Ja da var vi tilbake fra en fem dagers tur sør på Madagaskar. Denne gangen gikk turen sørvest av der vi til vanlig holder til. Vi startet forrige lørdag og kom hjem på onsdag ettermiddag. Og for en tur det hele har vært.
Vi var 6 personer som reiste ned. Alibiet for turen var at vår kontaktperson her på Madagaskar skulle ned for å være med en delegasjon som skulle se på forholdene i safirbyen Ilakaka . Her har det vokst opp en by på under fem år etter at de første safirene ble funnet i området. Svein som vi var med skulle sammen med andre se på muligheten for å starte en poliklinikk i byen. Man tenker seg at dette kan være en god måte å forbygge smitte av seksuelt overførbare sykdommer på. Vi fikk være med som påheng, og vårt alibi er at vi kommer til å reise hit som en del av enkeltturer som blir arrangert. Da er det jo greit å ha sett plassene vi tar med turister slik at vi neste gang kan være litt forberedt.
Etter denne turen skjønner jeg mer av det folk sier om hvor variert landet og menneskene er. Madagaskar er på størrelse med Frankrike i areal og den delen som vi har vært i nå er svært forskjellig fra der vi vanligvis holder til.
Den første biten av turen har vi kjørt før. Den gikk ned til Fianarantsoa. Veiene ned hit er kupert og i ganske dårlig forfatning. Veien er preget av at det går en god del tungtrafikk frem og tilbake mellom de største byene. I tillegg er den svingete, så man blir ganske fort lei veien ettersom dette bare er en transportetappe for oss. I Fianarantsoa var vi oppe ved huset som vi etter hvert skal bo i for å ordne en del tekniske ting. Deretter var det middag på et lokalt Hotely. Hotely tilsvarer norske kro eller gatekjøkken. Her får man det aller mest nødvendige, men til forskjell fra norske veikroer og gatekjøkken er dette virkelig fastfood. Her får man maten på under fem minutter. Det meste går i kokt ris med forsjellige varianter av kokt kjøtt til. Ris og høns er en klassisker, som består av ris og høns (he, he …). Høna er kokt i sin egen kraft og til dette serveres varmt risvann eller annen drikke. Det største forventningen til et slikt måltid er som regel om høna er mør og fin eller om den kanskje kunne regnes for å være noe gammelt skaberakkel. Som regel er det siste, men for mellom 5 og 8 kroner får man altså en god middagsporsjon som sitter godt i kroppen i mange timer fremover.
Hygienen på et hotely kan vel kanskje diskuteres, men et par triks har man jo tatt med seg etter hvert: Bestikk settes i risen med det samme den er servert, for å ta livet av eventuelle ulumskheter. Salat og annet grønt som ikke er varm må ikke spises dersom man nylig har ankommet landet. Vann drikkes varmt eller av flaske. Dersom man overholder disse reglene er hotely vel så trygt å spise på som en hvilken som helt annen vestlig restaurant. Fordelen med hotely er at her er det stor omsetning på maten og så er det billig. På en restaurant med vestlig standard har de kanskje ikke så mange gjester og da har maten lett for å bli dårlig i den varmen som er her nede.
Fra Fianarantsoa gikk turen vestover. Denne veien ned til kysten er betraktelig bedre enn veien mellom Fianar og Antsirabe. Mest på grunn av landskapet er mindre kupert og dermed lettere å lage vei i. De veiene som vi hadde ned til kysten var helt upåklagelig og kjøremessig var det en drøm å sitte på. Madagaskar kan deles inn i forskjellige regioner alt etter hvor forskjellige folkegrupper holder til. På strekningen som vi reiste, reiste vi igjennom fire forskjellige områder hvor man kan si at forskjellige etniske grupper har sitt tilholdssted. De fire er Merina i Tana/Antsirabe området. Betsileo i Fianar området, Bara i Ihosy området og Mikea i Toliara området. Fra Antsirabe til Fianar reiser vi altså fra Merina land til Betsileo land. Dette kan man se fysikk på personene som befinner seg i området. Hver folkegruppe har sine karakteristika. Merina folket har tradisjonelt vært herskerfolket i nyere tid (som vanlig kan jeg alt for lite om temaet til å opplyse dere noe nevneverdig, men man kan tenke seg at folkene som bor langs veien får mer og mer innslag av afrikansk desto nærmere vestkysten man kommer). I Merina området har mange gasserer høye kinnbein og stritt hår. Men det er ikke bare utsende fysisk som skiller de forsjellige områdene. Både klessdraktene og arkitektur er forskjellige etter som man nærmer seg vestkysten.
I Fianarområdet har folk på seg fargerike kostymer. De fleste bærer fargerike lamba som er et tøystykke på et par meter sammenbretter over skuldrene. Mannfolka har stråhatter og tøyet de har på seg er svært fargerikt.
Barna har små stråhatter og damene har noe som kan minne om en sari. Alt er praktisk å ha på seg i varmen, lett å ta av og på. Fianarantsoa er vindyrkingsområdet på Madagaskar. Her ligger vinmarkene tett opp i gjennom åssidene. Man kan se de forskjellige produsentene sine merker etter hvert som man kjører igjennom dal landskapet. Å si at vinene holder fransk kvalitet er nok å overdrive, men enkelte av vinene går fint an å drikke. De må drikkes innen rimelig kort tid etter at de er tappet på flaske så noen lagringsdyktige viner er det ikke snakk om. Det var sveitsere som i sin tid startet opp med vinproduksjon i distriktet, og det kan jo vi være glade for i ettertid.
Områdene sør for Fianar er åpnere enn lenger nord. Veien smyger seg behagelig inn i landskapet og som passasjer er det helt glimrende å skue ut over landskapet. Vi befinner oss på ca 1200 m.o.h. og på vei mot kysten går det raskt nedover ganske kjapt etter Fianarantsoa. Ca en time sør for Fianar får man virkelig panorama utsikt over området man er på veg inn i. Langs åssidene ligger vin markene på rekke og rad. Iblandet enkelte riskmarker innimellom. På utkikkspunket hvor man ser mot vest kan man se flere kilometer utover et dalføre. Oppover mot oss kommer det lastebiler som er så fullt lastet at det er et under at de i det hele tatt klarere å komme seg opp den smale vegen. Fra og med her er det slutt på svingete veier. Nå opplever vi å kjøre inn i et slette landskap med snorrette veier som ser ut til at det har blitt tegnet med linjal.
Vi kjører først inn i et landskap som kan minne litt om Jæren og Rogaland. Her er det kulturbeite i lange baner. Fordi at veien er så mye bedre kan vi holde et høyere tempo, og de eneste gangene vi må slake ned er i gjennom de obligatoriske politisperringene, og når vi skal over diverse broer. Som jeg har skrevet før er broene på Madagaskar et kapittel for seg. De aller fleste som vi har kjørt over er i det minste smalere enn hovedveien. Dersom man er heldig er det to kjørefelt, dersom man er uheldig er det ingen bro i det hele tatt, men en deviason (omkjøring) over elven et lite stykke lenger ned eller opp i forhold til der broen egentlig skulle være. I og med at det har vært politiske uroligheter på øya de siste årene har dette gått merkbart utover broene. De har blitt utsatt for sabotasje og mange av dem har ennå ikke blitt bygd opp til god standard.
Er det ikke sabotasje så er det naturen, med regn og oversvømmelse som gjør sitt ytterste for å ødelegge de mange broene rundt om.
Etter ca en stund kommer vi inn i et nytt landskap som er preget av store fjellformasjoner. Her ligger Madagaskars nest høyeste fjell ( Pic Boby 2658 moh. ) som vi kan skimte i horisonten. Fjellene omkranser et enormt området som ligger rimelig flatt. Dette er bare en liten forsmak på det landskapet vi er på vei inn til. Litt lenger vest ligger Isalo fjellene. Dette er et område som er svært varmt og tørt og kan til en viss grad sammenlignes med Grand Canyon i USA.
Før vi kommer dit kjører vi inn i en ny region som er Bara stammens områdde. Bara stammen kan sammenlignes masaien i Kenya/ Tanzania. Her er det kvegdrift og et nomadelignende bomønster som preger innbyggerne. Den største byen i området heter Ihosy dette er hovedstanden for Barafolkene. I ihosy fikk vi utmerket service og overnatting på den Norske Misjonsstasjonen i byen. Her har NMS fått ansvaret for et integrert utviklingsprosjekt som er finansiert i gjennom Norad.
Da vi gikk i gjennom gaten i Ihosy på kvelden hvor musikken fra gamle radioer surrer, man lager mat som lukter deilig ute i veikanten og temperaturen ligger på behagelige 18- 22 fikk jeg assosiasjoner til New Orléans. Vi fikk ikke sett så fryktelig mye av byen, men det lille vi såg gjorde meg oppmerksom på at forskjellen mellom høyland og lavland er stor. Folk er her som ellers hyggelig og hilser på deg når de passerer. Dersom man prøver seg på litt gassisk får man en hyggelig reaksjon tilbake, og folk virker interressert i hvorfor i all verden du som hvit har forvillet deg hit.
Under følger et utdrag fra Lonely Plantets beskrivelse av bara folket :
” the semi nomadic Bara are a relatively small tribal group based in south – western Madagascar around Ihoshy. Their origins are unclear, although the Bara is considered to be among the most African of Madagascar’s tribes. Their culture focus almost exclusively on the Zebu, which is the most important commodity and major determinant of welt. According to tradition, a young Bara must prove himself by stealing Zebu. Only after he has done this will he be considered a desirable marriage partner.
Siden kveget ikke blir foret på bås, men gjetes rundt om i landet alt etter hvor det er godt beite, må unge Baragutter være med som gjetere. Ette hva jeg har fått fortalt er man borte fra området i 8 måneder under den tørre perioden, og så er man hjemme i 4 måneder.
Guttene har en slags skift ordningen hvor man bytter på å være ute med buskapen og hjemme for å samle krefter. En slik livsstil gir ikke så mye rom for skolegang, og en stor del av Barafolkene er analfabeter. Historisk sett er Barafolkene sett på som et stolt folkeferd som ikke lar seg kue. Bara stammen motstod seg Merina herskerdømme helt frem til kolonitiden.
Dette er bare første dag av turen, og i neste uke kommer det mer fra kyst opplevelser, baobab trær , Horombesletta og korallrevdykking så heng på !!!
Varme hilsener fra Mona og Hallvor
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar