27 april 2004

Shalom Tur
Hei og takk for sist,
Siden sist jeg skrev på hjemmesiden min har Mona og meg vært på påsketur. Som den observante lesere kanskje har fått med seg skrev jeg sist at jeg skulle være med en annen gruppe korister på tur, men så ble det noe forandringer i siste liten, og det ble bestemt at jeg kunne reise sammen med Mona som skulle reise en gruppe opp til Mahajunga. Denne byen ligger nord vest på Madagaskar og vi har vært der en gang før. I fjor på denne tiden var vi med en gruppe dit opp og for de som er interessert idet har jeg limt inn referatet fra denne Helt nederst på siden.


Men tilbake til vår gruppe som kom den 28 mars.

Som vanlig ligger det en god del arbeid som er gjort før gruppen ankommer. Alt av hotellbookinger, busser og måltider de første dagene er forberedt så godt som mulig. slik at når gruppen kommer er det bare å smile å geleide gruppen inn til bussene for å kjøre dem inn til hotellet. I hvert fall i teorien er det så enkelt. I praksis kommer det en plass mellom 150 og 250 stykker ut en dør i en ankomsthall, Brorparten har ikke vært på Madagaskar før. Vi har ikke sett deltakerne før, og de har ikke sett oss før. Så første prioritet for oss er å samle troppene en avskjermet plass slik at vi er sikre på at vi får med oss alle sammen. Det neste problemet er bagasjen. På denne gruppen var det kun en av de som skulle være med på turen som ikke fikk bagasjen sin. Men totalt i gruppen på 14 nordmenn ( noen skulle ikke være med på vår tur ) var det tre som ikke fikk bagasjen sin, og det er litt i overkant av det man har tålmodighet til. Så hva gjør man dersom man ikke får bagasjen sin ?,


Det første man skal gjøre er å gå i klinsj med Air France. Man har krav på 400 000 gassiske galningar før man reiser fra flyplassen, men det er avhengig av at personen som ikke har fått sin bagasje er tilstede for å klage på dette. Fra vårt ståsted er det ikke så gunstig å la en hel gruppe reisende som har reist i over 12 timer bli stående på flyplassen til den ene har fått kranglet seg ferdig med Air France, derfor er det som regle noen av oss som tar denne jobben. Og som regel går det greitt. Så også denne gangen. Air France betalte ut, og vi kunne sende gjestene på hotellet. Men siden gjestene har et hektisk program med avreise tidlig neste morgen, ble vi enige om at jeg skulle kjøre etter med taxibrousse når bagasjen hadde komt til hovedstaden.
Taxibrousse er de små minibussene som går fra by til by her nede. Som regel er det Mazda, Toyota, eller Hunday som blir brukt. I en buss er det plass til to passasjerer fremme og tre i hver rekke i fire rekker bakover. Når bussen er full er det fullt, og når man skal sitte i 12 timer i en slik doning er ikke komfort noe man kan sette i høysetet. Når det i tillegg er oppi 40 grader i skyggen enkelte plasser så setter man pris på enesete når dman får dette tilbydt. Så mens resten av gruppen daffet av gårde i sin (etter forholdene) flotte Mitsubishi buss, kom jeg to dager etter i en gammel sliten Mazda. Men en hver form for transport har sin sjarme, og jeg ble i hvert fall godt kjent med nabo’n.



Vel fremme i Mahajunga fikk hun som hadde mistet bagasjen sin endelig klær å skifte til.
I byen var det lagt opp besøk på Shalom prosjektet som det ble skrevet om under. Deretter var det tid for å se hva byen hadde å by på av severdigheter. I tillegg var det en av de aller dristigste (havner høyt på en skala av samtlige turister vi har hatt med å gjøre) som ville inn på en gassisk frisør salong for å få av seg noe hår. Jeg skjønner han godt, for vi hadde en plass mellom 35 og 40 ºC hver eneste dag. Når vi ikke var på handlig eller på foredrag for å høre om Shalom prosjektet eller andre inntresanne foredrag om liv og levne i området ble det også litt tid til å slappe av i bassenget.


Når vi snakker om shopping var det vel spesielt en plass som gjorde inntrykk på turistene. Det er en mann i området som har gjort det til sin spesialitet å lage motiv av sand i forskjellige farger som han fyller på flasker og forsegler. Dette er presisjonsarbeide av ypperste sort, og krever et enormt tålmod. Her sitter det altså en kar ute i et skur. Og tømmer sand i forskjellig farger ned i en flaske. Og etter hvert som han arbeider og tiden går kommer det ene bildet etter det andre frem i sanden. Det er helt utrolig at det går ann. Sanden henter han fra at område ikke langt unna der han bor.

Etter lange og ”harde” dager ute i solen ble vi invitert til en misjonær familie på norsk kveldsmat. Jeg kan bare snakke for meg selv, men etter drøyt et år her ute er det lite som kan måle seg med et skikkelig kveldmål med grovt brød og hjemmelaget syltetøy. Jeg håper bare at de som var med på turen satte like stor pris på det som oss. Vi fikk besøk av det som kan kalles biskopen i denne kirkekretsen. Han fortalte litt om arbeidet sitt, og hvordan det var å være biskop på Madagaskar. Ikke mange biskoper i verden går til fots i flerfoldige timer for å komme frem til menighetene sine men dette var en av de vanlige fremkomstmåtene som benyttet seg av.


Etter kveldmat og informasjon gikk turen tilbake til hotellet og neste dag var tiden kommet for å reise opp til høglandet igjen og videre derfra og ned til regnskogen på øst. Men før vi kom så lang skulle vi ligge over på en presteskole for å se hvordan de hadde det. Dette var en presteskole som i sin tid var startet av NMS og som har mange venner i Norge. Den Gassiske rektoren på skolen har blant annet vært i Spjelkavik som prest. Vi ble innlosjert på misjonærstasjonen og de ansatte gjorde alt de kunne for at vi skulle få en så behagelig overnatting som overhodet mulig. Og selv om standarden på huset, kvaliteten på madrassene (for de som hadde madrass !!), ikke var det beste, at det ikke var vann i doen, men at man måtte helle vann i selv, selv om man må bo både to og tre på ett rom, at man ikke blir møtt av vennlige kelnere som kan presentere en tre retters meny, eller at man elektrisitet til langt på natt, og loppene får seg et skikkelig festmåltid selv om alt dette i bunn og grunn ikke er helt den standard man forventer når man er ute å reiser på tur med en ansvarlig arrangør, kan jeg ikke fri meg fra tanken om at dette var akkurat det som skulle til for at folk får se litt av hverdagen på Madagaskar. Og forresten, det som vi hadde på presteskolen må jo betegnes som det renests Hilton i forhold til de husene som elevene ved skolen bodde i.

Vi ble mottatt med åpne armer, folk lagde mat til oss, sang for oss, hentet vann til oss, vasket opp etter oss, smilte til oss, og presenterte det flotteste håndarbeid til oss som kanskje kunne være med på å spe på, på en ellers skral student inntekt. Jeg regner med at få av studentene (som har hele familier med kone og små barn) har mer en 200 norske kroner å leve for i måneden. Likevel er det ikke et surt ansikt å oppdrive, bare smilende ansikt: ”kom inn!, ja du må bare komme inn for å se hvordan vi har de her ! Min mann er dessverre ute på markene men slå dere ned i husets eneste sofa, som selvfølgelig fungerer som seng når kvelden kommer. Hvor kommer dere i fra? Norge, ja, vi har hørt mye om Norge, kaldt der ikke sant ? Nordmenn er snille som kommer hit på besøk for å se hvordan vi har det …..

Det blir unektelig to forskjellige verdener når vi kan sette oss in i bussen etter en
” hard ”natt (med besøk av både lopper og annet) for å slumre av med et glass cola og vente på neste måltid som blir servert rundt lunsj.

Vel nok om besøket på presteskolen, vi skulle videre ned til regnskogen og lemurene. For lemurer hører med når man er på Madagaskar. Turistene reiste ned til øst for å se på lemurer, mens jeg reiste ned til Antsirabe for å forerede ankomsten ned til den ”Norske” byen.
Parken de reiste til heter Andasiba nasjonalpark. Den ligger nord øst for Hovedstadne og strekker seg over 810 hektar. Her finnes det er rikt utvalg av både lemurer, endemiske fugler, orkideer, sjeldne frosker og andre reptiler. Parken er mest kjent for at den har en av få gjenværende kolonier av den største lemur typen.

Det var avtalen at de skulle komme til Antsirabe ca kl 1700 denne kvelden etter regnskog besøket, Og tiden gikk og jeg ventet,… etter hvert så ringte de og sa fra at de fortsatt hadde over fire timers kjøring igjen . De hadde kommet opp i en situasjon på vei opp fra regnskogen som gjorde at de hadde blitt mer enn tre timer forsinket. Hva situasjonen gikk ut på ?
Jo, nå skal du få høre: Fra hovedstaden og ned til regnskogen er det ca tre timers bilkjøring. Terrenget er bratt, man kan nesten tenke seg øst som en veldig skråning som går opp til et høyplatå hvor hovedstaden ligger. Vel nok om det , i en av oppoverbakkene ca en time fra hovedstaden var det en luring av en trailersjåfør som hadde blitt så iiiinnmari tissetrengt. Og når nøden er stor og man bare måååå på do hva gjør man da, jo selvfølgelig parkerer man vogntoget, med en gigantisk container og slår lens i første og beste…..oppoverbakke…. Det som videre hadde skjedd overrasket ingen, dersom de har vært her nede og sett den generelle standarden på kjøretøyene som ferdes her. Traileren med containeren hadde begynt å skli bakover, hengeren hadde vrid seg over på ande siden av veien og veltet, og dermed blokkert all ferdsel av trafikk både østover og vestover. De første som hadde kommet bak traileren hadde ventet i 16 timer ! litt av en tissepause !!

Vel etter mye om og men kom de endelig frem til Antsirabe hvor vi hadde fine dager. Her besøkte vi blindeskolen og Tombontsoa jordbruksskolen, vi såg på silkeproduksjon og papirproduksjon. Noen kjøpte med seg gull og edle stener mens andre var mer fornøyde med å se på. Allt i allt tror jeg deltakerne hadde en fin tur, og når vi endelig fikk sendt dem av gårde var både de og vi fornøyde.


Hallvor