1/02-03

1/02-03
Som sagt tidligere overnattet vi en natt i Bara-hovedstaden Ihosy. Ettermiddagen vi ankom Ihosy var vi med vertskapet i hagen og plukket mango og papaya fra trærne i hagen. Jeg er kanskje kjent for å overdrive litt, men at det var 500 mango på et tre det tror jeg ikke er noen overdrivelse. Det bugnet av Mango ut i hagen av alle varianter. Små , store og noen virkelig store sett med norske øyne. Ute i hagen var det også plantet peanøtter som dessverre ikke var ferdige enda, men jeg har forsikret meg om at når de er ferdige skal jeg ned på peanøtt høsting. Som de aller fleste har fått med seg kalles peanøtter også jordnøtter. Dette har ikke jeg tenkt så nøye over før vi fikk se peanøttplantene i åkerene.

Vi reiste ganske tidlig denne morgenen videre vestover. Den første stor begivenheten som ventet oss denne dagen var en slette på ca 4 mil vest i ende som ikke har asfaltvei. Ikke vet jeg hva som er grunnen, men i hvert fall etter en bratt stigning på noen kilometer fra Ihosy kommer vi opp på et platå som kalles Horombe, og her var det plutselig slutt på asfalten. På denne tiden av året ( regn tiden ) kan det til tider være vanskelig å kjøre over sletta. Siden veien er laget av jord, og trafikken er ganske tung blir veien etter hvert oppsporet og fylt med vann. Dette førere til at man lager seg nye traseer ute på sletta, og etter noen slike forskjellige trasevalg kan man begynne å lure på om man virkelig er på rett vei, eller på en avstikker som ikke går dit vi vil at den skal gå. For en turist som meg er dette helt greit. Men jeg tenker på de som må komme seg over sletta daglig. Her har man altså 4 mil midt i en tungt trafikkert hovedvei som ikke er asfaltert. Man skal i hvert fall ha tålmodighet som lastebilsjåfør på Madagaskar…..

table Etter Horombesletta som man godt kan bruke 1,5 til 2 timer over ( 4 mil ) går veien atter snorrett og med upåklagelig standard videre vestover. Vi har kommet inn i et slettelandskap og gresskledde savanner strekker seg så langt øyet kan se. Slettene er omkranset av noen rare fjell. Det kan se ut som det er brukt ostehøvelen på dem. De er helt paddeflate oppå. Det hadde ikke forundret meg om disse fjellene kunne vært brukt som landingsplass for fly, så flate er de. Dette landskapet holder seg helt til vi kommer inn mot de første byene.
Den første større byene vi møter er Ranohira.

Dette er inngangen til Parc national de ’Isalo. Isalo nasjonal park er blant Madagaskars mest kjente, med et rikt dyre og plante liv. Man kan besøke parken ved å bestille guide i RAnohira. ( alle parker I Madagaskar krever guide) Deretter kan man gå i forskjellige ruter alt etter hvor lang tid man er villig e til å bruke. Desto lenger inn i nasjonal parken man kommer desto større er sannsynligheten for at man ser spennende ting. Vi hadde ikke tid til dette denne gangen, så for meg er dette noe som jeg må gjøre ved en senere anledning.
Under følger litt info om Isalo klippet ut fra en CD rom .

“The imposing massif of Isalo stretches over approximately one hundred kilometers in the North-South direction. It reaches its highest point at an altitude of a thousand meters.
The continental sandstone clusters have suffered a significant amount of erosion and these ruin-like elements appear as large, very deep canyons, entangled, bored with caverns, more or less large but always amazing. “

The massif of Isalo houses a national park located in the province of Fianarantsoa. Of an area of approximately 82 000 hectares, this park is located at an altitude varying between 500 and 1300 meters. The park includes a certain number of large spectacular canyons with surprising names: the Canyon of the Monkeys or the Canyon of the Rats are the two best examples.

In the middle of these canyons run large rivers, most of them permanent These watercourses feed the two principal Malagasy rivers, Mangoky and Onihaly.
Their water is a habitat for crocodiles, fish, giant eels and on their banks, you will meet amazing lemurs, bats and endemic birds with melodious songs whose nesting area is limited to the massif of Isalo for some of them.

Vi kjørte forbi Ranohira og videre ca 1 mil videre mot ilakaka til inngangen av nasjonalparken. Her midt inne i landet kor ingen kunne tru at nokon kunne bu har noen driftige, bygget opp et spise og sove sted som det absolutt går an å snakke pent om.
clarastud.stud.his.no

Man tar av fra Hovedveien og kjører på en humpete sandvei ca 1 km. Fra hovedveien kan man ikke se annet enn sand og fjell. Man kommer ned til noe som ser ut som en liten klynge med berg. Inne blant disse bergene har man funnet det beleilig å bygge en plass som for meg var litt av en opplevelse. Hotellet kalles La reine( fransk = dronning ). Navnet stammer fra en fjellformasjon i nærheten som ligner på en person med krone på. Her finner man ”bungalower ” et hotellbygg med resepsjon og en restaurant, svømmebasseng, stall, med mer. Etter å ha kjørt i 4-5 timer delvis på jordvei og delvis på asfalt vei, eller etter å ha gått i nasjonal parken i noen dager eller timer må det å komme ned til la Reine fortone seg som å komme til …..

Her bestemte vi oss for å spise lunch og ta oss en ørliten dukkert før vi reiset videre til Ilakkaka. En aldri så liten treretters lunch med tilhørende vin er vel ikke å forakte….? Jeg spiste deilig røkt fisk med salat til forrett, Nydelig grillet indrefilet til hovedrett og til dessert karamell pudding med vanilje stang som er dyrket noen kilometer lenger nord i landet. Maten smakte fortreffelig og det samme gjorde badet etterpå. …

Etter litt hvile på La reine gikk turen videre til Ilakkaka.
Det var jo egentlig derfor jeg og Mona fikk være med på turen. Her i denne byene har det i løpet av 5-8 år vokst frem en by ene og alene på grunn av safirforekomstene i området. Verdens største Safir ble funnet her i området. Noen sier at det er ”verdens viktigste” safir gruve som ligger i området. Enorme verdier har blitt tatt ut lovlig og på ulovlig vis de siste årene. Sønnen til den gamle presidenten har hatt et eget ”industri foretak ” hvor man har fått tigang til noen av verdens fineste safirer. Byen har fått ord på seg for å være noe broket. Dette var et av to distrikt i landet som på grunn av uroligheter nå under valget i November må ha gjenvalg. Selve byen ser ut som den har blitt ”rasket sammen i huy og hast. Så langt man kan se finnes det sjabre tre brakker uten skikkelig sanitær anlegg. De kan i beste fall betegnes som rønner. Her finnes kasinoer ,juvelbutikker, og nattklubber i fleng . Det yrer av liv ute i gatene , det florerer av forskjellige kremmere som handler med safirer. Vi blir tilbudt safirer av forskjellig kvalitet. Den typen stein som blir tilbudt på gaten er sikkert ikke beste sort. Det finnes profesjonelle oppkjøperer som sonderer markedet regelmessig og slik får fatt i de beste stenene.Og som den hardbarkede juveleren jeg er måtte jeg jo ut for å se om det var ett eller annet å få kjøpt… (jeg har vel aldri sett en safir før jeg kom hit til Madagaskar…) . Det jeg såg kunne godt ha vært flotte safirer og prisen kunne sikkert vært overkommerlig den ( ca 50 000 mgf. = ca 55 Nkr for en stein på størrelse med en litt stor ert .., )men når jeg ikke har peil er det like greit å vente med å kjøpe til man har selskap som kan litt mer enn meg.

Etter Ilakkaka gikk turen vider vest. Vi stoppet i Sakaraha for å fylle diesel. På bensinstasjonen satt det en kar og pumpet bensin for hånd.

Sakaraha var opprinnelig byen for safirhandel i området, men etter funnene i Ilakkaka har mer og mer av aktiviteten flyttet dit. Etter å ha fylt diesel gikk turen videre ned til Toilare. Vi kom ned dit i 8 tiden denne dagen. Mørket kommer vanlig vis ganske brått der vi holder til vanlig. Fra 19.00 til 19.15 går det et skille og så blir det mørkt. Når vi nå befant oss såpass langt sør merket vi godt at det ikke ble så fort mørkt. Når vi kjørte inn til toliare var kl ca 20 00 og enda var det litt lys å se.

Neste morgen var jeg tidlig oppe for å fotografere i det fine lyset. I Tulear såg vi baobabtrær på nært hold for første gang. Trærne er ganske rare . Det ser ut som om de er snudd på hodet, og at røttene kommer ut på toppen. Det finnes mange forskjellige sorter av disse trærne. Ingen finnes utenfor Madagaskar.

Toliare er en havne by med alt det gode det innebærer. God fisk og skalldyr kan kjøpes for en billig penge på torget. Vi var mer opptatt av å komme oss uti det som fortonet seg som et greit badebasseng med ca 30 grader i vannet…

Vi skulle opp til Ifaty hvor vi skulle snorkle i korallrevene der oppe. De lærde strides om hvor de beste dykkerplassene i verden er, men noen av vedens største og flotteste korallrev finnes utenfor østkysten av Madagaskar. Vi reiste opp til Ifaty for å prøve å komme oss ut på å et på dem.

Ifaty er en liten landsby med en rekke overnattings plasser og restauranter. Stedet er et yndet mål for dykkere. Både de som bruker flaske og de som gjør som oss; leier en båt med skipper og reiser ut for å ligge i vannskorpa for å kikke ned på livet i koralrevet. Sikten denne dagen var ikke den beste for snorkling.

Den beste tiden er fra juni til oktober. Da er det ikke så mye nedbør på fastlandet som drar med seg sand og leire ut i have og som forstyrrer sikten. Vi hadde vel en 5-7 meters sikt, men det var likevel en flott opplevelse. Artsmangfoldet er stort i og rundt revene. Det var omtrent som å svømme rundt i et stort akvarium. Temperaturen i vannet låg på ca 28-30 grader. Vi var ute i ca 1,5 time og betalte rund 70 nkr hver inklusive leie av utstyr.For meg var dette vel anvendte penger….


Etter turen var det avslapping på beachen og middag litt senere. Vel dette markerte enden på denne turen. Vi kjørte samme rute hjemover, men det var ikke så mye nytt som hendte.

Dere får holde utkikk på siden for flere oppdateringer. Nå begynner språk kurset vårt å gå mot slutten og da er det ubønhørlig slutt på slaraffen livet. Fremover venter mye arbeid så det kan være at det blir litt lengre mellom oppdateringene fremover
Til så lenge får dere ha det riktig fint !
For det har vi !!!