabond virket han dønn ærlig ( noe som ikke er en selvfølge når det gjelder steinhandlerer her nede. Så da jeg hørte at han var interessert i å se på stein sa jeg at jeg var interessert i å lære om stein+ at jeg hadde bil til disposisjon og viste om en del markeder som solgte stein. Dermed ble vi enige om at jeg skulle hente ham dagen etter på hotellet. Jeg skulle kjøre ham rundt om på forskjellige plasser der det var stein å få kjøpt så skulle han holde bensin. Så neste dag troppet jeg opp og det ble to fine dager sammen med Hennig. Vi reiste rundt om på forskjellige steinmarkeder for å se på stein. I tillegg reiste vi inn til en liten landsby hvor de har en turmalin gruve, og såg på når landsbybeboerne vasket turmalin ut av elva. Det hele var en kjempe interessant opplevelse.
Etter å ha blitt litt bedre kjent fikk jeg vite at han nettopp hadde gjort et kupp ved å bli kjent med et av verdens største perleprodusent selskap som holder til ikke langt fra Darwin. Perleprodusenten trengte en del stender i smykkene som de laget, og Hennig hadde fått innpass hos dem som hoffleverandør av blomster og smykkesteiner. Så han viste meg med lite skjult stolthet en flott glosset katalog hvor han hadde fått fire sider med reportasje om blomster og stein virksomheten sin. Jeg regner med at dersom turen en dag går til Australia har jeg i hvert fall en kontakt som kan skaffe med billig overnatting...
Mens vi to reiste beyen rundt for å se på stein reiste Mona og en del andre på fjelltur til en topp som heter Ibity. Denne toppen ligger i samme området som vi var for å se på edelsten. Geologisk sett er det svært interessant å reise i området for det er utrolig mye forskjellige geologske fenomen rundt fjell toppen. Men det er en skikkelig fjelltur og man må i hvert fall regne 5-6 timer opp til toppen. Mona var skikkelig uheldig for ikke bare hadde hun store gnagsår etter fjellturen, men samme dag var vi inne i en hektisk periode av den store musejakten, og jeg hadde akkurat satt opp en skikkelig fin (gassisk ) rottefelle for på den måten å prøve å forsvare mitt renommé som mann i huset. Vel det gikk ikke annerledes enn at da vi var som mest intenst inne i jakten klarete Mona å tråkke midt i fella å få fella over et allerede eksisterende gnagsår på tåa. Jeg må virkelig si at den skjebnen unner jeg ikke min verste fiende, og i hvert fall ikke Mona !, men i hvert fall slutten på musevisa var at en dag for ikke så lenge siden da jeg skulle inn å se på noe annet fant jeg musen avgått borte i en krok. Så da får vi vel si at jakten er avslutte for denne gang, men det er tiden for kryp og rotter kommer inn i huset nå når det er så kaldt ute så det forundrer meg ikke om vi må ut på ny jakt om ikke alt for lenge.
Ikke mange dagene etterpå var vi på nytt på jakt etter nye reisemål for turister som skal ned til Madagaskar. Denne ganger gikk turen til det jeg vil kalle rosinen i pølsen av destinasjoner som vi har vært på her på Madagaskar, selv om det egentlig ikke kan sammenlignes med noe annet på Madagaskar, og når sant skal sies ser det vel egentlig ikke så mye gassisk over destinasjonen bortsett fra gasserne da. Turen gikk til Nosy-be. Dette betyr direkte oversatt stor-øy. Nosy-be er den største øye av en øy gruppe som ligger Nord vest for Madagaskar. Stedet er alt du forbinder med eksotiske stillehavs øyer eller andre øyer med idylliske strender, flotte korallrev, kokospalmer, piker, vin og sang !!
Vi reiste selvfølgelig opp i embetsmedbør, så vi var på jobb stort sett hele turen, men likevel går det jo an å ha det litt gøy..... Vi reiste opp på en fredag etter å ha fått et godt tilbud fra det innenlandske flyselskapet. Turen fra hovedstaden og opp gikk på litt over en time. Men mens det her oppe i høylandet er vinter og knappe 10 grader i snitt om dagen, var den laveste temperaturen vi hadde på de fem dagene vi var på Nosy-Be 22 grader. Selv i vannet er det aldri under 25 grader varmt.
De første dagene brukte vi på å gjøre oss kjent med Nosy-be. Dette er den største av øyene og det er her de fleste overnattingsstedene ligger. Spredt rundt om i forskjellige viker og bukter med potetmelaktig kritthvit sand strand og med en helt annen form for profesjonalitet enn det du finner ellers på Madagaskar er det ikke vanskelig i det hele tatt å trives på øya.
Vi var innom 18 forskjellige hotell og bungalow kompleks på de to første dagene. Dette er godt over 70 % av det som finnes og bortimot 100 % av det som er aktuellt for oss å innkvartere gjester på. Men når man sier at profesjonaliteten er på et helt annet nivå en det man finner på fastlandet må man også ta med at prisene er helt annerledes enn resten av landet. Den biligste plassen vi undersøkte låg på 40 euro natten, kun for å bo, og det er ganske dyrt dersom man
sammenligner prisene med det som finnes på fastlandet. Men når det er sagt så er det virkelig to forskjellige verdener vi snakker om . På Nosy-be har det vært vandt til en jevn strøm av turister helt fra 50 tallet og opp til i dag. Dette har selvfølgelig ikke bare positive sider. Som hvit mann rundt 30 som (prøver å ) går alene på øya blir man fort klar over hvilke andre hvite men som stort sett reiser alene på ferie til Nosy-be. Prostitusjon og trafficing er svært utbredt, og det er ofte direkte ubehagelig å gå på restaurant å se på en eller annen fransk middelaldrende feit ufyselig franskmann som sitter å klår på en lokal skjønnhet. For skjønnheter er det mange av på Nosy-be....., men de som ikke er så opptatt av å studere de innfødte kan likevel få flotte opplevelser. Vi reiste på to typiske utfarter til øyer som ligger en til to timer med båt syd for Nosy-be.
Den første turen gikk til en øy som heter Nosy Tany Kely. Her fikk de som ville det snorkle på et korall rev som låg 30 meter fra den kritt hvite stranden. En FANTASISK dyreverden under havoverflaten med all verdens fisker i alle regnbuens farger, havhest og til og med en havskillpadde såg vi der oppe. Jeg var uti til skinnet begynte å løsne fra fingrene, Jeg tok det som et tegn på at tiden var inne for å gå opp av vannet, men du verden for en opplevelse å svømme blant slik et fantastisk biologisk mangfold.
Etter en liten strekk på stranden ble vi vekket kaptein. Altså han som kjørte oss ut til øyene sammen med de andre turistene, i en liten åpen båt med påhengsmotor. ) Han kunne fortelle at det nå var dekket til fisk og skalldyrbuffet på stranden. Det var bare å ta med seg solkremen og skride til hverket. Her var det ferske reker, hummer, barrakuda, indre filet og krabbe som var kokt i kokos. Tilbehør var råkost og kokosris. Til slutt var det fersk banan, papaya og appelsin nyplukket i nærområdet sammen med en liten rom som hjelper til med fordøyelsen. Hmmmm, jo da det skal bli kjekt å komme tilbake til Norge, men du verden vi har det ikke så aller verst her heller !!.
Etter turen på Tany Kely reiste vi til en annen øy for å se på plante og dyrelivet. Nosy Komba er kjent for sine gode håndverkere, og flotte brukskunst. Her kom vi borti et parti med særdeles god og billig vanilje, ( snakk om flaks å komme midt i vaniljeinnhøstingen ) så unge ( Ikke fullt så ung lenger kanskje...) Lyngstad var ikke sen å be. Jeg benytte anledning og kjøpte i hvert fall en kvart kilo vanilje til den nette sum av ca 50 Norske kroner. Det tilsvarer ganske nøyaktig to stenger på rimi....
I tillegg til vanilje kjøpte vi masker og annet stæsj som vi tror vi kommer til å få bruk for i Norge, for det er jo ikke til å stikke under en stol at hjemreisen nærmer seg med stormskritt, og jo mer vi får sendt hjem med en konteiner som pr nå har gått, men som vi ikke viste hadde gått desto mer behagelig vil vår hjemreise blir, for med skal det åkke som.
Etter denne drømme turen fant damene ( vi fikk besøk av en venninne etter andre dagene på øya ) ut at de skulle pleie kroppene og få litt farge ved hotellet, så det ble bestemt at jeg skulle ta en ny tur neste dag til en øye enda lenge bort fra Nosy be, men tilsynelatende enda mer idyllisk en Tany-kely. Så neste dag troppet jeg opp på kontoret til han som arrangerte turer for å bli med på tur, denne gangen til Nosy Iranja. Denne øya kan best beskrives som Paradis på jord når man kommer dit med båt. Det er en forholdsvis liten øy som er delt i to med en sandbanke som det går an å gå over ved lavvann. I rundt er det asur blått hav så langt øyet kan se bare avbrudd av bittersmå øyer overgrodd av palmer og en og annen fiskeskøyte. På land holder damene til og enten passer barna eller forbereder neste måltid som aldri er langt unna.
-
Vi brukte tre timer ut til øya. Etter å ha inspisert stranden gikk jeg meg en tur innover. Det ligger et skikkelig luksus hotell på den delen av øya som ikke vi besøke. Denne øya er privat, og de på luksus ressorten er ikke særlig glad for besøk av andre som ikke betaler for å bo der, derfor hold vi oss på den ande delen av øya. På min vandring på øya traff jeg på en liten landsby for de som jobber på ressorten. De satt under et tak og laget mat til arbeiderne på ressorten. Ute stekte solen og det var i hvert fall gode tretti grader i skyggen. I tillegg var det fyrt opp med tre store bål som skulle brukes til å lage mat på. Det var utrolig varmt der inne men folk såg ut til å trives i varmen og folk virket stort sett fornøyde med tilværelsen. Uten at jeg vet det kan jeg tenke meg at arbeiderne på ressorten har under 5 norske kroner i timer, mens en natt ute på ressorten koster ca 81 euro, det sier vel litt om hvor galt det er.
Etter turen til Iranja var det bare en dag igjen av vårt opphold på Nosy be. Denne dagen benytte jeg til å spaserer litt rundt i gatene på øya. Fundere litt på hva som skjer videre når vi kommer hjem. Det er litt over en måned igjen før vi vender snutene hjem over for godt. Det er ikke tvil om at dette har vært et stort eventyr de 18 måneden vi har fått lov til å være her, og det blir nok litt av en forandring å komme hjem igjen, men, men det får vi ta når den tid kommer. Akkurat nå får vi prøve å nyte de siste ukene vi har her nede.
Ha en fin uke, så snakkes vi om ikke så alt for lenge.
Hallvor.
Hei og hopp
Nå begynner vi på ny giv siden sist har det i grunn hendt utrolig mye. VI har vært gjennom den store muse jakten , vi har feiret 17 mai, vi har vært på to forskjellige turer, vi har sendt av gårde en konteiner med flyttegods og vi har truffet en del turister som er på gjennomfart her i Antsirabe og som vi har kunne hjelpe til å få en flott opplevelse.
Dersom vi begynner med det første først så var det da 17 mai i strålende solskinn her på det Norske tunet. Undertagnede var med i kullissene sammen med fruen og et par andre for å stå for det praktiske med matstell og pynting. Dagen startet med gudstjeneste i en av bygningene her på tunet. Og fortsatte med tog, mat og aktiviteter som hører med på feiring av Nasjonaldagen vår. Her var det sekkeløp, potet løp trampoline hopp og mange andre aktiviteter. I anledning dagen hadde vår nye ambassadør ( du viste kanskje ikke dette, men Norge har vedtatt å opprette ny ambassade i landet , og dermed utvide de diplomatiske båndene mellom de landene. For tiden er ambassaden inne på et hotellrom på Hotellrom på Hotell Hilton i Hovedstaden, men etter hvert ( du vet ting tar tid i diplomatiet, huset som ambassaden skal være i må godkjennes av folk i UD som må komme ens ærend ned hit for å godkjenne huset ...) skal Norge få et eget ambassadebygg og dermed vil de diplomatiske båndene styrkes. Og derfor på 17 mai fikk altså besøk av den nye ambassadøren. Selvfølgelig sammen med sin kjære kone og like selvfølgelig sammen med general konsulen Odd Gunnar Heffermehl som har bodd på Madagaskar i mer enn 30 år.. De kom i staselig bil med privat sjåfør og var tilstede under store deler av feiringen. Forøvrig blir det spennende å se hvilken funksjon den nye
ambassadøren får. Norge har sagt at de vil prioritere utdanning og kamp mot korrupsjon.
På kvelden etter at det var spist både is og drukket brus, var det klart for første jobb av og med Lyngstad Cinema corp., og Grydland wide world mission som denne kvelden viste den verdensberømte filmen Sound of music med ingen ringere en Julie Andrews i hovedrollen. Filmen ble vist på storskjerm på den norske skolen til stor forlystelse for alle fremmøtte. Dette ble en umiddelbar suksess og absolutt alle var einige om at det hadde vore ein fin dag.
Sånn cirka midt på dagen følte undertegnede ar det var behov for noe kjølig å leske strupene med. Jeg fikk med en av de andre Norske som bor på tunet og gikk på nærmeste gaterestaurant for å få en iskald pils på Nasjonale dagen. Mens vi satt der og pratet og funderte på hvor det blir av oss når vi kommer til Norge ble vi kontaktet av en litt underlig person fra Australia som var i området for å kjøpe stein. Han spurte fint om han kunne sette seg ned å slå av en prat etter at han hadde fortært middagen sin. For oss var ikke dette noe problem så etter en stund fikk vi hyggelig besøk av Hennig fra Australia som egentlig var fra Østtyskland, men som hadde flakket rundt i verden på forskjellige steder og nå hadde funnet seg godt til rette i Darwin i Australia. Hennig kunne fortelle at han egentlig drev med blomster produksjon (Heliconia ??) men en dag i uka + på fritiden drev han å slipte smykkesteiner.
Han hadde nettopp kommet til Antsirabe. Hjemme i Australia hadde han fått tillatelse fra kona ( han nærmet seg 65 år nå men hadde spurt pent om lov til å reise) for å reise på steintur. Hjemme i Darwin solgte han steinene som han slipte. Her på Madagaskar var han særlig interessert å kjøpe brut, altså uslipte steiner. Det første som slo meg ved Hennig var at selv om han såg ut som en slask og helt sikkert hadde levd et interessant liv som Vagabond virket han dønn ærlig ( noe som ikke er en selvfølge når det gjelder steinhandlerer her nede. Så da jeg hørte at han var interessert i å se på stein sa jeg at jeg var interessert i å lære om stein+ at jeg hadde bil til disposisjon og viste om en del markeder som solgte stein. Dermed ble vi enige om at jeg skulle hente ham dagen etter på hotellet. Jeg skulle kjøre ham rundt om på forskjellige plasser der det var stein å få kjøpt så skulle han holde bensin. Så neste dag troppet jeg opp og det ble to fine dager sammen med Hennig. Vi reiste rundt om på forskjellige steinmarkeder for å se på stein. I tillegg reiste vi inn til en liten landsby hvor de har en turmalin gruve, og såg på når landsbybeboerne vasket turmalin ut av elva. Det hele var en kjempe interessant opplevelse.
Etter å ha blitt litt bedre kjent fikk jeg vite at han nettopp hadde gjort et kupp ved å bli kjent med et av verdens største perleprodusent selskap som holder til ikke langt fra Darwin. Perleprodusenten trengte en del stender i smykkene som de laget, og Hennig hadde fått innpass hos dem som hoffleverandør av blomster og smykkesteiner. Så han viste meg med lite skjult stolthet en flott glosset katalog hvor han hadde fått fire sider med reportasje om blomster og stein virksomheten sin. Jeg regner med at dersom turen en dag går til Australia har jeg i hvert fall en kontakt som kan skaffe med billig overnatting...
Mens vi to reiste beyen rundt for å se på stein reiste Mona og en del andre på fjelltur til en topp som heter Ibity. Denne toppen ligger i samme området som vi var for å se på edelsten. Geologisk sett er det svært interessant å reise i området for det er utrolig mye forskjellige geologske fenomen rundt fjell toppen. Men det er en skikkelig fjelltur og man må i hvert fall regne 5-6 timer opp til toppen. Mona var skikkelig uheldig for ikke bare hadde hun store gnagsår etter fjellturen, men samme dag var vi inne i en hektisk periode av den store musejakten, og jeg hadde akkurat satt opp en skikkelig fin (gassisk ) rottefelle for på den måten å prøve å forsvare mitt renommé som mann i huset. Vel det gikk ikke annerledes enn at da vi var som mest intenst inne i jakten klarete Mona å tråkke midt i fella å få fella over et allerede eksisterende gnagsår på tåa. Jeg må virkelig si at den skjebnen unner jeg ikke min verste fiende, og i hvert fall ikke Mona !, men i hvert fall slutten på musevisa var at en dag for ikke så lenge siden da jeg skulle inn å se på noe annet fant jeg musen avgått borte i en krok. Så da får vi vel si at jakten er avslutte for denne gang, men det er tiden for kryp og rotter kommer inn i huset nå når det er så kaldt ute så det forundrer meg ikke om vi må ut på ny jakt om ikke alt for lenge.
Ikke mange dagene etterpå var vi på nytt på jakt etter nye reisemål for turister som skal ned til Madagaskar. Denne ganger gikk turen til det jeg vil kalle rosinen i pølsen av destinasjoner som vi har vært på her på Madagaskar, selv om det egentlig ikke kan sammenlignes med noe annet på Madagaskar, og når sant skal sies ser det vel egentlig ikke så mye gassisk over destinasjonen bortsett fra gasserne da. Turen gikk til Nosy-be. Dette betyr direkte oversatt stor-øy. Nosy-be er den største øye av en øy gruppe som ligger Nord vest for Madagaskar. Stedet er alt du forbinder med eksotiske stillehavs øyer eller andre øyer med idylliske strender, flotte korallrev, kokospalmer, piker, vin og sang !!
Vi reiste selvfølgelig opp i embetsmedbør, så vi var på jobb stort sett hele turen, men likevel går det jo an å ha det litt gøy..... Vi reiste opp på en fredag etter å ha fått et godt tilbud fra det innenlandske flyselskapet. Turen fra hovedstaden og opp gikk på litt over en time. Men mens det her oppe i høylandet er vinter og knappe 10 grader i snitt om dagen, var den laveste temperaturen vi hadde på de fem dagene vi var på Nosy-Be 22 grader. Selv i vannet er det aldri under 25 grader varmt.
De første dagene brukte vi på å gjøre oss kjent med Nosy-be. Dette er den største av øyene og det er her de fleste overnattingsstedene ligger. Spredt rundt om i forskjellige viker og bukter med potetmelaktig kritthvit sand strand og med en helt annen form for profesjonalitet enn det du finner ellers på Madagaskar er det ikke vanskelig i det hele tatt å trives på øya.
Vi var innom 18 forskjellige hotell og bungalow kompleks på de to første dagene. Dette er godt over 70 % av det som finnes og bortimot 100 % av det som er aktuellt for oss å innkvartere gjester på. Men når man sier at profesjonaliteten er på et helt annet nivå en det man finner på fastlandet må man også ta med at prisene er helt annerledes enn resten av landet. Den biligste plassen vi undersøkte låg på 40 euro natten, kun for å bo, og det er ganske dyrt dersom man
sammenligner prisene med det som finnes på fastlandet. Men når det er sagt så er det virkelig to forskjellige verdener vi snakker om . På Nosy-be har det vært vandt til en jevn strøm av turister helt fra 50 tallet og opp til i dag. Dette har selvfølgelig ikke bare positive sider. Som hvit mann rundt 30 som (prøver å ) går alene på øya blir man fort klar over hvilke andre hvite men som stort sett reiser alene på ferie til Nosy-be. Prostitusjon og trafficing er svært utbredt, og det er ofte direkte ubehagelig å gå på restaurant å se på en eller annen fransk middelaldrende feit ufyselig franskmann som sitter å klår på en lokal skjønnhet. For skjønnheter er det mange av på Nosy-be....., men de som ikke er så opptatt av å studere de innfødte kan likevel få flotte opplevelser. Vi reiste på to typiske utfarter til øyer som ligger en til to timer med båt syd for Nosy-be.
Den første turen gikk til en øy som heter Nosy Tany Kely. Her fikk de som ville det snorkle på et korall rev som låg 30 meter fra den kritt hvite stranden. En FANTASISK dyreverden under havoverflaten med all verdens fisker i alle regnbuens farger, havhest og til og med en havskillpadde såg vi der oppe. Jeg var uti til skinnet begynte å løsne fra fingrene, Jeg tok det som et tegn på at tiden var inne for å gå opp av vannet, men du verden for en opplevelse å svømme blant slik et fantastisk biologisk mangfold.
Etter en liten strekk på stranden ble vi vekket kaptein. Altså han som kjørte oss ut til øyene sammen med de andre turistene, i en liten åpen båt med påhengsmotor. ) Han kunne fortelle at det nå var dekket til fisk og skalldyrbuffet på stranden. Det var bare å ta med seg solkremen og skride til hverket. Her var det ferske reker, hummer, barrakuda, indre filet og krabbe som var kokt i kokos. Tilbehør var råkost og kokosris. Til slutt var det fersk banan, papaya og appelsin nyplukket i nærområdet sammen med en liten rom som hjelper til med fordøyelsen. Hmmmm, jo da det skal bli kjekt å komme tilbake til Norge, men du verden vi har det ikke så aller verst her heller !!.
Etter turen på Tany Kely reiste vi til en annen øy for å se på plante og dyrelivet. Nosy Komba er kjent for sine gode håndverkere, og flotte brukskunst. Her kom vi borti et parti med særdeles god og billig vanilje, ( snakk om flaks å komme midt i vaniljeinnhøstingen ) så unge ( Ikke fullt så ung lenger kanskje...) Lyngstad var ikke sen å be. Jeg benytte anledning og kjøpte i hvert fall en kvart kilo vanilje til den nette sum av ca 50 Norske kroner. Det tilsvarer ganske nøyaktig to stenger på rimi....
I tillegg til vanilje kjøpte vi masker og annet stæsj som vi tror vi kommer til å få bruk for i Norge, for det er jo ikke til å stikke under en stol at hjemreisen nærmer seg med stormskritt, og jo mer vi får sendt hjem med en konteiner som pr nå har gått, men som vi ikke viste hadde gått desto mer behagelig vil vår hjemreise blir, for med skal det åkke som.
Etter denne drømme turen fant damene ( vi fikk besøk av en venninne etter andre dagene på øya ) ut at de skulle pleie kroppene og få litt farge ved hotellet, så det ble bestemt at jeg skulle ta en ny tur neste dag til en øye enda lenge bort fra Nosy be, men tilsynelatende enda mer idyllisk en Tany-kely. Så neste dag troppet jeg opp på kontoret til han som arrangerte turer for å bli med på tur, denne gangen til Nosy Iranja. Denne øya kan best beskrives som Paradis på jord når man kommer dit med båt. Det er en forholdsvis liten øy som er delt i to med en sandbanke som det går an å gå over ved lavvann. I rundt er det asur blått hav så langt øyet kan se bare avbrudd av bittersmå øyer overgrodd av palmer og en og annen fiskeskøyte. På land holder damene til og enten passer barna eller forbereder neste måltid som aldri er langt unna.
-
Vi brukte tre timer ut til øya. Etter å ha inspisert stranden gikk jeg meg en tur innover. Det ligger et skikkelig luksus hotell på den delen av øya som ikke vi besøke. Denne øya er privat, og de på luksus ressorten er ikke særlig glad for besøk av andre som ikke betaler for å bo der, derfor hold vi oss på den ande delen av øya. På min vandring på øya traff jeg på en liten landsby for de som jobber på ressorten. De satt under et tak og laget mat til arbeiderne på ressorten. Ute stekte solen og det var i hvert fall gode tretti grader i skyggen. I tillegg var det fyrt opp med tre store bål som skulle brukes til å lage mat på. Det var utrolig varmt der inne men folk såg ut til å trives i varmen og folk virket stort sett fornøyde med tilværelsen. Uten at jeg vet det kan jeg tenke meg at arbeiderne på ressorten har under 5 norske kroner i timer, mens en natt ute på ressorten koster ca 81 euro, det sier vel litt om hvor galt det er.
Etter turen til Iranja var det bare en dag igjen av vårt opphold på Nosy be. Denne dagen benytte jeg til å spaserer litt rundt i gatene på øya. Fundere litt på hva som skjer videre når vi kommer hjem. Det er litt over en måned igjen før vi vender snutene hjem over for godt. Det er ikke tvil om at dette har vært et stort eventyr de 18 måneden vi har fått lov til å være her, og det blir nok litt av en forandring å komme hjem igjen, men, men det får vi ta når den tid kommer. Akkurat nå får vi prøve å nyte de siste ukene vi har her nede.
Ha en fin uke, så snakkes vi om ikke så alt for lenge.
Hallvor.
fredag, mai 14, 2004
14 mai 2004
hoest
Hei alle sammen. her i Antsirabe går livet sin skeive gang. Etter påske har vi hatt en del papirarbeid som vi har jobbet med.
Blant annet har vi jobbet med å lage tegninger over hus som kanskje en vakker dag skal brukes til å ta i mot gjester ved tunet her på den Norske skolen. Videre har vi vært en tur tilbake til Fianarantsoa hvor vi pakket ned og tok med oss pikkpakket vårt som stod igjen der nede.
Jeg må vel innrømme at det er vemodig når vi nå sier farvel til byen for godt. Vi pakket i to dager, og så var vi på fest hos naboene. Det hele var ganske hyggelig.
Her nede begynner det nå å bli kjøligere og høst. Og med høsten kommer her som i Norge en del frukter og grønnsaker som vi ikke har ellers. Særlig er det mandarin og jordbær som er nydelige. Så akkurat for tiden fråtser vi
i ferskpresset mandarin jus, vi betaler ca 4 kroner kiloen, og det er det vel ikke så mye å si på. Men når det er sagt er det vel kanskje enda billigere fordi den gassiske valutaen har stupt som en stein de siste to- tre månedene.
For en 10-15 år sidn var 1000 gassiske franc verdt ca 7-12 kroner. Da vi kom i November 2002 var 1000 franc 1 krone og 20 øre. I dag er en 1000 gassiske franc verd ca 80 norske øre, og da kan man begynne tenke på hvor sparepengene til gasserne har tatt veien.
Der forsvinner rett foran øynene på dem. Dersom man satte in tilsvarende 1000 norske kroner i banker i desember ville man ikke hatt mer en 800 av disse i dag, på grunn av at kursen har svekket seg. Da er det kanskje ikke så rart at gasserne ikke sparer på pengene, men bruker de opp på det som måtte være det beste for tiden så snart de får anlednings til det.
På det Norske tunet er det stor aktivitet generelt for tiden. For det første er det 17 mai som kommer, og det må jo forberedes. I år har vi prøvd å legge listen litt lavere enn foregående år. Og i og med at det ikke er så mange som er med er det likevel nok og henge fingerer i. Mona og jeg har fått ansvar for å lage gryterett og potet stappe. Det regner jeg med skal gå greit.
På kvelden er bygdekino med sound of music som hoved film. Det andre som opptart folkene på tunet er det store flytte sjauet. I begynnelsen av Juni går det en konteiner fra Madagskar med båt til Norge, ( Jeg regner med at det ikke er noen direkte linje det er snakk om) Er vi heldige får vi varene som vi sender i oktober, men det gjør ikke så mye. Det som er kjekt er jo at vi kan få med oss så mye som vi vil. Konteineren er på over 30 m3 Så det skulle være plass nok til de aller fleste.
Vi har tegnet oss for 2m3 men det var før vi hadde noe som helst ide om hvor mye dette var. I etter tid ser vi at vi kanskje tok lit hardt i, men skitt au, jeg regner med at det ikke vil bli noe problem. Prikken over i-en er jo at vi får det levert på døren, så vi slipper å stresse med å hente det i egen bil osv så jeg regner med at da er det nok noen svingerforeldre som blir glade for å få ekstra kubikk med ting fra Madagaskar som de må passe på for oss til vi får oss et eget rede.
Her om dagen ble jeg kontaktet av rektor på en av skolene(FL-BS ( foreign language business school)) som undervising i Engelsk. Hun hadde kommet i en lei knipe. Hennes kurs i engelsk avsluttes etter syv måneder. Da har studentene en muntlig presentasjon av en oppgave som de har skrevet. Hele seansen varer i ca 30 min for hver student. De ti første minuttene er presentasjon av oppgaven, så er det spørsmål fra et panel om oppgaven. Deretter blir studentene bedømt etter hvor god presentasjon og hvor god oppgave de har skrevet. Problemet til rektor var at den ene av de tre som skulle sitte i panelet ikke hadde gitt liv i fra seg . Dermed ble jeg hanket inn i siste minutt. Jeg kom til skolen kl fem på etttermiddagen,
fikk 6 oppgaver i fanget som skulle være ferdig lest, og lage min. 10 spørsmål til hver oppgave til neste dag som i sin helhet gikk med til høring av studenter. Siden rektor var i knipe, og jeg hadde vært på skolen og snakket engelsk med elevene før, så takket jeg for tilbudet, og satte meg ned for å lese oppgavene. Det tok hele denne kvelden, men det var noen gode oppgaver blant de som jeg skulle lese. De forskjellige emnene som ble presentert var spennende. Vi hadde blant annet tema som kvegavl, silkeormoppdrett, hva er sjakk?, gassisk bryllupsforeberdelser, treplanting, og miljøvern. Oppgaven om bryllupsskikker i et tradisjonelt gassisk bryllup som jeg syntes var svært interessant.
Det som ikke var fullt så hyggelig var at en av studentene tydeligvis hadde funnet ut at det kunne gjøres på en enklere måte enn å skrive dem selv. Så hun hadde enten fått en gammel oppgave som hun har kopiert, eller så har hun vært på Internett for å hente en oppgave der. Siden det var såpass stor forskjell mellom det denne studenten hadde skrevet, og det hun presterte å si, ble det nok en ganske svett affære å være inne til høring. Etter påbud fra rektor fikk vi beskjed om å grille henne skikkelig om stoff som kunne være skrevet av andre enn henne. Generelt kan vi vel fastslå at det er et godt stykke igjen til de behersker engelsk godt, men likevel må man bare være glad for initiativet og å prøve å oppmuntre til videre studier.
På tunet har vi i det siste fått gleden av å stifte bekjentskap med 7 hvalper. Moren er en lokal tispe som har et godt øye til en av vaktbikkjene på tunet. ”Mike ” er den stolte faren, og som en hver god oppdratt vakt bikkje bjeffer han på alt og alle som nærmer seg. Moren som ellers fremstår som ganske ordinær har gjort den genistreken og laget et hi inne på det norske tunet like ved siden av der skilpaddene holder til. Slik er hun sikret oppmerksomhet og også kontinuerlig tilførsel av omsorg og mat til sitt avkom. Det går ikke an å plassere 7 små valper inne på et tun fullt av Norske misjonærer med unger uten at dette går upåaktet hen. Dermed har disse små krabatene fått en behandling som er en hver rasehund i USA verdig. Og når de små i tillegg er noen skikkelige hjerteknusere er vel dette ikke så rart. Problemet er jo at de vokser fort, og etter hvert må man bestemme seg for hvem som skal få en fremtid på det norske tunet og hvem som må få en annen skjebne…. Det gjenstår enda å se, men i skrivende stunde er det i hvert fall et yrende liv, og stort sett fryd og gammen
I tillegg til kvalpene og hundene, hønene, og kaninene, skilpaddene og kattene har vi også fått besøk inne i husene. I det siste har Mona påstått( uten nevneverdig grunn mener jeg ) at det er kakerlakker store som mus inne i veggene i leiligheten vår. Vel i går kveld da hun satt å jobbet på stuen fikk hun besøk av et eksemplar. Da var det en liten mus som tittet frem under et skap, og som du sikkert skjønner er det ikke bare,bare å ønske velkommen den nye gjesten. Dommen falt ganske kvikt, og det ble bestem at gjesten måtte avgå med døden innen et minimum av tid, og hvem andre en husbonden sjøl ble satt på saken for å eksskutere en sådan hendelse. Vel husbonden var ikke så overvettes glad for oppdraget, men innser vel at man blir nødt til å ta affære etter hvert. Første skritt vil da være å ta seg en tur på markedet for å kjøpe musefelle. Flere detaljer om den store musejakten følger for den som er interessert.
Når vi ikke jobber, eller om ettermiddagen så hender det ofte at jeg tar meg en sykkel tur for å se meg rundt om. Jeg begynner å bli ganske kjent i området nå, og jeg legger ved noen bilder fra den siste turen min. Dere får ha en fortsatt fin uke så snakkes vi vel i gjen om ikke så lenge.
Hallvor.
Hei alle sammen. her i Antsirabe går livet sin skeive gang. Etter påske har vi hatt en del papirarbeid som vi har jobbet med.
Blant annet har vi jobbet med å lage tegninger over hus som kanskje en vakker dag skal brukes til å ta i mot gjester ved tunet her på den Norske skolen. Videre har vi vært en tur tilbake til Fianarantsoa hvor vi pakket ned og tok med oss pikkpakket vårt som stod igjen der nede.
Jeg må vel innrømme at det er vemodig når vi nå sier farvel til byen for godt. Vi pakket i to dager, og så var vi på fest hos naboene. Det hele var ganske hyggelig.
Her nede begynner det nå å bli kjøligere og høst. Og med høsten kommer her som i Norge en del frukter og grønnsaker som vi ikke har ellers. Særlig er det mandarin og jordbær som er nydelige. Så akkurat for tiden fråtser vi
i ferskpresset mandarin jus, vi betaler ca 4 kroner kiloen, og det er det vel ikke så mye å si på. Men når det er sagt er det vel kanskje enda billigere fordi den gassiske valutaen har stupt som en stein de siste to- tre månedene.
For en 10-15 år sidn var 1000 gassiske franc verdt ca 7-12 kroner. Da vi kom i November 2002 var 1000 franc 1 krone og 20 øre. I dag er en 1000 gassiske franc verd ca 80 norske øre, og da kan man begynne tenke på hvor sparepengene til gasserne har tatt veien.
Der forsvinner rett foran øynene på dem. Dersom man satte in tilsvarende 1000 norske kroner i banker i desember ville man ikke hatt mer en 800 av disse i dag, på grunn av at kursen har svekket seg. Da er det kanskje ikke så rart at gasserne ikke sparer på pengene, men bruker de opp på det som måtte være det beste for tiden så snart de får anlednings til det.
På det Norske tunet er det stor aktivitet generelt for tiden. For det første er det 17 mai som kommer, og det må jo forberedes. I år har vi prøvd å legge listen litt lavere enn foregående år. Og i og med at det ikke er så mange som er med er det likevel nok og henge fingerer i. Mona og jeg har fått ansvar for å lage gryterett og potet stappe. Det regner jeg med skal gå greit.
På kvelden er bygdekino med sound of music som hoved film. Det andre som opptart folkene på tunet er det store flytte sjauet. I begynnelsen av Juni går det en konteiner fra Madagskar med båt til Norge, ( Jeg regner med at det ikke er noen direkte linje det er snakk om) Er vi heldige får vi varene som vi sender i oktober, men det gjør ikke så mye. Det som er kjekt er jo at vi kan få med oss så mye som vi vil. Konteineren er på over 30 m3 Så det skulle være plass nok til de aller fleste.
Vi har tegnet oss for 2m3 men det var før vi hadde noe som helst ide om hvor mye dette var. I etter tid ser vi at vi kanskje tok lit hardt i, men skitt au, jeg regner med at det ikke vil bli noe problem. Prikken over i-en er jo at vi får det levert på døren, så vi slipper å stresse med å hente det i egen bil osv så jeg regner med at da er det nok noen svingerforeldre som blir glade for å få ekstra kubikk med ting fra Madagaskar som de må passe på for oss til vi får oss et eget rede.
Her om dagen ble jeg kontaktet av rektor på en av skolene(FL-BS ( foreign language business school)) som undervising i Engelsk. Hun hadde kommet i en lei knipe. Hennes kurs i engelsk avsluttes etter syv måneder. Da har studentene en muntlig presentasjon av en oppgave som de har skrevet. Hele seansen varer i ca 30 min for hver student. De ti første minuttene er presentasjon av oppgaven, så er det spørsmål fra et panel om oppgaven. Deretter blir studentene bedømt etter hvor god presentasjon og hvor god oppgave de har skrevet. Problemet til rektor var at den ene av de tre som skulle sitte i panelet ikke hadde gitt liv i fra seg . Dermed ble jeg hanket inn i siste minutt. Jeg kom til skolen kl fem på etttermiddagen,
fikk 6 oppgaver i fanget som skulle være ferdig lest, og lage min. 10 spørsmål til hver oppgave til neste dag som i sin helhet gikk med til høring av studenter. Siden rektor var i knipe, og jeg hadde vært på skolen og snakket engelsk med elevene før, så takket jeg for tilbudet, og satte meg ned for å lese oppgavene. Det tok hele denne kvelden, men det var noen gode oppgaver blant de som jeg skulle lese. De forskjellige emnene som ble presentert var spennende. Vi hadde blant annet tema som kvegavl, silkeormoppdrett, hva er sjakk?, gassisk bryllupsforeberdelser, treplanting, og miljøvern. Oppgaven om bryllupsskikker i et tradisjonelt gassisk bryllup som jeg syntes var svært interessant.
Det som ikke var fullt så hyggelig var at en av studentene tydeligvis hadde funnet ut at det kunne gjøres på en enklere måte enn å skrive dem selv. Så hun hadde enten fått en gammel oppgave som hun har kopiert, eller så har hun vært på Internett for å hente en oppgave der. Siden det var såpass stor forskjell mellom det denne studenten hadde skrevet, og det hun presterte å si, ble det nok en ganske svett affære å være inne til høring. Etter påbud fra rektor fikk vi beskjed om å grille henne skikkelig om stoff som kunne være skrevet av andre enn henne. Generelt kan vi vel fastslå at det er et godt stykke igjen til de behersker engelsk godt, men likevel må man bare være glad for initiativet og å prøve å oppmuntre til videre studier.
På tunet har vi i det siste fått gleden av å stifte bekjentskap med 7 hvalper. Moren er en lokal tispe som har et godt øye til en av vaktbikkjene på tunet. ”Mike ” er den stolte faren, og som en hver god oppdratt vakt bikkje bjeffer han på alt og alle som nærmer seg. Moren som ellers fremstår som ganske ordinær har gjort den genistreken og laget et hi inne på det norske tunet like ved siden av der skilpaddene holder til. Slik er hun sikret oppmerksomhet og også kontinuerlig tilførsel av omsorg og mat til sitt avkom. Det går ikke an å plassere 7 små valper inne på et tun fullt av Norske misjonærer med unger uten at dette går upåaktet hen. Dermed har disse små krabatene fått en behandling som er en hver rasehund i USA verdig. Og når de små i tillegg er noen skikkelige hjerteknusere er vel dette ikke så rart. Problemet er jo at de vokser fort, og etter hvert må man bestemme seg for hvem som skal få en fremtid på det norske tunet og hvem som må få en annen skjebne…. Det gjenstår enda å se, men i skrivende stunde er det i hvert fall et yrende liv, og stort sett fryd og gammen
I tillegg til kvalpene og hundene, hønene, og kaninene, skilpaddene og kattene har vi også fått besøk inne i husene. I det siste har Mona påstått( uten nevneverdig grunn mener jeg ) at det er kakerlakker store som mus inne i veggene i leiligheten vår. Vel i går kveld da hun satt å jobbet på stuen fikk hun besøk av et eksemplar. Da var det en liten mus som tittet frem under et skap, og som du sikkert skjønner er det ikke bare,bare å ønske velkommen den nye gjesten. Dommen falt ganske kvikt, og det ble bestem at gjesten måtte avgå med døden innen et minimum av tid, og hvem andre en husbonden sjøl ble satt på saken for å eksskutere en sådan hendelse. Vel husbonden var ikke så overvettes glad for oppdraget, men innser vel at man blir nødt til å ta affære etter hvert. Første skritt vil da være å ta seg en tur på markedet for å kjøpe musefelle. Flere detaljer om den store musejakten følger for den som er interessert.
Når vi ikke jobber, eller om ettermiddagen så hender det ofte at jeg tar meg en sykkel tur for å se meg rundt om. Jeg begynner å bli ganske kjent i området nå, og jeg legger ved noen bilder fra den siste turen min. Dere får ha en fortsatt fin uke så snakkes vi vel i gjen om ikke så lenge.
Hallvor.
tirsdag, april 27, 2004
27 april 2004
Shalom Tur
Hei og takk for sist,
Siden sist jeg skrev på hjemmesiden min har Mona og meg vært på påsketur. Som den observante lesere kanskje har fått med seg skrev jeg sist at jeg skulle være med en annen gruppe korister på tur, men så ble det noe forandringer i siste liten, og det ble bestemt at jeg kunne reise sammen med Mona som skulle reise en gruppe opp til Mahajunga. Denne byen ligger nord vest på Madagaskar og vi har vært der en gang før. I fjor på denne tiden var vi med en gruppe dit opp og for de som er interessert idet har jeg limt inn referatet fra denne Helt nederst på siden.
Men tilbake til vår gruppe som kom den 28 mars.
Som vanlig ligger det en god del arbeid som er gjort før gruppen ankommer. Alt av hotellbookinger, busser og måltider de første dagene er forberedt så godt som mulig. slik at når gruppen kommer er det bare å smile å geleide gruppen inn til bussene for å kjøre dem inn til hotellet. I hvert fall i teorien er det så enkelt. I praksis kommer det en plass mellom 150 og 250 stykker ut en dør i en ankomsthall, Brorparten har ikke vært på Madagaskar før. Vi har ikke sett deltakerne før, og de har ikke sett oss før. Så første prioritet for oss er å samle troppene en avskjermet plass slik at vi er sikre på at vi får med oss alle sammen. Det neste problemet er bagasjen. På denne gruppen var det kun en av de som skulle være med på turen som ikke fikk bagasjen sin. Men totalt i gruppen på 14 nordmenn ( noen skulle ikke være med på vår tur ) var det tre som ikke fikk bagasjen sin, og det er litt i overkant av det man har tålmodighet til. Så hva gjør man dersom man ikke får bagasjen sin ?,
Det første man skal gjøre er å gå i klinsj med Air France. Man har krav på 400 000 gassiske galningar før man reiser fra flyplassen, men det er avhengig av at personen som ikke har fått sin bagasje er tilstede for å klage på dette. Fra vårt ståsted er det ikke så gunstig å la en hel gruppe reisende som har reist i over 12 timer bli stående på flyplassen til den ene har fått kranglet seg ferdig med Air France, derfor er det som regle noen av oss som tar denne jobben. Og som regel går det greitt. Så også denne gangen. Air France betalte ut, og vi kunne sende gjestene på hotellet. Men siden gjestene har et hektisk program med avreise tidlig neste morgen, ble vi enige om at jeg skulle kjøre etter med taxibrousse når bagasjen hadde komt til hovedstaden.
Taxibrousse er de små minibussene som går fra by til by her nede. Som regel er det Mazda, Toyota, eller Hunday som blir brukt. I en buss er det plass til to passasjerer fremme og tre i hver rekke i fire rekker bakover. Når bussen er full er det fullt, og når man skal sitte i 12 timer i en slik doning er ikke komfort noe man kan sette i høysetet. Når det i tillegg er oppi 40 grader i skyggen enkelte plasser så setter man pris på enesete når dman får dette tilbydt. Så mens resten av gruppen daffet av gårde i sin (etter forholdene) flotte Mitsubishi buss, kom jeg to dager etter i en gammel sliten Mazda. Men en hver form for transport har sin sjarme, og jeg ble i hvert fall godt kjent med nabo’n.
Vel fremme i Mahajunga fikk hun som hadde mistet bagasjen sin endelig klær å skifte til.
I byen var det lagt opp besøk på Shalom prosjektet som det ble skrevet om under. Deretter var det tid for å se hva byen hadde å by på av severdigheter. I tillegg var det en av de aller dristigste (havner høyt på en skala av samtlige turister vi har hatt med å gjøre) som ville inn på en gassisk frisør salong for å få av seg noe hår. Jeg skjønner han godt, for vi hadde en plass mellom 35 og 40 ºC hver eneste dag. Når vi ikke var på handlig eller på foredrag for å høre om Shalom prosjektet eller andre inntresanne foredrag om liv og levne i området ble det også litt tid til å slappe av i bassenget.
Når vi snakker om shopping var det vel spesielt en plass som gjorde inntrykk på turistene. Det er en mann i området som har gjort det til sin spesialitet å lage motiv av sand i forskjellige farger som han fyller på flasker og forsegler. Dette er presisjonsarbeide av ypperste sort, og krever et enormt tålmod. Her sitter det altså en kar ute i et skur. Og tømmer sand i forskjellig farger ned i en flaske. Og etter hvert som han arbeider og tiden går kommer det ene bildet etter det andre frem i sanden. Det er helt utrolig at det går ann. Sanden henter han fra at område ikke langt unna der han bor.
Etter lange og ”harde” dager ute i solen ble vi invitert til en misjonær familie på norsk kveldsmat. Jeg kan bare snakke for meg selv, men etter drøyt et år her ute er det lite som kan måle seg med et skikkelig kveldmål med grovt brød og hjemmelaget syltetøy. Jeg håper bare at de som var med på turen satte like stor pris på det som oss. Vi fikk besøk av det som kan kalles biskopen i denne kirkekretsen. Han fortalte litt om arbeidet sitt, og hvordan det var å være biskop på Madagaskar. Ikke mange biskoper i verden går til fots i flerfoldige timer for å komme frem til menighetene sine men dette var en av de vanlige fremkomstmåtene som benyttet seg av.
Etter kveldmat og informasjon gikk turen tilbake til hotellet og neste dag var tiden kommet for å reise opp til høglandet igjen og videre derfra og ned til regnskogen på øst. Men før vi kom så lang skulle vi ligge over på en presteskole for å se hvordan de hadde det. Dette var en presteskole som i sin tid var startet av NMS og som har mange venner i Norge. Den Gassiske rektoren på skolen har blant annet vært i Spjelkavik som prest. Vi ble innlosjert på misjonærstasjonen og de ansatte gjorde alt de kunne for at vi skulle få en så behagelig overnatting som overhodet mulig. Og selv om standarden på huset, kvaliteten på madrassene (for de som hadde madrass !!), ikke var det beste, at det ikke var vann i doen, men at man måtte helle vann i selv, selv om man må bo både to og tre på ett rom, at man ikke blir møtt av vennlige kelnere som kan presentere en tre retters meny, eller at man elektrisitet til langt på natt, og loppene får seg et skikkelig festmåltid selv om alt dette i bunn og grunn ikke er helt den standard man forventer når man er ute å reiser på tur med en ansvarlig arrangør, kan jeg ikke fri meg fra tanken om at dette var akkurat det som skulle til for at folk får se litt av hverdagen på Madagaskar. Og forresten, det som vi hadde på presteskolen må jo betegnes som det renests Hilton i forhold til de husene som elevene ved skolen bodde i.
Vi ble mottatt med åpne armer, folk lagde mat til oss, sang for oss, hentet vann til oss, vasket opp etter oss, smilte til oss, og presenterte det flotteste håndarbeid til oss som kanskje kunne være med på å spe på, på en ellers skral student inntekt. Jeg regner med at få av studentene (som har hele familier med kone og små barn) har mer en 200 norske kroner å leve for i måneden. Likevel er det ikke et surt ansikt å oppdrive, bare smilende ansikt: ”kom inn!, ja du må bare komme inn for å se hvordan vi har de her ! Min mann er dessverre ute på markene men slå dere ned i husets eneste sofa, som selvfølgelig fungerer som seng når kvelden kommer. Hvor kommer dere i fra? Norge, ja, vi har hørt mye om Norge, kaldt der ikke sant ? Nordmenn er snille som kommer hit på besøk for å se hvordan vi har det …..
Det blir unektelig to forskjellige verdener når vi kan sette oss in i bussen etter en
” hard ”natt (med besøk av både lopper og annet) for å slumre av med et glass cola og vente på neste måltid som blir servert rundt lunsj.
Vel nok om besøket på presteskolen, vi skulle videre ned til regnskogen og lemurene. For lemurer hører med når man er på Madagaskar. Turistene reiste ned til øst for å se på lemurer, mens jeg reiste ned til Antsirabe for å forerede ankomsten ned til den ”Norske” byen.
Parken de reiste til heter Andasiba nasjonalpark. Den ligger nord øst for Hovedstadne og strekker seg over 810 hektar. Her finnes det er rikt utvalg av både lemurer, endemiske fugler, orkideer, sjeldne frosker og andre reptiler. Parken er mest kjent for at den har en av få gjenværende kolonier av den største lemur typen.
Det var avtalen at de skulle komme til Antsirabe ca kl 1700 denne kvelden etter regnskog besøket, Og tiden gikk og jeg ventet,… etter hvert så ringte de og sa fra at de fortsatt hadde over fire timers kjøring igjen . De hadde kommet opp i en situasjon på vei opp fra regnskogen som gjorde at de hadde blitt mer enn tre timer forsinket. Hva situasjonen gikk ut på ?
Jo, nå skal du få høre: Fra hovedstaden og ned til regnskogen er det ca tre timers bilkjøring. Terrenget er bratt, man kan nesten tenke seg øst som en veldig skråning som går opp til et høyplatå hvor hovedstaden ligger. Vel nok om det , i en av oppoverbakkene ca en time fra hovedstaden var det en luring av en trailersjåfør som hadde blitt så iiiinnmari tissetrengt. Og når nøden er stor og man bare måååå på do hva gjør man da, jo selvfølgelig parkerer man vogntoget, med en gigantisk container og slår lens i første og beste…..oppoverbakke…. Det som videre hadde skjedd overrasket ingen, dersom de har vært her nede og sett den generelle standarden på kjøretøyene som ferdes her. Traileren med containeren hadde begynt å skli bakover, hengeren hadde vrid seg over på ande siden av veien og veltet, og dermed blokkert all ferdsel av trafikk både østover og vestover. De første som hadde kommet bak traileren hadde ventet i 16 timer ! litt av en tissepause !!
Vel etter mye om og men kom de endelig frem til Antsirabe hvor vi hadde fine dager. Her besøkte vi blindeskolen og Tombontsoa jordbruksskolen, vi såg på silkeproduksjon og papirproduksjon. Noen kjøpte med seg gull og edle stener mens andre var mer fornøyde med å se på. Allt i allt tror jeg deltakerne hadde en fin tur, og når vi endelig fikk sendt dem av gårde var både de og vi fornøyde.
Hallvor
Hei og takk for sist,
Siden sist jeg skrev på hjemmesiden min har Mona og meg vært på påsketur. Som den observante lesere kanskje har fått med seg skrev jeg sist at jeg skulle være med en annen gruppe korister på tur, men så ble det noe forandringer i siste liten, og det ble bestemt at jeg kunne reise sammen med Mona som skulle reise en gruppe opp til Mahajunga. Denne byen ligger nord vest på Madagaskar og vi har vært der en gang før. I fjor på denne tiden var vi med en gruppe dit opp og for de som er interessert idet har jeg limt inn referatet fra denne Helt nederst på siden.
Men tilbake til vår gruppe som kom den 28 mars.
Som vanlig ligger det en god del arbeid som er gjort før gruppen ankommer. Alt av hotellbookinger, busser og måltider de første dagene er forberedt så godt som mulig. slik at når gruppen kommer er det bare å smile å geleide gruppen inn til bussene for å kjøre dem inn til hotellet. I hvert fall i teorien er det så enkelt. I praksis kommer det en plass mellom 150 og 250 stykker ut en dør i en ankomsthall, Brorparten har ikke vært på Madagaskar før. Vi har ikke sett deltakerne før, og de har ikke sett oss før. Så første prioritet for oss er å samle troppene en avskjermet plass slik at vi er sikre på at vi får med oss alle sammen. Det neste problemet er bagasjen. På denne gruppen var det kun en av de som skulle være med på turen som ikke fikk bagasjen sin. Men totalt i gruppen på 14 nordmenn ( noen skulle ikke være med på vår tur ) var det tre som ikke fikk bagasjen sin, og det er litt i overkant av det man har tålmodighet til. Så hva gjør man dersom man ikke får bagasjen sin ?,
Det første man skal gjøre er å gå i klinsj med Air France. Man har krav på 400 000 gassiske galningar før man reiser fra flyplassen, men det er avhengig av at personen som ikke har fått sin bagasje er tilstede for å klage på dette. Fra vårt ståsted er det ikke så gunstig å la en hel gruppe reisende som har reist i over 12 timer bli stående på flyplassen til den ene har fått kranglet seg ferdig med Air France, derfor er det som regle noen av oss som tar denne jobben. Og som regel går det greitt. Så også denne gangen. Air France betalte ut, og vi kunne sende gjestene på hotellet. Men siden gjestene har et hektisk program med avreise tidlig neste morgen, ble vi enige om at jeg skulle kjøre etter med taxibrousse når bagasjen hadde komt til hovedstaden.
Taxibrousse er de små minibussene som går fra by til by her nede. Som regel er det Mazda, Toyota, eller Hunday som blir brukt. I en buss er det plass til to passasjerer fremme og tre i hver rekke i fire rekker bakover. Når bussen er full er det fullt, og når man skal sitte i 12 timer i en slik doning er ikke komfort noe man kan sette i høysetet. Når det i tillegg er oppi 40 grader i skyggen enkelte plasser så setter man pris på enesete når dman får dette tilbydt. Så mens resten av gruppen daffet av gårde i sin (etter forholdene) flotte Mitsubishi buss, kom jeg to dager etter i en gammel sliten Mazda. Men en hver form for transport har sin sjarme, og jeg ble i hvert fall godt kjent med nabo’n.
Vel fremme i Mahajunga fikk hun som hadde mistet bagasjen sin endelig klær å skifte til.
I byen var det lagt opp besøk på Shalom prosjektet som det ble skrevet om under. Deretter var det tid for å se hva byen hadde å by på av severdigheter. I tillegg var det en av de aller dristigste (havner høyt på en skala av samtlige turister vi har hatt med å gjøre) som ville inn på en gassisk frisør salong for å få av seg noe hår. Jeg skjønner han godt, for vi hadde en plass mellom 35 og 40 ºC hver eneste dag. Når vi ikke var på handlig eller på foredrag for å høre om Shalom prosjektet eller andre inntresanne foredrag om liv og levne i området ble det også litt tid til å slappe av i bassenget.
Når vi snakker om shopping var det vel spesielt en plass som gjorde inntrykk på turistene. Det er en mann i området som har gjort det til sin spesialitet å lage motiv av sand i forskjellige farger som han fyller på flasker og forsegler. Dette er presisjonsarbeide av ypperste sort, og krever et enormt tålmod. Her sitter det altså en kar ute i et skur. Og tømmer sand i forskjellig farger ned i en flaske. Og etter hvert som han arbeider og tiden går kommer det ene bildet etter det andre frem i sanden. Det er helt utrolig at det går ann. Sanden henter han fra at område ikke langt unna der han bor.
Etter lange og ”harde” dager ute i solen ble vi invitert til en misjonær familie på norsk kveldsmat. Jeg kan bare snakke for meg selv, men etter drøyt et år her ute er det lite som kan måle seg med et skikkelig kveldmål med grovt brød og hjemmelaget syltetøy. Jeg håper bare at de som var med på turen satte like stor pris på det som oss. Vi fikk besøk av det som kan kalles biskopen i denne kirkekretsen. Han fortalte litt om arbeidet sitt, og hvordan det var å være biskop på Madagaskar. Ikke mange biskoper i verden går til fots i flerfoldige timer for å komme frem til menighetene sine men dette var en av de vanlige fremkomstmåtene som benyttet seg av.
Etter kveldmat og informasjon gikk turen tilbake til hotellet og neste dag var tiden kommet for å reise opp til høglandet igjen og videre derfra og ned til regnskogen på øst. Men før vi kom så lang skulle vi ligge over på en presteskole for å se hvordan de hadde det. Dette var en presteskole som i sin tid var startet av NMS og som har mange venner i Norge. Den Gassiske rektoren på skolen har blant annet vært i Spjelkavik som prest. Vi ble innlosjert på misjonærstasjonen og de ansatte gjorde alt de kunne for at vi skulle få en så behagelig overnatting som overhodet mulig. Og selv om standarden på huset, kvaliteten på madrassene (for de som hadde madrass !!), ikke var det beste, at det ikke var vann i doen, men at man måtte helle vann i selv, selv om man må bo både to og tre på ett rom, at man ikke blir møtt av vennlige kelnere som kan presentere en tre retters meny, eller at man elektrisitet til langt på natt, og loppene får seg et skikkelig festmåltid selv om alt dette i bunn og grunn ikke er helt den standard man forventer når man er ute å reiser på tur med en ansvarlig arrangør, kan jeg ikke fri meg fra tanken om at dette var akkurat det som skulle til for at folk får se litt av hverdagen på Madagaskar. Og forresten, det som vi hadde på presteskolen må jo betegnes som det renests Hilton i forhold til de husene som elevene ved skolen bodde i.
Vi ble mottatt med åpne armer, folk lagde mat til oss, sang for oss, hentet vann til oss, vasket opp etter oss, smilte til oss, og presenterte det flotteste håndarbeid til oss som kanskje kunne være med på å spe på, på en ellers skral student inntekt. Jeg regner med at få av studentene (som har hele familier med kone og små barn) har mer en 200 norske kroner å leve for i måneden. Likevel er det ikke et surt ansikt å oppdrive, bare smilende ansikt: ”kom inn!, ja du må bare komme inn for å se hvordan vi har de her ! Min mann er dessverre ute på markene men slå dere ned i husets eneste sofa, som selvfølgelig fungerer som seng når kvelden kommer. Hvor kommer dere i fra? Norge, ja, vi har hørt mye om Norge, kaldt der ikke sant ? Nordmenn er snille som kommer hit på besøk for å se hvordan vi har det …..
Det blir unektelig to forskjellige verdener når vi kan sette oss in i bussen etter en
” hard ”natt (med besøk av både lopper og annet) for å slumre av med et glass cola og vente på neste måltid som blir servert rundt lunsj.
Vel nok om besøket på presteskolen, vi skulle videre ned til regnskogen og lemurene. For lemurer hører med når man er på Madagaskar. Turistene reiste ned til øst for å se på lemurer, mens jeg reiste ned til Antsirabe for å forerede ankomsten ned til den ”Norske” byen.
Parken de reiste til heter Andasiba nasjonalpark. Den ligger nord øst for Hovedstadne og strekker seg over 810 hektar. Her finnes det er rikt utvalg av både lemurer, endemiske fugler, orkideer, sjeldne frosker og andre reptiler. Parken er mest kjent for at den har en av få gjenværende kolonier av den største lemur typen.
Det var avtalen at de skulle komme til Antsirabe ca kl 1700 denne kvelden etter regnskog besøket, Og tiden gikk og jeg ventet,… etter hvert så ringte de og sa fra at de fortsatt hadde over fire timers kjøring igjen . De hadde kommet opp i en situasjon på vei opp fra regnskogen som gjorde at de hadde blitt mer enn tre timer forsinket. Hva situasjonen gikk ut på ?
Jo, nå skal du få høre: Fra hovedstaden og ned til regnskogen er det ca tre timers bilkjøring. Terrenget er bratt, man kan nesten tenke seg øst som en veldig skråning som går opp til et høyplatå hvor hovedstaden ligger. Vel nok om det , i en av oppoverbakkene ca en time fra hovedstaden var det en luring av en trailersjåfør som hadde blitt så iiiinnmari tissetrengt. Og når nøden er stor og man bare måååå på do hva gjør man da, jo selvfølgelig parkerer man vogntoget, med en gigantisk container og slår lens i første og beste…..oppoverbakke…. Det som videre hadde skjedd overrasket ingen, dersom de har vært her nede og sett den generelle standarden på kjøretøyene som ferdes her. Traileren med containeren hadde begynt å skli bakover, hengeren hadde vrid seg over på ande siden av veien og veltet, og dermed blokkert all ferdsel av trafikk både østover og vestover. De første som hadde kommet bak traileren hadde ventet i 16 timer ! litt av en tissepause !!
Vel etter mye om og men kom de endelig frem til Antsirabe hvor vi hadde fine dager. Her besøkte vi blindeskolen og Tombontsoa jordbruksskolen, vi såg på silkeproduksjon og papirproduksjon. Noen kjøpte med seg gull og edle stener mens andre var mer fornøyde med å se på. Allt i allt tror jeg deltakerne hadde en fin tur, og når vi endelig fikk sendt dem av gårde var både de og vi fornøyde.
Hallvor
onsdag, april 14, 2004
14 april 2004
Vetiver planten
Hørt om Vetiver ?
Ikke det nei, vel du er ikke den eneste.
Hørt om FCE ?
Ikke det heller nei, vel jeg skrev en liten reisekildring i November om turen Mona og jeg hadde ned til Mannakara på øst kysten. Vi reiste med den smalsporede jernbanen FCE( fianar cote est) i ca 16 mil ned til kysten fra høylandet i Fianar. Turen var en fantastisk opplevelse og gav et lite utsnitt av den variasjonen som finnes i dette enorme landet. En av grunnene til at vi kunne ta denne turen er at det er en hel del folk både gasserer og andre som har et brennende ønske om at denne banen skal være operativ, selv om den på mange måter har oddsene i mot seg. For 2 år siden gikk store deler av banene med i ødeleggelsene av en av de sterkeste syklonene som har vært i området på lenge. Normalt sett tåler østkysten godt sykloner, men på grunn av en utstrakt bruk av tavy (Slash and burn teknikk) har jordsmonnet i området langs jernbanen mistet all sin stabilitet og da kom enorme vannmengder skjedde det som måtte skje. Over 280 jordas kunne man regne langs banen i kjølvannet av syklonen, Store deler av banen ble skylt vekk og dette resulterte igjen til at flere tusen ikke fikk avsetning på jordbruksproduktene sine.
Et lite tilbakeblikk på hva jeg skrev om FCE og den lokale økonomien tilknyttet jernbanen:
På Madagaskar generell og derfor også i området mellom Fianarantsoa og Manakara på østkystene er det ris som er den primære næringskilden. Det er ris som er mat, resten er kun fyll. En gasser spiser gjerne tre rismåltider om dagen, supplert med kjøtt, frukt og grønnsaker. Nedover mot østkystene er terrenget ganske bratt. Man kan si at hele østkysten er som en bratt skråning opp til en høyderygg som strekker seg gjennom midten av landet. I dette bratte landskapet som tidligere bare har vært skog, har det tradisjonelt sett ikke vært dyrket ris andre plasser enn i bunnen av forskjellige dalføre. Risen som blir dyrket i mesteparten av Madagaskar er avhangig av å stå i vann hele tiden mens den vokser, og i de bratte skråningen på øst er dette tungvindt og vanskelig å få til. Derimot er det ideelt for dyrking av forskjellige frukter og kaffe. Disse vokser i skråningen og i tillegg til å være et attraktiv bytte til ris er trærne også med på å stabilisere jordmonnet mot erosjon, som ellers på Madagaskar er et stort problem. Det er viktig at produksjonen av frukt, og kaffe fortsetter og det er også viktig at man finner måter å unngå å brenne ned skogen på til fordel for ris dyrking. På grunn av synkende kaffepriser har det i det siste vært en utvikling mot mer risproduksjon. Sviktende avsetning på frukt ( på grunn av at banen ikke har gått regelmessig) gjør at bøndene vil brenne ned skog for å så ris i den næringsrike asken. Dette gir en god gevinst på kortsikt men på lang sikt er dette katastrofalt for områdene. Jorden er etter noen sesonger med ris dyrking helt utarmet. Den lille næringen som finnes i jorden fra før blir brukt opp, og så må bonden ut å hogge ned mer regnskog for å plante ris på andre områder. Prosessen er på flere måter ødeleggende for landet. For det første forsvinner regnskogen med artsmangfoldet av planter og dyr som finnes der. For det andre øker jorderosjonen når skogen forsvinner. Røttene til trærne er med på å ”feste” jorden, og sørger for en regulering av vannet, slik at man unngår oversvømmelser. I tillegg gir bladverk skygge og ly så blad og døde dyr forråtner på plassen og bli næring til andre planter og dyr. Slik fortsetter prosessen kontinuerlig i en sunn og frisk regnskog. Men hva er det som skjer dersom man tar bort trærne ? For det første tar man bort det som virker som en fysisk stabilisator på jordmonnet. Så når det kommer regn ( og det gjør det stort sett hele tiden her nede på østkysten) tar regnet med seg jord planter og døde insekt ned til nærmeste elv, og etter hvert som denne prosessen pågår vil det skje en stadig utarming av jorden. Ingen næringsstoffer tilføres fra blad og døde insekter og enorme mengder av jord blir skylt ut i havet hvert år. De store elvene som renner ut i havet er tydelige bevis på prosessen som foregår. Uti havet kan man se lange ”blodårer” hvert år av sand og jord som blir skylt rett til havs. Næringsstoffene som ellers skulle gitt god avkastning av frukt og annen mat går rett i sjøen. Dette er i sin tur med på å ødelegge de marinbiologiske miljøet i de skjøre vannmiljøene ved kysten av Madagaskar.
Dersom banen er oppe og går får bøndene i området avsetning på varene som blir produsert og dermed trenger de ikke å brenne skog for å dyrke ris eller maniok. Men her som ellers på Madagaskar merker folket vanstyret som har vært de siste 20 årene. Økonomien i banen har til tilder vært helt bunnskrapt, og på grunn av mangel på penger til vedlikehold og skikkelig drifting har regelmessigheten til banen vært så som så. Dette ryktes også blant de som har lyst til å reise med banen for fornøyelsens skyld og dermed svikter også de av turistene som kunne tenke seg en slik tur. For er det en ting man ikke har råd til på Madagaskar når man kun har 14 dager til disposisjon er det å stå på en jernbanestasjon midt i gokk i 2 dager og vente på at reservedelene kommer fra en eller annen plass. Frem til ikke så lenge var dette det normale omkvedet når det gjaldt banen ned til Manankara, og mange fryktet at det skulle gå med denne som det har gått med linjen fra Antsirabe til Tana, nemlig at det blir så forfallent langs linjen og så dyrt å pusse opp, at man tilsutt blir nødt til å legge ned linjen. Faktisk skjedde dette på FCE (Fianar cote est ) etter to store sykloner som herjet på østkysten i løpet av to uker på våren 2000. Bare massiv hjelp fra bland andre USAID og andre private donorer har førte til at linjene kunne åpnes igjen etter tre måneder. I løpet av månedene som linjen låg nede ble de lokale bøndene hardt rammet på grunn av at de ikke fikk avsetning på varene som ble produsert langs toglinjen. Flerfoldige tonn med bananer og andre matvarer råtnet på stasjonene langs toglinjen fordi det ikke var mulig å få fraktet maten opp til markedene.
Etter syklonen i 2000 ble det satt i gang arbeide for å unngå lignende katastrofer i fremtiden, Og det er her vetiver kommer inn som en viktig brikke i et prosjekt som til nå ser svært lovende ut. For det er ikke bare å bestemme at man ikke kan få plante ris og hugge ned skogen for å bevare natur og tog linjer. Man må kunne tilby et alternativ som i fremtiden er minst like attraktiv som ris dyrking.
Vetiver er en gress plante som har et ekstremt rot system. Rotsystemet kan minne om en gammeldags barberkost . Mange tette røtter som suger seg fast i vegetasjonen og trenger forholdsvis hurtig ned i jorden, ( ca en meter etter 6 mnd. ) Planten formerer seg gradvis. Røttene sørger for å holde jordmonnet på plass. Etter at planten vokser kan de klippes og avfallet brukes som næringsrik gjødsel for andre vekter.
Her på Madagaskar er det få ting som kan måle seg med akkurat risdyrking. Ikke bare er ris hovednæringskilden i alle måltid, men risen blir også sett på som et bindeledd mellom forfedrene og de nålevende. Forfedrene er i mange sammenhenger de som har størst påvirkning for den nålevende slekt og man skal hedre forfedrene i alt man gjør.
Så hvordan få lokalefolkning til å gi opp ris dyrking / maniok dyrking langs jernbane skinnene og få dem til å dyrke andre ting som er like økonomisk gunstig, samtidig som man stabiliserer jorden langs skinnene så de bedre tåler regnet som kommer.
Det første som ble gjort etter at banen var ryddet etter den store syklonen i området i 2000 var å gå i gang med en skikkelig sjarm offensiv. Man arrangerte ”the great train party” hvor toget ble tatt i bruk som en formidlingsorgan. Bak på toget hadde man rigget til en mobil scene hvor det ble fremført en sang som oppfordret lokalbefolkingen til å ta vare på togbanen. I tillegg ble det spilt dukketeater med tema som gikk i samme retning. Dette er ikke hverdagskost for den alminnelige gasser, og det hele må kunne betraktes som en stor suksess. Etter forestillingen ble en av landsbyenes fremste representanter tatt med til en by som ligger midt på strekningen mellom Fianar og Manakara. Her var alt lagt til rette for idémyldring for hvordan man best kunne bevare denne banen.
For å være et attraktivt tilbud til bøndene i området langs jernbanen ble det fokusert på en del viktige faktorer i prosjektet. Gjennom et samarbeid med banen skulle bøndene på langsikt være mindre sårbare for sykloner og jordas, man skulle få tilgang til å dyrke frukt som etter hvert kan gi en kjærkommen inntekt, og man fikk et rettmessig tillatelse til å drive jordbruk langs jernbaneskinnene. Dette var noe som man i tidligere tider ikke hadde tatt så nøye, og mange av de som dyrket lang linjene var ”løsgjengere ” som har slått seg ned lang linjene for å starte å dyrke. I tidligere tider var dette ikke sett så nøye på fra jernbaneledelsens side, bare de ikke plantet trær langs disse jordstykkene fordi planting av trær som regel innebar en innrømmelse av eierskap, dvs. den som eide treet eide også grunnen som treet stod på. Derfor plantet bøndene i området ris og Maniok og av og til banan i disse bratte skråningene langs jernbanen. Alle disse vekstene har et grunt rot system som ikke virker stabiliserende, snarere tvert i mot, Manioken som ligner en brun/grå stor gullerot blir revet opp like før regntiden og er med på ytterligere å desstabilisere jordsmonnet. For å unngå tiltak som forverrer jorderosjonen ble tre komponenter lagt til grunn for en utvikling.
(i) bøndene som ble med på dette opplegget måtte plante veiver i rekker for å stabilisere skråningene langs jernbanen.
(ii) Man skulle plante alternative vekster som kunne høstes årlig mellom vetiver rekken slik at man umiddelbart kunne få ersating for den produksjonen som man mistet ved ikke å plante ris, maniok
(iii) Man skulle plante vekster( gratis fra prosjektets side ) med en mer langvarig tidshorisont som skulle skaffe langvarige inntekter og også videre være med på å stabilisere jordmonnet.
Stabilisering av skråningene blir satt opp i ”moduler”. Hver modul er 10 X 10 meter, og hver modul har en rekke med vetiver for hver høydeenhet. Dette betyr at en modul har forskjellig mengde med vetiver alt etter hvor bratt det er i skråningen. En typisk modul har mellom 6 til 10 rader med vetiver planter, ( til sammen ca 600 -100 vetiver planter ) mellom disse radene blir det plantet en erstatning for risen, enten, ananas , mais eller bønner) I tillegg kommer planting av frukt tre som skal gi en årlig langvarig lønnsom avkastning. Fem forskjellige langsiktige plantinger skal være med på å sikre mangfold blant bøndene, men fellers for de alle er at de har et rotesystem som er med på stabilisere i stedet for å ødelegge skråningen langs banen. De fem forskjellige artene som kan dyrkes i modulene er : kaffe, brødfrukt, sitrus( appelsin, mandarin, sitron, grapefrukt o.l.), epler, og krydder ( kanel og pepper )
Etter hvert som vetiveren vokser og formerer seg vil det være et overskudd av planter som kan høstes og selges videre til jernbanen eller til andre veiprosjekt i Madagaskar. Slik kan bøndene etter hvert få andre inntektskilder en produksjon av ris og grønnsaker. Etter hvert som tiden går vil de forskjellige treene begynner å produsere frukt som gir ekstra inntekter, i tillegg gir avlingen av mais, bønner og ananas et kjærkomet tilskudd til kostholdet.
Det har nå gått mer enn tre år siden man begynte å arbeide med dette prosjektet. Og pr i dag er banen oppe og går mer regelmessig enn den har gjort på lange tider. Det var i fjor et massivt regnvær i regionen uten at dette førte til ødeleggelser av alvorlig art. Dette skyldes i hovedsak at man har rensket opp systemsetet som tar av for vann langs banen, i tillegg er det plantet mer enn 2,6 millioner planter av vetiver. Bøndene i området begynner å innse at vetiver prosjektet kan gi mer inntekt en de tradisjonelle dyrkingsmetodene. Både for di man kan selge vetiver planter med fortjeneste, og fordi avkastingen på jordflekker med vetiver er større en avkasting på jordflekker uten vetiver.
Som seg hør og bør må man ha med en skrytehistorie fra et slikt prosjekt: denne historien handler om bonden Jaonary som har en bratt området i nærheten av toglinjen ganske midt på strekningen mellom Manakara og Fianar. Før hadde bonden noen få kaffe og banan trær, men for det meste planten bonden Maniok. Jaonary , far til seks kunne knapt brødfø familien sin på den lille åkerlappen som låg i en skråning med 40 prosent helning.
Som regel mistet Jaonary minst noen dusin maniok planter og kanskje et banantre eller to som følge av utrasinger i løpet av regn tiden. Men i løpet av syklonen som herjet i 2000 hadde en stor del av åkerlappen hans rast ned på jernbane sporet som følge av et stort jordas. Tatt i betraktning situasjonen på åkeren , var han en av de første bøndene som takket ja å være med på vetiver prosjektet... uansett hadde han ikke mer å tape.
Tre år senere er Jaonarys' åker en fryd for øyet. Etter å ha plantet 12 moduler med vetiver som har stabilisert jordsmonnet det første året har han nå plantet 9 moduler til det andre året. Han har tilbakebetalt lånet han tok opp for å kjøpe vetiver planter ( betales tilbake med vetiver planter ) og han har også hatt muligheter til å selge vetiver til et annet veiprosjektet. I kjølvannet av suksessen har han nå fått råd til å kjøpe seg sin først ku som kalver med det første.
På åkeren har han høstet sin første avling med ananas og pepper trærne han plantet bugner av frukter som etter hvert blir kjærkommen ekstrainntekt.
Denne artikkelen er hentet fra et prosjekt skriv: Pacific Rim Vetiver Network Technical Bulletin No. 2003/2
Ha en fin uke
Hallvor
Hørt om Vetiver ?
Ikke det nei, vel du er ikke den eneste.
Hørt om FCE ?
Ikke det heller nei, vel jeg skrev en liten reisekildring i November om turen Mona og jeg hadde ned til Mannakara på øst kysten. Vi reiste med den smalsporede jernbanen FCE( fianar cote est) i ca 16 mil ned til kysten fra høylandet i Fianar. Turen var en fantastisk opplevelse og gav et lite utsnitt av den variasjonen som finnes i dette enorme landet. En av grunnene til at vi kunne ta denne turen er at det er en hel del folk både gasserer og andre som har et brennende ønske om at denne banen skal være operativ, selv om den på mange måter har oddsene i mot seg. For 2 år siden gikk store deler av banene med i ødeleggelsene av en av de sterkeste syklonene som har vært i området på lenge. Normalt sett tåler østkysten godt sykloner, men på grunn av en utstrakt bruk av tavy (Slash and burn teknikk) har jordsmonnet i området langs jernbanen mistet all sin stabilitet og da kom enorme vannmengder skjedde det som måtte skje. Over 280 jordas kunne man regne langs banen i kjølvannet av syklonen, Store deler av banen ble skylt vekk og dette resulterte igjen til at flere tusen ikke fikk avsetning på jordbruksproduktene sine.
Et lite tilbakeblikk på hva jeg skrev om FCE og den lokale økonomien tilknyttet jernbanen:
På Madagaskar generell og derfor også i området mellom Fianarantsoa og Manakara på østkystene er det ris som er den primære næringskilden. Det er ris som er mat, resten er kun fyll. En gasser spiser gjerne tre rismåltider om dagen, supplert med kjøtt, frukt og grønnsaker. Nedover mot østkystene er terrenget ganske bratt. Man kan si at hele østkysten er som en bratt skråning opp til en høyderygg som strekker seg gjennom midten av landet. I dette bratte landskapet som tidligere bare har vært skog, har det tradisjonelt sett ikke vært dyrket ris andre plasser enn i bunnen av forskjellige dalføre. Risen som blir dyrket i mesteparten av Madagaskar er avhangig av å stå i vann hele tiden mens den vokser, og i de bratte skråningen på øst er dette tungvindt og vanskelig å få til. Derimot er det ideelt for dyrking av forskjellige frukter og kaffe. Disse vokser i skråningen og i tillegg til å være et attraktiv bytte til ris er trærne også med på å stabilisere jordmonnet mot erosjon, som ellers på Madagaskar er et stort problem. Det er viktig at produksjonen av frukt, og kaffe fortsetter og det er også viktig at man finner måter å unngå å brenne ned skogen på til fordel for ris dyrking. På grunn av synkende kaffepriser har det i det siste vært en utvikling mot mer risproduksjon. Sviktende avsetning på frukt ( på grunn av at banen ikke har gått regelmessig) gjør at bøndene vil brenne ned skog for å så ris i den næringsrike asken. Dette gir en god gevinst på kortsikt men på lang sikt er dette katastrofalt for områdene. Jorden er etter noen sesonger med ris dyrking helt utarmet. Den lille næringen som finnes i jorden fra før blir brukt opp, og så må bonden ut å hogge ned mer regnskog for å plante ris på andre områder. Prosessen er på flere måter ødeleggende for landet. For det første forsvinner regnskogen med artsmangfoldet av planter og dyr som finnes der. For det andre øker jorderosjonen når skogen forsvinner. Røttene til trærne er med på å ”feste” jorden, og sørger for en regulering av vannet, slik at man unngår oversvømmelser. I tillegg gir bladverk skygge og ly så blad og døde dyr forråtner på plassen og bli næring til andre planter og dyr. Slik fortsetter prosessen kontinuerlig i en sunn og frisk regnskog. Men hva er det som skjer dersom man tar bort trærne ? For det første tar man bort det som virker som en fysisk stabilisator på jordmonnet. Så når det kommer regn ( og det gjør det stort sett hele tiden her nede på østkysten) tar regnet med seg jord planter og døde insekt ned til nærmeste elv, og etter hvert som denne prosessen pågår vil det skje en stadig utarming av jorden. Ingen næringsstoffer tilføres fra blad og døde insekter og enorme mengder av jord blir skylt ut i havet hvert år. De store elvene som renner ut i havet er tydelige bevis på prosessen som foregår. Uti havet kan man se lange ”blodårer” hvert år av sand og jord som blir skylt rett til havs. Næringsstoffene som ellers skulle gitt god avkastning av frukt og annen mat går rett i sjøen. Dette er i sin tur med på å ødelegge de marinbiologiske miljøet i de skjøre vannmiljøene ved kysten av Madagaskar.
Dersom banen er oppe og går får bøndene i området avsetning på varene som blir produsert og dermed trenger de ikke å brenne skog for å dyrke ris eller maniok. Men her som ellers på Madagaskar merker folket vanstyret som har vært de siste 20 årene. Økonomien i banen har til tilder vært helt bunnskrapt, og på grunn av mangel på penger til vedlikehold og skikkelig drifting har regelmessigheten til banen vært så som så. Dette ryktes også blant de som har lyst til å reise med banen for fornøyelsens skyld og dermed svikter også de av turistene som kunne tenke seg en slik tur. For er det en ting man ikke har råd til på Madagaskar når man kun har 14 dager til disposisjon er det å stå på en jernbanestasjon midt i gokk i 2 dager og vente på at reservedelene kommer fra en eller annen plass. Frem til ikke så lenge var dette det normale omkvedet når det gjaldt banen ned til Manankara, og mange fryktet at det skulle gå med denne som det har gått med linjen fra Antsirabe til Tana, nemlig at det blir så forfallent langs linjen og så dyrt å pusse opp, at man tilsutt blir nødt til å legge ned linjen. Faktisk skjedde dette på FCE (Fianar cote est ) etter to store sykloner som herjet på østkysten i løpet av to uker på våren 2000. Bare massiv hjelp fra bland andre USAID og andre private donorer har førte til at linjene kunne åpnes igjen etter tre måneder. I løpet av månedene som linjen låg nede ble de lokale bøndene hardt rammet på grunn av at de ikke fikk avsetning på varene som ble produsert langs toglinjen. Flerfoldige tonn med bananer og andre matvarer råtnet på stasjonene langs toglinjen fordi det ikke var mulig å få fraktet maten opp til markedene.
Etter syklonen i 2000 ble det satt i gang arbeide for å unngå lignende katastrofer i fremtiden, Og det er her vetiver kommer inn som en viktig brikke i et prosjekt som til nå ser svært lovende ut. For det er ikke bare å bestemme at man ikke kan få plante ris og hugge ned skogen for å bevare natur og tog linjer. Man må kunne tilby et alternativ som i fremtiden er minst like attraktiv som ris dyrking.
Vetiver er en gress plante som har et ekstremt rot system. Rotsystemet kan minne om en gammeldags barberkost . Mange tette røtter som suger seg fast i vegetasjonen og trenger forholdsvis hurtig ned i jorden, ( ca en meter etter 6 mnd. ) Planten formerer seg gradvis. Røttene sørger for å holde jordmonnet på plass. Etter at planten vokser kan de klippes og avfallet brukes som næringsrik gjødsel for andre vekter.
Her på Madagaskar er det få ting som kan måle seg med akkurat risdyrking. Ikke bare er ris hovednæringskilden i alle måltid, men risen blir også sett på som et bindeledd mellom forfedrene og de nålevende. Forfedrene er i mange sammenhenger de som har størst påvirkning for den nålevende slekt og man skal hedre forfedrene i alt man gjør.
Så hvordan få lokalefolkning til å gi opp ris dyrking / maniok dyrking langs jernbane skinnene og få dem til å dyrke andre ting som er like økonomisk gunstig, samtidig som man stabiliserer jorden langs skinnene så de bedre tåler regnet som kommer.
Det første som ble gjort etter at banen var ryddet etter den store syklonen i området i 2000 var å gå i gang med en skikkelig sjarm offensiv. Man arrangerte ”the great train party” hvor toget ble tatt i bruk som en formidlingsorgan. Bak på toget hadde man rigget til en mobil scene hvor det ble fremført en sang som oppfordret lokalbefolkingen til å ta vare på togbanen. I tillegg ble det spilt dukketeater med tema som gikk i samme retning. Dette er ikke hverdagskost for den alminnelige gasser, og det hele må kunne betraktes som en stor suksess. Etter forestillingen ble en av landsbyenes fremste representanter tatt med til en by som ligger midt på strekningen mellom Fianar og Manakara. Her var alt lagt til rette for idémyldring for hvordan man best kunne bevare denne banen.
For å være et attraktivt tilbud til bøndene i området langs jernbanen ble det fokusert på en del viktige faktorer i prosjektet. Gjennom et samarbeid med banen skulle bøndene på langsikt være mindre sårbare for sykloner og jordas, man skulle få tilgang til å dyrke frukt som etter hvert kan gi en kjærkommen inntekt, og man fikk et rettmessig tillatelse til å drive jordbruk langs jernbaneskinnene. Dette var noe som man i tidligere tider ikke hadde tatt så nøye, og mange av de som dyrket lang linjene var ”løsgjengere ” som har slått seg ned lang linjene for å starte å dyrke. I tidligere tider var dette ikke sett så nøye på fra jernbaneledelsens side, bare de ikke plantet trær langs disse jordstykkene fordi planting av trær som regel innebar en innrømmelse av eierskap, dvs. den som eide treet eide også grunnen som treet stod på. Derfor plantet bøndene i området ris og Maniok og av og til banan i disse bratte skråningene langs jernbanen. Alle disse vekstene har et grunt rot system som ikke virker stabiliserende, snarere tvert i mot, Manioken som ligner en brun/grå stor gullerot blir revet opp like før regntiden og er med på ytterligere å desstabilisere jordsmonnet. For å unngå tiltak som forverrer jorderosjonen ble tre komponenter lagt til grunn for en utvikling.
(i) bøndene som ble med på dette opplegget måtte plante veiver i rekker for å stabilisere skråningene langs jernbanen.
(ii) Man skulle plante alternative vekster som kunne høstes årlig mellom vetiver rekken slik at man umiddelbart kunne få ersating for den produksjonen som man mistet ved ikke å plante ris, maniok
(iii) Man skulle plante vekster( gratis fra prosjektets side ) med en mer langvarig tidshorisont som skulle skaffe langvarige inntekter og også videre være med på å stabilisere jordmonnet.
Stabilisering av skråningene blir satt opp i ”moduler”. Hver modul er 10 X 10 meter, og hver modul har en rekke med vetiver for hver høydeenhet. Dette betyr at en modul har forskjellig mengde med vetiver alt etter hvor bratt det er i skråningen. En typisk modul har mellom 6 til 10 rader med vetiver planter, ( til sammen ca 600 -100 vetiver planter ) mellom disse radene blir det plantet en erstatning for risen, enten, ananas , mais eller bønner) I tillegg kommer planting av frukt tre som skal gi en årlig langvarig lønnsom avkastning. Fem forskjellige langsiktige plantinger skal være med på å sikre mangfold blant bøndene, men fellers for de alle er at de har et rotesystem som er med på stabilisere i stedet for å ødelegge skråningen langs banen. De fem forskjellige artene som kan dyrkes i modulene er : kaffe, brødfrukt, sitrus( appelsin, mandarin, sitron, grapefrukt o.l.), epler, og krydder ( kanel og pepper )
Etter hvert som vetiveren vokser og formerer seg vil det være et overskudd av planter som kan høstes og selges videre til jernbanen eller til andre veiprosjekt i Madagaskar. Slik kan bøndene etter hvert få andre inntektskilder en produksjon av ris og grønnsaker. Etter hvert som tiden går vil de forskjellige treene begynner å produsere frukt som gir ekstra inntekter, i tillegg gir avlingen av mais, bønner og ananas et kjærkomet tilskudd til kostholdet.
Det har nå gått mer enn tre år siden man begynte å arbeide med dette prosjektet. Og pr i dag er banen oppe og går mer regelmessig enn den har gjort på lange tider. Det var i fjor et massivt regnvær i regionen uten at dette førte til ødeleggelser av alvorlig art. Dette skyldes i hovedsak at man har rensket opp systemsetet som tar av for vann langs banen, i tillegg er det plantet mer enn 2,6 millioner planter av vetiver. Bøndene i området begynner å innse at vetiver prosjektet kan gi mer inntekt en de tradisjonelle dyrkingsmetodene. Både for di man kan selge vetiver planter med fortjeneste, og fordi avkastingen på jordflekker med vetiver er større en avkasting på jordflekker uten vetiver.
Som seg hør og bør må man ha med en skrytehistorie fra et slikt prosjekt: denne historien handler om bonden Jaonary som har en bratt området i nærheten av toglinjen ganske midt på strekningen mellom Manakara og Fianar. Før hadde bonden noen få kaffe og banan trær, men for det meste planten bonden Maniok. Jaonary , far til seks kunne knapt brødfø familien sin på den lille åkerlappen som låg i en skråning med 40 prosent helning.
Som regel mistet Jaonary minst noen dusin maniok planter og kanskje et banantre eller to som følge av utrasinger i løpet av regn tiden. Men i løpet av syklonen som herjet i 2000 hadde en stor del av åkerlappen hans rast ned på jernbane sporet som følge av et stort jordas. Tatt i betraktning situasjonen på åkeren , var han en av de første bøndene som takket ja å være med på vetiver prosjektet... uansett hadde han ikke mer å tape.
Tre år senere er Jaonarys' åker en fryd for øyet. Etter å ha plantet 12 moduler med vetiver som har stabilisert jordsmonnet det første året har han nå plantet 9 moduler til det andre året. Han har tilbakebetalt lånet han tok opp for å kjøpe vetiver planter ( betales tilbake med vetiver planter ) og han har også hatt muligheter til å selge vetiver til et annet veiprosjektet. I kjølvannet av suksessen har han nå fått råd til å kjøpe seg sin først ku som kalver med det første.
På åkeren har han høstet sin første avling med ananas og pepper trærne han plantet bugner av frukter som etter hvert blir kjærkommen ekstrainntekt.
Denne artikkelen er hentet fra et prosjekt skriv: Pacific Rim Vetiver Network Technical Bulletin No. 2003/2
Ha en fin uke
Hallvor
mandag, mars 22, 2004
22 mars 2004
Presidentbesøk ++
Presidentene kommer !!
Ja da var vi kommet tilbake til Antsirabe igjen og like sikkert som det går mot vår så kommer misjonærene hit på tunet til sitt årlige møre som kalles noe så originalt som MM( Misjonærmøte) Dette er en årlig seanse med årelange tradisjoner. Her kommer folk som ikke har vært oppe i sivilisasjonen på mane måneder fra hele øya for å snakke sammen og ta en del avgjørelser.Det skjer mange andre aktiviteter på tuner og MM startet i år med en grill dag, med helgrillet lam (oppstykket ) fra et av prosjektene som drives av NMS. Vi var fire stykker som stod for den praktiske gjennomføringen av grilldagen, og med de tilbakemeldingene som vi fikk så tyder det på at dette var en suksess. I tillegg til Nordmenn som kom, fra fjern og nær ( to gjester fra Norge som skal være foredragsholdere ) så var også Danske og Amerikanske misjonærer til stede. Det hele er i grunn ganske hyggelig, med mange aktiviteter som foregår i løpet at uken. Dette MM sitt største høydepunkt var likevel ikke grillingen som undertegnede hadde ansvar for. På Søndag før MM kom det nemmelig stor fint besøk fra hovedstaden.
Sjølveste presidenten Marc Ravalomanana kom i helikopter fra hovedstaden og landet på den lokale flyplassen i byen. Fra flyplassen gikk turen med eskorte av politi motorsykler og bevæpnet personell til den Norske skole her på Antsirabe. Her stod hele den Norske kolonien inkludert Den Norske generalkonsulen fra Tana og DNS sin representant.
Presidenten ble invitert på kaffe og kaker inne på den Norske skole. Man fikk ikke vite før to dager før helt sikkert at presidenten skulle komme. Presidenten hadde lagt vekt på at dette var et privat besøk, og det beviste han til fulle da alle journalistene som selvsagt var på slep ble skysset ut bare 10 minutter inn i besøket. Deretter fikk den Norske kolonien hele tre timer til rådigheten alene med presidenten. Presidenten fortalte først om sin oppvekst, hvor han som fattig gutt blant 12 søsken vokste opp som den yngste i søskenflokken. Dette er en person som har bygd opp et av Afrikas største private selskaper TIKO. Presidenten fortalte hvordan han hadde begynt denne jobben med to tomme hender, og man kan ikke bli annet en imponert over hva denne mannen har fått til. Videre fortalte han litt om sine hovedsatsnings områder fremover for å få Madagaskar på rett kjøl. Det er særlig innenfor skole, helse og infrastruktur som vei han satser på. Og dette er jo alle områder som sårt trenger en opprustning her på Madagaskar. Noe av det geniale i det som blir gjort av presidenten er at det er synlige ting som får prioritet. Man ser flere plasser at det bygges og repareres veier. De yngste har fått nye brune skole ransler, og i massemediene har informasjons kampanjer for bedre hygiene og kamp mot Aids fått en stor del av den ledige kapasiteten i sendetidene. Alle disse tiltakene er lett synlige og gir et bilde av presidentene som en handlingsrettet mann. Så gjenstår det bare å se hvordan ting utarter seg i praksis. Presidenten har nå sittet i knappe to år og mange vil si at man kan se store forandringer allerede, men som generalkonsulen sa ved en annen anledning så har man en tendens til å skape splid og ufred her på øya dersom noen ser at noen andre får noe til.
Det ble stilt presidenten en del spørsmål på vegene av misjonærkollegier her, og presidentene la ikke skjul på at misjonærer og andre frivillige organisasjoner var en viktig brikke i arbeidet med å få landet på skinner igjen. Presidenten takket for den innsatsen som har vært gjort opp gjennom årene, og han sa videre at han såg frem til det kommende besøket til Norge rundt 22 mars. Det blir spennende å se hvor samarbeidet mellom de to landene går. Madagaskar har jo rykket opp som samarbeidsland etter at den nye presidenten kom til makten. Dette innebærer en utvidelse av de diplomatiske kanalene som landene har med hverandre. Blant annet så får Norge fra april/mai en egen chargé d’afair med egen stab. Dette er et tydelig signal på at samarbeidet mellom de to landene er i ferd med å utvides.
Etter det store president besøket har vi stort sett vært i Antsirabe for å forbere turene som kommer nå til påske og sommer. Innimellom har vi vært noen turer i Tana for å ordne praktiske ting der. Det er litt mer tung vindt å ordne ting her når e-post og telefon ikke alltidd er til å stole på. Det enkleste ( i hvertfall mest effektive ) er ofte å møte opp persolig for å gjøre avtale og ordne de praktiske tinge som skal gjøres. I Tana var det ikke så mye som skjedde. Presidenten har i gjen reist på utenlandsbesøk og denne gangen er det Europa og skandnavia som står for tur. Etter det jeg har fått vite får Norge besøk i dag den 22. og da får man virkelig anledning til å vise frem det store Madagaskar engasjemente som finnes i Norge. Jeg regner med at presidenten får et opplevelsesrikt opphold i st avanger.
På Madagaskar er det opprydnigsarbeidet ettter de to siste syklonene som opptar de fleste, Det blir antatt at de to største syklonenen Elita og Gafilo tilsammen har krevd over 200 menneskeliv. Blandt annet var det en ferge og flere små båter som har gått med i de vesrte stormene som har vært på Madagaskar de siste 20 årene. Spesiellt ille er det i den regionen som vi besøkte for ikke mer en en måned siden. Der er det som kjent stor vaniljeproduksjon og mye av avlingene som er en av de viktigste ekoprtartiklene fra madagskar har gått dukken. Det samme har utalllige hus. Man snakker om tusenvis av husløse etter de sterke vindene som kan komme opp i over 200 km/t. Husene er stort sett bare burstein og bølgeblikk eller palmer og bølgeblikk/ grasstak, men det er likevel enorme ødelseggeser det er snakk om. Men gasserne lar seg ikke knekke så enkelt. De er i full gang med å bygge opp igjen landet etter ødeleggelsen. Regjerningen og presidenten har bedt om internasjoinal hjelp blandt annet å bidra med hjelp som ris og tepper som mangler umiddelbarrt når folk mister hjemmene sine. Deretter går man i gang med å fikse veier og broer og anenne infrastruktur som har fått seg en knekk. Flere byer har fåt hard medfart, og i hvertfall en by på vest har vært avskjermet fra omverden fordi den eneeste bilveien inn til byen har rast ut.
Her oppe i høylandet merket vi ikke så mye til den siste syklonen, men Elita som herjet her i midten av Januar merket vi godt, Likevel er ikke Antsirabe rammet på noe som helt måte sammen,lignet med de som virkelig har fått en trøkk.
Som sagt jobber Mona og jeg med å forberde to store gruppert som kommer nå på søndag og uken etterpå. Gruppen som Mona skal være med reiser til et nordlig område som har vært virkelig rammet at Gafilo. Så daet blit jo spennende å se hvordan det er der i byen . Jeg skal være med en gruppe på nesten 60 korister som skal reise sammen med Per Odvar Hildre ( Prots ) på en såkalt kultur mix tur ned til sørvestkysten . Det Prots gjør er at han tar kontakt med lokale kor og musikere her nede( med god hjelp av Nordmenn som jobber i musikk miljø her nede) og så legger han opp en tur/seminar hvor folk fra Norge kan bli med på seminarr hvor man synger sammen med disse lokale musikerene. Dermed får man både et kor seminar og en ferie i et eksotisk land med på kjøpet. Turene er veldig populære, kulturmix turene har blandt annet vært i latin amerika og i øst europa før de nå altså reiser til Madagaskar. Nermere 60 stykker kommer om ikke så alt for lenge for å synge og ellers lære om landet. De skal være her hele påsken så det blir nok nok å gjøre. Jeg glder meg virkelig til de kommer. Elles går livet sin skjeve gang her nede. Det har slutte regne regelmessik på ettermiddagan, Været er behagelig med temperatur på rundt 25 °C midt på dagen. Vi går sakte og sikkert mot en tørkeperiode nå, men det er enda et stykke i gjen.
Risen begynner for alvor å bli moden så folk jobbe for harde livet mded å få inn avlingen .
Det var vel det jeg hadde for denne gangen . Ha en fin uke !
Så snakkes vi
Hallvor
Presidentene kommer !!
Ja da var vi kommet tilbake til Antsirabe igjen og like sikkert som det går mot vår så kommer misjonærene hit på tunet til sitt årlige møre som kalles noe så originalt som MM( Misjonærmøte) Dette er en årlig seanse med årelange tradisjoner. Her kommer folk som ikke har vært oppe i sivilisasjonen på mane måneder fra hele øya for å snakke sammen og ta en del avgjørelser.Det skjer mange andre aktiviteter på tuner og MM startet i år med en grill dag, med helgrillet lam (oppstykket ) fra et av prosjektene som drives av NMS. Vi var fire stykker som stod for den praktiske gjennomføringen av grilldagen, og med de tilbakemeldingene som vi fikk så tyder det på at dette var en suksess. I tillegg til Nordmenn som kom, fra fjern og nær ( to gjester fra Norge som skal være foredragsholdere ) så var også Danske og Amerikanske misjonærer til stede. Det hele er i grunn ganske hyggelig, med mange aktiviteter som foregår i løpet at uken. Dette MM sitt største høydepunkt var likevel ikke grillingen som undertegnede hadde ansvar for. På Søndag før MM kom det nemmelig stor fint besøk fra hovedstaden.
Sjølveste presidenten Marc Ravalomanana kom i helikopter fra hovedstaden og landet på den lokale flyplassen i byen. Fra flyplassen gikk turen med eskorte av politi motorsykler og bevæpnet personell til den Norske skole her på Antsirabe. Her stod hele den Norske kolonien inkludert Den Norske generalkonsulen fra Tana og DNS sin representant.
Presidenten ble invitert på kaffe og kaker inne på den Norske skole. Man fikk ikke vite før to dager før helt sikkert at presidenten skulle komme. Presidenten hadde lagt vekt på at dette var et privat besøk, og det beviste han til fulle da alle journalistene som selvsagt var på slep ble skysset ut bare 10 minutter inn i besøket. Deretter fikk den Norske kolonien hele tre timer til rådigheten alene med presidenten. Presidenten fortalte først om sin oppvekst, hvor han som fattig gutt blant 12 søsken vokste opp som den yngste i søskenflokken. Dette er en person som har bygd opp et av Afrikas største private selskaper TIKO. Presidenten fortalte hvordan han hadde begynt denne jobben med to tomme hender, og man kan ikke bli annet en imponert over hva denne mannen har fått til. Videre fortalte han litt om sine hovedsatsnings områder fremover for å få Madagaskar på rett kjøl. Det er særlig innenfor skole, helse og infrastruktur som vei han satser på. Og dette er jo alle områder som sårt trenger en opprustning her på Madagaskar. Noe av det geniale i det som blir gjort av presidenten er at det er synlige ting som får prioritet. Man ser flere plasser at det bygges og repareres veier. De yngste har fått nye brune skole ransler, og i massemediene har informasjons kampanjer for bedre hygiene og kamp mot Aids fått en stor del av den ledige kapasiteten i sendetidene. Alle disse tiltakene er lett synlige og gir et bilde av presidentene som en handlingsrettet mann. Så gjenstår det bare å se hvordan ting utarter seg i praksis. Presidenten har nå sittet i knappe to år og mange vil si at man kan se store forandringer allerede, men som generalkonsulen sa ved en annen anledning så har man en tendens til å skape splid og ufred her på øya dersom noen ser at noen andre får noe til.
Det ble stilt presidenten en del spørsmål på vegene av misjonærkollegier her, og presidentene la ikke skjul på at misjonærer og andre frivillige organisasjoner var en viktig brikke i arbeidet med å få landet på skinner igjen. Presidenten takket for den innsatsen som har vært gjort opp gjennom årene, og han sa videre at han såg frem til det kommende besøket til Norge rundt 22 mars. Det blir spennende å se hvor samarbeidet mellom de to landene går. Madagaskar har jo rykket opp som samarbeidsland etter at den nye presidenten kom til makten. Dette innebærer en utvidelse av de diplomatiske kanalene som landene har med hverandre. Blant annet så får Norge fra april/mai en egen chargé d’afair med egen stab. Dette er et tydelig signal på at samarbeidet mellom de to landene er i ferd med å utvides.
Etter det store president besøket har vi stort sett vært i Antsirabe for å forbere turene som kommer nå til påske og sommer. Innimellom har vi vært noen turer i Tana for å ordne praktiske ting der. Det er litt mer tung vindt å ordne ting her når e-post og telefon ikke alltidd er til å stole på. Det enkleste ( i hvertfall mest effektive ) er ofte å møte opp persolig for å gjøre avtale og ordne de praktiske tinge som skal gjøres. I Tana var det ikke så mye som skjedde. Presidenten har i gjen reist på utenlandsbesøk og denne gangen er det Europa og skandnavia som står for tur. Etter det jeg har fått vite får Norge besøk i dag den 22. og da får man virkelig anledning til å vise frem det store Madagaskar engasjemente som finnes i Norge. Jeg regner med at presidenten får et opplevelsesrikt opphold i st avanger.
På Madagaskar er det opprydnigsarbeidet ettter de to siste syklonene som opptar de fleste, Det blir antatt at de to største syklonenen Elita og Gafilo tilsammen har krevd over 200 menneskeliv. Blandt annet var det en ferge og flere små båter som har gått med i de vesrte stormene som har vært på Madagaskar de siste 20 årene. Spesiellt ille er det i den regionen som vi besøkte for ikke mer en en måned siden. Der er det som kjent stor vaniljeproduksjon og mye av avlingene som er en av de viktigste ekoprtartiklene fra madagskar har gått dukken. Det samme har utalllige hus. Man snakker om tusenvis av husløse etter de sterke vindene som kan komme opp i over 200 km/t. Husene er stort sett bare burstein og bølgeblikk eller palmer og bølgeblikk/ grasstak, men det er likevel enorme ødelseggeser det er snakk om. Men gasserne lar seg ikke knekke så enkelt. De er i full gang med å bygge opp igjen landet etter ødeleggelsen. Regjerningen og presidenten har bedt om internasjoinal hjelp blandt annet å bidra med hjelp som ris og tepper som mangler umiddelbarrt når folk mister hjemmene sine. Deretter går man i gang med å fikse veier og broer og anenne infrastruktur som har fått seg en knekk. Flere byer har fåt hard medfart, og i hvertfall en by på vest har vært avskjermet fra omverden fordi den eneeste bilveien inn til byen har rast ut.
Her oppe i høylandet merket vi ikke så mye til den siste syklonen, men Elita som herjet her i midten av Januar merket vi godt, Likevel er ikke Antsirabe rammet på noe som helt måte sammen,lignet med de som virkelig har fått en trøkk.
Som sagt jobber Mona og jeg med å forberde to store gruppert som kommer nå på søndag og uken etterpå. Gruppen som Mona skal være med reiser til et nordlig område som har vært virkelig rammet at Gafilo. Så daet blit jo spennende å se hvordan det er der i byen . Jeg skal være med en gruppe på nesten 60 korister som skal reise sammen med Per Odvar Hildre ( Prots ) på en såkalt kultur mix tur ned til sørvestkysten . Det Prots gjør er at han tar kontakt med lokale kor og musikere her nede( med god hjelp av Nordmenn som jobber i musikk miljø her nede) og så legger han opp en tur/seminar hvor folk fra Norge kan bli med på seminarr hvor man synger sammen med disse lokale musikerene. Dermed får man både et kor seminar og en ferie i et eksotisk land med på kjøpet. Turene er veldig populære, kulturmix turene har blandt annet vært i latin amerika og i øst europa før de nå altså reiser til Madagaskar. Nermere 60 stykker kommer om ikke så alt for lenge for å synge og ellers lære om landet. De skal være her hele påsken så det blir nok nok å gjøre. Jeg glder meg virkelig til de kommer. Elles går livet sin skjeve gang her nede. Det har slutte regne regelmessik på ettermiddagan, Været er behagelig med temperatur på rundt 25 °C midt på dagen. Vi går sakte og sikkert mot en tørkeperiode nå, men det er enda et stykke i gjen.
Risen begynner for alvor å bli moden så folk jobbe for harde livet mded å få inn avlingen .
Det var vel det jeg hadde for denne gangen . Ha en fin uke !
Så snakkes vi
Hallvor
fredag, februar 27, 2004
27 februar 2004
Sambava2
Sist fortalte jeg om kokos planteskoklen vi var å besøkte. Skolen som er statlig drevet får frem kokos planter som de selger for ca 5 kroner stykke. Detter er big business her oppe og salget av kokos går strykende. Etter panteskole besøket kjørte vi et lite stykke videre og ned til foredlingsanlegget for kokos. Her stod folk i bar overkopp og renset kokos for harde livet. Kokosen ble også sortert i forksjellige kvaliteter. En kvalitet ble tørket og røkt på stedet. Produktene fra en annen kvalitet skulle brukes til såpe. Men før den kom til dette stedet fikk vi smake litt på kokos ”kjøtt” som var røkt og tørket. Det var utrolig godt å smake som snacks.
Arbeiderne på fabrikken tjente etter gassisk forhold ganske godt, og alle som ville ha arbeid kunne få det. Men selv om kokos produksjon er en helårs geskjeft var det lavsesong når vi var der. Når det var full produksjon var det kokos nøtter inne på området så langt øyet kunne se. Etter en innføring i produksjonen på anlegget, en inspeksjon av de forskjellige røykovnene ved anlegget som ble på passet manuelt og fyrt med kokosnøttskall gikk turen videre for å se på en kvern som fremstilte kokosnøtt olje. Dette fantastiske produktet brukes i skjønnhetsindustrien til balsam, og som massasjeolje. Akkurat når vi var der stod produksjonen stille, fordi de renset maskineriet, men til vanlig var det full produksjon av denne typen varer. Kokos plantasjene holder som oftest til ikke så langt unna havet/ sjøen fordi pantene trenger et mineral som finnes i saltvann.
Etter denne flotte omvisingen reiste vi videre for å sjekke ut det som i sannhet kan kalles sambakvas gull. For en vanlig gasser må en vanilje plante fortone seg som en egen gullgruve. Platen er en orkidé som lever i symbiose med andre planter. Den klarer altså ikke å leve uten en anen plante som dem kan knytte seg opp til. I 1997 kom det en del fagfolk til regionen for å gi bøndene i området opplæring slik at man kan utnytte de gode klimaforholdene i området. Vanilje orkideen krever perfekte forhold for at den skal gi avkastning av ypperste kvalitet og det får de her oppe. Før jeg kom opp forestilte jeg meg at vi måtte inn i jungelen og beskue en og annen vaniljeplante som vokste i harmoni med resten av regnskogen. Dette var vel også til en viss grad tilfelle før man viste bedre. Men i dag har man altså fått et litt mer vitenskapelig syn på saken. Planten står omtrent som i en vin gård, Det er nøyaktig to meter fra hver orkidé. Trærne som blir brukt som ”hjelpe tre" er spesielt utviklet med tanke på tykk bark slik at de ikke blir ødelagt av den kraftig orkidéplanten som suger seg fast langs hele treet og snylter på næringen. Også her driver man med kryssing for på den måten å få større avkastning. Plantene bestøves for hånd av damer i området. Dette er beinhardt arbeid, og man skal ikke bestøve alle blomstene på en orkidé. Dersom man bestøver for mange blomstre vil ”belgen ” kjempe om næringen og ikke få optimale vekstvilkår. Man regner det optimale som 8-12 vaniljestenger pr stilk. Produksjonen i området hat gått opp, siden man har fått inn kvalitets sikrede produksjons metoder. Likeens har prisen gått opp så de som driver stort gjør gode penger. Innhøsting av vanilje skjer i juni/juli og utover et par måneder. Den videre foredlingsprosessen er minst like viktig for å få et godt resultat.
Først plukkes vaniljen for hånd. Deretter skal den kokes i nøyaktig et visst antall minutter i et vannbad på 65ºC på vedfyrt bål. Deretter skal den tørkes i en vist periode i solen, så skal den sorteres inn i de forskjellige kvalitetene som finnes. De sorterers både etter lengde og aroma. Enkelte av de nye sortene som de har eksperimenter med er utrolig lange og store, men vanillin innholdet, altså det som gir den berømte smaken av vanilje er ikke så stort og aromaen er ikke så intens i denne nye sorten som i den gamle. Derfor blir det stadig vekk forsket på nye produksjons og kryssings metoder. Det som er litt trist er at det her som på andre steder på øya av og til tenkes kortsikt profitt i stedet for å tenke på å bygge opp et langvarig tillit forhold til leverandører. Derfor er det noe smartinger som fant ut at dersom de fikk pris for vanilje etter kilospris prinsippet fikk de altså mer desto tyngre vaniljen var og da tenkte de at det jo lurt dersom vaniljen var så tung som mulig. Derfor var det noen smarte sjeler som puttet spiker i vaniljen for at den skulle bli tyngre og slik få mer for kiloen for vaniljen sin. Dette går bra førte gangen man gjør det, og kanskje det går greit andre gange man gjøre det, men etter tre ganger med samme spikerholdige vaniljestang vil folk og oppkjøperer finne andre leverandører og dermed er det her noen få som klarer å ødelegge for ganske mange andre ærlige sjeler. Vel det var vel det vi hadde å si om Sambava. For den som er interessert i et reisemål litt utenom det vanlig så er Sambava på Madagaskar absolutt å anbefale.
Neste uke skal dere få høre om stor fint besøk på den Norske skole området her i Antsirabe.
Ha en fin uke ! H
Hallvor 04
Sist fortalte jeg om kokos planteskoklen vi var å besøkte. Skolen som er statlig drevet får frem kokos planter som de selger for ca 5 kroner stykke. Detter er big business her oppe og salget av kokos går strykende. Etter panteskole besøket kjørte vi et lite stykke videre og ned til foredlingsanlegget for kokos. Her stod folk i bar overkopp og renset kokos for harde livet. Kokosen ble også sortert i forksjellige kvaliteter. En kvalitet ble tørket og røkt på stedet. Produktene fra en annen kvalitet skulle brukes til såpe. Men før den kom til dette stedet fikk vi smake litt på kokos ”kjøtt” som var røkt og tørket. Det var utrolig godt å smake som snacks.
Arbeiderne på fabrikken tjente etter gassisk forhold ganske godt, og alle som ville ha arbeid kunne få det. Men selv om kokos produksjon er en helårs geskjeft var det lavsesong når vi var der. Når det var full produksjon var det kokos nøtter inne på området så langt øyet kunne se. Etter en innføring i produksjonen på anlegget, en inspeksjon av de forskjellige røykovnene ved anlegget som ble på passet manuelt og fyrt med kokosnøttskall gikk turen videre for å se på en kvern som fremstilte kokosnøtt olje. Dette fantastiske produktet brukes i skjønnhetsindustrien til balsam, og som massasjeolje. Akkurat når vi var der stod produksjonen stille, fordi de renset maskineriet, men til vanlig var det full produksjon av denne typen varer. Kokos plantasjene holder som oftest til ikke så langt unna havet/ sjøen fordi pantene trenger et mineral som finnes i saltvann.
Etter denne flotte omvisingen reiste vi videre for å sjekke ut det som i sannhet kan kalles sambakvas gull. For en vanlig gasser må en vanilje plante fortone seg som en egen gullgruve. Platen er en orkidé som lever i symbiose med andre planter. Den klarer altså ikke å leve uten en anen plante som dem kan knytte seg opp til. I 1997 kom det en del fagfolk til regionen for å gi bøndene i området opplæring slik at man kan utnytte de gode klimaforholdene i området. Vanilje orkideen krever perfekte forhold for at den skal gi avkastning av ypperste kvalitet og det får de her oppe. Før jeg kom opp forestilte jeg meg at vi måtte inn i jungelen og beskue en og annen vaniljeplante som vokste i harmoni med resten av regnskogen. Dette var vel også til en viss grad tilfelle før man viste bedre. Men i dag har man altså fått et litt mer vitenskapelig syn på saken. Planten står omtrent som i en vin gård, Det er nøyaktig to meter fra hver orkidé. Trærne som blir brukt som ”hjelpe tre" er spesielt utviklet med tanke på tykk bark slik at de ikke blir ødelagt av den kraftig orkidéplanten som suger seg fast langs hele treet og snylter på næringen. Også her driver man med kryssing for på den måten å få større avkastning. Plantene bestøves for hånd av damer i området. Dette er beinhardt arbeid, og man skal ikke bestøve alle blomstene på en orkidé. Dersom man bestøver for mange blomstre vil ”belgen ” kjempe om næringen og ikke få optimale vekstvilkår. Man regner det optimale som 8-12 vaniljestenger pr stilk. Produksjonen i området hat gått opp, siden man har fått inn kvalitets sikrede produksjons metoder. Likeens har prisen gått opp så de som driver stort gjør gode penger. Innhøsting av vanilje skjer i juni/juli og utover et par måneder. Den videre foredlingsprosessen er minst like viktig for å få et godt resultat.
Først plukkes vaniljen for hånd. Deretter skal den kokes i nøyaktig et visst antall minutter i et vannbad på 65ºC på vedfyrt bål. Deretter skal den tørkes i en vist periode i solen, så skal den sorteres inn i de forskjellige kvalitetene som finnes. De sorterers både etter lengde og aroma. Enkelte av de nye sortene som de har eksperimenter med er utrolig lange og store, men vanillin innholdet, altså det som gir den berømte smaken av vanilje er ikke så stort og aromaen er ikke så intens i denne nye sorten som i den gamle. Derfor blir det stadig vekk forsket på nye produksjons og kryssings metoder. Det som er litt trist er at det her som på andre steder på øya av og til tenkes kortsikt profitt i stedet for å tenke på å bygge opp et langvarig tillit forhold til leverandører. Derfor er det noe smartinger som fant ut at dersom de fikk pris for vanilje etter kilospris prinsippet fikk de altså mer desto tyngre vaniljen var og da tenkte de at det jo lurt dersom vaniljen var så tung som mulig. Derfor var det noen smarte sjeler som puttet spiker i vaniljen for at den skulle bli tyngre og slik få mer for kiloen for vaniljen sin. Dette går bra førte gangen man gjør det, og kanskje det går greit andre gange man gjøre det, men etter tre ganger med samme spikerholdige vaniljestang vil folk og oppkjøperer finne andre leverandører og dermed er det her noen få som klarer å ødelegge for ganske mange andre ærlige sjeler. Vel det var vel det vi hadde å si om Sambava. For den som er interessert i et reisemål litt utenom det vanlig så er Sambava på Madagaskar absolutt å anbefale.
Neste uke skal dere få høre om stor fint besøk på den Norske skole området her i Antsirabe.
Ha en fin uke ! H
Hallvor 04
søndag, februar 15, 2004
15 februar 2004
Sambavatur
På grunn av hyggelig reisefølge og gunstige flyprisbilletter nå i lavsesongen, fikk vi en uventet anledning til å besøke den Nordlige delen av øya. Vi skulle få være med Anne Marie som har jobbet i regionen for noen år siden. Fortiden er hun i Antsirabe, hvor hun styrer på med forskjellige prosjekt ,men før hun og Gunvor som jeg fortalte om for to uker siden reiste hjem måtte hun opp til gamle trakter for å hilse på bekjente. Mona og jeg spurte fint om vi kunne ta følge for det er sjelden man har gleden av å ha med lokalekjente guider når vi er ute og reiser til ulendte strøk. For ulent er det, akkurat det er det vel ikke så mye tvil om. Med bil fra Antsirabe ( der som vi bor for tiden )og opp til Sambava 71 mil lenger nord i luft linje tar det minimum tre dager dersom man kjører kontinuerlig. Det gjorde heldig vis ikke vi. En tur retur billett koster nå i lav sesong litt over 1200 norske kroner og det fant vi ut at vi kunne unne oss til en slik tur. Alternativet hadde vært ”lastebil ” i noen dager, men dersom man ikke er utrolig eventyrlysten og i tillegg har en utpreget trangt til å ha det vondt i noen dager så er fly langt mer å foretrekke. Vi hadde propellfly opp og jetfly ned. Det hele var unnagjort på under to timer, og flyturen var en sann fornøyelse.
Flyet var helt fullt og om bord hadde vi med oss alskens remedier. Her nede hvor vi befinner oss til daglig er det ligger temperaturen en plass mellom 15 og 25, Der opppe i Nord er det tropisk klima, med en temperatur rund 30 uansett på døgner. Derfor har de vanskeligheter med dyrke enkelte grønnsaker og enkelte fruktslag. I Sambava er det vanilje og kokos som gjelder men det skal jeg komme litt tilbake til etter hvert. Vi hadde med oss gulrøtter, snittbønner, epler og pærer som en liten gave fra sydeligere og kaldere strøk. Gavene ble overlevert til de som stod å ventet på oss op flyplassen. For det er det som er så kjekt å reise med folk som har bodd i området før, det meste er ordnet på forhånd, man slipper å stresse for å få seg hotell og andre nødvendigheter. Så hva kan man si om Sambava ?
14ºSør - 50ºøst er dette en av de nordlige byene på Madagaskar. Byen ligger nærmere ekvator enn det vi gjøre her nede og der er derfor et betydelig varmere klima der oppe nå i varmetiden. I tillegg ligger den på østkysten hvor det stort sett alltid er fuktig og varmt. Da vi kom ut av flyet slo varmen i mot oss, og vi som kom fra behagelige 22 grader i hovedstaden merket fort at langbukser og tykke bomullsskjorter ikke var helt det rette antrekket å frekventer i. Her var det om å gjøre å komme seg til bungalowen fortest mulig slik at man fikk på seg litt letterre klær. Vi hadde bestilt plass nede ved havet, på en middels fin overnattingssted som het Las Palmas.
Byen er mest kjent for å være hovedsete for vannliljeproduksjon på øya med tilhørende utsikter for å gjøre gode penger på det, I tillegge er det stor produksjon av kokos i området. Også nellik og gull er råvarer som finnes i området. Dette gir seg utslag i at folk som regel har det de trenger dersom de vil ha det. Folkene som bor i byen går uklanderlig antrukket i flotte klær. De pryder seg med gull i alle varianter og selv småjentene har voldsomme øredobber av gull når de skal på skolen. At det er mye penger blant folk er vel ikke så rart da en kilo vanilje selges for 2500 000 Mgf eller ca 3000 Nkr fra produsent. Og når man tenker på at en vanlig industriarbeider lønn ligger en plass på mellom 7 og 8000 mgf (10 Nkr) sier det seg selv av man i visse perioder kan gjøre gode penger. Men der det er mye penger i omløp er det jo også kjeltringer. Fra å være en fredelig plett på denne enorme øya har Sambava i dag store problemer med tjuvbander som sniker seg inn og robber de lokale vanilje baronene, i tillegg er korrupsjon blitt svært utbredt i området. Det det florerer av biler i byen , og godt over 90 % av bilene er gamle men godt vedlikeholdte renault 4’er dette er jo sjarmerende biler som fungerer utmerket som by drosje i Samabva, bortsett fra at det selvsagt er alt for mange av dem. PÅ meg virker det som om alle som har lyst og har en renault 4 kan starte å kjøre taxi. Dersom 10 % av dem hadde eksistert hadde det fortsatt vært rikelig med drosjer i Sambava, men drosjene er der og sammen med en hel haug av firehjulstekkere som har kommer sammen med den økte etterspørselen av vanilje…. Jeg glemte vist å si at det ikke finnes en eneste kjøreskole i området det, men hva gjør vel det når et førerkort kan fåes for la oss si 100 g vanilje …..
Vel Annemarie, Gunvor, Mona og meg fant oss godt til rette ved strandkanten på en plass som heter las Palmas, og under kokospalmene kunne vi ha ligget og dovnet oss hele oppholdet dersom vi hadde vært vanlig turister, men vi hadde en jobbe å gjøre, og som alltid når Mona og jeg er ute på nye plasser er det om å gjøre å få en oversikt over hvilke tilbud som finnes på overnattingsfronten og serveringsfronten. Det kan kanskje høres idyllisk ut, men i 33 graders varmer i skyggen er det faktisk ingen udel fornøyelse å traske byen rundt for å få en oversikt over hvor mange hotellrom de forskjelleige etablissementene har eller hvor mange som kan spise frokost på et hotell av gangen, men vi kom oss jo igjennom oppdraget denne gangen også, og innimellom var det jo tid til å nyte strandlivet, Vannet holdt behagelige ca 27ºC og det var akkurat passe for oss …. , faktisk var det litt kaldt for oss med det samme vi kom fra 33 grader på landt og uti det indiske hav, men man blir fort vandt til det.
Etter den obligatoriske jobberunden var vi ivrige etter å se hvilke andre attraksjoner byen hadde å by på. Byen er ganske lang med salgsbroder på hver sin side av eller oppå fortauet.
På torget solgte man fersk fisk fra det Indiske hav. Og langs bodene selger man alt man egentlig har behov for. Altt fra sykkeldeler ( man kan faktisk sette sammen sin egen sykkel bare ved å hente inn forskjellige deler fra a til å her nede) til fotballer og fancy piratproduserte klær.
Livet i byen bærere preg av at det er varmt og fuktig. Midt på dagen tar folk det med ro. I stekende sol og uten klimaanlegg er det ikke så mye annet å gjøre. Det er helst tidlig på morgenen og noen timer før det blir mørkt at man er mest effektive. Vi hadde en middagsavtale på kvelden med noen bekjente av Anne Marie, så vi ruslet litt rundt i byen før vi reiste opp for å hilse på vertskapet som hadde invitert oss på mat.
DE bodde en halv time med bil fra sentrum. Selvsagt ble vi behørig hentet av en staselig bil Det ble disket opp med tre retters middag , som bestod av en tomat salat, fisk, høne, ris og deilig ananas til dessert. Ny plukket selvsagt … det var ikke før etterpå at vi fikk høre at hun som laget maten hadde brukt mye av det som vi hadde med som presanger til middagen. Hadde jeg vist dette skulle jeg ha spist i med mer andakt etter som grønnsakene da hadde vært fraktet mer en 700 km for å bli servert oss. Det hele var en svært hyggelig (men varm da jeg måtte ha på langbukse og skjorte ) kveld. For oss var det også litt morsomt å se på de levende mygg fangernen som var ansatt hos vertskapet. Gekkoer var travelt opptatt hele kvelden med å holde huset tomt for mygg og andre småkryp. At de hadde hele huset som arbeidsplasse gjorde ingen ting. Man måtte bare være litt forkiktig når man satte ned kaffekoppen slik at ingen av gekkoene ble skadet.
Dagen etter gikk turen til kokos plantasjen hvor vi virkelig skulle få se på produksjon og foredling av kokos. Enorme området i regionen er satt av til Kokos produksjon, og kokos er minsanten en anvendelig råvare. Den kan brukes til for eksempel ; kokosmelk, pulver , masse , såpe, olje , koster, poleringsmiddel, delfiafett, knapper ( man lager knapper av skallet ) + en hel del andre ting som jeg ikke fikk med meg i farten. ) Vi besøkte først en planteskole for kokos, Her ble vi hjertelig mottatt og servert kokos fra palmene . vi fikk høre om hvordan de stadig forsker på hvordan de skal få bedre avlinger og hvordan man krysser kokos fra Madagaskar med andre kokoser for tidligere å begynne å høste av palmene.
Jeg tror jeg avslutter her for denne gang og så får dere en ny rapport om ikke så alt for lenge.
På grunn av hyggelig reisefølge og gunstige flyprisbilletter nå i lavsesongen, fikk vi en uventet anledning til å besøke den Nordlige delen av øya. Vi skulle få være med Anne Marie som har jobbet i regionen for noen år siden. Fortiden er hun i Antsirabe, hvor hun styrer på med forskjellige prosjekt ,men før hun og Gunvor som jeg fortalte om for to uker siden reiste hjem måtte hun opp til gamle trakter for å hilse på bekjente. Mona og jeg spurte fint om vi kunne ta følge for det er sjelden man har gleden av å ha med lokalekjente guider når vi er ute og reiser til ulendte strøk. For ulent er det, akkurat det er det vel ikke så mye tvil om. Med bil fra Antsirabe ( der som vi bor for tiden )og opp til Sambava 71 mil lenger nord i luft linje tar det minimum tre dager dersom man kjører kontinuerlig. Det gjorde heldig vis ikke vi. En tur retur billett koster nå i lav sesong litt over 1200 norske kroner og det fant vi ut at vi kunne unne oss til en slik tur. Alternativet hadde vært ”lastebil ” i noen dager, men dersom man ikke er utrolig eventyrlysten og i tillegg har en utpreget trangt til å ha det vondt i noen dager så er fly langt mer å foretrekke. Vi hadde propellfly opp og jetfly ned. Det hele var unnagjort på under to timer, og flyturen var en sann fornøyelse.
Flyet var helt fullt og om bord hadde vi med oss alskens remedier. Her nede hvor vi befinner oss til daglig er det ligger temperaturen en plass mellom 15 og 25, Der opppe i Nord er det tropisk klima, med en temperatur rund 30 uansett på døgner. Derfor har de vanskeligheter med dyrke enkelte grønnsaker og enkelte fruktslag. I Sambava er det vanilje og kokos som gjelder men det skal jeg komme litt tilbake til etter hvert. Vi hadde med oss gulrøtter, snittbønner, epler og pærer som en liten gave fra sydeligere og kaldere strøk. Gavene ble overlevert til de som stod å ventet på oss op flyplassen. For det er det som er så kjekt å reise med folk som har bodd i området før, det meste er ordnet på forhånd, man slipper å stresse for å få seg hotell og andre nødvendigheter. Så hva kan man si om Sambava ?
14ºSør - 50ºøst er dette en av de nordlige byene på Madagaskar. Byen ligger nærmere ekvator enn det vi gjøre her nede og der er derfor et betydelig varmere klima der oppe nå i varmetiden. I tillegg ligger den på østkysten hvor det stort sett alltid er fuktig og varmt. Da vi kom ut av flyet slo varmen i mot oss, og vi som kom fra behagelige 22 grader i hovedstaden merket fort at langbukser og tykke bomullsskjorter ikke var helt det rette antrekket å frekventer i. Her var det om å gjøre å komme seg til bungalowen fortest mulig slik at man fikk på seg litt letterre klær. Vi hadde bestilt plass nede ved havet, på en middels fin overnattingssted som het Las Palmas.
Byen er mest kjent for å være hovedsete for vannliljeproduksjon på øya med tilhørende utsikter for å gjøre gode penger på det, I tillegge er det stor produksjon av kokos i området. Også nellik og gull er råvarer som finnes i området. Dette gir seg utslag i at folk som regel har det de trenger dersom de vil ha det. Folkene som bor i byen går uklanderlig antrukket i flotte klær. De pryder seg med gull i alle varianter og selv småjentene har voldsomme øredobber av gull når de skal på skolen. At det er mye penger blant folk er vel ikke så rart da en kilo vanilje selges for 2500 000 Mgf eller ca 3000 Nkr fra produsent. Og når man tenker på at en vanlig industriarbeider lønn ligger en plass på mellom 7 og 8000 mgf (10 Nkr) sier det seg selv av man i visse perioder kan gjøre gode penger. Men der det er mye penger i omløp er det jo også kjeltringer. Fra å være en fredelig plett på denne enorme øya har Sambava i dag store problemer med tjuvbander som sniker seg inn og robber de lokale vanilje baronene, i tillegg er korrupsjon blitt svært utbredt i området. Det det florerer av biler i byen , og godt over 90 % av bilene er gamle men godt vedlikeholdte renault 4’er dette er jo sjarmerende biler som fungerer utmerket som by drosje i Samabva, bortsett fra at det selvsagt er alt for mange av dem. PÅ meg virker det som om alle som har lyst og har en renault 4 kan starte å kjøre taxi. Dersom 10 % av dem hadde eksistert hadde det fortsatt vært rikelig med drosjer i Sambava, men drosjene er der og sammen med en hel haug av firehjulstekkere som har kommer sammen med den økte etterspørselen av vanilje…. Jeg glemte vist å si at det ikke finnes en eneste kjøreskole i området det, men hva gjør vel det når et førerkort kan fåes for la oss si 100 g vanilje …..
Vel Annemarie, Gunvor, Mona og meg fant oss godt til rette ved strandkanten på en plass som heter las Palmas, og under kokospalmene kunne vi ha ligget og dovnet oss hele oppholdet dersom vi hadde vært vanlig turister, men vi hadde en jobbe å gjøre, og som alltid når Mona og jeg er ute på nye plasser er det om å gjøre å få en oversikt over hvilke tilbud som finnes på overnattingsfronten og serveringsfronten. Det kan kanskje høres idyllisk ut, men i 33 graders varmer i skyggen er det faktisk ingen udel fornøyelse å traske byen rundt for å få en oversikt over hvor mange hotellrom de forskjelleige etablissementene har eller hvor mange som kan spise frokost på et hotell av gangen, men vi kom oss jo igjennom oppdraget denne gangen også, og innimellom var det jo tid til å nyte strandlivet, Vannet holdt behagelige ca 27ºC og det var akkurat passe for oss …. , faktisk var det litt kaldt for oss med det samme vi kom fra 33 grader på landt og uti det indiske hav, men man blir fort vandt til det.
Etter den obligatoriske jobberunden var vi ivrige etter å se hvilke andre attraksjoner byen hadde å by på. Byen er ganske lang med salgsbroder på hver sin side av eller oppå fortauet.
På torget solgte man fersk fisk fra det Indiske hav. Og langs bodene selger man alt man egentlig har behov for. Altt fra sykkeldeler ( man kan faktisk sette sammen sin egen sykkel bare ved å hente inn forskjellige deler fra a til å her nede) til fotballer og fancy piratproduserte klær.
Livet i byen bærere preg av at det er varmt og fuktig. Midt på dagen tar folk det med ro. I stekende sol og uten klimaanlegg er det ikke så mye annet å gjøre. Det er helst tidlig på morgenen og noen timer før det blir mørkt at man er mest effektive. Vi hadde en middagsavtale på kvelden med noen bekjente av Anne Marie, så vi ruslet litt rundt i byen før vi reiste opp for å hilse på vertskapet som hadde invitert oss på mat.
DE bodde en halv time med bil fra sentrum. Selvsagt ble vi behørig hentet av en staselig bil Det ble disket opp med tre retters middag , som bestod av en tomat salat, fisk, høne, ris og deilig ananas til dessert. Ny plukket selvsagt … det var ikke før etterpå at vi fikk høre at hun som laget maten hadde brukt mye av det som vi hadde med som presanger til middagen. Hadde jeg vist dette skulle jeg ha spist i med mer andakt etter som grønnsakene da hadde vært fraktet mer en 700 km for å bli servert oss. Det hele var en svært hyggelig (men varm da jeg måtte ha på langbukse og skjorte ) kveld. For oss var det også litt morsomt å se på de levende mygg fangernen som var ansatt hos vertskapet. Gekkoer var travelt opptatt hele kvelden med å holde huset tomt for mygg og andre småkryp. At de hadde hele huset som arbeidsplasse gjorde ingen ting. Man måtte bare være litt forkiktig når man satte ned kaffekoppen slik at ingen av gekkoene ble skadet.
Dagen etter gikk turen til kokos plantasjen hvor vi virkelig skulle få se på produksjon og foredling av kokos. Enorme området i regionen er satt av til Kokos produksjon, og kokos er minsanten en anvendelig råvare. Den kan brukes til for eksempel ; kokosmelk, pulver , masse , såpe, olje , koster, poleringsmiddel, delfiafett, knapper ( man lager knapper av skallet ) + en hel del andre ting som jeg ikke fikk med meg i farten. ) Vi besøkte først en planteskole for kokos, Her ble vi hjertelig mottatt og servert kokos fra palmene . vi fikk høre om hvordan de stadig forsker på hvordan de skal få bedre avlinger og hvordan man krysser kokos fra Madagaskar med andre kokoser for tidligere å begynne å høste av palmene.
Jeg tror jeg avslutter her for denne gang og så får dere en ny rapport om ikke så alt for lenge.
fredag, februar 06, 2004
06 februar 2004
Livet på Antsirabe for tiden.
For tiden er vi som dere sikkert skjønner på Antsirabe og jobber. Vi har gode arbeidsdager fra 08 til 12 og fra 14 30 til 1600. Vi holder på å forberede året som kommer. Mona er i full gang med å forberede påske turen som dette året skal gå ned til Mahajunga. Videre planlegger hun et tur vi har valgt å kalle aktiv ferie. Vi har lagt ut en lenke til fjorårets aktive ferie helt øverst på denne siden. Det hele var en fin opplevelse i fjor, og jeg tror det blir like vellykket også i år. Så dersom det er noen som føler at det har lyst til å komme ned å se hvordan vi har det her, i tillegg til også å få med seg en skikkelig tur så anbefaler vi på det varmeste å melde seg på så raskt som mulig. Jeg og Mona reiser hjem nå så snart perioden vår er ferdig i Mai, men vi får da heldigvis være noen måneder lengre på grunn av denne turen og det setter vi stor pris på. Her i kveld skal vi ha Domino kveld i kveld. Vi har hengt opp plakat til alle på tunet og pizza deigen står klar til heving så alt er altså duket for en skikkelig fest kveld. Vi synes det er morsomt å arrangere og så er det jo kjekt å komme sammen i en sosial sammenheng av og til.
For litt under en uke siden var vi i Fianar for å orden noe visa papirer til Mona. Det pussige er jo at det er kun hun som må fikse disse papirene. Vi to var i januar i fjor og snakket med de samme folkene, fylte ut de samme papirene og gav myndighetene de samme opplysningene, og likevel greier de altså ikke å gi oss lik visum varighet. Så Monas visum gikk egentlig ut i fjor til jul, men fordi vi har snakket med myndighetnett om å søke om nytt visum får hun nå være i landet frem til midt Mai. Deretter venter en ny tur ned til Fianar hvor vi skal snakke med enda flere folk for så å få et nytt stempel hvor det står at vi kan være her til august…., og da er jo perioden vår over så da spiller det ingen rolle om vi får lov til å være her eller ikke.
Samtidig med at vi var i Fianar kom en av de større syklonene og feide over deler av øya. Man snakker vind opp i 100 -140 km/t i kasene og det er mye her nede når hytter og hus er bygget av bølgeblikk og murstein. Mange tre har veltet og i enkelte byer nord i landet har syklonen herjet ganske hardt. Her i Antsirabe gikk det en del tre i hovedalleen som tok med seg en del strøm og telefonledninger. Dermed var vi uten strøm og telefin noen timer, men heldigvis så kom den tilbake ganske kjapt. Det finnes de som har det verre enn oss i disse syklon tider. De aller fleste er svært sårbare her nede, mesteparten balansere på en hårfin balansegang i dagliglivet, og når slike uforutsette hendelser kommer er det svært sjelden at man har klart å spare noe til vanskelige tider.
VI reiser opp til Sambava i morgen. Vi skal være med de to damene som jeg snakket om i forrige uke. En av disse ”veteranen ” har jobbet et år oppe i Sambava og vi synes vi er svært heldige som får bli med på tur med såpass gode guider.
Vel det var litt for i kveld. Dere får ha en fin helg så skal jeg skrive litt om Sambava turen når vi kommer ned igjen.
For tiden er vi som dere sikkert skjønner på Antsirabe og jobber. Vi har gode arbeidsdager fra 08 til 12 og fra 14 30 til 1600. Vi holder på å forberede året som kommer. Mona er i full gang med å forberede påske turen som dette året skal gå ned til Mahajunga. Videre planlegger hun et tur vi har valgt å kalle aktiv ferie. Vi har lagt ut en lenke til fjorårets aktive ferie helt øverst på denne siden. Det hele var en fin opplevelse i fjor, og jeg tror det blir like vellykket også i år. Så dersom det er noen som føler at det har lyst til å komme ned å se hvordan vi har det her, i tillegg til også å få med seg en skikkelig tur så anbefaler vi på det varmeste å melde seg på så raskt som mulig. Jeg og Mona reiser hjem nå så snart perioden vår er ferdig i Mai, men vi får da heldigvis være noen måneder lengre på grunn av denne turen og det setter vi stor pris på. Her i kveld skal vi ha Domino kveld i kveld. Vi har hengt opp plakat til alle på tunet og pizza deigen står klar til heving så alt er altså duket for en skikkelig fest kveld. Vi synes det er morsomt å arrangere og så er det jo kjekt å komme sammen i en sosial sammenheng av og til.
For litt under en uke siden var vi i Fianar for å orden noe visa papirer til Mona. Det pussige er jo at det er kun hun som må fikse disse papirene. Vi to var i januar i fjor og snakket med de samme folkene, fylte ut de samme papirene og gav myndighetene de samme opplysningene, og likevel greier de altså ikke å gi oss lik visum varighet. Så Monas visum gikk egentlig ut i fjor til jul, men fordi vi har snakket med myndighetnett om å søke om nytt visum får hun nå være i landet frem til midt Mai. Deretter venter en ny tur ned til Fianar hvor vi skal snakke med enda flere folk for så å få et nytt stempel hvor det står at vi kan være her til august…., og da er jo perioden vår over så da spiller det ingen rolle om vi får lov til å være her eller ikke.
Samtidig med at vi var i Fianar kom en av de større syklonene og feide over deler av øya. Man snakker vind opp i 100 -140 km/t i kasene og det er mye her nede når hytter og hus er bygget av bølgeblikk og murstein. Mange tre har veltet og i enkelte byer nord i landet har syklonen herjet ganske hardt. Her i Antsirabe gikk det en del tre i hovedalleen som tok med seg en del strøm og telefonledninger. Dermed var vi uten strøm og telefin noen timer, men heldigvis så kom den tilbake ganske kjapt. Det finnes de som har det verre enn oss i disse syklon tider. De aller fleste er svært sårbare her nede, mesteparten balansere på en hårfin balansegang i dagliglivet, og når slike uforutsette hendelser kommer er det svært sjelden at man har klart å spare noe til vanskelige tider.
VI reiser opp til Sambava i morgen. Vi skal være med de to damene som jeg snakket om i forrige uke. En av disse ”veteranen ” har jobbet et år oppe i Sambava og vi synes vi er svært heldige som får bli med på tur med såpass gode guider.
Vel det var litt for i kveld. Dere får ha en fin helg så skal jeg skrive litt om Sambava turen når vi kommer ned igjen.
onsdag, januar 21, 2004
21 januar 2004
Vev og Skoler i Antsirabe
16/1-04
Etter noen dager her i Antsirabe begynner vi nå å akklimatisere oss. Vi har vært rundt på den obligatoriske runden for å hilse på folk. Folk driver på med så mangt her i Antsirabe. To av naboene våre her i Antsirabe er to godt voksne damer som er tilbake på gamle misjonstrakter noen måneder. Til vanlig holder de til i Norge, men fortiden er de her og jobber med forskjellige prosjekter.
En av disse holder på å lære opp noen gassiske damer i veving på norske vevstoler. Det hele begynte for litt under et år siden i Norge. Da var det noen driftige sjeler her på Madagaskar som fikk tilbud om å kjøpe håndvevde duker. Dukene var fine de og mange kjøpte, men det var ett stort problem med dukene. De største dukene var alltid skjøtt på midten, på langs. Grunnen til dette er at de vevene som er svært enkle i konstruksjonen ikke er egnet til å lage brede duker. Noen mer utfyllende forklaring en det begir jeg meg ikke inn på, men i hvert fall ble det satt i gang en innsamling i Norge hvor man spurte folk gjennom et radioprogram om ikke det var noen som hadde en gammel vev de kunne tenke seg å gi bort. Responsen var veldig god og noe sånt som 10- 12 vever kom inn til prosjektet. De ble sendt nedover i en konteiner, og kom hit til Madagaskar i sommer. Her har vevene ligget til Gunvor Gammelseter kom nedover i oktober for å få litt fart på sakene. Hun har satt opp en del av vevene og har nå begynt opplæring av folk som skal begynne å bruke vevene.
Jeg fikk bli med Gunnvor for å se hvordan det går. Damene som vever holder foreløpig til i et privat hus til en av de som er med å bestyrer prosjektet. Dette er en foreløpig ordning og ikke en god løsning i lengden. De Norske vevene er større, mer kompliserte å sette opp og krever større omfang en de gassiske vevene og derfor er man på jakt etter større hus til prosjektet, men foreløpig er man altså oppe på ett loft i et nytt hus.
Da vi kom inn kl 8 om morgenen satt det allerede en dame og vevde for harde livet. Gunnvor fortalte at hun var den første som begynte på opplæring og etter det jeg kan bedømme så var hun rasende flink. Ikke lenge etterpå kom det en annen dame og satte seg ned ved en annen vev. Hun holdt på med litt enklere ting i hvert fall slik det såg ut for meg. Målet på sikt med prosjektet er at damene etter hvert skal bli så dyktige at de kan sette opp en vev. ( Fra det lille jeg fikk med meg så var det en god del ting å sette seg inn i før man i det hele tatt kunne begynne å veve.) Og etter hvert begynne å produsere for salg til turister og andre. På sikt håper man at de som i dag har opplæring sammen med Gunvor kan lære fra seg det som de kan til andre og dermed bidra til at andre kan få seg en inntekt på veving.
På veien hjem fra vevingen gikk jeg forbi en skole og stoppet utenfor for å snakke med noen som hadde ansvaret for å få ungene trygt over gaten. Dette var to stykker som fungerte som en type vaktmestere ved skolen. Jeg spurte om det var greit at jeg ble med dem til skolen for å se hvordan barna på skolen hadde det. Først var de litt skeptiske til dette. Skjønte ikke helt hva i all verden jeg hadde av interesse for det, men så dukket rektoren opp og hun var veeldig gira på at jeg skulle få se skolen. Dette var en privat barneskole og helt tydelig en skole for de litt mer velsituerte i byen. Da jeg kom inn holdt lærerne på å undervise geometri og alle lærebøkene var på fransk. Undervisningsspråket var også fransk. Det fants ikke bøker på Gassisk i dette faget, men det ble undervist i gassisk også kunne rektoren forsikre meg. Skolen hadde 400 elever, noe som etter gassisk målestokk nok er en middels stor skole.
Det er ganske sparsomt med midler selv i de mer velsituerte skolene. Barna sitter som regel på trebenker og repeterer det som lærerer ramser opp. I fag som det ikke finnes nok lærebøker i brukes tavlen som lærebok og barna leser direkte fra tavlen. I skolegården var det på denne skolen ganske mangfoldig med apparater, noe som også er en indikator på at foreldrene har det bedre økonomisk en den gjennomsnittelig Gasser. Jeg fikk komme inn å overvære litt undervising, og selvsagt når jeg var der var barna snille som lam. Ute i skolegården var det vel som på en hvilken som helst barneskole fullt av liv og røre.
Etter å ha snakket litt med de forskjellige lærerne viste det seg at en av lærerne i tillegg til å undervise på barneskolen også undervisste i Engelsk på en privat forretningskole ikke så langt unna. Gassiske ungdommer er svært ivrige for tiden på lære seg engelsk. Særlig de som bor i byene sluker alt som har med engelsk og det engelske språket å gjøre. Jeg tror nok drømmen om USA er en pådrivende faktor for de fleste. Det blir også stadig flere jobber tilgjengelig for den som behersker Engelsk. Jobber innen for turist sektoren er lukrative og det blir satset mye innen for denne næringen fra myndighetenes side.
Jeg ble invitert til å komme til skolen for å være en slags språkpartner for elevene. På denne måten fikk jeg en god anledning til å fortelle litt om fredskorpset, samtidig som elevene fikk anledning til å stille spørsmål og snakke engels med meg. Hovedproblemet for elevene er ikke at de ikke har god nok undervisning, men at de sjelden får anledning til å snakke og høre Engelsk. Alle filmene som går på tv er dubbet til Fransk og de lærerne som underviser har heller ikke så god uttale. Dermed er ikke lærerne i stand til å korrigere elevene når de har dårlig uttalelse. Det å være i klassen og snakke om fredskorpset og om Norge var en hyggelig opplevelse. Overraskende mange hadde hørt en god del om Norge fra før. Det var blant andre en del studenter som hadde spilt fotball med Norske misjonærbarn tidligere. Jeg fikk spørsmål om alt fra mat vaner til DBS sykler. Og selvfølgelig hva som skulle til for å kunne reise til Norge for å gå på skole og etter hvert få seg et Norsk statsborgerskap.
I kveld skal jeg bort for en ny runde så får vi se hva det blir spurt om i dag.
Dere får ha en fin uke så snakkes vi etter hvert.
16/1-04
Etter noen dager her i Antsirabe begynner vi nå å akklimatisere oss. Vi har vært rundt på den obligatoriske runden for å hilse på folk. Folk driver på med så mangt her i Antsirabe. To av naboene våre her i Antsirabe er to godt voksne damer som er tilbake på gamle misjonstrakter noen måneder. Til vanlig holder de til i Norge, men fortiden er de her og jobber med forskjellige prosjekter.
En av disse holder på å lære opp noen gassiske damer i veving på norske vevstoler. Det hele begynte for litt under et år siden i Norge. Da var det noen driftige sjeler her på Madagaskar som fikk tilbud om å kjøpe håndvevde duker. Dukene var fine de og mange kjøpte, men det var ett stort problem med dukene. De største dukene var alltid skjøtt på midten, på langs. Grunnen til dette er at de vevene som er svært enkle i konstruksjonen ikke er egnet til å lage brede duker. Noen mer utfyllende forklaring en det begir jeg meg ikke inn på, men i hvert fall ble det satt i gang en innsamling i Norge hvor man spurte folk gjennom et radioprogram om ikke det var noen som hadde en gammel vev de kunne tenke seg å gi bort. Responsen var veldig god og noe sånt som 10- 12 vever kom inn til prosjektet. De ble sendt nedover i en konteiner, og kom hit til Madagaskar i sommer. Her har vevene ligget til Gunvor Gammelseter kom nedover i oktober for å få litt fart på sakene. Hun har satt opp en del av vevene og har nå begynt opplæring av folk som skal begynne å bruke vevene.
Jeg fikk bli med Gunnvor for å se hvordan det går. Damene som vever holder foreløpig til i et privat hus til en av de som er med å bestyrer prosjektet. Dette er en foreløpig ordning og ikke en god løsning i lengden. De Norske vevene er større, mer kompliserte å sette opp og krever større omfang en de gassiske vevene og derfor er man på jakt etter større hus til prosjektet, men foreløpig er man altså oppe på ett loft i et nytt hus.
Da vi kom inn kl 8 om morgenen satt det allerede en dame og vevde for harde livet. Gunnvor fortalte at hun var den første som begynte på opplæring og etter det jeg kan bedømme så var hun rasende flink. Ikke lenge etterpå kom det en annen dame og satte seg ned ved en annen vev. Hun holdt på med litt enklere ting i hvert fall slik det såg ut for meg. Målet på sikt med prosjektet er at damene etter hvert skal bli så dyktige at de kan sette opp en vev. ( Fra det lille jeg fikk med meg så var det en god del ting å sette seg inn i før man i det hele tatt kunne begynne å veve.) Og etter hvert begynne å produsere for salg til turister og andre. På sikt håper man at de som i dag har opplæring sammen med Gunvor kan lære fra seg det som de kan til andre og dermed bidra til at andre kan få seg en inntekt på veving.
På veien hjem fra vevingen gikk jeg forbi en skole og stoppet utenfor for å snakke med noen som hadde ansvaret for å få ungene trygt over gaten. Dette var to stykker som fungerte som en type vaktmestere ved skolen. Jeg spurte om det var greit at jeg ble med dem til skolen for å se hvordan barna på skolen hadde det. Først var de litt skeptiske til dette. Skjønte ikke helt hva i all verden jeg hadde av interesse for det, men så dukket rektoren opp og hun var veeldig gira på at jeg skulle få se skolen. Dette var en privat barneskole og helt tydelig en skole for de litt mer velsituerte i byen. Da jeg kom inn holdt lærerne på å undervise geometri og alle lærebøkene var på fransk. Undervisningsspråket var også fransk. Det fants ikke bøker på Gassisk i dette faget, men det ble undervist i gassisk også kunne rektoren forsikre meg. Skolen hadde 400 elever, noe som etter gassisk målestokk nok er en middels stor skole.
Det er ganske sparsomt med midler selv i de mer velsituerte skolene. Barna sitter som regel på trebenker og repeterer det som lærerer ramser opp. I fag som det ikke finnes nok lærebøker i brukes tavlen som lærebok og barna leser direkte fra tavlen. I skolegården var det på denne skolen ganske mangfoldig med apparater, noe som også er en indikator på at foreldrene har det bedre økonomisk en den gjennomsnittelig Gasser. Jeg fikk komme inn å overvære litt undervising, og selvsagt når jeg var der var barna snille som lam. Ute i skolegården var det vel som på en hvilken som helst barneskole fullt av liv og røre.
Etter å ha snakket litt med de forskjellige lærerne viste det seg at en av lærerne i tillegg til å undervise på barneskolen også undervisste i Engelsk på en privat forretningskole ikke så langt unna. Gassiske ungdommer er svært ivrige for tiden på lære seg engelsk. Særlig de som bor i byene sluker alt som har med engelsk og det engelske språket å gjøre. Jeg tror nok drømmen om USA er en pådrivende faktor for de fleste. Det blir også stadig flere jobber tilgjengelig for den som behersker Engelsk. Jobber innen for turist sektoren er lukrative og det blir satset mye innen for denne næringen fra myndighetenes side.
Jeg ble invitert til å komme til skolen for å være en slags språkpartner for elevene. På denne måten fikk jeg en god anledning til å fortelle litt om fredskorpset, samtidig som elevene fikk anledning til å stille spørsmål og snakke engels med meg. Hovedproblemet for elevene er ikke at de ikke har god nok undervisning, men at de sjelden får anledning til å snakke og høre Engelsk. Alle filmene som går på tv er dubbet til Fransk og de lærerne som underviser har heller ikke så god uttale. Dermed er ikke lærerne i stand til å korrigere elevene når de har dårlig uttalelse. Det å være i klassen og snakke om fredskorpset og om Norge var en hyggelig opplevelse. Overraskende mange hadde hørt en god del om Norge fra før. Det var blant andre en del studenter som hadde spilt fotball med Norske misjonærbarn tidligere. Jeg fikk spørsmål om alt fra mat vaner til DBS sykler. Og selvfølgelig hva som skulle til for å kunne reise til Norge for å gå på skole og etter hvert få seg et Norsk statsborgerskap.
I kveld skal jeg bort for en ny runde så får vi se hva det blir spurt om i dag.
Dere får ha en fin uke så snakkes vi etter hvert.
fredag, januar 09, 2004
9 januar 2004
God Jul
Hei
Nå begynner vi på nyåret, med nyttårsforsett langt oppover til ørene .
Hjemturen gikk i grunn veldig greit. Vi fungerte vel som lokale julenissepostbud for de som var her nede. Det er jo alltid greit å kunne bidra med ting for felles skapet. Da vi kom hjem fikk vi oss et realt kuldesjokk den første uka. Hjemme var det for en gangs skyld skikkelig vinterjul og dette merket vel vi ekstra godt som kom fra 30 gradet og sol . Hjemme var juleforberedelsen i full gang og litt stress ble det vel på oss også, men vi hadde gjort fra oss det meste av julehandelen på Madagaskar så vi slapp unna det verste stresset. Det var veldig koselig å hilse på slekt og venner igjen. Særlig koselig var det å hilse på vår nye niese som kom på Norges besøk for aller første gang. Jeg trenger vel ikke si at hun sjarmerte samtlige i senk og ikke minst Onkelen falt pladask for den lille.
VI fikk snakket med en del folk som vi ikke har sett på en stund. Det er jo alltid hyggelig å oppsummere og få høre nytt fra fjernt og nær, men på et år det ikke all verden som har skjedd i gamlelandet. Av revolusjonerende nyheter vi fikk med oss i juleluken var vel kurts dominans i world Idol det mest oppsiktsvekkende, og da er det kanskje likegodt å komme seg nedover igjen. Vi var litt bekymret for returen når det gjaldt bagasje. Vi hadde en overnatting i Paris og håpte at vi kunne sjekke inn alt i Ålesund slik at vi slapp å drasse på en sykkel, en diger plasttønne og en stor koffert i tillegg til 5 stk håndbagasje av ymse slag. På Vigra (Ålesund )såg det ganske lyst ut en liten stund. Damen bak skranken såg ut til å være av den vennlige sorten. Hun sjekket oss helt inn med all bagasje, og alt såg ut til å være såre vel helt til undertegnede nevnte at vi hadde en overnatting i Paris. Da skiftet tonen seg ganske kjapt og alt ble veeeldig vanskelig. De fikk nye instrukser fra Air France fortløpende så damen i skanken torde ikke gjøre noe annet enn å sende oss til Oslo for å se om vi kunne prøve der med bedre hell. I Oslo vet vi fra før at de kan være ganske vanskelige i innsjekking. Der er det større forhold og straks flere som skal være med å bestemme. Så vi fryktet det verste der vi stablet med oss tønner og sykler, kofferter og PC-er. Det såg vel mer ut som et realt flyttelass vi kom med. Damen i skranken såg bryskt på oss før hun ba om bilettene....
Heldigvis for oss hadde det før oss vært en stakkar med 3 kg overvekt som måtte betale for hvert bidige gram han skulle ta med seg. og etter uttrykket å dømme var hun da vi nærmet oss klar for tidenes oppgjør i overvekt men den gang ei. Etter å ha gransket billetten ble det raskt klart at vi hadde 40 kg hver, og tønna veide ikke så mye. Da damen oppdaget at her var det noen som endelig hadde skikkelig billetter ble vi ikke engang spurt om resten. Hun skrev ut bagasjekviteringer anmass og dermed fikk vi sendt alt vi skulle ned til Madagaskar uten å tenke på å ta dem ut i Paris, og det beste av alt, vi fikk alt like helt og fint da vi landet to dager etterpå. Vi skulle i utgangs punket ha en obligatorisk overnatting i Paris fordi AF flyene fra Oslo ikke korresponderer med flyene som skal til Madagaskar, Så da vi kom for å sjekke inn dagen etter ankomst kl 0800 på flyplassen ble det klart at flyet var for fullt. Ikke at det kunne være noen overraskelse nå rett etter julen. Vi ble ganske raskt kontakte av en hyggelig dame som spurte fint om ikke vi kunne tenke oss en dag til i Paris selvsagt mot en liten påskjønnelse. Vel vi som tidligere hadde vært litt skuffet for at vi kun fikk se flyplassen i Paris og ikke så mye annet var ikke direkte vanskelige å be når tilbudet kom opp. Som kompensasjon for at vi ikke kom med flyet fikk vi 375 euro i cash + hotell og tre måltider alt dekt av Air France. Vi syntes dette at dette slettes ikke var noen dårlig deal, så vi slo til og brukte en dag i Paris hvor vi blant annet fikk oppleve Eiffel tårnet, Champs e lysées og mye annet hyggelig.Men neste dag var det ingen vei tilbake. Vi fikk gode plasser og hadde det strålende hele veien ned til varmen og solen her nede.
Så da har vi altså kommet trygt i havn og er klar for det nye året med de utfordringer og gleder som det vil bringe.
Håper dere som leser også er klar for et nytt år. Jeg skal prøve å skrive regelmessig dette året også så får vi se hvordan det går
Ha en riktig fin uke !
Hei
Nå begynner vi på nyåret, med nyttårsforsett langt oppover til ørene .
Hjemturen gikk i grunn veldig greit. Vi fungerte vel som lokale julenissepostbud for de som var her nede. Det er jo alltid greit å kunne bidra med ting for felles skapet. Da vi kom hjem fikk vi oss et realt kuldesjokk den første uka. Hjemme var det for en gangs skyld skikkelig vinterjul og dette merket vel vi ekstra godt som kom fra 30 gradet og sol . Hjemme var juleforberedelsen i full gang og litt stress ble det vel på oss også, men vi hadde gjort fra oss det meste av julehandelen på Madagaskar så vi slapp unna det verste stresset. Det var veldig koselig å hilse på slekt og venner igjen. Særlig koselig var det å hilse på vår nye niese som kom på Norges besøk for aller første gang. Jeg trenger vel ikke si at hun sjarmerte samtlige i senk og ikke minst Onkelen falt pladask for den lille.
VI fikk snakket med en del folk som vi ikke har sett på en stund. Det er jo alltid hyggelig å oppsummere og få høre nytt fra fjernt og nær, men på et år det ikke all verden som har skjedd i gamlelandet. Av revolusjonerende nyheter vi fikk med oss i juleluken var vel kurts dominans i world Idol det mest oppsiktsvekkende, og da er det kanskje likegodt å komme seg nedover igjen. Vi var litt bekymret for returen når det gjaldt bagasje. Vi hadde en overnatting i Paris og håpte at vi kunne sjekke inn alt i Ålesund slik at vi slapp å drasse på en sykkel, en diger plasttønne og en stor koffert i tillegg til 5 stk håndbagasje av ymse slag. På Vigra (Ålesund )såg det ganske lyst ut en liten stund. Damen bak skranken såg ut til å være av den vennlige sorten. Hun sjekket oss helt inn med all bagasje, og alt såg ut til å være såre vel helt til undertegnede nevnte at vi hadde en overnatting i Paris. Da skiftet tonen seg ganske kjapt og alt ble veeeldig vanskelig. De fikk nye instrukser fra Air France fortløpende så damen i skanken torde ikke gjøre noe annet enn å sende oss til Oslo for å se om vi kunne prøve der med bedre hell. I Oslo vet vi fra før at de kan være ganske vanskelige i innsjekking. Der er det større forhold og straks flere som skal være med å bestemme. Så vi fryktet det verste der vi stablet med oss tønner og sykler, kofferter og PC-er. Det såg vel mer ut som et realt flyttelass vi kom med. Damen i skranken såg bryskt på oss før hun ba om bilettene....
Heldigvis for oss hadde det før oss vært en stakkar med 3 kg overvekt som måtte betale for hvert bidige gram han skulle ta med seg. og etter uttrykket å dømme var hun da vi nærmet oss klar for tidenes oppgjør i overvekt men den gang ei. Etter å ha gransket billetten ble det raskt klart at vi hadde 40 kg hver, og tønna veide ikke så mye. Da damen oppdaget at her var det noen som endelig hadde skikkelig billetter ble vi ikke engang spurt om resten. Hun skrev ut bagasjekviteringer anmass og dermed fikk vi sendt alt vi skulle ned til Madagaskar uten å tenke på å ta dem ut i Paris, og det beste av alt, vi fikk alt like helt og fint da vi landet to dager etterpå. Vi skulle i utgangs punket ha en obligatorisk overnatting i Paris fordi AF flyene fra Oslo ikke korresponderer med flyene som skal til Madagaskar, Så da vi kom for å sjekke inn dagen etter ankomst kl 0800 på flyplassen ble det klart at flyet var for fullt. Ikke at det kunne være noen overraskelse nå rett etter julen. Vi ble ganske raskt kontakte av en hyggelig dame som spurte fint om ikke vi kunne tenke oss en dag til i Paris selvsagt mot en liten påskjønnelse. Vel vi som tidligere hadde vært litt skuffet for at vi kun fikk se flyplassen i Paris og ikke så mye annet var ikke direkte vanskelige å be når tilbudet kom opp. Som kompensasjon for at vi ikke kom med flyet fikk vi 375 euro i cash + hotell og tre måltider alt dekt av Air France. Vi syntes dette at dette slettes ikke var noen dårlig deal, så vi slo til og brukte en dag i Paris hvor vi blant annet fikk oppleve Eiffel tårnet, Champs e lysées og mye annet hyggelig.Men neste dag var det ingen vei tilbake. Vi fikk gode plasser og hadde det strålende hele veien ned til varmen og solen her nede.
Så da har vi altså kommet trygt i havn og er klar for det nye året med de utfordringer og gleder som det vil bringe.
Håper dere som leser også er klar for et nytt år. Jeg skal prøve å skrive regelmessig dette året også så får vi se hvordan det går
Ha en riktig fin uke !
Abonner på:
Innlegg (Atom)