21 januar 2004

Vev og Skoler i Antsirabe
16/1-04


Etter noen dager her i Antsirabe begynner vi nå å akklimatisere oss. Vi har vært rundt på den obligatoriske runden for å hilse på folk. Folk driver på med så mangt her i Antsirabe. To av naboene våre her i Antsirabe er to godt voksne damer som er tilbake på gamle misjonstrakter noen måneder. Til vanlig holder de til i Norge, men fortiden er de her og jobber med forskjellige prosjekter.
En av disse holder på å lære opp noen gassiske damer i veving på norske vevstoler. Det hele begynte for litt under et år siden i Norge. Da var det noen driftige sjeler her på Madagaskar som fikk tilbud om å kjøpe håndvevde duker. Dukene var fine de og mange kjøpte, men det var ett stort problem med dukene. De største dukene var alltid skjøtt på midten, på langs. Grunnen til dette er at de vevene som er svært enkle i konstruksjonen ikke er egnet til å lage brede duker. Noen mer utfyllende forklaring en det begir jeg meg ikke inn på, men i hvert fall ble det satt i gang en innsamling i Norge hvor man spurte folk gjennom et radioprogram om ikke det var noen som hadde en gammel vev de kunne tenke seg å gi bort. Responsen var veldig god og noe sånt som 10- 12 vever kom inn til prosjektet. De ble sendt nedover i en konteiner, og kom hit til Madagaskar i sommer. Her har vevene ligget til Gunvor Gammelseter kom nedover i oktober for å få litt fart på sakene. Hun har satt opp en del av vevene og har nå begynt opplæring av folk som skal begynne å bruke vevene.


Jeg fikk bli med Gunnvor for å se hvordan det går. Damene som vever holder foreløpig til i et privat hus til en av de som er med å bestyrer prosjektet. Dette er en foreløpig ordning og ikke en god løsning i lengden. De Norske vevene er større, mer kompliserte å sette opp og krever større omfang en de gassiske vevene og derfor er man på jakt etter større hus til prosjektet, men foreløpig er man altså oppe på ett loft i et nytt hus.

Da vi kom inn kl 8 om morgenen satt det allerede en dame og vevde for harde livet. Gunnvor fortalte at hun var den første som begynte på opplæring og etter det jeg kan bedømme så var hun rasende flink. Ikke lenge etterpå kom det en annen dame og satte seg ned ved en annen vev. Hun holdt på med litt enklere ting i hvert fall slik det såg ut for meg. Målet på sikt med prosjektet er at damene etter hvert skal bli så dyktige at de kan sette opp en vev. ( Fra det lille jeg fikk med meg så var det en god del ting å sette seg inn i før man i det hele tatt kunne begynne å veve.) Og etter hvert begynne å produsere for salg til turister og andre. På sikt håper man at de som i dag har opplæring sammen med Gunvor kan lære fra seg det som de kan til andre og dermed bidra til at andre kan få seg en inntekt på veving.


På veien hjem fra vevingen gikk jeg forbi en skole og stoppet utenfor for å snakke med noen som hadde ansvaret for å få ungene trygt over gaten. Dette var to stykker som fungerte som en type vaktmestere ved skolen. Jeg spurte om det var greit at jeg ble med dem til skolen for å se hvordan barna på skolen hadde det. Først var de litt skeptiske til dette. Skjønte ikke helt hva i all verden jeg hadde av interesse for det, men så dukket rektoren opp og hun var veeldig gira på at jeg skulle få se skolen. Dette var en privat barneskole og helt tydelig en skole for de litt mer velsituerte i byen. Da jeg kom inn holdt lærerne på å undervise geometri og alle lærebøkene var på fransk. Undervisningsspråket var også fransk. Det fants ikke bøker på Gassisk i dette faget, men det ble undervist i gassisk også kunne rektoren forsikre meg. Skolen hadde 400 elever, noe som etter gassisk målestokk nok er en middels stor skole.


Det er ganske sparsomt med midler selv i de mer velsituerte skolene. Barna sitter som regel på trebenker og repeterer det som lærerer ramser opp. I fag som det ikke finnes nok lærebøker i brukes tavlen som lærebok og barna leser direkte fra tavlen. I skolegården var det på denne skolen ganske mangfoldig med apparater, noe som også er en indikator på at foreldrene har det bedre økonomisk en den gjennomsnittelig Gasser. Jeg fikk komme inn å overvære litt undervising, og selvsagt når jeg var der var barna snille som lam. Ute i skolegården var det vel som på en hvilken som helst barneskole fullt av liv og røre.

Etter å ha snakket litt med de forskjellige lærerne viste det seg at en av lærerne i tillegg til å undervise på barneskolen også undervisste i Engelsk på en privat forretningskole ikke så langt unna. Gassiske ungdommer er svært ivrige for tiden på lære seg engelsk. Særlig de som bor i byene sluker alt som har med engelsk og det engelske språket å gjøre. Jeg tror nok drømmen om USA er en pådrivende faktor for de fleste. Det blir også stadig flere jobber tilgjengelig for den som behersker Engelsk. Jobber innen for turist sektoren er lukrative og det blir satset mye innen for denne næringen fra myndighetenes side.

Jeg ble invitert til å komme til skolen for å være en slags språkpartner for elevene. På denne måten fikk jeg en god anledning til å fortelle litt om fredskorpset, samtidig som elevene fikk anledning til å stille spørsmål og snakke engels med meg. Hovedproblemet for elevene er ikke at de ikke har god nok undervisning, men at de sjelden får anledning til å snakke og høre Engelsk. Alle filmene som går på tv er dubbet til Fransk og de lærerne som underviser har heller ikke så god uttale. Dermed er ikke lærerne i stand til å korrigere elevene når de har dårlig uttalelse. Det å være i klassen og snakke om fredskorpset og om Norge var en hyggelig opplevelse. Overraskende mange hadde hørt en god del om Norge fra før. Det var blant andre en del studenter som hadde spilt fotball med Norske misjonærbarn tidligere. Jeg fikk spørsmål om alt fra mat vaner til DBS sykler. Og selvfølgelig hva som skulle til for å kunne reise til Norge for å gå på skole og etter hvert få seg et Norsk statsborgerskap.
I kveld skal jeg bort for en ny runde så får vi se hva det blir spurt om i dag.
Dere får ha en fin uke så snakkes vi etter hvert.