4/3/03

Den hellige mor Theresas levninger
Hei igjen og takk for sist.

Det skjer stadige ting her på Madagaskar. Forrige uke var vi vitne til en storstilt folkevandring i byen.

Dagen før hadde ansatte her på DNS tunet sagt noe om at Moder Theresa var på besøk i byen. Jeg tenkte i mitt stille sinn at hun var jo gått bort for mange år siden, men jeg kranglet ikke på det. Senere neste dag hørte vi mye sang og musikk fra et stort høyttaler anlegg nede i byene.

Vi bestemte oss for å gå ned å se hva som var i eininga, og etter hvert som vi nærmet oss den katolske katedralen i byen fikk vi se mye folk. Rundt en 4-5000 mennesker var samlet her denne lørdags ettermiddagen. Alle ventet utenfor den katolske katedralen hvor man kunne se kisten som inneholdt levningene etter Moder Theresa.

Hun (eller levningene) hadde vist vært på rundreise rundt hele Madagaskar, og akkurat i dag var de altså i Antsirabe. Som de nysgjerrige sjeler Mona og jeg er ventet vi en stund utenfor katedralen uten altfor mye dramatikk. Etter en stund ble det opplyst noe over høytaleren som fikk folk til å strømme til en inngang på høyre side av katedralen . Dermed var det langt mindre folk ved hovedinngangen og vi fikk straks bedre muligheter for å rykke frem i køen.
Vi stod å ventet en stund så åpnet sidedørene i katedralen seg, og Mona og jeg ble ført med en strøm av sikkert 1000 personer som ville inn i kirken.
Hadde vi kommet så langt som dette var det rett og slett umulig å snu. Man går ikke i motsatt retning av 1000 stykker som har ventet en hel dag for å se på levningene av Moder Theresa.
Den følelsen som beskriver hendelsen best er når man er på stor konsert og venter på at dørene skal åpne. Så snart dørene åpnes skal alle inn samtidig og det må det jo bare bli kaos av. Tilbake i strømmen av folk som presset seg på ble vi ført innover i kirken. Det var en stor kirke med plass til tusener, men akkurat i dag såg det ut til at den ble for liten. Det hadde vært noen smarte typer der tidligere på dagen og satt frem kirkebenker like foran inngangen så etter hvert som det begynte å bli for fult langs kirkegangen ble det reneste hinderløp over de bakerste kirkebenkene. Lite verdig kanskje i en katedral, men slik det såg ut var vi av de få som tenkte på verdighet i en sådan stund. De aller fleste tenkte mer strategisk på å få seg en god plass for skuet som skulle komme.

Levningen låg ikke på ”lit de parade” slik man kanskje kunne forvente. De skulle i løpet av kvelden bli båret inn i en prosesjon som jeg straks skal komme tilbake til. Men først var det venting. Vi ventet lenge og vel.

Over høyttaler anlegget som selvfølgelig var sprengt kom det stadig nye versjoner av kjente salmer på syntesizser. I tillegg var det innimellom underholdning på scenen av lokale kor og artister. Mona og jeg som etter mye om og men hadde kommet ca midt i kirken gav villig fra oss sitteplasser til de eldre og (sikkert de mer religiøse) som måtte stå. Dermed var det ståplass for oss, og ganske bra plassering syntes vi selv. Men å stå å vente i over 1,5 timer var en påkjenning. Rundt oss gikk det damer og delte ut blomster blad som senere skulle kastes mot prosesjonen. Etter hvert senket stemningen seg og ble mer moderat og mindre kaotisk. Det ble bedre lyd i anlegget og folk begynte etter hvert å tenne lys og synge sanger.

Som hvite mennesker i en Katolsk katedral på Madagaskar vekker man automatisk oppsikt, og etter hvert kom sjefsorganisatørinnen bort til oss og spurt om vi i stedet for å stå ikke heller ville ha to plasser som var satt av for anledningen nesten helt fremme hvor ting skulle skje. Dette var jo et genrerøst tilbud som vi sikkert hadde mottatt med takk hadde det ikke vært for at det var for at eneste grunn til at vi fikk det var at vi var hvite. Vi takket høflig nei til tilbudet og stod solidariske sammen med andre skuelystne som vi etter hvert hadde begynt å snakke med. Så etter ca 2 timer var alt duket for en opplevelse de fleste gasserne sent vil glemme.

Inn fra hovedinngangen kommer en prosesjon med en kardinal i spissen. Rundt oss dånet de katolske nonnene som fluer over å endelig få skulle se både kardinaler og levninger (kanskje litt overdrevent da men …).

Båren med levninger ble båret av 10 staute karer. Selve levningene låg inne i en kiste som var prydet med gulldekor rundt hele kisten. Kisten var beskyttet av pleksiglass Når prosesjonen skred inn over midtskipet hørtes sang fra alle de skuelystene. Gulvet var dekket av blomster, og folk stod med levende lys og hilste prosesjonen velkommen. Det hele ble svært stemmingsfullt og sikkert en markering som mange fant høyst passende for en helgen ( jeg er ikke sikker på om hun er helgen enda, men de sa i hvert fall at hun var hellig).

Etter at prosesjonen hadde kommet vel frem til scenen ble kisten lagt på et bord dekket av blomster. Da hadde vi vært i kirken i mer enn 2,5 og følte at vi hadde fått nok. Dermed tuslet vi ut i frisk luft og gikk hjem for å slappe av.

Dette var det jeg hadde i dag, men her nede står opplevelsene i kø og nestegang blir det et referat fra møtet med Madagaskars turistminister som jeg fikk være med på i går
Til så lenge Ha det bra!
Hallvor