27 februar 2004

Sambava2

Sist fortalte jeg om kokos planteskoklen vi var å besøkte. Skolen som er statlig drevet får frem kokos planter som de selger for ca 5 kroner stykke. Detter er big business her oppe og salget av kokos går strykende. Etter panteskole besøket kjørte vi et lite stykke videre og ned til foredlingsanlegget for kokos. Her stod folk i bar overkopp og renset kokos for harde livet. Kokosen ble også sortert i forksjellige kvaliteter. En kvalitet ble tørket og røkt på stedet. Produktene fra en annen kvalitet skulle brukes til såpe. Men før den kom til dette stedet fikk vi smake litt på kokos ”kjøtt” som var røkt og tørket. Det var utrolig godt å smake som snacks.

Arbeiderne på fabrikken tjente etter gassisk forhold ganske godt, og alle som ville ha arbeid kunne få det. Men selv om kokos produksjon er en helårs geskjeft var det lavsesong når vi var der. Når det var full produksjon var det kokos nøtter inne på området så langt øyet kunne se. Etter en innføring i produksjonen på anlegget, en inspeksjon av de forskjellige røykovnene ved anlegget som ble på passet manuelt og fyrt med kokosnøttskall gikk turen videre for å se på en kvern som fremstilte kokosnøtt olje. Dette fantastiske produktet brukes i skjønnhetsindustrien til balsam, og som massasjeolje. Akkurat når vi var der stod produksjonen stille, fordi de renset maskineriet, men til vanlig var det full produksjon av denne typen varer. Kokos plantasjene holder som oftest til ikke så langt unna havet/ sjøen fordi pantene trenger et mineral som finnes i saltvann.

Etter denne flotte omvisingen reiste vi videre for å sjekke ut det som i sannhet kan kalles sambakvas gull. For en vanlig gasser må en vanilje plante fortone seg som en egen gullgruve. Platen er en orkidé som lever i symbiose med andre planter. Den klarer altså ikke å leve uten en anen plante som dem kan knytte seg opp til. I 1997 kom det en del fagfolk til regionen for å gi bøndene i området opplæring slik at man kan utnytte de gode klimaforholdene i området. Vanilje orkideen krever perfekte forhold for at den skal gi avkastning av ypperste kvalitet og det får de her oppe. Før jeg kom opp forestilte jeg meg at vi måtte inn i jungelen og beskue en og annen vaniljeplante som vokste i harmoni med resten av regnskogen. Dette var vel også til en viss grad tilfelle før man viste bedre. Men i dag har man altså fått et litt mer vitenskapelig syn på saken. Planten står omtrent som i en vin gård, Det er nøyaktig to meter fra hver orkidé. Trærne som blir brukt som ”hjelpe tre" er spesielt utviklet med tanke på tykk bark slik at de ikke blir ødelagt av den kraftig orkidéplanten som suger seg fast langs hele treet og snylter på næringen. Også her driver man med kryssing for på den måten å få større avkastning. Plantene bestøves for hånd av damer i området. Dette er beinhardt arbeid, og man skal ikke bestøve alle blomstene på en orkidé. Dersom man bestøver for mange blomstre vil ”belgen ” kjempe om næringen og ikke få optimale vekstvilkår. Man regner det optimale som 8-12 vaniljestenger pr stilk. Produksjonen i området hat gått opp, siden man har fått inn kvalitets sikrede produksjons metoder. Likeens har prisen gått opp så de som driver stort gjør gode penger. Innhøsting av vanilje skjer i juni/juli og utover et par måneder. Den videre foredlingsprosessen er minst like viktig for å få et godt resultat.
Først plukkes vaniljen for hånd. Deretter skal den kokes i nøyaktig et visst antall minutter i et vannbad på 65ºC på vedfyrt bål. Deretter skal den tørkes i en vist periode i solen, så skal den sorteres inn i de forskjellige kvalitetene som finnes. De sorterers både etter lengde og aroma. Enkelte av de nye sortene som de har eksperimenter med er utrolig lange og store, men vanillin innholdet, altså det som gir den berømte smaken av vanilje er ikke så stort og aromaen er ikke så intens i denne nye sorten som i den gamle. Derfor blir det stadig vekk forsket på nye produksjons og kryssings metoder. Det som er litt trist er at det her som på andre steder på øya av og til tenkes kortsikt profitt i stedet for å tenke på å bygge opp et langvarig tillit forhold til leverandører. Derfor er det noe smartinger som fant ut at dersom de fikk pris for vanilje etter kilospris prinsippet fikk de altså mer desto tyngre vaniljen var og da tenkte de at det jo lurt dersom vaniljen var så tung som mulig. Derfor var det noen smarte sjeler som puttet spiker i vaniljen for at den skulle bli tyngre og slik få mer for kiloen for vaniljen sin. Dette går bra førte gangen man gjør det, og kanskje det går greit andre gange man gjøre det, men etter tre ganger med samme spikerholdige vaniljestang vil folk og oppkjøperer finne andre leverandører og dermed er det her noen få som klarer å ødelegge for ganske mange andre ærlige sjeler. Vel det var vel det vi hadde å si om Sambava. For den som er interessert i et reisemål litt utenom det vanlig så er Sambava på Madagaskar absolutt å anbefale.
Neste uke skal dere få høre om stor fint besøk på den Norske skole området her i Antsirabe.
Ha en fin uke ! H
Hallvor 04