Tog og Bananer
Hei og hallo !
Sist så fortalte jeg at vi hadde vært litt rundt om i Fianarområdet for å sjekke ut hva som kan være interessant for oss når det gjelder å legge opp nye turer til neste år. Vel en av hovedattraksjonen i området er den smalsporede jernbanen som går fra Fianar til Manakara som ligger ved østkysten. Jernbanen er en av to jernbaner på Madagaskar som fortsatt er i drift. Denne banen er i dag en livsviktig transportvei for bøndene som bor i dette området.
Denne regionen har ingen bilvei, og den eneste måten bøndene som bor i området har til å få transportert varene sine er å sende dem med jernbanen opp til Fianar, vel mer om dette litt senere. Grunnen til at jeg og Mona tok oss en tur er at vi har hørt mye fint om banen. Den går først gjennom området som er kjent for sin teproduksjon. Deretter går den østover og nedover til østkysten. På sin vei til kysten går den gjennom en korridor som tilhører noen av det siste bevarte regnskogen på Madagaskar.
Vi passerer områder som ligger svært avsidesliggende. Den går gjennom en av de store nasjonalparkene på Madagaskar som heter Ranomafana. Når vi kommer enda lenger ned kommer vi til områder som er kjent for sine bananer. Og så etter ca 5 timer er vi fremme i Manakara. Da har vi kjørt sånn cirka 160 + kilometer og stoppet på ikke mindre enn 18 stasjoner.
Det å lese om en slik tur en er ting noe helt annet er det å være midt oppi det og faktisk sitte på toget og høre larmen, kjenne dunkingen , kjenne luktene etter hvert som vi kjører inn i forskjellige områder.
Først litt bakgrunnshistorie om banen
Banen ble påbegynt av de franske koloniherrer en gang på 1920 tallet. Hovedgrunnen til at den ble bygget var at den skulle fungere som en bindeledd fra høylandet hvor det meste av administrasjonen låg og ned til kysten hvor det var gode havner. Dermed kunne høyplatået forsynes med varer som var dyrket på den frodige og regnfulle østkysten. Høyplatået hadde også behov for forsyninger fra Europa, og de beste havnene låg på øst kysten. I gjengjeld kunne skipene ta med seg eksotiske ting og tang som for eksempel kaffe, banan og appelsin, vanilje og sisal eller te. Banen er et arkitektonisk og ingeniørmessing kunstverk, og med hjelp av uttallige gassiske hender i tillegg til kinesisk arbeidskreft stod banen ferdig i 1936 . Banen har ikke mindre enn 67 bruer, og går gjennom 48 tunneler på sin 163 km lange strekke. Den lengste tunnelene er over 1 km lang.
5000 men ble rekruttert hvert år i en tiårs periode for å ferdigstille banen. Man har estimert at det er nedlagt ca 12 millioner arbeidstimer på banen. Siden banen er bygd i til dels svært ufremkommelige områder har det vært store menneskelige tap som følge av arbeidet. Man anslår at en plass mellom 5 000 og 10 000 mennesker har omkommet under byggeperioden på nærmere ti år. Nettopp på grunn av dette er det en stor del av befolkningen i området som føler tilhørighet til banen, og som har mer enn bare et økonomisk ønske om å bevare linjen. Den var opprinnelig tenkt i et større jernbanenett opp til Antsirabe og videre opp til hovedstaden og ned til kysten til Toamasina nordøst for hovedstanden. Men så kom 2 verdenskrig og la alle planer brakk. Etter krigen var det verken penger eller initiativ til å fullføre nettet fra Fianar og opp, dermed er det kun denne linjen som går på denne strekningen. Etter Fianar er det så et stort gap mellom Fianar og Antsirabe. De opprinnelige vognene som gikk (og noen som fortsatt går) er krigsskadeerstatning fra Tyskland til Frankrike etter første verdenskrig og dersom man ser nøye etter kan man den dag i dag se produksjonsåra på enkelte av vognene ! (1893 -1896).
Litt om FCE og den lokale økonomien tilknyttet jernbanen
På Madagaskar generell og derfor også i dette området er det ris som er den primære næringskilden. Det er ris som er mat, resten er kun fyll. En gasser spiser gjerne tre rismåltider om dagen, supplert med frukt og andre grønnsaker. Nedover mot østkystene er terrenget ganske bratt. Man kan si at hele østkysten er som en bratt skråning opp til en høyderygg som strekker seg gjennom midten landet. I dette bratte landskapet som tidligere bare har vært skog, har det tradisjonelt sett ikke vært dyrket ris andre plasser en i bunnen av forskjellige dalføre. Risen er avhangig av å stå i vann hele tiden mens den vokser, og i de bratte skråningen på øst er dette tungvindt og vanskelig å få til. Derimot er det ideelt for dyrking av forskjellige frukter og kaffe. Disse vokser i skråningen og i tillegg til å være et
attraktiv bytte til ris er trærne også med på å stabilisere jordmonnet mot erosjon, som ellers på Madagaskar er et stort problem. Det er viktig at produksjonen av frukt, og kaffe fortsetter og det er også viktig at man finner måter å unngå å brenne ned skogen på til fordel for ris dyrking. Den utvikling som har vært i området en god stund nå er at på grunn av synkende kaffe priser, og sviktende avsetning på frukt vil bønnene brenne ned skog for å så ris i den næringsrike asken. På lang sikt vil er dette katastrofalt for området som etter noen sesonger med ris dyrking er utarmet. Dersom banen er oppe og går får bøndene i området avsetning på varene sien og dermed trenger de ikke å brenne skog for å dyrke ris eller maniok. Men her som ellers på Madagaskar merker folket vanstyret som har vært de siste 20 årene. Økonomien i banen har til tilder vært helt bunnskrapt, og på grunn av mangel på penger til vedlikehold og skikkelig drifting har stabilitetveten til banen vært så som så. Dette ryktes også blant de som har lyst til å reise med banen for fornøyelsens skyld og dermed svikter også de av turistene som kunne tenke seg en slik tur. For er det en ting man ikke har råd til på Madagaskar når man kun har 14 dager til disposisjon er det å stå på en jernbanestasjon midt i gokk i 2 dager og vente på at reservedelene kommer fra en eller annen plass. Frem til ikke så lenge var dette det normale omkvedet når det gjaldt banen ned til Manankara, og mange fryktet at det skulle gå med denne som det har gått med linjen fra Antsirabe til tana, nemlig at det blir så forfallent langs linjen og så dyrt å pusse opp, at man tilsutt blir nødt til å legge ned linjen. Faktisk skjedde dette på FCE (Fianar cote est ) etter to store sykloner som herjet på østkysten i løper av to uker på våren 2000. Bare massiv hjelp fra bland andre USAID og andre private donorer har førte til at linjene kunne åpnes igjen etter tre måneder. I løpet av månedene som linjen låg nede ble de lokale bøndene hardt rammet på grunn av at de ikke fikk avsetning på varene som ble produsert langs toglinjen. Flerfoldige tonn med bananer og andre matvarer råtnet på stasjonen lang tog linjen fordi det ikke var mulig å få fraktet maten opp til markedene.
Etter syklonen i 2000 ble det satt i gang arbeide for å unngå lignende katastrofer i fremtiden, jeg skal prøve å skrive en artikkel om dette om litt, men for denne gang blir det reiseskildring som vi opplevde.
Vi startet tidlig en tirsdagsmorgen. Vi møtte opp i god tid rundt kl 06:00 for å få gode billetter. Som seg hør og bør når storfolk er ute og reiser reiste vi på første klasse. Vår første klassevogn hadde fasilitetene skinnseter fra ca 1960 og en røykfri kupe som alle røykte i og en kupe som det gikk an å røyke i. Uheldigvis for oss var det en fransk gruppe som også skulle nedover til Manakara denne dagen. De hadde bestukket de lokalene lempsene som jobber med å pakke bagasjen for de som skal reise med banen, så når vi kom til toget sånn i 6 tiden var alle setene som stod den veien toget gikk okkupert av ryggsekker i alle varianter. Vi tok da to seter midt i vognen hvor inngangsdørene til vognene også var plassert. Senere under turen viste dets seg at dørene ikke ble lukket, men stod oppe gjennom hele turen.
For oss var jo dette en bonus, da vi kunne sitte i stolene våre å få panoramautsikt langs hele linjen. Franske turister er vel som andre turister antar jeg, de er stort sett høflige mot reisefølget og tar seg litt til rette i sin omgivelser, men en ting skiller dem i hvert fall fra oss nordboerer. De er ikke vant til å ta hensyn til ikke røykere, eller kanskje var det akkurat det de gjorde, da alle som skulle ta seg en blås kom bort til dørene (altså der som vi satt) og fyrte opp alt fra piper til sigaretter i et evig kjør. En av turistene rakk å fyre opp 18 sigaretter på de7 timer lange turen ned til kysten. Vi var der og hold tellingen, og da han etter den 18 sigen ble oppmerksom på at han hadde gått tom var frustrasjonen såpass stor at han gikk rundt på de forskjellige stasjonene og lurte på om det var noen som solgte. Heldigvis (for alle parter) var det ingen langs linjen som hadde funnet det geniale ved å selge røyk. Men når det er sagt så manglet det altså ikke på selgere langs jernbane linjen. Alt etter hva som er sesong for tiden selges alt som kan tenkes av frukt og grønnsaker. Akkurat nå er vi helt slutten av mango sesongen og akkurat i begynnelsen av den meget viktige litchi sesongen. For de som tror det har smakt på denne søt syrlige fantastiske gode frukten som med rette også blir kalt kjærlighetsfrukt, hjemme i Norge , Bare gløm det !! de tørre harde utgavene, eller de hermetiserte utgaven som mange kjøper i til gull pris hjemme på fancy supermarkeder kan ikke sammenlignes i det hele tatt med de sprekkeferdige ubeskrivelige duggfriske kjærlighetsfruktene som man blir tilbudt til 20 kroner pr 10 kg ! over det ganske land rundt denne tiden. Jeg sier det bare, et tygg og du er hekta !!. Til lunsj de siste par dagene har jeg kun drukket kaffe og spist en kurv med litchi…..
Vi kom ned til kysten akkurat da de hadde begynt å selge fruktene lovlige. I år var grensen satt til 25 november, før den tiden kan frukten ikke selges lovlig fordi ( i hvert fall er det som sies ) man kan få feber av umoden frukt. Derfor trenger den et par skikkelige regnbyger før den kan konsumeres.
I tillegg til lechi selges bananer i alle verdene varianter. Bananene blir ofte fraktet langveisfra opp til jernbanen hvor de sendes nordover med toget. Menn kan i noen tilfelle bære opp til 60 kg bananer noen ganger opp i 10 km for å komme til jernbanen. For dette får de ca 3000 gassiske frank ca 5 kroner for jobbet. For dette vil bærerne kunne kjøpe opp til 2 kilo ris som holder en 3 dagers tid for en person.
Noe av det morsomme langs banen er at hvert område man kommer inn i har sin spesialitet de selger. På noen av de første stasjonene vi stoppet på var det ferskvannskreps , både levende og kokte til salgs. Man kjøpte en pose med kokte kreps, knasket og rensket og spiste til neste stasjon , og kunne kjøpe deilige varme ris kaker som var blandet med banan og peanøtter ti dessert, ganske stilig hæ ?
Videre kan man kjøpe sambos, nem (type vårrull med forksjellig fyll) og kokosnøtter dersom man er tørst. Det hele er veldig koselig. Det som ikke var så veldig koselig var at på enkelte av stasjonene var det salg av rovfuglunger. Ikke vet jeg hvem som kjøper disse fuglene, men de franske turistene som vi reiste sammen med gav ganske klar beskjed om at dette ikke var populær vare.
Fra banenes høyeste punkt og ned til kysten er det ca 1300 meter. Over alt blir vi hilst velkommen og smilende ansikter peker på oss og toget, jeg er ikke sikker på hvem som er mest en attraksjon, om det er toget eller vi som sitter inni og ser på omgivelsene. Vel jeg tror jeg avslutter her og skriver litt mer når jeg får ånden
Ha en riktig fin uke hjemme !
Hallvor
Venner
Lekebil og en venn
tirsdag, desember 16, 2003
tirsdag, november 25, 2003
25 november 2003
Te og vIn
Fianarantsoa provins
Som noen av dere kanskje har fått med dere har vi nå kommet ned til Fianarantsoa igjen. Denne byen som sies å være den nest største på Madagaskar. Det er Katolikkenes hovedsetet og også en svært viktig provinshovedstad for tre store nasjonal parker.
Byen ligger i et knutepunkt 25 mil sør for Antsirabe hvor veiene fra østkysten og vest kysten møtes og fortsetter nordover til Antsirabe og opp til hovedstaden.
Foruten å være hovedsete for Katolikkene er byen også hovedstad for Betsileostammen som bor i området. Betsileostammen er kjent for å være gode og flittige bønner men kanskje ikke av den glupeste sorten ( litt lik jærbuen i Norge ? :)
Fianar er endestasjon/ start punkt for en av to jernbaner som fortsatt går i Madagaskar. Jeg kommer til å skrive litt mer om denne neste uke for da skal vi ta den gamle banen gjennom regnskogen og ned til kysten for å sjekke om den kan brukes i et turist øyemed. I tillegg skal vi få en oversikt over byen Manakara for å sjekke hvilke fasiliteter den har. Langs jernbanen er det stor produksjon av mye frukt og grønnsaker som sendes med jernbanen opp til Fianar og videre nordover. Men mer om dette neste gang.
For en drøy uke siden var Mona og meg litt rundt om i området for å se hva byen og det omliggende områdene hadde å by på av interessante ting. Før vi reiste gikk vi ned til turist kontoret i byen for å sjekk ut om det fantes noen gode brosjyrer der nede.
Der nede traff vi Monsieur Stella som jobber på kontoret, og som også er med som guide dersom dette trengs. Han sa seg mer en villig til å svar på alle våre spørsmål, og også bli med som vår private guide dersom vi skulle ut på tur de nærmeste dagene. Det var spesielt to plasser han kunne tenke seg å ta oss med, nemmelig til den lokale treplantasjen ca 14 kilometer nord øst for byen og så var det et katolsk kloster bare 4 kilometer fra byen som hadde vinproduksjon og en nybygget kirke som han mente var verdt et besøk.
Etter omvisning på selve plantasjen ble vi invitert ned til produksjonslokalene. Før vi kom ned dit må jeg vel innrømme en viss skuffelse over at det ikke var mer eksotisk en dette. Her stod det altså busker så langt øyet kunne se, men verken luktet de spesielt godt/mye og ikke var det særlig dekorative heller. Så vidt jeg har skjønt er jo te en plante som selveste Buddha hadde noe greier med, men jeg ble ikke
laget av eukalyptus trær. 5 kg blader gir ca 1 kilo ferdig te pulver. Etter denne prosessen blir teen lagt på lager, og vi var klar for en liten innføring i de forskjellige kvalitetene som finnes. Teen sorteres i ti forskjellige kvaliteter. Sterk lukt/aroma er bra, I tillegg til aroma deles teen inn etter fuktighet etter tørking. Inne til testingen denne dagen hadde de 6 ulike kvaliteter, mindre fuktig enn 2% er dårlig det betyr at teen kan være brent. Dersom teen har mer enn 2% må den tørkes en gang til. De forskjellige kvalitetene ble så pakket i respektive pakker og sendt til utskipning. Teen ble lagt i Aluminiumsforede sekker. De ble pakket i sekker på ca 60 kilo, og forsvarlig forseglet. Så blir de sendt til kysten for eksport. Hver uke går det nesten 20 tonn te ut av fabrikken.
Vi fikk smake på nytraktet te i en liten paviljong ute i hagen og ble behørig traktert av plantasjens kvinnelige overordnede, ingenting er som en kopp nytraktet te etter å ha hvert og sett hvordan den ble tillaget. Vi kjøpt med oss et par poser hjem for å kunne nyte denne en rolig kveld, Og med dette var første runde av vår opdagelsesdag ferdig. Vi reiste hjem til middag og herr Stella reiste hjem til seg. Vi ble enige om å møtes igjen etter middag for del to av vår ekskursjon.
Neste del gikk da som sagt til et kloster. Man kan vel si at denne siste delen av ekskursjonen vår innhold både åndelig og materiell føde. Vi reiste ut til Maoromby ( mange okser ) kloster for å se oss litt rundt. Først fikk vi omvisning på området hvor de første franske munkene hadde slått seg ned for over 40 år siden. Her er det bygget et kloster på tomten som før inneholdt en gammel militærkaserne. De første munkene som kom hit var vegetarianere og det spiste verken kjøtt, fisk eller egg. I tillegg hadde de pålagt seg selv å ikke snakke med hverandre kun hvisking var tillat. I den senere tid har man visst fått lov til å spise kjøtt på forskjellige fest dager.
Vi gikk deretter ned til vinrankene og såg ut over området som er kjent som en av de beste vinmarkene i området. Munkene har vært flittige helt side de kom til Fianar, og produserer i dag både ost, vin, smør, yoghurt og honning. Noe er til eget forbruk, men det aller meste selges i de lokale butikkene i byen. Under krisen i slutten av 80 tallet var denne produksjonen en av de få stedene man kunne få godsaker som hjemmelaget ost og smør. Da tok de inn arbeidere fra byen som var med og hjalp til i produksjonen. I dag er det fortsatt utenforstående som er med å hjelper til med forskjellig inne på klosterområdet. Det er også et gjestehus inne på området som forbipasserende kan innlosjeres på.
Etter å skuet ut over vinrankene som etter mitt skjønn såg meget veldresserte ut. Gikk vi inn i den nybygde kirken. Kirken som stod ferdig i 2001 er et praktfullt bygg, med byggemateriale og inventar kun fra Madagaskar. Og når man står inne i en så storslått guds hus ser man hva man virkelig kan få til på Madagaskar, med de ressursene som er tilgjengelig. Marmor til altertavle og annen dekorasjon er hentet fra en plass nord for Fianarantsoa, alle treutskjæringer gjort av en håndverker som bor i byen Ambositra og som er viden kjent for sitt artisteri når det gjelder treskrud. Gulvet er laget av edeltre som er innfelt i forskjellige mønster og det hele var altså slik en fryd for øyet at jeg tror knapt det finnes makan til kirke i hele Madagaskar. Elegant og stilfullt var det i hvert fall. Nå gjorde det vel ikke inntrykket noe ringere av at vi kom akkurat når munkene samlet seg til sang og bønn i ført munkekutter og tykke lærbelter. Det hele var en flott opplevelse selv om jeg må si at jeg har hørt bedre sangere en de munkene som var der denne dagen. I dag er det kun en belgisk munk igjen av de første munkene som bosatte seg i klosteret. Men det har kommet en del gassiske munker i stedet, og skal jeg tippe ville jeg si at det var ca 30 stykker samlet til sang og bønn når vi var tilstede. Etter den åndelig føden måte vi får litt mer materielle ting å forholde oss til, så vi gikk inn til pater Guilliam og kjøpte og smakte på deilig vin.
Aperitiffen var slettes ikke verst, så gjenstår det å se hvordan den røde og hvite vinen er. De kostet den nette sum av 6000 Mgf( ca 8 kroner stykke) så vi får håpe de er verdt prisen.
Etter vinsmaking gikk turen hjemover igjen, og dermed var denne dagen gått. Som konklusjon kan vi vel si at av det lille vi har sett av Fianarantsoa var det mye morsomt og spennende, og kanskje litt utypisk gassisk i forhold til det andre vi har sett. Som regel blir Fianar nedprioritert til fordel for andre og mer kjente turist destinasjoner, men det spørs om vi må ta en revurdering av plassen når vi nå skal begynne å lage turer til neste år.
Vel dette var det for denne gangeren, neste gang blir det og tur fortelling da vi nettopp er ferdige med en fantastisk togtur ned til kysten, så den som er interessert må bare henge med så blir det nok flere reisebrev
Snakkes!
Fianarantsoa provins
Som noen av dere kanskje har fått med dere har vi nå kommet ned til Fianarantsoa igjen. Denne byen som sies å være den nest største på Madagaskar. Det er Katolikkenes hovedsetet og også en svært viktig provinshovedstad for tre store nasjonal parker.
Byen ligger i et knutepunkt 25 mil sør for Antsirabe hvor veiene fra østkysten og vest kysten møtes og fortsetter nordover til Antsirabe og opp til hovedstaden.
Foruten å være hovedsete for Katolikkene er byen også hovedstad for Betsileostammen som bor i området. Betsileostammen er kjent for å være gode og flittige bønner men kanskje ikke av den glupeste sorten ( litt lik jærbuen i Norge ? :)
Fianar er endestasjon/ start punkt for en av to jernbaner som fortsatt går i Madagaskar. Jeg kommer til å skrive litt mer om denne neste uke for da skal vi ta den gamle banen gjennom regnskogen og ned til kysten for å sjekke om den kan brukes i et turist øyemed. I tillegg skal vi få en oversikt over byen Manakara for å sjekke hvilke fasiliteter den har. Langs jernbanen er det stor produksjon av mye frukt og grønnsaker som sendes med jernbanen opp til Fianar og videre nordover. Men mer om dette neste gang.
For en drøy uke siden var Mona og meg litt rundt om i området for å se hva byen og det omliggende områdene hadde å by på av interessante ting. Før vi reiste gikk vi ned til turist kontoret i byen for å sjekk ut om det fantes noen gode brosjyrer der nede.
Der nede traff vi Monsieur Stella som jobber på kontoret, og som også er med som guide dersom dette trengs. Han sa seg mer en villig til å svar på alle våre spørsmål, og også bli med som vår private guide dersom vi skulle ut på tur de nærmeste dagene. Det var spesielt to plasser han kunne tenke seg å ta oss med, nemmelig til den lokale treplantasjen ca 14 kilometer nord øst for byen og så var det et katolsk kloster bare 4 kilometer fra byen som hadde vinproduksjon og en nybygget kirke som han mente var verdt et besøk.
Etter omvisning på selve plantasjen ble vi invitert ned til produksjonslokalene. Før vi kom ned dit må jeg vel innrømme en viss skuffelse over at det ikke var mer eksotisk en dette. Her stod det altså busker så langt øyet kunne se, men verken luktet de spesielt godt/mye og ikke var det særlig dekorative heller. Så vidt jeg har skjønt er jo te en plante som selveste Buddha hadde noe greier med, men jeg ble ikke
laget av eukalyptus trær. 5 kg blader gir ca 1 kilo ferdig te pulver. Etter denne prosessen blir teen lagt på lager, og vi var klar for en liten innføring i de forskjellige kvalitetene som finnes. Teen sorteres i ti forskjellige kvaliteter. Sterk lukt/aroma er bra, I tillegg til aroma deles teen inn etter fuktighet etter tørking. Inne til testingen denne dagen hadde de 6 ulike kvaliteter, mindre fuktig enn 2% er dårlig det betyr at teen kan være brent. Dersom teen har mer enn 2% må den tørkes en gang til. De forskjellige kvalitetene ble så pakket i respektive pakker og sendt til utskipning. Teen ble lagt i Aluminiumsforede sekker. De ble pakket i sekker på ca 60 kilo, og forsvarlig forseglet. Så blir de sendt til kysten for eksport. Hver uke går det nesten 20 tonn te ut av fabrikken.
Vi fikk smake på nytraktet te i en liten paviljong ute i hagen og ble behørig traktert av plantasjens kvinnelige overordnede, ingenting er som en kopp nytraktet te etter å ha hvert og sett hvordan den ble tillaget. Vi kjøpt med oss et par poser hjem for å kunne nyte denne en rolig kveld, Og med dette var første runde av vår opdagelsesdag ferdig. Vi reiste hjem til middag og herr Stella reiste hjem til seg. Vi ble enige om å møtes igjen etter middag for del to av vår ekskursjon.
Neste del gikk da som sagt til et kloster. Man kan vel si at denne siste delen av ekskursjonen vår innhold både åndelig og materiell føde. Vi reiste ut til Maoromby ( mange okser ) kloster for å se oss litt rundt. Først fikk vi omvisning på området hvor de første franske munkene hadde slått seg ned for over 40 år siden. Her er det bygget et kloster på tomten som før inneholdt en gammel militærkaserne. De første munkene som kom hit var vegetarianere og det spiste verken kjøtt, fisk eller egg. I tillegg hadde de pålagt seg selv å ikke snakke med hverandre kun hvisking var tillat. I den senere tid har man visst fått lov til å spise kjøtt på forskjellige fest dager.
Vi gikk deretter ned til vinrankene og såg ut over området som er kjent som en av de beste vinmarkene i området. Munkene har vært flittige helt side de kom til Fianar, og produserer i dag både ost, vin, smør, yoghurt og honning. Noe er til eget forbruk, men det aller meste selges i de lokale butikkene i byen. Under krisen i slutten av 80 tallet var denne produksjonen en av de få stedene man kunne få godsaker som hjemmelaget ost og smør. Da tok de inn arbeidere fra byen som var med og hjalp til i produksjonen. I dag er det fortsatt utenforstående som er med å hjelper til med forskjellig inne på klosterområdet. Det er også et gjestehus inne på området som forbipasserende kan innlosjeres på.
Etter å skuet ut over vinrankene som etter mitt skjønn såg meget veldresserte ut. Gikk vi inn i den nybygde kirken. Kirken som stod ferdig i 2001 er et praktfullt bygg, med byggemateriale og inventar kun fra Madagaskar. Og når man står inne i en så storslått guds hus ser man hva man virkelig kan få til på Madagaskar, med de ressursene som er tilgjengelig. Marmor til altertavle og annen dekorasjon er hentet fra en plass nord for Fianarantsoa, alle treutskjæringer gjort av en håndverker som bor i byen Ambositra og som er viden kjent for sitt artisteri når det gjelder treskrud. Gulvet er laget av edeltre som er innfelt i forskjellige mønster og det hele var altså slik en fryd for øyet at jeg tror knapt det finnes makan til kirke i hele Madagaskar. Elegant og stilfullt var det i hvert fall. Nå gjorde det vel ikke inntrykket noe ringere av at vi kom akkurat når munkene samlet seg til sang og bønn i ført munkekutter og tykke lærbelter. Det hele var en flott opplevelse selv om jeg må si at jeg har hørt bedre sangere en de munkene som var der denne dagen. I dag er det kun en belgisk munk igjen av de første munkene som bosatte seg i klosteret. Men det har kommet en del gassiske munker i stedet, og skal jeg tippe ville jeg si at det var ca 30 stykker samlet til sang og bønn når vi var tilstede. Etter den åndelig føden måte vi får litt mer materielle ting å forholde oss til, så vi gikk inn til pater Guilliam og kjøpte og smakte på deilig vin.
Aperitiffen var slettes ikke verst, så gjenstår det å se hvordan den røde og hvite vinen er. De kostet den nette sum av 6000 Mgf( ca 8 kroner stykke) så vi får håpe de er verdt prisen.
Etter vinsmaking gikk turen hjemover igjen, og dermed var denne dagen gått. Som konklusjon kan vi vel si at av det lille vi har sett av Fianarantsoa var det mye morsomt og spennende, og kanskje litt utypisk gassisk i forhold til det andre vi har sett. Som regel blir Fianar nedprioritert til fordel for andre og mer kjente turist destinasjoner, men det spørs om vi må ta en revurdering av plassen når vi nå skal begynne å lage turer til neste år.
Vel dette var det for denne gangeren, neste gang blir det og tur fortelling da vi nettopp er ferdige med en fantastisk togtur ned til kysten, så den som er interessert må bare henge med så blir det nok flere reisebrev
Snakkes!
lørdag, november 15, 2003
15 november 2003
Besøk fra Norge
Hei igjen så var endelig dagen kommet for besøket av mine foreldre her nede. Det er jo alltid spennende med besøk , men kanskje ekstra artig når sjøl-folket tar seg en tur. De kom i høstferien og var klare for å se litt av det som jeg har fortalt om nå via telefon i nesten et år. Men den som venter tror at det bare er å sette seg på et fly og så dukke opp i tide har ikke reist til Madagaskar, og den som venter på noe godt må sannsynlig vis vente lenger enn beregnet her nede på Madagaskar. På grunn av kort tid mellom flyet fra Danmark og flyet til Madagaskar hadde gjestene ikke noe rom for uventede overraskelser. Men overraskelsen kom på rekke og rad. Allerede ved avgangen i Danmark var de en time forsinket, og dermed sprakk hele tidsskjemaet for resten av turen, noe som førte til at mine foreldre ikke bare fikk en men to ekstra dager i Paris.
Men ikke noe er så ille at o.s.v så de brukte dagene i Paris til å utforske byen litt, og slik jeg har forstått dem led de absolutt ingen nød . Av alle byer å strande i er vel ikke Paris den verste ….
Men på Madagaskar satt vi og ventet på besøk, så nesten to dager forsinket stod vi klarte på Ivato fly plass i Antannanartivo for å gi våre gjester en enda større opplevelse en de var forbredt på. Det første vi gjorde var å få dem ut av hovedstaden. Ikke for det Tana (Antananarivo) er en hyggelig by med mange ting å gjøre på, men det kan fort bli for intenst og for mye inntrykk for uerfarne langveisfarende, den første dagen.
Derfor satte vi kursen østover til regnskogen og idyll med lemurer og eksotiske planter. Vi kjørte ca 3 timer ned til Andasibe nasjonalpark til en plass som vi har brukt tidligere. Plassen heter Vakona forest lodge, og det er et tip topp anlegg med deilig restaurant, svømmebasseng, og egen privat park med masse dyr. For selv om Madagaskar er et eldorado for folk som et interessert i dyr må man vite om de forskjellige plassene og bruke litt tid i landet dersom man skal se noe av art mangfoldet i ” vill tilstand” . Vi hadde ikke ubegrenset med tid for min plan var i hvert fall at når vi i først fikk besøk fra Norge, måtte vi prøve å vise dem så mye så mulig på den tiden de var her, så fikk de heller ta ferie etter ferien….
Den første kvelden tok vi det helt med ro, vi spiste, slappet av og tok en tidlig kveld for å være ” fit for fight ” neste dag. Da var det nemmelig dyr som stod på planen.
Vi reiste inn i parken hvor det er en egen øy med tre typer forskjellige lemurer. Dersom man er interessert kan man også låne et par kanoer og ta en tur lenger inn i parken for å se på en fjerde type lemurer som er litt mer aggressive. Dette gjorde vi, og de hele var riktig så koselig. Gjestene fikk nærkontakt med de innfødte og alle såg ut til å ha det riktig bra. Etterpå reiset vi opp til en annen avdeling og såg på en del eksotiske fugler som er spesielle for Madagaskar.
Videre var vi en tur for å hilse på krokodillene som er i parken. De vakte ikke like stor begeistring hos i hvert fall noen av gjestene sammenlignet med besøket hos halvapene.
Vi spiste lunch i parken for etterpå å sette snuten nordvest over mot mer hjemmelige trakter.
Vi hadde sett oss ut en plass som heter lac Mantasoa ca to timers bil tur fra hovedstaden for en overnatting denne kvelden. Før vi kom dit kjørte vi innom enda en park. Denne gangen var det reptiler som stod på programmet. Her såg vi kameleoner og andre små kryp. Store flaggermus og kjempe sommerfugler var også en del av beholdnigen i parken.
Lac Mantasoa er i dag et idyllisk rekreasjonssted for velstående gassere/franskmenn som har lyst til å komme seg bort fra storbyens kjas og mas. Her ligger det en del hotell og restauranter som kan friste med diverse vannaktiviteter på den lokale innsjøen. Plassen er fra gammelt av et sted for dronningens våpen produksjon. Det var i sin tid en fransk tusenkunstner ( Jean Laborde) som anla diverse fabrikker som i sin storhetstid produserte alt fra glass og såpe til sverd og kanoner. I dag ligger mesteparten av dette under vann i det som er et ekstra vannreservoar for Hovedstaden. Men like fullt plassen er fint og vi hadde tenkt oss dit både for at det låg strategisk plassert for oss, men også fordi vi hadde hørt fine ting om innsjøen fra Noro som er vår utveklings partner fra Madagaskar som nå er i Norge. En av hennes slektninger har bygget opp et fint overnattings tilbud ved sjøen og vi gamblet på at han sikkert kunne losjere oss når vi kom.
Skjønt som ”erfarne ” reiseledere skulle vi selvsagt ha reservert plasser før vi dukket opp, men vi tenkte at dersom de ikke hadde plass var det sikkert andre i området som hadde det.
Vel når vi dukket opp var det lørdags kveld, veien inn til området var utrolig dårlig, og med en fullstappet peugeot 405 gikk det trått innover til plassen. Da vi endelig kom til plassen 12 km fra hovedveien som vi brukte litt under en time på var alt fullt….. Det var parkert landcruisere på rekke og rad og de fleste av gjestene hadde vel vært såpass smarte at de hadde gitt lyd fra seg før de bestemte seg for å ta turen til sjøen. Dermed stod vi der da, med skjegget fullt av post kasse og et inntrykk av ” profesjonelle reiseledere ”som slettes ikke stod i stil med det bildet vi ville videreformidle, men heldig vis i slike øyeblikk er gassere snarrådige og utrolig hjelpsommes….Hmm, om ikke det var et hus bare 500 meter lenger bort hvor det bodde et gammelt ektepar som brukte å ta i mot gjester dersom det vart fullt på dette hotellet. Verten måtte bare ringe først for se om de var hjemme, så var det bare å komme bort å inspirere rommene som vi skulle sove i . Vel siden vi var der vi var og det begynte å bli sent hadde ikke vi så mange bedre alternativ, og dermed ble vi geleidet inn i en sveitser villa noen minutters biltur fra der vi egentlig skulle overnatte. Her ble vennlig mottatt på ekte fransk maner av en pensjonert fransk postmann og hans hyggelige franske kone. Vi fikk sove i husets beste senger og til kveld ble det bydd snaps og andre godsaker. Det hele var særdeles hyggelig. På morgenen var vi tidlig av gårde for å få oss frokost nede på hotellet, men vi fikk ikke reise av gårde før vi hadde drukket en kopp kaffe og behørig utvekslet adresser i tilfelle de hadde tenkt seg en tur til Norden. Etter den obligatoriske fotoseansen var vi så klar for frokost og hjemreise til Antsirabe hvor vi har engen leilighet.
På turen hjem var det ikke så fryktelig mye spennende som hente ? vi kom oss trygt hjem til Antsirabe. Her overlot vi gjestene våre til seg selv en stund. Det er i grunn greit med slike gjester som styrer sitt eget løp, i hvert fall når de ikke er flere enn to, dersom det var 20 av samme sorten ville vi nok ha foretrukket en mindre selvstendig gjeng. I Antsirabe hadde vi rolige dager, vi såg på silke produksjon, vi var på torget en liten tur, og så hilste vi på Fansa som er daglig leder for en gjeng med damer som syr og broderer alt fra duker til servietter og til og med gardiner.
Hjemme hos henne er det 13 -15 stykker som har sitt arbeide og sitter og broderer jevnt og trutt. Fanja er kvalitets kontrollør, og det går gjetord i området om arbeidet som blir utført inne hos henne. Alt overskuddet av bedrifeten pløyes tilbake til bedriften slik at de kan ansette flere som trenger arbeid. Det er først og fremst jenter/ damer som har det litt tøft hjemme og som trenger arbeide og en sikker inntekt.
Etter Antsirabe gikk turen sør over til Fianar hvor vi er tilbake akkurat nå. Her ble det bare et kortere stopp før vi reiste ned til Ihosy og Isalo nasjonal park. I ihishy reiste vi innom misjons stasonen som er der nede. Det var en hyggelig mottakelse vi fikk. Med middag og kaffe og kaker. Sonja og Klaus fortalte litt om det arbeidet de gjør. Så reiste vi in til nasjonal parken. Først over horombe sletten som er fire mil bare med jordvei, deretter inn til ranohira for å snakke med guide til neste dags fottur inn i parken. I Isalo hadde vi to deilig dager. Den ene dagen slappet vi av, den neste dagen gikk vi en tur inn til det naturlige basseget som ligger en times tid fra hovedveien. Langs veien var det endemiske planter og dyr, og på hotellet etterpå fikk vi deilig middag etterpå.
Men når alllt ser som lysesy ut er det som regel noe man ikke har tenkt på. Og ryktene begynte å svirre på hotellet om at det kanske ikke var så mye bensin i området……
Her midt inne i landet begynte fikk vi altså vite at det ikke fantes bensin på mils omkrets. Vi hadde spurt i Ihosy før vi reiste inn i parken, men der var alle pumper tomme, og da var det ikke så mye vi kunne gjøre med det. Det gikk visse rykter om at det var bensin å finne i safir byen Ilakkaka , men om dette fortsatt hold stikk gjensto å se. Det er ingen bensin stasjon i Ilakkaka. Bensin kjøpes i liters kanner, med pris alt etter tilbud og etterspørsel. Da vi kom hadde det visst vært ny påfylling av sorten, for vi fikk tilbud fra den første plassen vi stoppet til en grei pris. De sa stolt at de var de eneste i hele byen som hadde bensin akkurat nå. Vi var såre fornøyde med dette, og tipset rundhåndet de som fylte for oss. Når vi så kjørte videre gjennom byen var viste seg at det var alle som hadde bensin, de som var først ute gjorde denne dagen en god handel, men for oss var det i hvert fall en lettelse. Turen nedover mot Sakaraha og videre til Tulear gikk i grunn greit. Det mest gledelige på denne strekningen er det begynnende vei arbeide på store deler av strekningen. Når dette arbeidet er ferdig vil det gjøre denne siste delen av turen til en sann fryd. For øyeblikket er det en del strekninger som er med på å trekke opplevelsene ned. Store hull og dårlig asfaltdekke i kombinasjon med glovarm sol og ingen air condition er ingen ideell løsning i lengden, men for oss gikk det greit.
I Tulear var vi en rask tur innom misjons stasjonen for å hilse på de som bor der. Vi satte også fra oss bilen der, for veien videre ut til Ifaty er bare sanddyner og dette har ikke bilen vår godt av. Vi har prøvd en gang ( en gang for mye ) å kjøre opp til Ifaty, men å kjøre i dyp sand med fullstappet personbil er ingen hyggelig opplevelse. Det fungerer omtrent som i snø, bortsett fra at det er varmt og bilen koker fordi man ikke kan gjøre på lave gir fordi man må ha omdreining på julene for å komme seg fremover phuh….
Derfor parkerte vi Tulear og praiet en stor 4x4 land cruiser til å kjøre oss til ” endestasjonen ” for vår tur ned til kysten. Da vi såg hvilke veier som ventet oss var vi sjeleglade for valget vi hadde gjort. Ifaty er en liten kyst stripe nord for Tulear by. Her slo vi oss ned på en plass som heter Bamboo beach club. Det er et sjarmerende lite sted med svømmebasseng og helt greie bungalower. Maten var vel det som gjorde minst inntrykk, men det er jo alltids mulig å reise andre steder å spise. Det som kanskje gjorde størst inntrykk var at vi hadde lemurer i bungalowen og utenfor selvsagt. !
Det var en samling av små musemakier som, navnet tilsier er det ikke er stort større en mus. Det er utrolig mobile og er kun aktive om natten. Vi hadde med oss lommelykter og fikk sjansen til å observere noen av dem på bare en til to meters avstand, veldig hyggelig.
Etter noen deilige og late dager i Ifaty gikk turen mot slutten og vi reiste med fly fra Tulear til Tana,( Antananarivo ) . Her i hovedstaden var det tid for siste shopping før avreise. Vi reiste ut til dikene og såg på forskjellige souvernirer som skulle få bli med til Norge. 14 dager går utrolig fort, i hvert fall når man har det kjekt. Vi reiste ut til fly plassen og såg våre gjester vel av gårde, ikke så tung om brystet som kanskje forventet fordi det ikke er mer en et par måneder til vi kommer hjem til julefeiring. Og da tenker jeg det blir litt snakk om Madagaskar turen…!
Ha det bra! Så lenge
Hei igjen så var endelig dagen kommet for besøket av mine foreldre her nede. Det er jo alltid spennende med besøk , men kanskje ekstra artig når sjøl-folket tar seg en tur. De kom i høstferien og var klare for å se litt av det som jeg har fortalt om nå via telefon i nesten et år. Men den som venter tror at det bare er å sette seg på et fly og så dukke opp i tide har ikke reist til Madagaskar, og den som venter på noe godt må sannsynlig vis vente lenger enn beregnet her nede på Madagaskar. På grunn av kort tid mellom flyet fra Danmark og flyet til Madagaskar hadde gjestene ikke noe rom for uventede overraskelser. Men overraskelsen kom på rekke og rad. Allerede ved avgangen i Danmark var de en time forsinket, og dermed sprakk hele tidsskjemaet for resten av turen, noe som førte til at mine foreldre ikke bare fikk en men to ekstra dager i Paris.
Men ikke noe er så ille at o.s.v så de brukte dagene i Paris til å utforske byen litt, og slik jeg har forstått dem led de absolutt ingen nød . Av alle byer å strande i er vel ikke Paris den verste ….
Men på Madagaskar satt vi og ventet på besøk, så nesten to dager forsinket stod vi klarte på Ivato fly plass i Antannanartivo for å gi våre gjester en enda større opplevelse en de var forbredt på. Det første vi gjorde var å få dem ut av hovedstaden. Ikke for det Tana (Antananarivo) er en hyggelig by med mange ting å gjøre på, men det kan fort bli for intenst og for mye inntrykk for uerfarne langveisfarende, den første dagen.
Derfor satte vi kursen østover til regnskogen og idyll med lemurer og eksotiske planter. Vi kjørte ca 3 timer ned til Andasibe nasjonalpark til en plass som vi har brukt tidligere. Plassen heter Vakona forest lodge, og det er et tip topp anlegg med deilig restaurant, svømmebasseng, og egen privat park med masse dyr. For selv om Madagaskar er et eldorado for folk som et interessert i dyr må man vite om de forskjellige plassene og bruke litt tid i landet dersom man skal se noe av art mangfoldet i ” vill tilstand” . Vi hadde ikke ubegrenset med tid for min plan var i hvert fall at når vi i først fikk besøk fra Norge, måtte vi prøve å vise dem så mye så mulig på den tiden de var her, så fikk de heller ta ferie etter ferien….
Den første kvelden tok vi det helt med ro, vi spiste, slappet av og tok en tidlig kveld for å være ” fit for fight ” neste dag. Da var det nemmelig dyr som stod på planen.
Vi reiste inn i parken hvor det er en egen øy med tre typer forskjellige lemurer. Dersom man er interessert kan man også låne et par kanoer og ta en tur lenger inn i parken for å se på en fjerde type lemurer som er litt mer aggressive. Dette gjorde vi, og de hele var riktig så koselig. Gjestene fikk nærkontakt med de innfødte og alle såg ut til å ha det riktig bra. Etterpå reiset vi opp til en annen avdeling og såg på en del eksotiske fugler som er spesielle for Madagaskar.
Videre var vi en tur for å hilse på krokodillene som er i parken. De vakte ikke like stor begeistring hos i hvert fall noen av gjestene sammenlignet med besøket hos halvapene.
Vi spiste lunch i parken for etterpå å sette snuten nordvest over mot mer hjemmelige trakter.
Vi hadde sett oss ut en plass som heter lac Mantasoa ca to timers bil tur fra hovedstaden for en overnatting denne kvelden. Før vi kom dit kjørte vi innom enda en park. Denne gangen var det reptiler som stod på programmet. Her såg vi kameleoner og andre små kryp. Store flaggermus og kjempe sommerfugler var også en del av beholdnigen i parken.
Lac Mantasoa er i dag et idyllisk rekreasjonssted for velstående gassere/franskmenn som har lyst til å komme seg bort fra storbyens kjas og mas. Her ligger det en del hotell og restauranter som kan friste med diverse vannaktiviteter på den lokale innsjøen. Plassen er fra gammelt av et sted for dronningens våpen produksjon. Det var i sin tid en fransk tusenkunstner ( Jean Laborde) som anla diverse fabrikker som i sin storhetstid produserte alt fra glass og såpe til sverd og kanoner. I dag ligger mesteparten av dette under vann i det som er et ekstra vannreservoar for Hovedstaden. Men like fullt plassen er fint og vi hadde tenkt oss dit både for at det låg strategisk plassert for oss, men også fordi vi hadde hørt fine ting om innsjøen fra Noro som er vår utveklings partner fra Madagaskar som nå er i Norge. En av hennes slektninger har bygget opp et fint overnattings tilbud ved sjøen og vi gamblet på at han sikkert kunne losjere oss når vi kom.
Skjønt som ”erfarne ” reiseledere skulle vi selvsagt ha reservert plasser før vi dukket opp, men vi tenkte at dersom de ikke hadde plass var det sikkert andre i området som hadde det.
Vel når vi dukket opp var det lørdags kveld, veien inn til området var utrolig dårlig, og med en fullstappet peugeot 405 gikk det trått innover til plassen. Da vi endelig kom til plassen 12 km fra hovedveien som vi brukte litt under en time på var alt fullt….. Det var parkert landcruisere på rekke og rad og de fleste av gjestene hadde vel vært såpass smarte at de hadde gitt lyd fra seg før de bestemte seg for å ta turen til sjøen. Dermed stod vi der da, med skjegget fullt av post kasse og et inntrykk av ” profesjonelle reiseledere ”som slettes ikke stod i stil med det bildet vi ville videreformidle, men heldig vis i slike øyeblikk er gassere snarrådige og utrolig hjelpsommes….Hmm, om ikke det var et hus bare 500 meter lenger bort hvor det bodde et gammelt ektepar som brukte å ta i mot gjester dersom det vart fullt på dette hotellet. Verten måtte bare ringe først for se om de var hjemme, så var det bare å komme bort å inspirere rommene som vi skulle sove i . Vel siden vi var der vi var og det begynte å bli sent hadde ikke vi så mange bedre alternativ, og dermed ble vi geleidet inn i en sveitser villa noen minutters biltur fra der vi egentlig skulle overnatte. Her ble vennlig mottatt på ekte fransk maner av en pensjonert fransk postmann og hans hyggelige franske kone. Vi fikk sove i husets beste senger og til kveld ble det bydd snaps og andre godsaker. Det hele var særdeles hyggelig. På morgenen var vi tidlig av gårde for å få oss frokost nede på hotellet, men vi fikk ikke reise av gårde før vi hadde drukket en kopp kaffe og behørig utvekslet adresser i tilfelle de hadde tenkt seg en tur til Norden. Etter den obligatoriske fotoseansen var vi så klar for frokost og hjemreise til Antsirabe hvor vi har engen leilighet.
På turen hjem var det ikke så fryktelig mye spennende som hente ? vi kom oss trygt hjem til Antsirabe. Her overlot vi gjestene våre til seg selv en stund. Det er i grunn greit med slike gjester som styrer sitt eget løp, i hvert fall når de ikke er flere enn to, dersom det var 20 av samme sorten ville vi nok ha foretrukket en mindre selvstendig gjeng. I Antsirabe hadde vi rolige dager, vi såg på silke produksjon, vi var på torget en liten tur, og så hilste vi på Fansa som er daglig leder for en gjeng med damer som syr og broderer alt fra duker til servietter og til og med gardiner.
Hjemme hos henne er det 13 -15 stykker som har sitt arbeide og sitter og broderer jevnt og trutt. Fanja er kvalitets kontrollør, og det går gjetord i området om arbeidet som blir utført inne hos henne. Alt overskuddet av bedrifeten pløyes tilbake til bedriften slik at de kan ansette flere som trenger arbeid. Det er først og fremst jenter/ damer som har det litt tøft hjemme og som trenger arbeide og en sikker inntekt.
Etter Antsirabe gikk turen sør over til Fianar hvor vi er tilbake akkurat nå. Her ble det bare et kortere stopp før vi reiste ned til Ihosy og Isalo nasjonal park. I ihishy reiste vi innom misjons stasonen som er der nede. Det var en hyggelig mottakelse vi fikk. Med middag og kaffe og kaker. Sonja og Klaus fortalte litt om det arbeidet de gjør. Så reiste vi in til nasjonal parken. Først over horombe sletten som er fire mil bare med jordvei, deretter inn til ranohira for å snakke med guide til neste dags fottur inn i parken. I Isalo hadde vi to deilig dager. Den ene dagen slappet vi av, den neste dagen gikk vi en tur inn til det naturlige basseget som ligger en times tid fra hovedveien. Langs veien var det endemiske planter og dyr, og på hotellet etterpå fikk vi deilig middag etterpå.
Men når alllt ser som lysesy ut er det som regel noe man ikke har tenkt på. Og ryktene begynte å svirre på hotellet om at det kanske ikke var så mye bensin i området……
Her midt inne i landet begynte fikk vi altså vite at det ikke fantes bensin på mils omkrets. Vi hadde spurt i Ihosy før vi reiste inn i parken, men der var alle pumper tomme, og da var det ikke så mye vi kunne gjøre med det. Det gikk visse rykter om at det var bensin å finne i safir byen Ilakkaka , men om dette fortsatt hold stikk gjensto å se. Det er ingen bensin stasjon i Ilakkaka. Bensin kjøpes i liters kanner, med pris alt etter tilbud og etterspørsel. Da vi kom hadde det visst vært ny påfylling av sorten, for vi fikk tilbud fra den første plassen vi stoppet til en grei pris. De sa stolt at de var de eneste i hele byen som hadde bensin akkurat nå. Vi var såre fornøyde med dette, og tipset rundhåndet de som fylte for oss. Når vi så kjørte videre gjennom byen var viste seg at det var alle som hadde bensin, de som var først ute gjorde denne dagen en god handel, men for oss var det i hvert fall en lettelse. Turen nedover mot Sakaraha og videre til Tulear gikk i grunn greit. Det mest gledelige på denne strekningen er det begynnende vei arbeide på store deler av strekningen. Når dette arbeidet er ferdig vil det gjøre denne siste delen av turen til en sann fryd. For øyeblikket er det en del strekninger som er med på å trekke opplevelsene ned. Store hull og dårlig asfaltdekke i kombinasjon med glovarm sol og ingen air condition er ingen ideell løsning i lengden, men for oss gikk det greit.
I Tulear var vi en rask tur innom misjons stasjonen for å hilse på de som bor der. Vi satte også fra oss bilen der, for veien videre ut til Ifaty er bare sanddyner og dette har ikke bilen vår godt av. Vi har prøvd en gang ( en gang for mye ) å kjøre opp til Ifaty, men å kjøre i dyp sand med fullstappet personbil er ingen hyggelig opplevelse. Det fungerer omtrent som i snø, bortsett fra at det er varmt og bilen koker fordi man ikke kan gjøre på lave gir fordi man må ha omdreining på julene for å komme seg fremover phuh….
Derfor parkerte vi Tulear og praiet en stor 4x4 land cruiser til å kjøre oss til ” endestasjonen ” for vår tur ned til kysten. Da vi såg hvilke veier som ventet oss var vi sjeleglade for valget vi hadde gjort. Ifaty er en liten kyst stripe nord for Tulear by. Her slo vi oss ned på en plass som heter Bamboo beach club. Det er et sjarmerende lite sted med svømmebasseng og helt greie bungalower. Maten var vel det som gjorde minst inntrykk, men det er jo alltids mulig å reise andre steder å spise. Det som kanskje gjorde størst inntrykk var at vi hadde lemurer i bungalowen og utenfor selvsagt. !
Det var en samling av små musemakier som, navnet tilsier er det ikke er stort større en mus. Det er utrolig mobile og er kun aktive om natten. Vi hadde med oss lommelykter og fikk sjansen til å observere noen av dem på bare en til to meters avstand, veldig hyggelig.
Etter noen deilige og late dager i Ifaty gikk turen mot slutten og vi reiste med fly fra Tulear til Tana,( Antananarivo ) . Her i hovedstaden var det tid for siste shopping før avreise. Vi reiste ut til dikene og såg på forskjellige souvernirer som skulle få bli med til Norge. 14 dager går utrolig fort, i hvert fall når man har det kjekt. Vi reiste ut til fly plassen og såg våre gjester vel av gårde, ikke så tung om brystet som kanskje forventet fordi det ikke er mer en et par måneder til vi kommer hjem til julefeiring. Og da tenker jeg det blir litt snakk om Madagaskar turen…!
Ha det bra! Så lenge
tirsdag, oktober 21, 2003
21 oktober 2003
Krf på tur
Det var en gang en gjeng med stortingsrepresentanter som skulle på tur for å gjøre seg feite. Hjemme var det magre kår etter høstens valg og det var vedtatt ved votering at man måtte ut til nye marker for å søke å finne partifeller som kunne være til støtte i en ellers vanskelig tid. Dette var grunnen til at de tok seg en tur ned til oss her nede på Madagaskar for de hadde hørt at det var mye å se og mye å lære på solskinnsøya. Det ble etterspurt informasjon om kultur, misjon og utviklingshjelp (det heter visst ikke bistand lengre!).
Feite ble de nok ikke fordi en god del av dem fikk magetrøbbel på veien, men like fullt tror jeg at oppholdet var en kjærkommen avveksling fra nitriste valg og mediekjør hjemme i gamlelandet. Men helt bort fra pressen er det vanskelig å komme. Det de ikke viste var at fredskorpsets egne utskremte medarbeidere var med på turen under dekke som medansvarlig turarrangør. Her følger en undergrunns- reportasje fra Krf sin stortingsgruppesstudietur til Madagaskar. :
Turen startet i hovedstaden. På flyplassen kom det 20 reiseklare politikere som hadde med seg en myndig dame. Sekretariatsleder fungerer veldig greit som overordede i en slik setting, men la det være sagt med en gang: Vi har vært med og arrangert en del turer rundt om på øya nå, men sjelden har vi vel hatt en så hyggelig og ikke minst lydig gjeng å ha med å gjøre. Her var det tydelig at de var vante med å følge en ledere. I tillegg var jo dette folk som stort sett kjente hverandre godt før de reiste ned og dette gjorde også sitt til at stemningen umiddelbart var høy i gruppen. Med som reiseleder var NMS sin generalsekretær i Stavanger og på deler av turen var også NMS sin stedlige representant med for å fortelle og guide.
Etter en bedre frokost på Tana Plaza var det klart for litt orientering oppe på NMS sitt hovedkvarter i hovedstaden. Her ute i hagen fikk gruppen en kort orientering fra fungerende representant om NMS sitt arbeid både i dag og tidligere tider. Etter infoen kom det storfint besøk fra det som i Norge ville blitt kalt stortingspresidenten. Han kom i kortesje med et knippe sikkerhets vakter som spankulerte rundt på tunet. Jeg tror nok gruppen som var ute på ”ferie tur ”fikk en liten overaskese over det formelle besøket, men etter en liten presentasjonsrunde kastet stortingspresidenten alle formaliteter over bord, la bort den formelle talen som var forberedt og hygget seg i et uformelt forum sammen med interesserte samtalepartnere. I tillegg til Stortingspresidenten med hele kabinettet på slep var det også representanter fra UNICEF og skoleverket til stede.
Etter orienteringen var det gassisk lunsj inne i stuen hos representanten. Det ble avsunget bursdagssang for en av de reisende og deretter var det kaker og kaffe. Det hele bar mer preg av en misjonsforeningskveld enn et storbesøk av en av landets store politikere. Ved avreise ble det bemerket fra stortingspresidenten at det hadde vært en hyggelig stund og at han spesielt satte pris på den uformelle rammen og atmosfæren som ble skapt sammen sammen med sine norske kolleger.
Allerede første dag ble det klart for oss uinnvidde at man søkte å vinne forbundsfeller til partiet. Rekrutteringen til Krf sitt nystartede søsterparti startet med stortingspresidenten og fortsatte gjennom hele turen med gaveoverrekkelse av Krf slips og andre uvurderlige artikler.
Etter lunsj var det guidet rundtur i hovedstanden hvor vi fikk se martyrkirker og bli med på en raskt oppsummering av Gassisk historie på ruinene av dronningsslottet. Neste dag gikk turen sør over til Antsirabe hvor det var lagt inn en del bedriftbesøk. Fokuset denne dagen var satt på jordbruk og gruppen fikk besøke et jordbruks senter som NORAD var med på starte en gang på 70 tallet. Dette er i dag et resurssterkt senter for forskning som har med jordbruk å gjøre. Vi besøkte blant annet en fjøs hvor det stod mellom 50 -60 NRF kyr (norsk rødt fe). Senteret er en av pådriverene for å øke melkeproduksjonen på Madagaskar. Og en NRF ku produserer op til 10 -15 ganger så mye melk som den lokale rasen. vi fikk se på laboratoriet og også besøke forsøks gartnerier hvor de forsker på nye vekster som gir bedre avkasting enn de som brukes i dag.
Senere var vi på besøk på en jordbruksskole som i sin tid ble stiftet av NMS. Skolen som har blitt bygget opp og delvis drevet av NMS opp gjennom årene har i dag gassiske ledere, med guider som snakker flytende norsk. Her fikk vi sett på skolens undervisningstilbud både på tradisjonelt og moderne landbruks metoder. Flere av lærerne på skolen har bodd flere år i Norge og blant annet gått på landbruksskoler i Norge.
Etter en hektisk dag med mye besøk var det greit å komme til hotellet.
Dagen etter var det lagt opp til shopping rundt om i Antsirabe. Vi var innom et silkespinneri og på diverse andre husflidsbedrifter. Vi var innom og såg på hvordan man laget papir. Videre var det besøk på en blindeskole og på kvelden var det festmiddag sammen med nordmenn på den norske skolen. Dagen ble avsluttet med konsert av en lokal gruppe som spilte gassisk populær musikk.
Dagene på Antsirabe var spekket med opplevelser fra tidlig morgen til seine kvelden. Likevel var det ingen sliten gjeng vi hadde med å gjøre. Ivrige og gode spørsmål fra en samlet interessert gruppe var tonen gjennom hele turen.
an skulle trodd at etter hektiske dager med mye informasjon var det godt å sette seg inn i bussen på transportetappene for å slappe av litt, men den gang ei. Inne i bussen ble det hold en løpende turnering i Trivial pursuit (spørrelek) Med emnene: Hovedsteder, Krf historie og generell politisk historie. Jeg skal ikke røpe hvem som i løpet av de 5 dagene turneringen pågikk stakk av med seieren, men i Krf som ellers i samfunnet har vi noen helt klare som utpeker seg som ekstra gløgge og en hel del andre som befinner seg mer eller mindre i midtskiktet…..
Etter Antsirabe gikk turen ned til Hasina i Fianarantsoa. Hun inviterte på hjemmekoselig middag ved ankomst. Stuen var proppfull av politikere som spiste et nydelig gassisk måltid bestående av høne og ris med tomat salat og is til dessert.
I Fianar ble vi bare natta over før vi reiste vestover ned til varmen og til ny informasjon i Ihosy hvor Klaus og Sonja Kuspert bor. Her spiste vi lunsj og fikk info om SOFA BA prosjektet. Vi fikk tid til en mini konsert av det lokale koret i kirken ved misjonsstasjonen. På de fire timene vi var der var det ikke et minutts pause, her var det omgjøre å gi gjestene mest mulig igjen for besøket. Etter stemningen i bussen å dømme etter besøket var det ingenting å si på programmet. Det eneste var vel at vi skulle ha tilbrakt enda mer tid der, men foran oss låg den beryktet horombesletta med 4 mil med jordvei, og vi ville gjerne komme oss til hotellet før det ble mørkt. Det rakk vi akkurat, og på Relais des la Reine ble vi ønsket velkommen med drinker i foajeen.
Kontrastene er store på Madagaskar. Fra å høre om lutfattige landsbyer i Ihosy området som verken har skoler eller medisinsk hjelp kjører vi en drøy time over enorm slette på dårige jordveier og kommer til et hotell som bugner av luksus samelignet med omgivelsene. På la Reine (dronningen) hadde vi en overnatting. Her spiste vi en nydelig treretters middag, før gjengen gikk til køys for å lade batteriene til neste dags fottur inn i Isalo nasjonal park. Neste dag var det avreise kl 0730 og Vi gikk inn til en oase i et ellers goldt og tørt landskap.
Temperaturen var sånn ca 25 grader i skyggen og med litt tempo innimellom var det en sann fryd å komme ned til elven hvor de ellers så sindige politikerne kastet trøyene og gav seg over for det deilige vannet. Som den flittige og forpliktende reiseleder
jeg er synes jeg at vi hadde kort med tid, så jeg foreslo i all enkelhet å droppe svømmeturen ved et stopp en stund før vi kom fram, men det forslaget falt mange tungt for brystet. Nærmere mytteri mot turlederen har vel ikke jeg vært borti siden jeg kom til Madagaskar. Heldigvis var vi også ledsaget av NMS sin
generalsekretær, som raskt såg hvordan det hele stod til og avverget mytteriet med å fastslå at selvsagt skulle det svømmes, så fikk heller avreisen utsettes en tid.
Etter fottur reiste vi tilbake til hotellet, og deretter videre vestover mot kysten. Vi reiste gjennom safirlandsbyen Ilakkaka, en plankeby hvor det knapt fantes hus for 6-7 år siden. I dag reiser det folk inn fra de nærmeste byene for å gjøre innkjøp i Ilakaka fordi utvalget og kvalitet på varer der er bedre en i de byene som tidligere var handelssentra.
Lenger vest kjører vi i gjennom to områder som ganske nylig har hatt safir funn og som derfor har tiltrukket seg en del lykkejegere. Her bor det folk i stråhytter på 1,5x 2 meter i ytterst kummerlige forhold. Vi stoppet ikke der men kjørte et stykke videre for å spise lunsj ute i det fri. Hasina hadde ordnet med nystekt omelett og ellers mye lekkert til piknik langs veien. Vi stoppet under et svært mango tre og
spiste godt alle sammen. Jeg gruet meg til turen etter lunsj for di vi nå skulle inn i et område på 12 -14 mil som har helt nedslitt veistandard .Det har en gang vært flott asfalt vei på strekningen men i dag er det stort sett bare huller igjen. Før har vi brukt drøye 3 timer på denne strekningen, med en snitt fart på under 40, denne gangen gikk det litt raskere, langs veien var det gledelig nok satt i gang veiarbeide på store deler av strekningen og jeg har stor tro på at i begynnelsen av neste år vil mesteparten av denne strekningen være ”restaurert” til god gammel standart. I Tulear satt vi av guiden vår fra NMS og reiste videre på tur nordover til sand og solparadiset Ifaty.
Før vi kom til paradiset kjørte vi oss fast i sanden. Dermed måtte alle ut å skubbe bussen opp av sanddynene. Selvsagt var dette et scoop som jeg skulle foreviget men i nattens mulm og så videre var det ikke i mine tanker. I stedet hjalp vi til så godt vi kunne med å bussen på ”veien” igjen. Etter en drøy time på dårlig sandvei som av og til bare var sanddyner kom vi frem til destinasjonen. Her bodde vi 5 meter fra Mosambikquekanalen i noen fantastiske bungalower på et flott anlegg som heter Le Paradisier. Tenk deg å våkne opp med bølgebrus og 20 grader og gå ned til standen og kaste seg uti det deilige vannet. På kvelden var det dans og musikk fra lokale musikere som hadde snekret instrumentene sidne selv. De ble ledsaget av synge damer/piker som gjorde sitt ytterste for å gi gjestene en flott opplevelse.
Det hele toppet seg da det ble klart for bursdagsfeiring nummer to på turen, og denne gangen gjort i gassisk tradisjonell stil med overrekkelse av en høne (levende), 5 egg og ris. Det vakte stor munterhet i forsamlingen da høna ble overrakt som et tenkt på at reisefølget hedret bursdagsbarnet med visdom( høna ?) , muligheter (eggene) og lykke (risen). Jeg tror både høna og jubilanten var glade for at det hele var iscenensatt. Tradisjonelt sett ville høna blitt kokt og fordelt på de forksjellige gjestene, hvorav den beste, og mest fettrike delen av høna ,nemlig rumpa , skulle foræres enten presten dersom det var noen tilstede eller den eldtse i forsamlingen.
Dagen etter var folk ikke helt i slag, ikke vet jeg om det var høna eller andre ting som slo ut men i hvert fall var ikke alle i form når vi satte kursen hjemover igjen.
Vi hadde en rask lunsj i Tulear og deretter satte vi oss på flyet til hovedstaden . Her var det lagt opp til nok et besøk på et behandlingssenter en såkalt Toby hvor vi skulle få se en institusjon som dem lutherske kiken stod for. Når vi kom til stedet var guiden vår sporløst forsvunnet og dermed var det ikke mulig å gjennomføre dette. Akkurat det tror jeg ikke gjorde så fryktelig mye, folk var slitne etter magetrøbbel og reising og såg mest frem til å finne seg et hotellrom. Og så hender det som er litt pussig, når folk har vært på farten en liten stund og sett forskjellige plasser og bodd forkskjellige plasser og kommer til bak til det hotellet de bodde på første natten har det på en forunderlig måte tatt seg opp i standart. Flere har kommet til meg etter lignende turer og sagt at hotellet i ser langt bedre ut nå en første gangen vi bodde her. Det sier vel bare at det er sundt for folk å få reist litt for å se andre alternativer. Politikerne avsluttet oppholdet med å holde en middag for kirkepresidenten som forøvrig har gått på Misjonshøgskolen i Norge og snakke godt norsk.
Etter middagen slappet vi av før avreise og avskjed på flyplassen. For min del synes jeg at vi hadde hatt en fin tid sammen med mange hyggelig opplevelser og spennende samtaler. Jeg må vel også tilstå at noen av de forutinntatte holdningene til politikere må opp til revisjon med det første. Alt i alt var det en meget fin gjeng vi hadde med oss, og alle var vi einige om at det hadde vore ein fin tur !
Vel det var det, neste gang blir det litt om en steingal prest og ellers litt om et personlig besøk av mina foreldre.
På gjennsyn
Vennlig hilsen Hallvor og Mona
Det var en gang en gjeng med stortingsrepresentanter som skulle på tur for å gjøre seg feite. Hjemme var det magre kår etter høstens valg og det var vedtatt ved votering at man måtte ut til nye marker for å søke å finne partifeller som kunne være til støtte i en ellers vanskelig tid. Dette var grunnen til at de tok seg en tur ned til oss her nede på Madagaskar for de hadde hørt at det var mye å se og mye å lære på solskinnsøya. Det ble etterspurt informasjon om kultur, misjon og utviklingshjelp (det heter visst ikke bistand lengre!).
Feite ble de nok ikke fordi en god del av dem fikk magetrøbbel på veien, men like fullt tror jeg at oppholdet var en kjærkommen avveksling fra nitriste valg og mediekjør hjemme i gamlelandet. Men helt bort fra pressen er det vanskelig å komme. Det de ikke viste var at fredskorpsets egne utskremte medarbeidere var med på turen under dekke som medansvarlig turarrangør. Her følger en undergrunns- reportasje fra Krf sin stortingsgruppesstudietur til Madagaskar. :
Turen startet i hovedstaden. På flyplassen kom det 20 reiseklare politikere som hadde med seg en myndig dame. Sekretariatsleder fungerer veldig greit som overordede i en slik setting, men la det være sagt med en gang: Vi har vært med og arrangert en del turer rundt om på øya nå, men sjelden har vi vel hatt en så hyggelig og ikke minst lydig gjeng å ha med å gjøre. Her var det tydelig at de var vante med å følge en ledere. I tillegg var jo dette folk som stort sett kjente hverandre godt før de reiste ned og dette gjorde også sitt til at stemningen umiddelbart var høy i gruppen. Med som reiseleder var NMS sin generalsekretær i Stavanger og på deler av turen var også NMS sin stedlige representant med for å fortelle og guide.
Etter en bedre frokost på Tana Plaza var det klart for litt orientering oppe på NMS sitt hovedkvarter i hovedstaden. Her ute i hagen fikk gruppen en kort orientering fra fungerende representant om NMS sitt arbeid både i dag og tidligere tider. Etter infoen kom det storfint besøk fra det som i Norge ville blitt kalt stortingspresidenten. Han kom i kortesje med et knippe sikkerhets vakter som spankulerte rundt på tunet. Jeg tror nok gruppen som var ute på ”ferie tur ”fikk en liten overaskese over det formelle besøket, men etter en liten presentasjonsrunde kastet stortingspresidenten alle formaliteter over bord, la bort den formelle talen som var forberedt og hygget seg i et uformelt forum sammen med interesserte samtalepartnere. I tillegg til Stortingspresidenten med hele kabinettet på slep var det også representanter fra UNICEF og skoleverket til stede.
Etter orienteringen var det gassisk lunsj inne i stuen hos representanten. Det ble avsunget bursdagssang for en av de reisende og deretter var det kaker og kaffe. Det hele bar mer preg av en misjonsforeningskveld enn et storbesøk av en av landets store politikere. Ved avreise ble det bemerket fra stortingspresidenten at det hadde vært en hyggelig stund og at han spesielt satte pris på den uformelle rammen og atmosfæren som ble skapt sammen sammen med sine norske kolleger.
Allerede første dag ble det klart for oss uinnvidde at man søkte å vinne forbundsfeller til partiet. Rekrutteringen til Krf sitt nystartede søsterparti startet med stortingspresidenten og fortsatte gjennom hele turen med gaveoverrekkelse av Krf slips og andre uvurderlige artikler.
Etter lunsj var det guidet rundtur i hovedstanden hvor vi fikk se martyrkirker og bli med på en raskt oppsummering av Gassisk historie på ruinene av dronningsslottet. Neste dag gikk turen sør over til Antsirabe hvor det var lagt inn en del bedriftbesøk. Fokuset denne dagen var satt på jordbruk og gruppen fikk besøke et jordbruks senter som NORAD var med på starte en gang på 70 tallet. Dette er i dag et resurssterkt senter for forskning som har med jordbruk å gjøre. Vi besøkte blant annet en fjøs hvor det stod mellom 50 -60 NRF kyr (norsk rødt fe). Senteret er en av pådriverene for å øke melkeproduksjonen på Madagaskar. Og en NRF ku produserer op til 10 -15 ganger så mye melk som den lokale rasen. vi fikk se på laboratoriet og også besøke forsøks gartnerier hvor de forsker på nye vekster som gir bedre avkasting enn de som brukes i dag.
Senere var vi på besøk på en jordbruksskole som i sin tid ble stiftet av NMS. Skolen som har blitt bygget opp og delvis drevet av NMS opp gjennom årene har i dag gassiske ledere, med guider som snakker flytende norsk. Her fikk vi sett på skolens undervisningstilbud både på tradisjonelt og moderne landbruks metoder. Flere av lærerne på skolen har bodd flere år i Norge og blant annet gått på landbruksskoler i Norge.
Etter en hektisk dag med mye besøk var det greit å komme til hotellet.
Dagen etter var det lagt opp til shopping rundt om i Antsirabe. Vi var innom et silkespinneri og på diverse andre husflidsbedrifter. Vi var innom og såg på hvordan man laget papir. Videre var det besøk på en blindeskole og på kvelden var det festmiddag sammen med nordmenn på den norske skolen. Dagen ble avsluttet med konsert av en lokal gruppe som spilte gassisk populær musikk.
Dagene på Antsirabe var spekket med opplevelser fra tidlig morgen til seine kvelden. Likevel var det ingen sliten gjeng vi hadde med å gjøre. Ivrige og gode spørsmål fra en samlet interessert gruppe var tonen gjennom hele turen.
an skulle trodd at etter hektiske dager med mye informasjon var det godt å sette seg inn i bussen på transportetappene for å slappe av litt, men den gang ei. Inne i bussen ble det hold en løpende turnering i Trivial pursuit (spørrelek) Med emnene: Hovedsteder, Krf historie og generell politisk historie. Jeg skal ikke røpe hvem som i løpet av de 5 dagene turneringen pågikk stakk av med seieren, men i Krf som ellers i samfunnet har vi noen helt klare som utpeker seg som ekstra gløgge og en hel del andre som befinner seg mer eller mindre i midtskiktet…..
Etter Antsirabe gikk turen ned til Hasina i Fianarantsoa. Hun inviterte på hjemmekoselig middag ved ankomst. Stuen var proppfull av politikere som spiste et nydelig gassisk måltid bestående av høne og ris med tomat salat og is til dessert.
I Fianar ble vi bare natta over før vi reiste vestover ned til varmen og til ny informasjon i Ihosy hvor Klaus og Sonja Kuspert bor. Her spiste vi lunsj og fikk info om SOFA BA prosjektet. Vi fikk tid til en mini konsert av det lokale koret i kirken ved misjonsstasjonen. På de fire timene vi var der var det ikke et minutts pause, her var det omgjøre å gi gjestene mest mulig igjen for besøket. Etter stemningen i bussen å dømme etter besøket var det ingenting å si på programmet. Det eneste var vel at vi skulle ha tilbrakt enda mer tid der, men foran oss låg den beryktet horombesletta med 4 mil med jordvei, og vi ville gjerne komme oss til hotellet før det ble mørkt. Det rakk vi akkurat, og på Relais des la Reine ble vi ønsket velkommen med drinker i foajeen.
Kontrastene er store på Madagaskar. Fra å høre om lutfattige landsbyer i Ihosy området som verken har skoler eller medisinsk hjelp kjører vi en drøy time over enorm slette på dårige jordveier og kommer til et hotell som bugner av luksus samelignet med omgivelsene. På la Reine (dronningen) hadde vi en overnatting. Her spiste vi en nydelig treretters middag, før gjengen gikk til køys for å lade batteriene til neste dags fottur inn i Isalo nasjonal park. Neste dag var det avreise kl 0730 og Vi gikk inn til en oase i et ellers goldt og tørt landskap.
Temperaturen var sånn ca 25 grader i skyggen og med litt tempo innimellom var det en sann fryd å komme ned til elven hvor de ellers så sindige politikerne kastet trøyene og gav seg over for det deilige vannet. Som den flittige og forpliktende reiseleder
jeg er synes jeg at vi hadde kort med tid, så jeg foreslo i all enkelhet å droppe svømmeturen ved et stopp en stund før vi kom fram, men det forslaget falt mange tungt for brystet. Nærmere mytteri mot turlederen har vel ikke jeg vært borti siden jeg kom til Madagaskar. Heldigvis var vi også ledsaget av NMS sin
generalsekretær, som raskt såg hvordan det hele stod til og avverget mytteriet med å fastslå at selvsagt skulle det svømmes, så fikk heller avreisen utsettes en tid.
Etter fottur reiste vi tilbake til hotellet, og deretter videre vestover mot kysten. Vi reiste gjennom safirlandsbyen Ilakkaka, en plankeby hvor det knapt fantes hus for 6-7 år siden. I dag reiser det folk inn fra de nærmeste byene for å gjøre innkjøp i Ilakaka fordi utvalget og kvalitet på varer der er bedre en i de byene som tidligere var handelssentra.
Lenger vest kjører vi i gjennom to områder som ganske nylig har hatt safir funn og som derfor har tiltrukket seg en del lykkejegere. Her bor det folk i stråhytter på 1,5x 2 meter i ytterst kummerlige forhold. Vi stoppet ikke der men kjørte et stykke videre for å spise lunsj ute i det fri. Hasina hadde ordnet med nystekt omelett og ellers mye lekkert til piknik langs veien. Vi stoppet under et svært mango tre og
spiste godt alle sammen. Jeg gruet meg til turen etter lunsj for di vi nå skulle inn i et område på 12 -14 mil som har helt nedslitt veistandard .Det har en gang vært flott asfalt vei på strekningen men i dag er det stort sett bare huller igjen. Før har vi brukt drøye 3 timer på denne strekningen, med en snitt fart på under 40, denne gangen gikk det litt raskere, langs veien var det gledelig nok satt i gang veiarbeide på store deler av strekningen og jeg har stor tro på at i begynnelsen av neste år vil mesteparten av denne strekningen være ”restaurert” til god gammel standart. I Tulear satt vi av guiden vår fra NMS og reiste videre på tur nordover til sand og solparadiset Ifaty.
Før vi kom til paradiset kjørte vi oss fast i sanden. Dermed måtte alle ut å skubbe bussen opp av sanddynene. Selvsagt var dette et scoop som jeg skulle foreviget men i nattens mulm og så videre var det ikke i mine tanker. I stedet hjalp vi til så godt vi kunne med å bussen på ”veien” igjen. Etter en drøy time på dårlig sandvei som av og til bare var sanddyner kom vi frem til destinasjonen. Her bodde vi 5 meter fra Mosambikquekanalen i noen fantastiske bungalower på et flott anlegg som heter Le Paradisier. Tenk deg å våkne opp med bølgebrus og 20 grader og gå ned til standen og kaste seg uti det deilige vannet. På kvelden var det dans og musikk fra lokale musikere som hadde snekret instrumentene sidne selv. De ble ledsaget av synge damer/piker som gjorde sitt ytterste for å gi gjestene en flott opplevelse.
Det hele toppet seg da det ble klart for bursdagsfeiring nummer to på turen, og denne gangen gjort i gassisk tradisjonell stil med overrekkelse av en høne (levende), 5 egg og ris. Det vakte stor munterhet i forsamlingen da høna ble overrakt som et tenkt på at reisefølget hedret bursdagsbarnet med visdom( høna ?) , muligheter (eggene) og lykke (risen). Jeg tror både høna og jubilanten var glade for at det hele var iscenensatt. Tradisjonelt sett ville høna blitt kokt og fordelt på de forksjellige gjestene, hvorav den beste, og mest fettrike delen av høna ,nemlig rumpa , skulle foræres enten presten dersom det var noen tilstede eller den eldtse i forsamlingen.
Dagen etter var folk ikke helt i slag, ikke vet jeg om det var høna eller andre ting som slo ut men i hvert fall var ikke alle i form når vi satte kursen hjemover igjen.
Vi hadde en rask lunsj i Tulear og deretter satte vi oss på flyet til hovedstaden . Her var det lagt opp til nok et besøk på et behandlingssenter en såkalt Toby hvor vi skulle få se en institusjon som dem lutherske kiken stod for. Når vi kom til stedet var guiden vår sporløst forsvunnet og dermed var det ikke mulig å gjennomføre dette. Akkurat det tror jeg ikke gjorde så fryktelig mye, folk var slitne etter magetrøbbel og reising og såg mest frem til å finne seg et hotellrom. Og så hender det som er litt pussig, når folk har vært på farten en liten stund og sett forskjellige plasser og bodd forkskjellige plasser og kommer til bak til det hotellet de bodde på første natten har det på en forunderlig måte tatt seg opp i standart. Flere har kommet til meg etter lignende turer og sagt at hotellet i ser langt bedre ut nå en første gangen vi bodde her. Det sier vel bare at det er sundt for folk å få reist litt for å se andre alternativer. Politikerne avsluttet oppholdet med å holde en middag for kirkepresidenten som forøvrig har gått på Misjonshøgskolen i Norge og snakke godt norsk.
Etter middagen slappet vi av før avreise og avskjed på flyplassen. For min del synes jeg at vi hadde hatt en fin tid sammen med mange hyggelig opplevelser og spennende samtaler. Jeg må vel også tilstå at noen av de forutinntatte holdningene til politikere må opp til revisjon med det første. Alt i alt var det en meget fin gjeng vi hadde med oss, og alle var vi einige om at det hadde vore ein fin tur !
Vel det var det, neste gang blir det litt om en steingal prest og ellers litt om et personlig besøk av mina foreldre.
På gjennsyn
Vennlig hilsen Hallvor og Mona
tirsdag, september 09, 2003
09 september 2003
Sykkel Tur
Hei denne gangen blir det litt info om en sykkeltur som ble arrangert for litt over en ½ måned siden. Reiseleder for turen var Tore Nærland. Dersom noen synes at dette navnet er kjent stemmer nok det. Tore nærland har skrevet flere bøker om forskjellige turer han har vært på i forbindelse med et prosjektet som han kaller ”Bike for Peace”. Kort fortalt går opplegget ut på sykle verden rundt for å formidle fredsbudskap. På sine turer er det fokus på Handikap saken, fordi Tore selv er svaksynt og som regel har han følge av folk som er handikapede. På denne første bike for peace turen på Madagaskar var det totalt 9 stykker. 2 tandem sykler og tre andre. To av deltakerne Harald vik , og Einar Storvik er to super sporty karer som blant annet har syklet i et uttall land, Kina, Vietnam, Australia, Russland, deltatt i New York maraton, og gått birkebeineren. Det å være med denne gjengen på tur nedover til Tulear var en stor opplevelse.
På programmet stod både konserter, møter med politikere, idrettsarrangement og turer.
Vi startet opplegget i Tana hvor det var innkalt til pressekonferanse for å fortelle litt om opplegget. Et fulltallig pressekorps hadde møtt frem, og fikk servert turprogrammet og smakebiter fra Thomas Stanghelles eminente sang. Han var forøvrig med på turen som artist frem til Fianarantsoa. Da måtte han avbryte for å reise til kina hvor han skulle promotere sin nyeste singel. Vel etter pressekonferanse syklet vi i (?) ( Mona syklet også, mens jeg hadde en heller avslappet positur i følgebilen !!) kortesje ut av byen. Til sammen ti hvite syklister hvorav fire på tandem gjorde et stort inntrykk på de som stod lang veien. Folk hoiet og vinket oss god tur og alle var vi enige om at det var en flott kortesje. Vi syklet et stykke videre for så å sette oss i følgebilen. Noen av problemet med sykling på Madagaskar er at trafikkbildet kan være ganske broket og derfor kan det på enkelte strekninger være rene hasard å dra ut på sykkel tur. Vi kjørte de verste strekkene i bil og når forholdene tillot det satte vi (dem/oss ) på syklene igjen.
Vi hadde deilig piknik langs veien til Antsirabe, og rett før byen tok vi oss tid til et lite besøk på jordbruksskolen Tombotsoa.
I Antsirabe by var det en del institusjoner som skulle besøkes. Særlig hyggelig var det å besøke de to blindeskolene ( en for voksne og en for barn ) i Antsirabe. I tillegg var vi på en døveskole. Alle institusjonene som vi besøkte ble i sin tid etablert av norske og hadde norske administratorer. Spesielt inntrykk på meg gjorde Harald vik som er døvblind. Han kunne uten problem kommunisere med de som gikk på døveskolen og for oss som var med var det en utrolig opplevelse å se hvor universelt tegnspråk kan være.
På den første blindeskolen som ble etabler på Madagaskar (Loharano ) ble det gitt vekk en tandemsykkel av Arne Sollid. Det var jubel og begeistring da vi tok med en av lærerne på sykkeltur rundt tunet. Det at et slikt tilbud kommer skolen til gode er et kjempeløft for de som går på skolen, og en av lærerne fikk straks i oppgave fra rektoren i å begynne å undervising i sykling av elever etter endt skole dag. Vi skal tilbake til skolen når det nærmeres seg Oktober for å se hvordan sykkel treningen går !.
Etter institusjons besøk var det klart for konsert i Antsirabe kirke. I forbindelse med en stor konferanse i byen stod Thomas samt noen kor fra Madagaskar for underholdningen før kveldsgudstjenesten. I tillegg fikk forsamlingen ( ca 2500 mennesker ) høre litt om hva Harald vik hadde gjort. Det gikk et sus gjennom forsamling når det ble fortalt at Harald til sammen har tilbakelagt en strekning på sykkel som tilsvarer jorden rundt, godt over 30 ganger.
Dagen etter var det ut på tur igjen. Vi reiste ut av Antsirabe ned til Manadona dalen hvor jeg før har skrevet om Madagaskars riskammer. Nedover denne dalen er veien fine og oversiktlige. Deltakerne fikk kjørt seg på deilige veier, på slake nedover bakker og gjennom små søvnige landsbyer som våkner til liv når en liten sykkel flokk + to følgebiler passerer.
Turen skulle gå helt Fianar denne dagen, og før vi passerte Fianar bygrense ble vi møtt av representanter fra handikapforeningen i byen. Sammen med lokale syklister, og bilister ble det et flott inntog til byen.
Under oppholdet i Fianar var vi blant innom Guvernøren i Fianarantsoa. Her ble hadnikap saken drøftet og diskutert sammen med flere høytåstående representanter fra Kommunen.
Deretter var det duket for rollespill inne på vertshuset til Hasina. Her serverte vi selvlaget lunch og etterpå reiste vi ned til håndballbanen hvor det var oppvisnings kamp i rullestol basket. Her var det fulle tribuner og stor jubel særlig i pausen når det ble demonstrert sykling på tandem sykler.
Deretter gikk turen videre vestover ned til Ihosy hvor vi stoppet for å se på den gamle misjonsstasjonen. Før vi kom så langt var vi inne i en by som heter Ambalavao. Her har man tatt vare på den gamle kunsten å lage papir av barken på et tre som vokser i området. Denne kunsten var opprinnelig etablert i et område som heter Antaimoro. Derfor har papiret fått navnet Antaimoro papir. Det er helt utrolig å se hvor dyktige de er, og hvor mye arbeid som legges ned i dekorasjon av papir. Det hele er en veldig omstendelig prosess.
Så var vi en tur innom Misjons stasjonen i Ihosy før vi tok turen over horombesletta og endte i Isalo Nasjonal park. De som trodde at gruppen var kommet til Madagaskar for å slappe av og ligge å sole seg må tro om igjen. Her var det ikke et minutts pause mellom innslagene. I Isalo ble det arrangert to turer. Den ene gikk inn til en av de mange kløftene som kalles canyon på godt norsk. Opp hit var det ganske ulend terreng men vi lot oss ikke stoppe av den grunn. Etter et stykke fikk vi besøk av en flokk lemurer som skulle ha litt oppemorsomhet. Det var stor stemning i gruppen også når vi fikk se og føle på forskjellige kameleoner.
Dette var på formiddagen, og etter lunch( som var forberedt på forhånd av Hasina) var det igjen duket for tur. Denne ganger opp til piscine naturell eller det naturlig bassenget som det betyr direkte oversatt. Turen opp tar ca 45 minutter med rask gange. Her går man i et deilig landskap, med forskjellig fjellformasjoner i sandstein på hver side av gangstiene. Er man heldig får man se litt av den arts mangfoldet som vi fikk se, balndt annet vandrende pinner, fargerike gresshopper, og silke orm. Tilsutt belønnes turen med et deilig og forfriskende bad i et fossefall. Dersom man står rett under fossen kan vannet brukes til behagelig massasje. Dersom man som oss i tillegg har vært så fremsynt å ta med ferske ananas var det slett ikke så vært å være med på tur denne dagen heller.
Men vi måtte videre. Allerede neste dag var de fleste på syklene igjen og denne dagen gikk turen ned til Tulear. De fleste syklet 6-8 mil denne dagen før de satte seg i bilen og slappet av
Turen ned til Tulear er en flott tur hvor vi beveger oss fra et frodig jordbruksområde og nedover mot vest, hvor det er tørt og karrig. Arkitekturen forandrer seg fra jordhus til stråhytter og temperaturen stiger fra rund 20 ++ til godt over 30 mange plasser. Folkene blir mer negroide i trekkene etter hvert som man beveger seg mot kysten, og kostholdet forandrer seg også. Her nede ved vest kysten er det fiske som bidrar til det meste av mat auken. Vi var på en restaurant i Tulear og fråtset i deilige retter både fra hav og land.
I Tulear var vi på sightseeing i byen, hvor det har vært flere norske opp i gjennom tidene. Arne Valen ( far til komponist Fartenin valen) har fått sin egen gate oppkalt etter seg, og ellers er Tulear en travel kyst by med handel og vandel som seg hør og bør i en av landets største byer.
Vi fikk besøk av representanter fra kirken som fikk overrakt briller og spaserstokker for blinde som helt sikkert kom godt til nytte. Behovet er stort i enkelte strøk av Madagaskar.
På slutten av denne turen var det satt av tid til sol og bading ved sjøen. Turen gikk ned til en halvøy som kalles Anakao. Hele kysten fra Tulear og opp til Mahajunga er spekket med plasser som har kritthvite strender og kokos palmer så lagt øyet kan se. Problemet er ofte at man ikke kommer seg dit fordi veiene er ufremkommelige. Anakao er en halvøy ca 6 mil sør for Tulear. Det er opprinnelig en fisker landsby som i løpet av de siste 6-8 årene har fått besøk av stadig flere turister. Mye på grunn av de fantastiske korallrevene som finnes i området. Det har i løpet av denne tiden også vært en del byggeaktivitet i området. For eksempel har veiene et stykke blitt forbedret slik at man kan kjøre et stykke frem til overnattingsplassene. Det siste stykket går med båt og vi skulle overnatte to netter på en plass som heter Le Prince. Jeg hadde vært på ekskursjon til Anakao noen måneder tidligere for å se gjennom de alternativene som fantes . Og la det være sagt med en gang. Plassen er helt fantastisk med deilig vann og et av de beste dykkerplassene langs hele afrikakysten. Vi var litt uheldige med maten på plassen vi bodde, men utover det var det deilig å slappe av etter noen lange og harde dager på sykkel.
oppe i artikkel pekeren ligger en pressemelding som er forfattet av Tore og co
Det var det for denne gangen. Det kommer mange turister hit de nærmeste ukene så det spørs om det ikke blir en liten stund til neste rapport
Hei denne gangen blir det litt info om en sykkeltur som ble arrangert for litt over en ½ måned siden. Reiseleder for turen var Tore Nærland. Dersom noen synes at dette navnet er kjent stemmer nok det. Tore nærland har skrevet flere bøker om forskjellige turer han har vært på i forbindelse med et prosjektet som han kaller ”Bike for Peace”. Kort fortalt går opplegget ut på sykle verden rundt for å formidle fredsbudskap. På sine turer er det fokus på Handikap saken, fordi Tore selv er svaksynt og som regel har han følge av folk som er handikapede. På denne første bike for peace turen på Madagaskar var det totalt 9 stykker. 2 tandem sykler og tre andre. To av deltakerne Harald vik , og Einar Storvik er to super sporty karer som blant annet har syklet i et uttall land, Kina, Vietnam, Australia, Russland, deltatt i New York maraton, og gått birkebeineren. Det å være med denne gjengen på tur nedover til Tulear var en stor opplevelse.
På programmet stod både konserter, møter med politikere, idrettsarrangement og turer.
Vi startet opplegget i Tana hvor det var innkalt til pressekonferanse for å fortelle litt om opplegget. Et fulltallig pressekorps hadde møtt frem, og fikk servert turprogrammet og smakebiter fra Thomas Stanghelles eminente sang. Han var forøvrig med på turen som artist frem til Fianarantsoa. Da måtte han avbryte for å reise til kina hvor han skulle promotere sin nyeste singel. Vel etter pressekonferanse syklet vi i (?) ( Mona syklet også, mens jeg hadde en heller avslappet positur i følgebilen !!) kortesje ut av byen. Til sammen ti hvite syklister hvorav fire på tandem gjorde et stort inntrykk på de som stod lang veien. Folk hoiet og vinket oss god tur og alle var vi enige om at det var en flott kortesje. Vi syklet et stykke videre for så å sette oss i følgebilen. Noen av problemet med sykling på Madagaskar er at trafikkbildet kan være ganske broket og derfor kan det på enkelte strekninger være rene hasard å dra ut på sykkel tur. Vi kjørte de verste strekkene i bil og når forholdene tillot det satte vi (dem/oss ) på syklene igjen.
Vi hadde deilig piknik langs veien til Antsirabe, og rett før byen tok vi oss tid til et lite besøk på jordbruksskolen Tombotsoa.
I Antsirabe by var det en del institusjoner som skulle besøkes. Særlig hyggelig var det å besøke de to blindeskolene ( en for voksne og en for barn ) i Antsirabe. I tillegg var vi på en døveskole. Alle institusjonene som vi besøkte ble i sin tid etablert av norske og hadde norske administratorer. Spesielt inntrykk på meg gjorde Harald vik som er døvblind. Han kunne uten problem kommunisere med de som gikk på døveskolen og for oss som var med var det en utrolig opplevelse å se hvor universelt tegnspråk kan være.
På den første blindeskolen som ble etabler på Madagaskar (Loharano ) ble det gitt vekk en tandemsykkel av Arne Sollid. Det var jubel og begeistring da vi tok med en av lærerne på sykkeltur rundt tunet. Det at et slikt tilbud kommer skolen til gode er et kjempeløft for de som går på skolen, og en av lærerne fikk straks i oppgave fra rektoren i å begynne å undervising i sykling av elever etter endt skole dag. Vi skal tilbake til skolen når det nærmeres seg Oktober for å se hvordan sykkel treningen går !.
Etter institusjons besøk var det klart for konsert i Antsirabe kirke. I forbindelse med en stor konferanse i byen stod Thomas samt noen kor fra Madagaskar for underholdningen før kveldsgudstjenesten. I tillegg fikk forsamlingen ( ca 2500 mennesker ) høre litt om hva Harald vik hadde gjort. Det gikk et sus gjennom forsamling når det ble fortalt at Harald til sammen har tilbakelagt en strekning på sykkel som tilsvarer jorden rundt, godt over 30 ganger.
Dagen etter var det ut på tur igjen. Vi reiste ut av Antsirabe ned til Manadona dalen hvor jeg før har skrevet om Madagaskars riskammer. Nedover denne dalen er veien fine og oversiktlige. Deltakerne fikk kjørt seg på deilige veier, på slake nedover bakker og gjennom små søvnige landsbyer som våkner til liv når en liten sykkel flokk + to følgebiler passerer.
Turen skulle gå helt Fianar denne dagen, og før vi passerte Fianar bygrense ble vi møtt av representanter fra handikapforeningen i byen. Sammen med lokale syklister, og bilister ble det et flott inntog til byen.
Under oppholdet i Fianar var vi blant innom Guvernøren i Fianarantsoa. Her ble hadnikap saken drøftet og diskutert sammen med flere høytåstående representanter fra Kommunen.
Deretter var det duket for rollespill inne på vertshuset til Hasina. Her serverte vi selvlaget lunch og etterpå reiste vi ned til håndballbanen hvor det var oppvisnings kamp i rullestol basket. Her var det fulle tribuner og stor jubel særlig i pausen når det ble demonstrert sykling på tandem sykler.
Deretter gikk turen videre vestover ned til Ihosy hvor vi stoppet for å se på den gamle misjonsstasjonen. Før vi kom så langt var vi inne i en by som heter Ambalavao. Her har man tatt vare på den gamle kunsten å lage papir av barken på et tre som vokser i området. Denne kunsten var opprinnelig etablert i et område som heter Antaimoro. Derfor har papiret fått navnet Antaimoro papir. Det er helt utrolig å se hvor dyktige de er, og hvor mye arbeid som legges ned i dekorasjon av papir. Det hele er en veldig omstendelig prosess.
Så var vi en tur innom Misjons stasjonen i Ihosy før vi tok turen over horombesletta og endte i Isalo Nasjonal park. De som trodde at gruppen var kommet til Madagaskar for å slappe av og ligge å sole seg må tro om igjen. Her var det ikke et minutts pause mellom innslagene. I Isalo ble det arrangert to turer. Den ene gikk inn til en av de mange kløftene som kalles canyon på godt norsk. Opp hit var det ganske ulend terreng men vi lot oss ikke stoppe av den grunn. Etter et stykke fikk vi besøk av en flokk lemurer som skulle ha litt oppemorsomhet. Det var stor stemning i gruppen også når vi fikk se og føle på forskjellige kameleoner.
Dette var på formiddagen, og etter lunch( som var forberedt på forhånd av Hasina) var det igjen duket for tur. Denne ganger opp til piscine naturell eller det naturlig bassenget som det betyr direkte oversatt. Turen opp tar ca 45 minutter med rask gange. Her går man i et deilig landskap, med forskjellig fjellformasjoner i sandstein på hver side av gangstiene. Er man heldig får man se litt av den arts mangfoldet som vi fikk se, balndt annet vandrende pinner, fargerike gresshopper, og silke orm. Tilsutt belønnes turen med et deilig og forfriskende bad i et fossefall. Dersom man står rett under fossen kan vannet brukes til behagelig massasje. Dersom man som oss i tillegg har vært så fremsynt å ta med ferske ananas var det slett ikke så vært å være med på tur denne dagen heller.
Men vi måtte videre. Allerede neste dag var de fleste på syklene igjen og denne dagen gikk turen ned til Tulear. De fleste syklet 6-8 mil denne dagen før de satte seg i bilen og slappet av
Turen ned til Tulear er en flott tur hvor vi beveger oss fra et frodig jordbruksområde og nedover mot vest, hvor det er tørt og karrig. Arkitekturen forandrer seg fra jordhus til stråhytter og temperaturen stiger fra rund 20 ++ til godt over 30 mange plasser. Folkene blir mer negroide i trekkene etter hvert som man beveger seg mot kysten, og kostholdet forandrer seg også. Her nede ved vest kysten er det fiske som bidrar til det meste av mat auken. Vi var på en restaurant i Tulear og fråtset i deilige retter både fra hav og land.
I Tulear var vi på sightseeing i byen, hvor det har vært flere norske opp i gjennom tidene. Arne Valen ( far til komponist Fartenin valen) har fått sin egen gate oppkalt etter seg, og ellers er Tulear en travel kyst by med handel og vandel som seg hør og bør i en av landets største byer.
Vi fikk besøk av representanter fra kirken som fikk overrakt briller og spaserstokker for blinde som helt sikkert kom godt til nytte. Behovet er stort i enkelte strøk av Madagaskar.
På slutten av denne turen var det satt av tid til sol og bading ved sjøen. Turen gikk ned til en halvøy som kalles Anakao. Hele kysten fra Tulear og opp til Mahajunga er spekket med plasser som har kritthvite strender og kokos palmer så lagt øyet kan se. Problemet er ofte at man ikke kommer seg dit fordi veiene er ufremkommelige. Anakao er en halvøy ca 6 mil sør for Tulear. Det er opprinnelig en fisker landsby som i løpet av de siste 6-8 årene har fått besøk av stadig flere turister. Mye på grunn av de fantastiske korallrevene som finnes i området. Det har i løpet av denne tiden også vært en del byggeaktivitet i området. For eksempel har veiene et stykke blitt forbedret slik at man kan kjøre et stykke frem til overnattingsplassene. Det siste stykket går med båt og vi skulle overnatte to netter på en plass som heter Le Prince. Jeg hadde vært på ekskursjon til Anakao noen måneder tidligere for å se gjennom de alternativene som fantes . Og la det være sagt med en gang. Plassen er helt fantastisk med deilig vann og et av de beste dykkerplassene langs hele afrikakysten. Vi var litt uheldige med maten på plassen vi bodde, men utover det var det deilig å slappe av etter noen lange og harde dager på sykkel.
oppe i artikkel pekeren ligger en pressemelding som er forfattet av Tore og co
Det var det for denne gangen. Det kommer mange turister hit de nærmeste ukene så det spørs om det ikke blir en liten stund til neste rapport
mandag, august 25, 2003
25/8/03
MC Tur
Hallo alle sammen her kommer en ny liten oppdatering fra oss her nede. I dag skriver jeg litt om en tur som jeg var med på for litt over en måned siden.
Dette står for meg som en av de flotteste turen vi har hatt på Madagaskar oppholdet til nå.
Ikke minst fordi turen innebar en del aktiviteter som jeg personlig setter høyt.
Turen jeg skal fortelle om er MC turen som ble arrangert for første (men helt sikkert ikke siste !! ) gang for en måned siden. Det var 10 personer inklusive utleier som i noen hektiske uker i juli fikk en tur og en opplevelse som de vil leve lenge på.
Etter mye om og men hadde vi fått tak i sykler av en utleier i Tana. Disse syklene ( Yamaha TTR 600 ) var så å si splitter nye, og en drøm å kjøre på. Terrenget vi kjørte i varierte fra god asfalt til skikkelig kupert krøtter sti ! !
Turen gikk først til Andasibe, til nasjonalparken, og en tur i regnskogen for å møte litt av dyrelivet som man finner her på Madagaskar. Jeg har skrevet om plassen før og de som kom derfra nå hadde hatt en flott opplevelse. Etter Andasibe reiste vi opp til Antsirabe i høylandet. Her bodde hele gruppen inne på tunet til den Norske skolen. Vi brukte et par dager i Antsirabe til å utforske forskjellige veier i området. Syklene gjorde at ingen vei var ufremkommelig, og de som deltok frydet seg over å kunne boltre seg fritt på Madagaskar uten strenge regler å forholde seg til. Generelt er det ikke ofte det kommer ti motorsykler i samlet tropp her nede, så entusiasmen var stor i de landsbyene vi besøkte, det er klart det er stas å få besøk av så mange vasaer ( utlendinger), som i tillegg kommer på motorsykler.
I løpet av de første dagene besøkte vi blant annet et lydstudio som er støttet med norske midler. Studioet ligger i en liten by som heter Fandriana. Den ligger ca 9 mil sør øst for Antsirabe. Her holder en Norsk familie til og jobber med å bygge opp det som etter hvert kommer til å bli et moderne lydstudio som har til hensikt å bevare noe av den tradisjonelle gassiske musikken. Til nå har det vært begrenset med midler for å kunne ta vare på folkemusikk på Madagaskar. I tillegg har kvalitetene på de opptakene som allerede finnes ofte vært svært dårlige. Dette har da Anders og Anna Rønningen tenkt å gjøre noe med, og om ikke så alt for lenge vil det bli en offisiell åpning av det nye lydstudioet i Fandriana.
Vi kjørte hovedveien ned til Fandriana, den samme vi bruker et stykke når vi skal ned til ned til Fianar. Etter ca 9 mil går det østover i ca en time på gode veier i et flott og produktivt område av Madagaskar. På vei hjem skulle vi ta ”gamle veien ” som egentlig er et god del kortere, men på grunn av dårlig standard går det en del tregere. For oss som satt i følgebil gikk det atskillig tregere. Planen var å stoppe for kaffe og kaker midtveis, men når motorsyklene hadde kommet tilbake til tunet måtte de vente i tre timer på oss som kom i bil. Det var jo for så vidt en fin tur, men å holde tritt med tohjulingene var ingen enkel oppgave på disse veiene. Etter noen dager i Antsirabe gikk turen vestover ned til kysten og varmen. På flotte asfaltveier kjørte vi først ned til byen Miandrivazo hvor vi stoppet for å tanke og proviantere. Det er ganske pussig å tenke på at mens det her oppe i høylandet var kaldt og hustrig med minimumstemperatur helt nede i 4 grader om nettene, er det etter bare tre timers kjøring vestover kommer vi ned til et klima som er varmt og behagelig med en snitt temperatur på rundt 20 hele året.
Etter å ha kruset på flotte veier i tre timer dukker det fenomenet opp som jeg begynner å tro er et prinsipp fra veimyndigheten på øya . Mellom de to byene Miandrivazo og Malaimbandy kommer det 6 mil med uhorvelig dårlig asfaltsvei. Jeg går ut i fra at det er manko på midler og vedlikehold som gjør det, men dette er ikke det eneste tilfellet av dårlig vei mellom to større byer. På samtlige veisetrekninger ned til kysten (nord til Mahajunga, vest til Morondava eller sør vest til Tulear) støter man på et eller flere parti midt i strekningen med ekstremt dårlig vei. Nå har jo presidenten satt veier øverst på dagsordenen, så vi får håpe at man finner midler til disse bitene også etter hvert. Etter Malaimbandy er det atter krusing med deilig asfalt ned til kysten og Morondava.
Dette var vår første gang i byen, som er en gammel misjonsby. Vi var spendte på hvordan den var. Inntrykker var vel i og for seg helt greit. Byen var mindre enn det jeg hadde forestilt meg. Det var en hovedgate hvor de flest butikkene låg og så var det litt spredt by rundt denne gaten. Som alltid på Madagaskar var folkene høflige og hjelpsomme, og i og med at det er en kyst by var det handel og vandel både med havets frukter og annet godts fra fjerne strøk. Det fine med Morondava i forhold til andre kystbyer på Madagaskar er at du har badestrendene tett inn til byen. Dermed kan du leie deg en bungalow som ligger 10 min. fra hovedgaten for så å spasere 200 meter en annen vei og kaste deg uti det deilige vannet som minimum holder 22 grader !.
Strendene er flotte, men etter det jeg har skjønt er det ikke noe korallrev i nærheten å dykke på, likevel er det masse vannaktiviteter man kan fordrive tiden med, så det vil aldri bli kjedelig.
For eksempel går det jo an å leie seg en båt for å dra ut på fiske !.
Den andre dagen vi var i Morondava var det en av deltakerne som kom med et forslag jeg ikke kunne motstå, han invitert Mona og meg ut på havfiske slik at vi kunne holde ham med selskap. Dette innebar en tur med et digert beist av en båt ( i hvert fall 40 fot og en plass mellom 4 og 600 hester ….)
med 6 stenger boltert fast i båten + en stol med sikkerhetsbelte for de som får på skikkelig stor fisk. Drømmen var selvfølgelig å kunne lande en Blue Marlin (såkalt sverdfisk) men vi fikk vite at sesongen for dette fisket ikke var før november/desember. Likevel stakk vi til havs kl 0430 tidlig en onsdags morgen for å prøve fiskelykken. Om bord var alle tenkelige fasiliteter, og med egen kokk og skipper var alt duken for en flott tur. Og en flott tur ble det i sannhet !!
Vi kom frem til feltet ca kl 07 00 om morgenen og da mente man at vi hadde kjørt ca 6 mil ut i Mosambikkanalen. Her startet vi fiske som går ut på å dorge (i en sinnsyk fart !, ca 10 knop) med gummisluk og whopper som skulle forestille blekksprut. Kan du forestille deg Mosambikkanalen kl 07 00 om morgenen , solen har akkurat stått opp og vi kruser av gårde på jakt etter stor fisk. Apropos stor fisk, så snakket vi med skipperen under turen, og han kunne fortelle at det største fisken han hadde landet var en Marlin på litt over 400 Kg !!!!!!. han hadde holdt på i over 3 timer med fisken og Vi var klar for lignende opplevelser. Ikke lenge etter at man hadde slengt ut snørene (som for øvrig var på nesten 0.9 mm) begynte det å kvine i ambasador snella. Den første fisken vi såg var en barrakuda (en av mange rovfisker i kanalen) den beit etter sluken og samtidig gjorde den et byks på 3- 4 meter opp i lufta, deretter var det slutt, fisken strøk av gårde med sluk og sen og vi stod igjen med bare stumpene. Ikke vet jeg hvordan den greide det, men den hadde altså bestem seg for at denne dagen skulle ikke den ende opp som mat på et eller annet middagsbord.
Vi gav ikke opp så lett og etter noen lange minutter begynte det å hvine i snellen igjen. Det ble riktig nok ikke noen ny rekord på kapteinen, men vi som var med var godt fornøyde med fangsten. Den størst jeg fikk var rundt 15 kg og totalt for båten landet vi god over 120 kg fisk. For meg var det en fantasisk opplevelse å stå og fiske med stang denne typen fisk.
Uten om barrakuda fikk vi en del andre makrell fisker som var utrolig kamp villige, men noen Marlin ble det ikke på oss.
Dagen etter gikk truen nordover mot Tsiny nasjonalpark som ligger nord vest for Morondava.
Her kjørte vi i 5 timer på grus og sandvei opp mot en nasjonalpark som er helt unik i verdens sammenheng. I denne parken er det et fjellmassiv som består av kilometer på kilometer med spiss sand sandstein. Før vi kom frem til parken måtte vi krysse elva Belo. Dersom du ser for deg to kanoer som holdes sammen av plank kan dette lett sammenlignes med det gasserne kaller ferge!. Her kunne MRF ha spart inn store kostnader ved kun å tilby det aller mest nødvendige av utstyr. Vi kjørte 10 sykler og en toyota 4X4 opp på ”fergen” og så satte vi kurs over elva. Bak på disse kanoene står det to digre dieselmotorer på hver sin kano. De er selvfølgelig ikke synkroniserte så derfor må det to stykker til for å bemanne de to motorene, og det bråker noe helt sinnsykt !! Turen over tok 20 minutter og vi kom helskinnet over alles sammen. Fergen var privat eid og denne dagen var nok svært innbringende for fergeeieren.
Men vi kom oss velberget over og var etter noen timer ved foten av parken som vi skulle overnatte i. Vi sov i telt noen kilometer fra selve parken. Teltene og maten var bestill på forhånd som det var egentlig bare å ta med seg pikkpakket sitt og køye så snart man hadde fått seg en mat bit.
Neste dag gikk turen opp til nasjonalparken. Å begynne å beskrive Tsingy nasjonalpark er vanskelig. Man må nesten ha vært det for å skjønne hvor storslått det var å gå blant sandstein i dette enorme fjell/berglandskapet. Det de aller fleste kommer for å se er sandsteinen som etter millioner av år med vær og vinde har blitt formet til millioner spydspisser som stikker opp. Iblant disse spissene er det et rikt plante og dyreliv som har fått lov til å utvikle seg i forskjellige varianter. Det er lagt opp for turister slik at vi kommer inn mellom stenene hvor vi vandrer i labyrint aktige korridorer før vi plutselig står midt inne i parken og ser ut over et landskap som er helt unikt. Vi brukte 4 timer i parken, men nestegang bør vi nok sette av lenger tid for her var et utrolig mye å se på.
For de som vil ha med seg lett varianten finnes det en miniatyr utgave av Tsingy ( lille tsingy) ikke langt unna overnattingsleiren vår .
Vi var overrasket over at det nesten ikke fantes turister i området nå som det etter sigende skulle vært høysesong , men en ulempe er at veien opp til parken fra Morondava ikke er av all verdens kvalitet.
I regntiden er det ikke mulig å komme frem og dermed begrenser dette besøkstiden noe. Jeg skal tilbake igjen det er i hvert fall helt sikkert !
Det var det for denne gang vi snakkes !!!
Hallo alle sammen her kommer en ny liten oppdatering fra oss her nede. I dag skriver jeg litt om en tur som jeg var med på for litt over en måned siden.
Dette står for meg som en av de flotteste turen vi har hatt på Madagaskar oppholdet til nå.
Ikke minst fordi turen innebar en del aktiviteter som jeg personlig setter høyt.
Turen jeg skal fortelle om er MC turen som ble arrangert for første (men helt sikkert ikke siste !! ) gang for en måned siden. Det var 10 personer inklusive utleier som i noen hektiske uker i juli fikk en tur og en opplevelse som de vil leve lenge på.
Etter mye om og men hadde vi fått tak i sykler av en utleier i Tana. Disse syklene ( Yamaha TTR 600 ) var så å si splitter nye, og en drøm å kjøre på. Terrenget vi kjørte i varierte fra god asfalt til skikkelig kupert krøtter sti ! !
Turen gikk først til Andasibe, til nasjonalparken, og en tur i regnskogen for å møte litt av dyrelivet som man finner her på Madagaskar. Jeg har skrevet om plassen før og de som kom derfra nå hadde hatt en flott opplevelse. Etter Andasibe reiste vi opp til Antsirabe i høylandet. Her bodde hele gruppen inne på tunet til den Norske skolen. Vi brukte et par dager i Antsirabe til å utforske forskjellige veier i området. Syklene gjorde at ingen vei var ufremkommelig, og de som deltok frydet seg over å kunne boltre seg fritt på Madagaskar uten strenge regler å forholde seg til. Generelt er det ikke ofte det kommer ti motorsykler i samlet tropp her nede, så entusiasmen var stor i de landsbyene vi besøkte, det er klart det er stas å få besøk av så mange vasaer ( utlendinger), som i tillegg kommer på motorsykler.
I løpet av de første dagene besøkte vi blant annet et lydstudio som er støttet med norske midler. Studioet ligger i en liten by som heter Fandriana. Den ligger ca 9 mil sør øst for Antsirabe. Her holder en Norsk familie til og jobber med å bygge opp det som etter hvert kommer til å bli et moderne lydstudio som har til hensikt å bevare noe av den tradisjonelle gassiske musikken. Til nå har det vært begrenset med midler for å kunne ta vare på folkemusikk på Madagaskar. I tillegg har kvalitetene på de opptakene som allerede finnes ofte vært svært dårlige. Dette har da Anders og Anna Rønningen tenkt å gjøre noe med, og om ikke så alt for lenge vil det bli en offisiell åpning av det nye lydstudioet i Fandriana.
Vi kjørte hovedveien ned til Fandriana, den samme vi bruker et stykke når vi skal ned til ned til Fianar. Etter ca 9 mil går det østover i ca en time på gode veier i et flott og produktivt område av Madagaskar. På vei hjem skulle vi ta ”gamle veien ” som egentlig er et god del kortere, men på grunn av dårlig standard går det en del tregere. For oss som satt i følgebil gikk det atskillig tregere. Planen var å stoppe for kaffe og kaker midtveis, men når motorsyklene hadde kommet tilbake til tunet måtte de vente i tre timer på oss som kom i bil. Det var jo for så vidt en fin tur, men å holde tritt med tohjulingene var ingen enkel oppgave på disse veiene. Etter noen dager i Antsirabe gikk turen vestover ned til kysten og varmen. På flotte asfaltveier kjørte vi først ned til byen Miandrivazo hvor vi stoppet for å tanke og proviantere. Det er ganske pussig å tenke på at mens det her oppe i høylandet var kaldt og hustrig med minimumstemperatur helt nede i 4 grader om nettene, er det etter bare tre timers kjøring vestover kommer vi ned til et klima som er varmt og behagelig med en snitt temperatur på rundt 20 hele året.
Etter å ha kruset på flotte veier i tre timer dukker det fenomenet opp som jeg begynner å tro er et prinsipp fra veimyndigheten på øya . Mellom de to byene Miandrivazo og Malaimbandy kommer det 6 mil med uhorvelig dårlig asfaltsvei. Jeg går ut i fra at det er manko på midler og vedlikehold som gjør det, men dette er ikke det eneste tilfellet av dårlig vei mellom to større byer. På samtlige veisetrekninger ned til kysten (nord til Mahajunga, vest til Morondava eller sør vest til Tulear) støter man på et eller flere parti midt i strekningen med ekstremt dårlig vei. Nå har jo presidenten satt veier øverst på dagsordenen, så vi får håpe at man finner midler til disse bitene også etter hvert. Etter Malaimbandy er det atter krusing med deilig asfalt ned til kysten og Morondava.
Dette var vår første gang i byen, som er en gammel misjonsby. Vi var spendte på hvordan den var. Inntrykker var vel i og for seg helt greit. Byen var mindre enn det jeg hadde forestilt meg. Det var en hovedgate hvor de flest butikkene låg og så var det litt spredt by rundt denne gaten. Som alltid på Madagaskar var folkene høflige og hjelpsomme, og i og med at det er en kyst by var det handel og vandel både med havets frukter og annet godts fra fjerne strøk. Det fine med Morondava i forhold til andre kystbyer på Madagaskar er at du har badestrendene tett inn til byen. Dermed kan du leie deg en bungalow som ligger 10 min. fra hovedgaten for så å spasere 200 meter en annen vei og kaste deg uti det deilige vannet som minimum holder 22 grader !.
Strendene er flotte, men etter det jeg har skjønt er det ikke noe korallrev i nærheten å dykke på, likevel er det masse vannaktiviteter man kan fordrive tiden med, så det vil aldri bli kjedelig.
For eksempel går det jo an å leie seg en båt for å dra ut på fiske !.
Den andre dagen vi var i Morondava var det en av deltakerne som kom med et forslag jeg ikke kunne motstå, han invitert Mona og meg ut på havfiske slik at vi kunne holde ham med selskap. Dette innebar en tur med et digert beist av en båt ( i hvert fall 40 fot og en plass mellom 4 og 600 hester ….)
med 6 stenger boltert fast i båten + en stol med sikkerhetsbelte for de som får på skikkelig stor fisk. Drømmen var selvfølgelig å kunne lande en Blue Marlin (såkalt sverdfisk) men vi fikk vite at sesongen for dette fisket ikke var før november/desember. Likevel stakk vi til havs kl 0430 tidlig en onsdags morgen for å prøve fiskelykken. Om bord var alle tenkelige fasiliteter, og med egen kokk og skipper var alt duken for en flott tur. Og en flott tur ble det i sannhet !!
Vi kom frem til feltet ca kl 07 00 om morgenen og da mente man at vi hadde kjørt ca 6 mil ut i Mosambikkanalen. Her startet vi fiske som går ut på å dorge (i en sinnsyk fart !, ca 10 knop) med gummisluk og whopper som skulle forestille blekksprut. Kan du forestille deg Mosambikkanalen kl 07 00 om morgenen , solen har akkurat stått opp og vi kruser av gårde på jakt etter stor fisk. Apropos stor fisk, så snakket vi med skipperen under turen, og han kunne fortelle at det største fisken han hadde landet var en Marlin på litt over 400 Kg !!!!!!. han hadde holdt på i over 3 timer med fisken og Vi var klar for lignende opplevelser. Ikke lenge etter at man hadde slengt ut snørene (som for øvrig var på nesten 0.9 mm) begynte det å kvine i ambasador snella. Den første fisken vi såg var en barrakuda (en av mange rovfisker i kanalen) den beit etter sluken og samtidig gjorde den et byks på 3- 4 meter opp i lufta, deretter var det slutt, fisken strøk av gårde med sluk og sen og vi stod igjen med bare stumpene. Ikke vet jeg hvordan den greide det, men den hadde altså bestem seg for at denne dagen skulle ikke den ende opp som mat på et eller annet middagsbord.
Vi gav ikke opp så lett og etter noen lange minutter begynte det å hvine i snellen igjen. Det ble riktig nok ikke noen ny rekord på kapteinen, men vi som var med var godt fornøyde med fangsten. Den størst jeg fikk var rundt 15 kg og totalt for båten landet vi god over 120 kg fisk. For meg var det en fantasisk opplevelse å stå og fiske med stang denne typen fisk.
Uten om barrakuda fikk vi en del andre makrell fisker som var utrolig kamp villige, men noen Marlin ble det ikke på oss.
Dagen etter gikk truen nordover mot Tsiny nasjonalpark som ligger nord vest for Morondava.
Her kjørte vi i 5 timer på grus og sandvei opp mot en nasjonalpark som er helt unik i verdens sammenheng. I denne parken er det et fjellmassiv som består av kilometer på kilometer med spiss sand sandstein. Før vi kom frem til parken måtte vi krysse elva Belo. Dersom du ser for deg to kanoer som holdes sammen av plank kan dette lett sammenlignes med det gasserne kaller ferge!. Her kunne MRF ha spart inn store kostnader ved kun å tilby det aller mest nødvendige av utstyr. Vi kjørte 10 sykler og en toyota 4X4 opp på ”fergen” og så satte vi kurs over elva. Bak på disse kanoene står det to digre dieselmotorer på hver sin kano. De er selvfølgelig ikke synkroniserte så derfor må det to stykker til for å bemanne de to motorene, og det bråker noe helt sinnsykt !! Turen over tok 20 minutter og vi kom helskinnet over alles sammen. Fergen var privat eid og denne dagen var nok svært innbringende for fergeeieren.
Men vi kom oss velberget over og var etter noen timer ved foten av parken som vi skulle overnatte i. Vi sov i telt noen kilometer fra selve parken. Teltene og maten var bestill på forhånd som det var egentlig bare å ta med seg pikkpakket sitt og køye så snart man hadde fått seg en mat bit.
Neste dag gikk turen opp til nasjonalparken. Å begynne å beskrive Tsingy nasjonalpark er vanskelig. Man må nesten ha vært det for å skjønne hvor storslått det var å gå blant sandstein i dette enorme fjell/berglandskapet. Det de aller fleste kommer for å se er sandsteinen som etter millioner av år med vær og vinde har blitt formet til millioner spydspisser som stikker opp. Iblant disse spissene er det et rikt plante og dyreliv som har fått lov til å utvikle seg i forskjellige varianter. Det er lagt opp for turister slik at vi kommer inn mellom stenene hvor vi vandrer i labyrint aktige korridorer før vi plutselig står midt inne i parken og ser ut over et landskap som er helt unikt. Vi brukte 4 timer i parken, men nestegang bør vi nok sette av lenger tid for her var et utrolig mye å se på.
For de som vil ha med seg lett varianten finnes det en miniatyr utgave av Tsingy ( lille tsingy) ikke langt unna overnattingsleiren vår .
Vi var overrasket over at det nesten ikke fantes turister i området nå som det etter sigende skulle vært høysesong , men en ulempe er at veien opp til parken fra Morondava ikke er av all verdens kvalitet.
I regntiden er det ikke mulig å komme frem og dermed begrenser dette besøkstiden noe. Jeg skal tilbake igjen det er i hvert fall helt sikkert !
Det var det for denne gang vi snakkes !!!
søndag, august 03, 2003
3/8-03
3/8-03
Hei igjen nå skal jeg endelig prøve å oppdatere hjemmesiden min igjen, det er jo over en måned siden sist jeg skrev og det er vel litt i lengste laget. Til tider har det vært texas her nede med norske turister i søkk og kav, det er jo hyggelig det altså ikke misforstå, men det blir ikke så mye tid til å oppdatere hjemmesiden min da. Etter forrige oppdatering har vi hatt tre forskjellige grupper her nede + et privat besøk. Den første gruppen som kom skulle ned til Morondava en kyst by vest for Antsirabe. Denne turen har fått navnet Villmarkstur, dette fordi det er en del overnatting i telt og besøk inne i diverse nasjonalparker. Vi fikk være med på starten av turen før vi fikk privat besøk. En av tur deltakerne har vært virkelig aktiv etter at han kom hjem, og laget en flott presentasjon av turen på sin hjemme side, derfor oppfordres alle som har inntresse av det til å gå inn på pekeren som jeg har lagt inn, eller gå til adressen
http://home.c2i.net/ithoma/vmt2003/slideshow.htm
Vi var på flyplassen og tok i mot de som kom på den første turen, og nå begynner vi å komme inn i rutinene for å hente turister. Til alt overmål kom alles bagasje frem samtidig uten en skramme, noe som ikke er en selvfølge når det lastes på fra forskjellige plasser i Norge og skal via CDG i Paris. Villmarksgjengen hadde noen fine dager her i Antsirabe før de reiste videre ned til en liten by vestover som heter Miandrivaso. Fra denne byen tok de båt nedover floden Tsiribina, med overnattinger i telt lang elvebredden. Fra kommentarene vi har fått etter at de reise hjem virker det som de har hatt en utrolig opplevelse de vel 3 ukene de var her.
Vi var med ned til Minadrivaso, så reiste vi tilbake til Tana for å ta i mot Privat besøk. Jeg har ikke hørt om så mange som har reist på bryllupsreise til Madagaskar , men
Monas søster Lena kom 5 dager etter bryllupet i Langevåg, med sin kjære Tor, og de skulle feire sine hvetebrøds dager sammen med oss her nede. Skikkelig tøft gjort, og skikkelig koselig å få besøk fra Norge!!
Da de kom var det langt varmere i Norge enn her nede (oppe i høy landet ) og for å være ærlig er det vel det nå også kan jeg tenke meg…. I natt er det meldt 4 grader som minimums temperatur, og maksimums temperatur ligger på rundt 19 grader. Men ved kysten ligger det jevnt på rundt 30 …. Så den som vil ha sommer må bare reise dit. Vi derimot reiste først inn i regnskogen. Plassen heter Vakôna og ligger cirka 4 timers kjøring øst for hovedstaden Tana. Her låg vi i to netter for å akklimatisere oss. Området her er lagt til rette for turister som er ute for å se på litt av dyrelivet som finnes. Her er det lemurer som er så tamme at de kommer ned for å spise bananer på
skuldrene dine, her er krokodiller og diverse andre spennende dyr som den virkelige sjeldne fosaen som er det største land levende rovdyret som finnes på Madagaskar. En kveld gikk vi ut i natta med guide for å se om vi kunne se nokturne dyr. I området rundt hotellet skulle det være i hvert fall 3 forskjellige
lemur arter som bare er aktive om natten. Men denne kvelden var det heller stilt i skogen. Guiden mente at det var for kalt for dyrene denne kvelden, og det kan jeg være enig i, ikke hadde jeg trodd at det gikk an å bli så kaldt i en tropisk regnskog. Det eneste dyret vi såg på den 1 ½ time lange kveldsturen var en knøttliten kameleon som hold på å fryse spent i hjel. Men vi fikk en fin tur likevel , og neste gang vi er i området blir det nok enda en tur for å jakte på dyr som er ute om natta.
Etter to netter i kulda hadde vi fått nok av regnskog og tok turen hjem til oss her i Antsirabe. På veien stoppet vi i en kameleon park for å se på noen av de mange kameleonen som finnes på Madagaskar. Av de rundt 135 artene av kameleoner som finnes i verden er over halvparten av endemiske til Madagaskar. I tillegg til kameleoner var det også en rekke andre fisler og reptiler. Absolutt verdt å få med seg for enkle nordmenn som oss.
Da vi kom opp til Antsirabe var ikke temperaturen bedre her, men det var hyggelig å kunne vise frem hjemmet vårt. Her koste vi oss med Domino som er det spillet som nordmenn spiller på Madagaskar. Sammen med et glass god konjakk kjøpt på Gardermoen og et halvt tonn med deilig norsk mat var det i grunn ingenting som stod på oss.
Vi satte ovnen på fullt og koste oss med bryllupsvideo , og flotte bilder fra bryllupet i Norge. I tillegg fikk vi vist dem Antsirabe med litt av det denne byen har å by på, vi var på et silkespinneri og så såg vi på papirproduksjon, i tillegg til at det ble god tid til å handle på det lokale markedet.
Men overgangen fra varme Norge/Sunnmøre til kalde Madagaskar ble visst litt for brå for de nygifte. Enda de fikk ettertrykkelig beskjed om ikke å sove med rumpa bar pådro de seg en letter forkjølelse begge to under oppholdet i Antsirabe, og da fant Mona ut at nå var det på tide å få gjengen ned til et varmerer klima. Nærmere bestemt Tulear by nede ved vestkysten. Først gikk turen til Fianar hvor vi hadde en overnatting, deretter gikk turen vestover mot Ihosy. Frem til nå hadde temperaturen ligget på mellom 10 og 16 grader jevnt hele tiden, men etter to timers kjøretur vest og ned i lavlandet spratt temperaturen opp til ca 25 grader, og solen beæret oss med selskap hele resten av ferien. Vi stoppet en liten tur på misjonsstasjonen i Ihosy før vi begynte på Morombe sletta som jeg har skrevet om før. Horombe er en slette med 4 mil med dårlig jordvei. Nå i tørke tiden komme man frem med vanlig bil, selv om man må kjøre forsiktig enkelte plasser for ikke å ta nedi. Av og til møter man andre biler, og veien blir delt i mange forskjellige valg. Er man heldig treffer man en vei som er noenelunde grei og kommer kan holde brukbar snittfart, men som regle går det ikke an å holde mer en 30-40 kmt over den fire mil lange sletta. Så vidt jeg husker var brukte vi litt over 1 ½ time på de fire milene. I regntiden blir veien ofte så dårlig at det ikke er mulig å komme over dersom man ikke har firehjulstrekk, men denne gangen gikk det altså greit. Etter Horombe gikk turen ned til dronning av Isalo. Fjell hotellet som jeg har snakket mye om her på siden før. Her hadde vi deilige og late dager ved basseng kanten. Vi spiste og drakk godt, og koste oss alle sammen. Vi skiftet overnatting og standard fra luksuriøse dobbel senger til afrikanske jordhytter med stå tak (Med flislagt bad og varmt /kaldt vann)
og Isalo nasjonalpark viste seg fra sin beste side med helt blå himmel og deilig temperatur. I Nasjonal parken traff vi flere turister som var på tur, en god del nederlendere faktisk som satte en livlig stemning i leiren. Det er alltid hyggelig å slå av en prat med andre som er ute å reiser for å høre hvilke erfaringer de har gjort i dette forunderlig landet.
Etter litt høyland og fjellpark var tiden inne for strandlivet og beachen nede i Ifaty. Her fikk ble vi innlosjert på et hotel som heter Lakana Veso,
hotellet ligger 5 meter fra Mosambik kanalen og har hyggelig betjenning. Det er ingen overdådig luksus, men i suiten var det god plass for de nygifte og for å snakke for meg selv synes jeg at plassen hadde både sjarm og hyggelig vertskap.
Her nede hadde vi deilige dager, med avslapping og bok lesing den første dagen. Jeg tror at selskapet var fornøyd med at temperaturen hadde steget noen hakk. De påfølgende dagene hadde vi lagt opp til en liten tur i en ”ørkenskog ” med forskjellig medisinske planter, vi var på pikniktur, der vi seilte med lokal seil båter, og hvor vi fikk servert ny fiske fisk til middag langs stranden, vi var på snorkling og såg all verdens forskjellige fisker , og ikke minst så var vi på hvalsafari.
Vi startet tidlig en morgen og reiste ut for å se om det var mulig å hilse på noen av hvalene som går nordover på denne tiden.
Det var en utrolig følelse å speide utover i kanalen for plutselig å se noen meter høye vannspruter laangt borte. Da vi nærmet oss fikk vi stifte bekjentskap med en hval familie på fire som var på tur nordover, Tre voksne og en liten hold på å boltre seg ute i kanalen, Dessverre var det ikke så enkelt å få gode bilder av leken, men minnene er i hvertfal lagret på harddisken.
Tre uker går utrolig når man har det så koselig som vi hadde det, og før vi viste ordet av det var det på tide å reise hjemover. Vi avslutte dette oppholdet med medbrakt champagne på stranden i solnedgangen og var alle enige om at det hadde vore ein fin tur
Vi snakkes ses sikkert med det første
Hilsen Hallvor
P.S Jeg har også lagt inn en ny artikkel som omhandler tørke situsajonen i sør
Hei igjen nå skal jeg endelig prøve å oppdatere hjemmesiden min igjen, det er jo over en måned siden sist jeg skrev og det er vel litt i lengste laget. Til tider har det vært texas her nede med norske turister i søkk og kav, det er jo hyggelig det altså ikke misforstå, men det blir ikke så mye tid til å oppdatere hjemmesiden min da. Etter forrige oppdatering har vi hatt tre forskjellige grupper her nede + et privat besøk. Den første gruppen som kom skulle ned til Morondava en kyst by vest for Antsirabe. Denne turen har fått navnet Villmarkstur, dette fordi det er en del overnatting i telt og besøk inne i diverse nasjonalparker. Vi fikk være med på starten av turen før vi fikk privat besøk. En av tur deltakerne har vært virkelig aktiv etter at han kom hjem, og laget en flott presentasjon av turen på sin hjemme side, derfor oppfordres alle som har inntresse av det til å gå inn på pekeren som jeg har lagt inn, eller gå til adressen
http://home.c2i.net/ithoma/vmt2003/slideshow.htm
Vi var på flyplassen og tok i mot de som kom på den første turen, og nå begynner vi å komme inn i rutinene for å hente turister. Til alt overmål kom alles bagasje frem samtidig uten en skramme, noe som ikke er en selvfølge når det lastes på fra forskjellige plasser i Norge og skal via CDG i Paris. Villmarksgjengen hadde noen fine dager her i Antsirabe før de reiste videre ned til en liten by vestover som heter Miandrivaso. Fra denne byen tok de båt nedover floden Tsiribina, med overnattinger i telt lang elvebredden. Fra kommentarene vi har fått etter at de reise hjem virker det som de har hatt en utrolig opplevelse de vel 3 ukene de var her.
Vi var med ned til Minadrivaso, så reiste vi tilbake til Tana for å ta i mot Privat besøk. Jeg har ikke hørt om så mange som har reist på bryllupsreise til Madagaskar , men
Monas søster Lena kom 5 dager etter bryllupet i Langevåg, med sin kjære Tor, og de skulle feire sine hvetebrøds dager sammen med oss her nede. Skikkelig tøft gjort, og skikkelig koselig å få besøk fra Norge!!
Da de kom var det langt varmere i Norge enn her nede (oppe i høy landet ) og for å være ærlig er det vel det nå også kan jeg tenke meg…. I natt er det meldt 4 grader som minimums temperatur, og maksimums temperatur ligger på rundt 19 grader. Men ved kysten ligger det jevnt på rundt 30 …. Så den som vil ha sommer må bare reise dit. Vi derimot reiste først inn i regnskogen. Plassen heter Vakôna og ligger cirka 4 timers kjøring øst for hovedstaden Tana. Her låg vi i to netter for å akklimatisere oss. Området her er lagt til rette for turister som er ute for å se på litt av dyrelivet som finnes. Her er det lemurer som er så tamme at de kommer ned for å spise bananer på
skuldrene dine, her er krokodiller og diverse andre spennende dyr som den virkelige sjeldne fosaen som er det største land levende rovdyret som finnes på Madagaskar. En kveld gikk vi ut i natta med guide for å se om vi kunne se nokturne dyr. I området rundt hotellet skulle det være i hvert fall 3 forskjellige
lemur arter som bare er aktive om natten. Men denne kvelden var det heller stilt i skogen. Guiden mente at det var for kalt for dyrene denne kvelden, og det kan jeg være enig i, ikke hadde jeg trodd at det gikk an å bli så kaldt i en tropisk regnskog. Det eneste dyret vi såg på den 1 ½ time lange kveldsturen var en knøttliten kameleon som hold på å fryse spent i hjel. Men vi fikk en fin tur likevel , og neste gang vi er i området blir det nok enda en tur for å jakte på dyr som er ute om natta.
Etter to netter i kulda hadde vi fått nok av regnskog og tok turen hjem til oss her i Antsirabe. På veien stoppet vi i en kameleon park for å se på noen av de mange kameleonen som finnes på Madagaskar. Av de rundt 135 artene av kameleoner som finnes i verden er over halvparten av endemiske til Madagaskar. I tillegg til kameleoner var det også en rekke andre fisler og reptiler. Absolutt verdt å få med seg for enkle nordmenn som oss.
Da vi kom opp til Antsirabe var ikke temperaturen bedre her, men det var hyggelig å kunne vise frem hjemmet vårt. Her koste vi oss med Domino som er det spillet som nordmenn spiller på Madagaskar. Sammen med et glass god konjakk kjøpt på Gardermoen og et halvt tonn med deilig norsk mat var det i grunn ingenting som stod på oss.
Vi satte ovnen på fullt og koste oss med bryllupsvideo , og flotte bilder fra bryllupet i Norge. I tillegg fikk vi vist dem Antsirabe med litt av det denne byen har å by på, vi var på et silkespinneri og så såg vi på papirproduksjon, i tillegg til at det ble god tid til å handle på det lokale markedet.
Men overgangen fra varme Norge/Sunnmøre til kalde Madagaskar ble visst litt for brå for de nygifte. Enda de fikk ettertrykkelig beskjed om ikke å sove med rumpa bar pådro de seg en letter forkjølelse begge to under oppholdet i Antsirabe, og da fant Mona ut at nå var det på tide å få gjengen ned til et varmerer klima. Nærmere bestemt Tulear by nede ved vestkysten. Først gikk turen til Fianar hvor vi hadde en overnatting, deretter gikk turen vestover mot Ihosy. Frem til nå hadde temperaturen ligget på mellom 10 og 16 grader jevnt hele tiden, men etter to timers kjøretur vest og ned i lavlandet spratt temperaturen opp til ca 25 grader, og solen beæret oss med selskap hele resten av ferien. Vi stoppet en liten tur på misjonsstasjonen i Ihosy før vi begynte på Morombe sletta som jeg har skrevet om før. Horombe er en slette med 4 mil med dårlig jordvei. Nå i tørke tiden komme man frem med vanlig bil, selv om man må kjøre forsiktig enkelte plasser for ikke å ta nedi. Av og til møter man andre biler, og veien blir delt i mange forskjellige valg. Er man heldig treffer man en vei som er noenelunde grei og kommer kan holde brukbar snittfart, men som regle går det ikke an å holde mer en 30-40 kmt over den fire mil lange sletta. Så vidt jeg husker var brukte vi litt over 1 ½ time på de fire milene. I regntiden blir veien ofte så dårlig at det ikke er mulig å komme over dersom man ikke har firehjulstrekk, men denne gangen gikk det altså greit. Etter Horombe gikk turen ned til dronning av Isalo. Fjell hotellet som jeg har snakket mye om her på siden før. Her hadde vi deilige og late dager ved basseng kanten. Vi spiste og drakk godt, og koste oss alle sammen. Vi skiftet overnatting og standard fra luksuriøse dobbel senger til afrikanske jordhytter med stå tak (Med flislagt bad og varmt /kaldt vann)
og Isalo nasjonalpark viste seg fra sin beste side med helt blå himmel og deilig temperatur. I Nasjonal parken traff vi flere turister som var på tur, en god del nederlendere faktisk som satte en livlig stemning i leiren. Det er alltid hyggelig å slå av en prat med andre som er ute å reiser for å høre hvilke erfaringer de har gjort i dette forunderlig landet.
Etter litt høyland og fjellpark var tiden inne for strandlivet og beachen nede i Ifaty. Her fikk ble vi innlosjert på et hotel som heter Lakana Veso,
hotellet ligger 5 meter fra Mosambik kanalen og har hyggelig betjenning. Det er ingen overdådig luksus, men i suiten var det god plass for de nygifte og for å snakke for meg selv synes jeg at plassen hadde både sjarm og hyggelig vertskap.
Her nede hadde vi deilige dager, med avslapping og bok lesing den første dagen. Jeg tror at selskapet var fornøyd med at temperaturen hadde steget noen hakk. De påfølgende dagene hadde vi lagt opp til en liten tur i en ”ørkenskog ” med forskjellig medisinske planter, vi var på pikniktur, der vi seilte med lokal seil båter, og hvor vi fikk servert ny fiske fisk til middag langs stranden, vi var på snorkling og såg all verdens forskjellige fisker , og ikke minst så var vi på hvalsafari.
Vi startet tidlig en morgen og reiste ut for å se om det var mulig å hilse på noen av hvalene som går nordover på denne tiden.
Det var en utrolig følelse å speide utover i kanalen for plutselig å se noen meter høye vannspruter laangt borte. Da vi nærmet oss fikk vi stifte bekjentskap med en hval familie på fire som var på tur nordover, Tre voksne og en liten hold på å boltre seg ute i kanalen, Dessverre var det ikke så enkelt å få gode bilder av leken, men minnene er i hvertfal lagret på harddisken.
Tre uker går utrolig når man har det så koselig som vi hadde det, og før vi viste ordet av det var det på tide å reise hjemover. Vi avslutte dette oppholdet med medbrakt champagne på stranden i solnedgangen og var alle enige om at det hadde vore ein fin tur
Vi snakkes ses sikkert med det første
Hilsen Hallvor
P.S Jeg har også lagt inn en ny artikkel som omhandler tørke situsajonen i sør
mandag, juni 09, 2003
Dagbok 9/6 – 03
Hei igjen tiden flyr og vi har hatt det travelt i det siste, men det er veldig gøy. Det aller hyggeligste er vel at jeg har blitt onkel for første gang i mitt liv. Min kjære søster og hennes utvalgte Keld fikk en nydelig datter den 03/06/03 kl.10:07 . Jeg og Mona er stolte som få og gleder oss til å få se henne ”live” i Julen !!.
Her på Madagaskar er vi i full gang med å forberede neste gruppe som kommer nå den 27 juni. Etter dett kommer det gjester tett som hagl hit til Madagaskar og det er jo bestandig kjekt. Vi skal arrangere tre forskjellige turer frem til midt August, og innimellom skal vi ta i mot besøk av personlig art. Det blir en koselig vinter her på Madagaskar.
Forrige uke var vi igjen på rekognosering for å se på nye plasser vi kan ta med gjester. Først var vi oppe i en nasjonal park som heter Andrigitra. Den ligger ikke så langt unna Fianar og er støttet av WWF. Vi kjørte i over to timer de 25 kilometerne opp til en landsby hvor vi skulle ta av. Opp dit var veien så dårlig at vi ikke fant det forsvarlig å kjøre lenger med en enkel personbil. Derfor ble det bare en tur i området, men vi snakket med noen hollandske turister som hadde vært der uken før og de fortalte om storslagen natur og et utrollig dyreliv så det spørs om vi må ta oss en ny tur om ikke så alt for lenge.
Etter bom turen opp til Andrigitra gikk turten ned til kysten. Hasina måtte bestille guide til en tur som går i juli, og samtid og benyttet vi anledning til å oppdatere oss på priser og plasser ved kysten som det kan være aktuelt å bruke.
Mens Mona og Hasina reiste nord fra Tulear opp til Ifaty reiste jeg sør over til en liten øy ute i Mosambik-kanalen som heter Anakao. Turen gikk med gummi båt og 50 hesters motor i to timer sør vest for Madagaskar. Dette er vel det jeg forbinder med en klassisk Robinson Crusoe øy bortsett fra at den er bebodd. Øya er fortsatt ny som turist attraksjon , derfor er det begrenset med komfort. Det finnes et par restauranter, og 5 forskjellige plasser som har bungalow utleie. Kun to av plassene hadde innlagt vann og toalett, men dersom mani ikke er kresen har man alt man kan drømme om på en sydhavsøy. Her er milevis med rene strender, krystall klart blått vann, korall rev, fisker i alle regnbuens farger. Og ikke minst hyggelige folk som hilser på deg over alt du går. Når jeg var der ute var det vel toppen 6 andre turister. Her har du altså en hel sydhavsøy nærmest for deg selv, med alle øyas fasiliteter tilgjengelig. Her kan du dra på utflykter, se på dyrelivet, reise ut for å dykke, eller surfe litt på bølgene som ustanselig slår inn på den deilige hvite stranden.
For den som ikke vil gå i ferdig opptråkkede turist feller er dette ( enn så lenge ) noe å satse på. Jeg reiste inn fredags morgen, og reiste hjem lørdags morgen. På grunn av mange andre arbeidsoppgaver var det ikke tid til lengre stopp denne gangen, men at jeg skal tilbake igjen det er hundre prosent sikkert !
Akkurat nå er vi oppe i Antsirabe for en liten periode. Det er utrolig å se kontrastene på denne veldige øya. På lørdag var jeg i et tørt og karrig miljø, som ikke hadde sett regn på flere måneder, På tur oppover såg vi veldige branner som enkelte hadde satt fyr på for å få tilgang til nytt og næringsrikt gress til buskapen . Her oppe på høylandet er det frodig og deilig. Og folk tar det med ro, de kan høste fire ganger i året av forskjellige vekster, kontrastene er veldige og vi føler oss privilegerte som får oppleve dette mangfoldet av opplevelser. Det ble et heller kort brev i dag, jeg kommer til bake med stoff neste uke
Hei igjen tiden flyr og vi har hatt det travelt i det siste, men det er veldig gøy. Det aller hyggeligste er vel at jeg har blitt onkel for første gang i mitt liv. Min kjære søster og hennes utvalgte Keld fikk en nydelig datter den 03/06/03 kl.10:07 . Jeg og Mona er stolte som få og gleder oss til å få se henne ”live” i Julen !!.
Her på Madagaskar er vi i full gang med å forberede neste gruppe som kommer nå den 27 juni. Etter dett kommer det gjester tett som hagl hit til Madagaskar og det er jo bestandig kjekt. Vi skal arrangere tre forskjellige turer frem til midt August, og innimellom skal vi ta i mot besøk av personlig art. Det blir en koselig vinter her på Madagaskar.
Forrige uke var vi igjen på rekognosering for å se på nye plasser vi kan ta med gjester. Først var vi oppe i en nasjonal park som heter Andrigitra. Den ligger ikke så langt unna Fianar og er støttet av WWF. Vi kjørte i over to timer de 25 kilometerne opp til en landsby hvor vi skulle ta av. Opp dit var veien så dårlig at vi ikke fant det forsvarlig å kjøre lenger med en enkel personbil. Derfor ble det bare en tur i området, men vi snakket med noen hollandske turister som hadde vært der uken før og de fortalte om storslagen natur og et utrollig dyreliv så det spørs om vi må ta oss en ny tur om ikke så alt for lenge.
Etter bom turen opp til Andrigitra gikk turten ned til kysten. Hasina måtte bestille guide til en tur som går i juli, og samtid og benyttet vi anledning til å oppdatere oss på priser og plasser ved kysten som det kan være aktuelt å bruke.
For den som ikke vil gå i ferdig opptråkkede turist feller er dette ( enn så lenge ) noe å satse på. Jeg reiste inn fredags morgen, og reiste hjem lørdags morgen. På grunn av mange andre arbeidsoppgaver var det ikke tid til lengre stopp denne gangen, men at jeg skal tilbake igjen det er hundre prosent sikkert ! 
Akkurat nå er vi oppe i Antsirabe for en liten periode. Det er utrolig å se kontrastene på denne veldige øya. På lørdag var jeg i et tørt og karrig miljø, som ikke hadde sett regn på flere måneder, På tur oppover såg vi veldige branner som enkelte hadde satt fyr på for å få tilgang til nytt og næringsrikt gress til buskapen . Her oppe på høylandet er det frodig og deilig. Og folk tar det med ro, de kan høste fire ganger i året av forskjellige vekster, kontrastene er veldige og vi føler oss privilegerte som får oppleve dette mangfoldet av opplevelser. Det ble et heller kort brev i dag, jeg kommer til bake med stoff neste uke
søndag, mai 25, 2003
17.Mai
Hei alle sammen. Her sitter vi i Fianar og nyter omgivelsene av vårt nye hus. Vi resiste ned hit rett etter at vi var ferdig med 17.mai feiring I antsirabe. Vel vi får vel begynne med det første først.
Den store dagen , med nærmere 60 nordmenn med stort og smått var samlet til hyggelig sammenkomst ved den norske skolen på Antsirabe. I og med at vi bor i tredje etasje rett ved siden av skolen var det jo en heller lite strabasiøs ferd til festlighetene, men ting måtte jo forberedes. Det skulle bakes sjokolade kake, til kaffen, potet salat og pastsalast skulle lages til felles grilling på kvelden.
Dagen startet som mange 17 maier i Norge med pynting av hus og heim. Her var det laget passasjer i bambus med norske flagg som prydet hele tunet . Både hus og fe var rensvasket , og på tunet trippet (enn så lenge ….) akk så rene og oppstemte bunadskledde unger. Alt var duket for en hyggelig dag. Fra tana hadde konsulen tradisjonen tro tatt turen.(han hadde stått opp kl 5 for å være på plass til gudstjeneste kl 0900. )
Vi startet med gudstjeneste og avsynging av fedrelandssalmen og kongesangen. Katedralen som man kaller plassen hvor gudstjenesten holdes er i grunn en skolebygning som ble brukt av amerikanske misjonærer for en tid tilbake. Den var fint pyntet til fest, og alle som var tilstede var pyntet som om det var en hvilken som helst 17. mai i Norge.
Etter gudstjenesten samlet alle seg i skole gården og det ble arrangert tog rundt om på tunet. Vi sang alle de tradisjonelle 17 mai sangene. Stamningen var flott og mange mintes det samme toget for et år siden. Da var det politisk urologighet på Madagaskar , og man torde ikke arrangere tog i frykt for å provosere de politiske myndighetene. Men i år sang vi av hjertens lyst!.
Etter toget med hurra rop og fløyting fra barna gikk turen ned til skolen. Her var det satt opp en utearena hvor vi skulle ha det offisielle programmet. Rektor åpnet høytidelig med å ønske oss alle hjertelig velkommen. Deretter var det prolog av en av de Norske på Madagaskar. Deretter var det konsulen som sendte sine hilsninger. Han hadde også med seg hilsener fra Kong Harald som ble høytidelig opplest.
Etter konsulen var det tradisjonen tro 17 mai tale. Dette året var det Liv Vågen som hadde fått den æren. Hun snakket om et multikulturellt samfunn og drog paralleller fra det frie Norge, til Madagaskar som akkurat nå kan sies å ha tatt et stort skritt mot et stabilt demokrati etter president valget i fjor.
Jeg har for min egen del alltid hatt et fint forhold til 17. mai. Enten det har vært korps eller kor så har jeg hatt ting på agendaen denne dagen. Å feire 17 mai i et annet land har jeg gjort en gang før ( i USA) . Også i USA var vi en gjeng Nordmenn som var samlet for å feire dagen. Jeg vet ikke, men det er et eller annet med at man setter pris på å ha noe i felleskap med andre Nordmenn som gjør meg stolt. Det er koselig å ferie 17 mai, og jeg liker å kunne ha en såpass fin tradisjon sammen med andre flotte mennesker. Det gjør meg stolt av å kunne dele en såpass fin anledning med andre venner.
Etter talen var det ungene på DNS som skulle i Ilden. De en lærer på Skolen hadde laget syngespill om …..
Her var det vikinger og frankere , nonner og papegøyer , historien om … som måtte reise opp til Norden fra frenker land på kongens befaling for å prøve å gjøre rebellene i Nord til gode kristne. Stemningen var stor både oppe på scenen og nede i salen under skuespillet. Ungene hadde gjort en kjempe innsats med skuepillet og laget naturtro kostymer og kunne både replikker og sang på rams. En stor honnør bør gå til DNS både elever og lærere for den innsatsen de hadde lagt ned.
Etter underholdning var det selvfølgelig leker, is ,brus og pølser til alle som ville ha det. Her var det sekkeløp, potetløp , bowling o.s.v. alle norske deltok som hjelpere under ett eller annet arrangement. Jeg tror at både voksne og barn hadde en hyggelig dag.
Etter leken var det litt pause før vi var samlet til grilling av heltsekt gris+ grillspyd på kvelden. Deretter var det underholdning og kaffe og kaker til sent på kveld. Alt i alt en hyggelig dag med mange hyggelige aktiviteter og samtaler .
Dagen etter reiste vi tidlig nedover til Fianar. Det er jo her Hasina holder til og vi skulle begynne å jobbe for fullt hos henne mandag den 19. I Fianar har vi som sagt tidligere fått vårt eget hus. Det blir kalt Ermitage og er et staselig hus. Her har vi altså bodd nå siden forrige søndag. Turen ned gikk helt greit, og etter noen innkjøp har vi fått det ganke trivelig her oppe på toppen. Nabo kona har jobbet for Nordmenn i 20 år, og hun sa at hun svært gjerne ville hjelpe oss med middags laging og klessvask.
Men vi bor oppe på en topp ganske langt fra livet og larmen i sentrum. Det er i grunn helt greit bortsett fra at veien opp hit er ganske kronglete og i dårlig forfatning. Det betyr i klartekst at vi ikke kjører så mye av frykt for å ødelegge bilen. Når det er sagt er det visst serøse planer om å utbedre veien etter hvert …., Den skal være ferdig til ca 16 september og det er F.i.d ( et selskap som har tilknytning til verdensbanken så vidt jeg har skjønt ) som har fått anbudet. Dette betyr at det er serøse aktører i bildet som har god kunnskap om veibygging, Jeg har stor tro på veien skal bli bedre med det første.
Livet her i Fianar er litt forkskjellig fra livet i Antsirabe. Byen er den nest største på Madagaskar , men for oss vestlige er det tydelig at den befinner seg lengre borte fra hovedstaden, og nærmere forskjellige etniske grupper som har en sterk identitet. Butikkene her er ikke så vestlig inspirerte som i Tana og Antsirabe. Her er et uttall av stoff butikker hvor man kan kjøpe stoff til bluser og dresser. Dermed er det ikke så mye klessbutikker. Jern og metall butikker er det derimot flust av. De fleste kundene som vi best legger merke til er Bara men ; altså menn som kommer fra en gruppe som kalles Bara. Jeg har skrevet litt om dem før og det er artig å se i by bildet hvordan det skiller seg ut. De er høyreiste menn som går i shorts, berrføtt/ gjennomsiktige plastsandaler, strå hatt, og ofte en paraply som et slags våpen. Man kan vel si at Fianar for en vestlig blir mer eksotisk en Antsirabe. Her er den generelle levestandarden dårligere enn oppe rundt Tana og Antsirabe. Og dette underbygges ytterligere av at veiene ikke har fått penger til vedlikehold på evigheter. Like fullt har byen sjarm til tusen. De som jobber i butikkene er vennlige og interessert i å snakke med deg. Når det gjelder de aller fleste butikkene er de eid og drevet av indere. Jeg tør påstå at 90 % ++ av alle butikkeierne vi har sett er Indere/Pakistanere eller Kinesere. Men det er som regel noen gassere som hjelper til i butikken. Mange av butikkene har ikke selvbetjening. Det betyr at man må peke på det man skal ha og så er det en ansatt som finner frem varene man trenger. Det var vel slik i Norge og for ikke så lenge siden.
I Antsirabe var det Lørdag som var markedsdag. Her i Fianar er det fredag som er den store dagen. Fredag heter Zoma på gassisk og markedet har derfor fått dette navnet. Det ligger ikke langt unna der som vi jobber sammen med Hasina. Derfor tok vi oss en tur dit når vi var ferdige for uken hos Hasina. Det er absolutt en opplevelse å ga rundt de mange hundre utstillerne å se på det utvalget som finnes på torget. For vår del trengte vi ny skittentøyskurv til huset vårt denne fredagen. Man ser litt i rundt, man snakker med damene som selger, spør om prisen og pruter litt og så kjøper man en ting eller to. Selvfølgelig får vi masse oppmerksomhet når vi prøver oss med litt gassisk, og det er kjempe gøy å se hvordan vi blir møtt med vennlige smil og forbauselse( hva i all verdens dagen gjør de to kvitingene her ??) av de som jobber her.
For en allergiker er ikke dette akkurat den rette byen. I hvert fall ikke akkurat nå. For det første er det veiene. Når de er i den kondisjonen de er i akkurat nå er det mye veistøv og skit som ligger i luften. Dette legger seg i øynene og dermed har man det gående. I tillegg er det virkelig sesong for Julestjerner her på Madagaskar. Visste du at julestjernen vokser vilt her som store tre og at navner her er madagaskaria. Jeg tror at den har fått navnet for di den liker seg så godt her , og den finnes bokstaveligtalt over alt. For de som har et snev av allergi vet man at Julestjernen er en av de store stygge ulvene når det gjelder å fremkalle allergi hos sarte øyne. Derfor har jeg gått ei stund nå med konstant rennende øyne og nese. Jeg ser med glede frem til den dagen blomstringen av julestjerner er forbi her oppe i høylandet. Vel noe må man jo alltid ha å klage på ikke sant ?
Jeg har lagt inn info om en MC tur som vi arrangere fra 18 juli til 2.aug Infoen ligger under pekeren artikler oppe til høyre. For dere som er gira på sykkel er dette absolutt noe å tenke på. Jeg lover opplevelser på løpende bånd i en natur du aldri har sett maken til. Dersom det er noe dere lurer på så ta endelig kontakt, enten med oss eller med reiselederne.
Det var alt for nå
Ha det godt så lenge !!!
Hei alle sammen. Her sitter vi i Fianar og nyter omgivelsene av vårt nye hus. Vi resiste ned hit rett etter at vi var ferdig med 17.mai feiring I antsirabe. Vel vi får vel begynne med det første først.
Den store dagen , med nærmere 60 nordmenn med stort og smått var samlet til hyggelig sammenkomst ved den norske skolen på Antsirabe. I og med at vi bor i tredje etasje rett ved siden av skolen var det jo en heller lite strabasiøs ferd til festlighetene, men ting måtte jo forberedes. Det skulle bakes sjokolade kake, til kaffen, potet salat og pastsalast skulle lages til felles grilling på kvelden.
Dagen startet som mange 17 maier i Norge med pynting av hus og heim. Her var det laget passasjer i bambus med norske flagg som prydet hele tunet . Både hus og fe var rensvasket , og på tunet trippet (enn så lenge ….) akk så rene og oppstemte bunadskledde unger. Alt var duket for en hyggelig dag. Fra tana hadde konsulen tradisjonen tro tatt turen.(han hadde stått opp kl 5 for å være på plass til gudstjeneste kl 0900. )
Vi startet med gudstjeneste og avsynging av fedrelandssalmen og kongesangen. Katedralen som man kaller plassen hvor gudstjenesten holdes er i grunn en skolebygning som ble brukt av amerikanske misjonærer for en tid tilbake. Den var fint pyntet til fest, og alle som var tilstede var pyntet som om det var en hvilken som helst 17. mai i Norge.
Etter gudstjenesten samlet alle seg i skole gården og det ble arrangert tog rundt om på tunet. Vi sang alle de tradisjonelle 17 mai sangene. Stamningen var flott og mange mintes det samme toget for et år siden. Da var det politisk urologighet på Madagaskar , og man torde ikke arrangere tog i frykt for å provosere de politiske myndighetene. Men i år sang vi av hjertens lyst!.
Etter toget med hurra rop og fløyting fra barna gikk turen ned til skolen. Her var det satt opp en utearena hvor vi skulle ha det offisielle programmet. Rektor åpnet høytidelig med å ønske oss alle hjertelig velkommen. Deretter var det prolog av en av de Norske på Madagaskar. Deretter var det konsulen som sendte sine hilsninger. Han hadde også med seg hilsener fra Kong Harald som ble høytidelig opplest.
Etter konsulen var det tradisjonen tro 17 mai tale. Dette året var det Liv Vågen som hadde fått den æren. Hun snakket om et multikulturellt samfunn og drog paralleller fra det frie Norge, til Madagaskar som akkurat nå kan sies å ha tatt et stort skritt mot et stabilt demokrati etter president valget i fjor.
Jeg har for min egen del alltid hatt et fint forhold til 17. mai. Enten det har vært korps eller kor så har jeg hatt ting på agendaen denne dagen. Å feire 17 mai i et annet land har jeg gjort en gang før ( i USA) . Også i USA var vi en gjeng Nordmenn som var samlet for å feire dagen. Jeg vet ikke, men det er et eller annet med at man setter pris på å ha noe i felleskap med andre Nordmenn som gjør meg stolt. Det er koselig å ferie 17 mai, og jeg liker å kunne ha en såpass fin tradisjon sammen med andre flotte mennesker. Det gjør meg stolt av å kunne dele en såpass fin anledning med andre venner.
Etter talen var det ungene på DNS som skulle i Ilden. De en lærer på Skolen hadde laget syngespill om …..
Her var det vikinger og frankere , nonner og papegøyer , historien om … som måtte reise opp til Norden fra frenker land på kongens befaling for å prøve å gjøre rebellene i Nord til gode kristne. Stemningen var stor både oppe på scenen og nede i salen under skuespillet. Ungene hadde gjort en kjempe innsats med skuepillet og laget naturtro kostymer og kunne både replikker og sang på rams. En stor honnør bør gå til DNS både elever og lærere for den innsatsen de hadde lagt ned.
Etter underholdning var det selvfølgelig leker, is ,brus og pølser til alle som ville ha det. Her var det sekkeløp, potetløp , bowling o.s.v. alle norske deltok som hjelpere under ett eller annet arrangement. Jeg tror at både voksne og barn hadde en hyggelig dag.
Etter leken var det litt pause før vi var samlet til grilling av heltsekt gris+ grillspyd på kvelden. Deretter var det underholdning og kaffe og kaker til sent på kveld. Alt i alt en hyggelig dag med mange hyggelige aktiviteter og samtaler .
Dagen etter reiste vi tidlig nedover til Fianar. Det er jo her Hasina holder til og vi skulle begynne å jobbe for fullt hos henne mandag den 19. I Fianar har vi som sagt tidligere fått vårt eget hus. Det blir kalt Ermitage og er et staselig hus. Her har vi altså bodd nå siden forrige søndag. Turen ned gikk helt greit, og etter noen innkjøp har vi fått det ganke trivelig her oppe på toppen. Nabo kona har jobbet for Nordmenn i 20 år, og hun sa at hun svært gjerne ville hjelpe oss med middags laging og klessvask.
Men vi bor oppe på en topp ganske langt fra livet og larmen i sentrum. Det er i grunn helt greit bortsett fra at veien opp hit er ganske kronglete og i dårlig forfatning. Det betyr i klartekst at vi ikke kjører så mye av frykt for å ødelegge bilen. Når det er sagt er det visst serøse planer om å utbedre veien etter hvert …., Den skal være ferdig til ca 16 september og det er F.i.d ( et selskap som har tilknytning til verdensbanken så vidt jeg har skjønt ) som har fått anbudet. Dette betyr at det er serøse aktører i bildet som har god kunnskap om veibygging, Jeg har stor tro på veien skal bli bedre med det første.
Livet her i Fianar er litt forkskjellig fra livet i Antsirabe. Byen er den nest største på Madagaskar , men for oss vestlige er det tydelig at den befinner seg lengre borte fra hovedstaden, og nærmere forskjellige etniske grupper som har en sterk identitet. Butikkene her er ikke så vestlig inspirerte som i Tana og Antsirabe. Her er et uttall av stoff butikker hvor man kan kjøpe stoff til bluser og dresser. Dermed er det ikke så mye klessbutikker. Jern og metall butikker er det derimot flust av. De fleste kundene som vi best legger merke til er Bara men ; altså menn som kommer fra en gruppe som kalles Bara. Jeg har skrevet litt om dem før og det er artig å se i by bildet hvordan det skiller seg ut. De er høyreiste menn som går i shorts, berrføtt/ gjennomsiktige plastsandaler, strå hatt, og ofte en paraply som et slags våpen. Man kan vel si at Fianar for en vestlig blir mer eksotisk en Antsirabe. Her er den generelle levestandarden dårligere enn oppe rundt Tana og Antsirabe. Og dette underbygges ytterligere av at veiene ikke har fått penger til vedlikehold på evigheter. Like fullt har byen sjarm til tusen. De som jobber i butikkene er vennlige og interessert i å snakke med deg. Når det gjelder de aller fleste butikkene er de eid og drevet av indere. Jeg tør påstå at 90 % ++ av alle butikkeierne vi har sett er Indere/Pakistanere eller Kinesere. Men det er som regel noen gassere som hjelper til i butikken. Mange av butikkene har ikke selvbetjening. Det betyr at man må peke på det man skal ha og så er det en ansatt som finner frem varene man trenger. Det var vel slik i Norge og for ikke så lenge siden.
I Antsirabe var det Lørdag som var markedsdag. Her i Fianar er det fredag som er den store dagen. Fredag heter Zoma på gassisk og markedet har derfor fått dette navnet. Det ligger ikke langt unna der som vi jobber sammen med Hasina. Derfor tok vi oss en tur dit når vi var ferdige for uken hos Hasina. Det er absolutt en opplevelse å ga rundt de mange hundre utstillerne å se på det utvalget som finnes på torget. For vår del trengte vi ny skittentøyskurv til huset vårt denne fredagen. Man ser litt i rundt, man snakker med damene som selger, spør om prisen og pruter litt og så kjøper man en ting eller to. Selvfølgelig får vi masse oppmerksomhet når vi prøver oss med litt gassisk, og det er kjempe gøy å se hvordan vi blir møtt med vennlige smil og forbauselse( hva i all verdens dagen gjør de to kvitingene her ??) av de som jobber her.
For en allergiker er ikke dette akkurat den rette byen. I hvert fall ikke akkurat nå. For det første er det veiene. Når de er i den kondisjonen de er i akkurat nå er det mye veistøv og skit som ligger i luften. Dette legger seg i øynene og dermed har man det gående. I tillegg er det virkelig sesong for Julestjerner her på Madagaskar. Visste du at julestjernen vokser vilt her som store tre og at navner her er madagaskaria. Jeg tror at den har fått navnet for di den liker seg så godt her , og den finnes bokstaveligtalt over alt. For de som har et snev av allergi vet man at Julestjernen er en av de store stygge ulvene når det gjelder å fremkalle allergi hos sarte øyne. Derfor har jeg gått ei stund nå med konstant rennende øyne og nese. Jeg ser med glede frem til den dagen blomstringen av julestjerner er forbi her oppe i høylandet. Vel noe må man jo alltid ha å klage på ikke sant ?
Jeg har lagt inn info om en MC tur som vi arrangere fra 18 juli til 2.aug Infoen ligger under pekeren artikler oppe til høyre. For dere som er gira på sykkel er dette absolutt noe å tenke på. Jeg lover opplevelser på løpende bånd i en natur du aldri har sett maken til. Dersom det er noe dere lurer på så ta endelig kontakt, enten med oss eller med reiselederne.
Det var alt for nå
Ha det godt så lenge !!!
torsdag, mai 15, 2003
14/5 2003
14/5 2003
De aller fleste hadde sovet godt i Fianar. Mens resten av gruppen reiste på ekskursjon satt jeg på hotellrommet og førte regnskap. Litt før 11 reiste vi i to biler vestover. VI skulle kjøre et lite stykke utenfor byen for å stoppe der for piknik. Det er jo greit det dersom begge bilene kjører samtidig , eller man vet sånn noenlunde hvor man skal stoppe. Så ikke i dette tilfelle….
Den ene bilen med mat skulle kjøre i forveien å forberede lunch, så skulle vi i den store bussen komme etter til dekket bord.
Den første bilen strøk av gårde, mens vi lunket etter på en annen vei, som senere skulle vise seg å være en snarvei. Straks vi hadde passert bygrensen forsvant alle dekning på mobiltelefon og dermed alle muligheter for å kommunisere med den andre bilen. Vel da var det vel bare å kjøre til vi fant den andre bilen da tenkte vi. Så sagt så gjort. Vi kjørte en halv time, vi( de gassiske sjåførene ) spurte folk langs veien, og fikk bekreftet at ”jo bilen var litt lenger fremme..”. Etter nesten 3 kvartet begynner folk å bli sultne og stemningen i bilen er noget mutt. Etter tredje forsøk stanser vi en bil som kommer bak oss. Han kunne fortelle at han for en halv time siden har kjørt forbi en parkert minibuss som stod å ventet med ferdig lunch buffet. For oss var det da bare å snu for å begynne å lete etter lunchen vår. Folk begynte å synge bordvers i bilen som et hint om at det nå begynner å bli tid for mat.
På vei tilbake møter vi den andre bilen. De har pakket ned lunchbuffeten og reist etter for å prøve å finne oss.
Etter ennå et kvarter var vi nå klare for å spise lunch langs veien, og sjelden har vel en loff med litt syltetøy og et glass juice smakt bedre….
Fianarantsoa er vindyrkingsområdet på Madagaskar. Her ligger vinmarkene tett opp i gjennom åssidene. Man kan se de forskjellige produsentene sine merker etter hvert som man kjører igjennom dal landskapet. Å si at vinene holder fransk kvalitet er nok å overdrive, men enkelte av vinene går fint an å drikke. De må drikkes innen rimelig kort tid etter at de er tappet på flaske så noen lagringsdyktige viner er det ikke snakk om. Det var sveitsere som i sin tid startet opp med vinproduksjon i distriktet, og det kan jo vi være glade for i ettertid.
Områdene sør for Fianar er åpnere enn lenger nord. Veien smyger seg behagelig inn i landskapet og som passasjer er det helt glimrende å skue ut over landskapet. Vi befinner oss på ca 1200 m.o.h. og på vei mot kysten kjører vi ned til forskjellige platåer. Ca en time sør for Fianar får man virkelig panorama utsikt over området man er på veg inn i. Langs åssidene ligger vin markene på rekke og rad. I blandet enkelte riskmarker innimellom. På utkikks punket hvor man ser mot vest kan man se flere kilometer utover et dalføre. Oppover mot oss kommer det minibusser som er så fullt lastet at det er et under at de i det hele tatt klarere å komme seg opp den smale vegen. Fra og med her er det slutt på svingete veier. Nå opplever vi å kjøre inn i et slette landskap med snorrette veier som ser ut til at det har blitt tegnet med linjal.
Vi kjører først inn i et landskap som kan minne litt om Jæren og Rogaland. Her er det kulturbeite i lange baner. Fordi at veien er så mye bedre kan vi holde et høyere tempo, og de eneste gangene vi må slake ned er i gjennom de obligatoriske politisperringene, og når vi skal over diverse broer. Som jeg har skrevet før er broene på Madagaskar et kapittel for seg. De aller fleste som vi har kjørt over er i det minste smalere enn hovedveien. Dersom man er heldig er det to kjørefelt, dersom man er uheldig er det ingen bro i det hele tatt, men en deviason (omkjøring) over elven et lite stykke lenger ned eller opp i forhold til der broen egentlig skulle være. I og med at det har vært politiske uroligheter på øya de siste årene har dette gått merkbart utover broene. De har blitt utsatt for sabotasje og mange av dem har ennå ikke blitt bygd opp til god standard. Er det ikke sabotasje så er det naturen, med regn og oversvømmelse som gjør sitt ytterste for å ødelegge de mange broene rundt om.
Etter ca en stund kommer vi inn i et nytt landskap som er preget av store fjellformasjoner. Her ligger Madagaskars nest høyeste fjell ( Pic Boby 2658 moh. ) som vi kan skimte i horisonten. Fjellene omkranser et enormt området som ligger rimelig flatt. Dette er bare en liten forsmak på det landskapet vi er på vei inn til. Litt lenger vest ligger Isalo fjellene. Dette er et område som er svært varmt og tørt og kan til en viss grad sammenlignes med Grand Canyon i USA.
Før vi kommer dit kjører vi inn i en ny region som er Bara stammens områdde. Bara stammen kan til en viss grad sammenlignes Masaien i Kenya/ Tanzania. Her er det kveg drift og et seminomade lignende bo mønster som preger flesteparten av innbyggerne. Like før en bro sånn i seks tien på kvelden møter vi en flokk på 600 sebu okser med gjetere. De er på vei nordover til det største oksemarkedet i landet. Det ligger i byen Ambalavao sørvest for Fianar. Det er et mektig skue å se så mye fine dyr gjetet av stolte gjetere som er høyreiste og muskuløse. De slår seg ned på en slette like ved. Setter seg på huk foran bålene med lambaen ( et stort tøystykke) godt intullet rundt hele kroppen. Her sitter de og utveksler dagens nyheter mens de venter på at risen skal koke og de kan få seg litt søvn etter en hard dags marsj. Noen av gjeterne har vært på tur i flere uker med flokken sin.
Den største byen i området heter Ihosy dette er hovedstanden for Barafolkene. Vi ankom Ihosy langt etter skjema denne dagen. Vi sov på en plass som heter Le Relais Bara. Etter en lang og slitsom biltur skulle det være deilig å legge seg i rene og pene rom nede på hotellet.
Vel standarden kan vel ikke akkurat sies å være topp på denne overnattingsplassen. De har en ny fløy som er helt grei, men der var det bare et fåtall av mine gjester som fikk plass. Resten ble plassert på rom som i norsk sammenheng ikke hadde passert vandrehjem standard engang. Her var det slitt og skittent. Toalettene var i ustand og alt var fuktig. Men som vi så tappert prøvde å si til våre gjester. Madagaskar er et u land og man kan ikke forvente vestlig standard overalt hvor man reiser. Sett i ettertid er det kanskje lurt å vise gjestene våre hvordan de aller fleste overnattingsplassene er. Og at vi vestlige turister bare får oppleve solsiden av øya på den korte visisitten vi var på.
Neste dag var vi på den Norske Misjonsstasjonen i byen. Her har NMS fått ansvaret for et integrert utviklingsprosjekt som er finansiert i gjennom Norad. Vi ble oppvartet med lunch og norsk kveldmat av misjonærene på stasjonen. Det hele var en stor suksess.
Da vi gikk i gjennom gaten i Ihosy på kvelden hvor musikken fra gamle radioer surrer, man lager mat som lukter deilig ute i veikanten og temperaturen ligger på behagelige 18- 22 fikk jeg assosiasjoner til New Orléans. Vi fikk ikke sett så fryktelig mye av byen, men det lille vi såg gjorde meg oppmerksom på at forskjellen mellom høyland og lavland er stor. Folk er her som ellers hyggelig og hilser på deg når de passerer. Dersom man prøver seg på litt gassisk får man en hyggelig reaksjon tilbake, og folk virker interressert i hvorfor i all verden du som hvit har forvillet deg hit.
Vi reiste ganske tidlig denne morgenen videre vestover. Den første stor begivenheten som ventet oss denne dagen var en slette på ca 4 mil vest i ende som ikke har asfaltvei. Ikke vet jeg hva som er grunnen, men i hvert fall etter en bratt stigning på noen kilometer fra Ihosy kommer vi opp på et platå som kalles Horombe, og her var det plutselig slutt på asfalten. På denne tiden av året ( regn tiden ) kan det til tider være vanskelig å kjøre over sletta. Siden veien er laget av jord, og trafikken er ganske tung blir veien etter hvert oppsporet og fylt med vann. Dette førere til at man lager seg nye traseer ute på sletta, og etter noen slike forskjellige trasevalg kan man begynne å lure på om man virkelig er på rett vei, eller på en avstikker som ikke går dit vi vil at den skal gå. For en turist som meg er dette helt greit. Men jeg tenker på de som må komme seg over sletta daglig. Her har man altså 4 mil midt i en tungt trafikkert hovedvei som ikke er asfaltert. Man skal i hvert fall ha tålmodighet som lastebilsjåfør på Madagaskar…..
Etter Horombesletta som man godt kan bruke 1,5 til 2 timer over ( 4 mil ) går veien atter snorrett og med upåklagelig standard videre vestover. Vi har kommet inn i et slettelandskap og gresskledde savanner strekker seg så langt øyet kan se. Slettene er omkranset av noen rare fjell. Det kan se ut som det er brukt ostehøvelen på dem. De er helt paddeflate oppå. Det hadde ikke forundret meg om disse fjellene kunne vært brukt som landingsplass for fly, så flate er de. Dette landskapet holder seg helt til vi kommer inn mot de første byene.
Den første større byene vi møter er Ranohira. Dette er inngangen til Parc national de ’Isalo. Isalo nasjonal park er blant Madagaskars mest kjente, med et rikt dyre og plante liv. Man kan besøke parken ved å bestille guide i RAnohira. ( alle parker I Madagaskar krever guide) Deretter kan man gå i forskjellige ruter alt etter hvor lang tid man er villig e til å bruke. Desto lenger inn i nasjonal parken man kommer desto større er sannsynligheten for at man ser spennende ting.
Vi kjørte forbi Ranohira og videre ca 1 mil videre mot ilakaka til inngangen av nasjonalparken. Her midt inne i landet kor ingen kunne tru at nokon kunne bu har en driftige fransk ex militær, bygget opp et spise og overnattingssted som det absolutt går an å snakke pent om.
Man tar av fra Hovedveien og kjører på en humpete sandvei ca 1 km. Fra hovedveien kan man ikke se annet enn sand og fjell. Man kommer ned til noe som ser ut som en liten klynge med berg. Inne blant disse bergene har man funnet det beleilig å bygge en plass som for meg var litt av en opplevelse. Hotellet kalles La reine ( fransk = dronning ). Navnet stammer fra en fjellformasjon i nærheten som ligner på en person med krone på og navnet på hotellet gjør slett ingen skam på hotellet. Her finner man ”bungalower ” et hotellbygg med resepsjon og en restaurant, svømmebasseng, stall, med mer. Etter å ha kjørt i 4-5 timer delvis på jordvei og delvis på asfalt vei, eller etter å ha gått i nasjonal parken i noen dager eller timer må det å komme ned til la Reine fortone seg som å komme til …..
I nasjonal parken skulle vi neste dag. Turen gikk til et lite fossefall som danner et naturlig basseng en times spasertur innover i nasjonal parken. Det var en delig tur, og ekstra deilig å kunne strekke litt på beina etter mye bilkjøring. Etter turen bars det tilbake til hotellet for en treretters lunch med tilhørende drikke. Jo takk vi kan ikke annet enn å nyte livet det ligger så godt til rette for det her nede.
Etter lunchen hadde vi en av de lengste ettappene på hele turen. Vi skulle kjøre ned til Tulear og videre opp til Ifaty hvor vi skulle bo noen dager.
Kl 1900 kom vi frem til Tulear. Da var det enda to timer opp til Ifaty og i tillegg måtte vi skufte buss. For det er ikke mulig å kjøre en vanlig turist buss opp til Ifaty når regntiden nettopp er ferdig. Derfor lastet vi alt pikpakk inn i en buss som minner mer om en ombygd lastebil. Bilen av merke TATA var gode tretti år og robust som få. Vi startet å kjøre på noe som av og til minnet mer om krøttersti enn vei. Over sanddyner, og ned i gjørmehøl. Mine mer eller mindr pensjonerde gjester hold et imponerende humør i løpet av turen. Alle var vi slitne etter mye bilkjøring, men det såg ut til at denne siste delen bare var en ekstra bonus av opplevelser på turen. Så ca 30 min før vi var fremme fikk vi motor stopp !! Dermed var det frem med verktøy for å begynner å mekke bil midt i ingenmannsland i bekkmørknet. Det hele var over på 15 minutt og så kunne ferden gå videre. Vi kom frem til hotellet godt mørbanket og skrubbsulten hele gjengen. Vi avsluttet dagne med et felles pizza måltid, og så gikk alle og la seg. Denne natte tror jeg de fleste av oss sovnet ganske kjapt.
I artikkelpekeren oppe til høyre har jeg lagt inn en liten artikkel om ting som skjer på madagaskars politiske front. Det er professor Øyvind Dahl som har redigert spalten på bakgrunn av informasjoner fra madagassiske hovedstadsaviser og andre informasjoner.
Nå ser vi frem til 17 mai med is og brus
Ha det godt så lenge !!
De aller fleste hadde sovet godt i Fianar. Mens resten av gruppen reiste på ekskursjon satt jeg på hotellrommet og førte regnskap. Litt før 11 reiste vi i to biler vestover. VI skulle kjøre et lite stykke utenfor byen for å stoppe der for piknik. Det er jo greit det dersom begge bilene kjører samtidig , eller man vet sånn noenlunde hvor man skal stoppe. Så ikke i dette tilfelle….
Den ene bilen med mat skulle kjøre i forveien å forberede lunch, så skulle vi i den store bussen komme etter til dekket bord.
Den første bilen strøk av gårde, mens vi lunket etter på en annen vei, som senere skulle vise seg å være en snarvei. Straks vi hadde passert bygrensen forsvant alle dekning på mobiltelefon og dermed alle muligheter for å kommunisere med den andre bilen. Vel da var det vel bare å kjøre til vi fant den andre bilen da tenkte vi. Så sagt så gjort. Vi kjørte en halv time, vi( de gassiske sjåførene ) spurte folk langs veien, og fikk bekreftet at ”jo bilen var litt lenger fremme..”. Etter nesten 3 kvartet begynner folk å bli sultne og stemningen i bilen er noget mutt. Etter tredje forsøk stanser vi en bil som kommer bak oss. Han kunne fortelle at han for en halv time siden har kjørt forbi en parkert minibuss som stod å ventet med ferdig lunch buffet. For oss var det da bare å snu for å begynne å lete etter lunchen vår. Folk begynte å synge bordvers i bilen som et hint om at det nå begynner å bli tid for mat.
På vei tilbake møter vi den andre bilen. De har pakket ned lunchbuffeten og reist etter for å prøve å finne oss.
Etter ennå et kvarter var vi nå klare for å spise lunch langs veien, og sjelden har vel en loff med litt syltetøy og et glass juice smakt bedre….
Fianarantsoa er vindyrkingsområdet på Madagaskar. Her ligger vinmarkene tett opp i gjennom åssidene. Man kan se de forskjellige produsentene sine merker etter hvert som man kjører igjennom dal landskapet. Å si at vinene holder fransk kvalitet er nok å overdrive, men enkelte av vinene går fint an å drikke. De må drikkes innen rimelig kort tid etter at de er tappet på flaske så noen lagringsdyktige viner er det ikke snakk om. Det var sveitsere som i sin tid startet opp med vinproduksjon i distriktet, og det kan jo vi være glade for i ettertid.
Områdene sør for Fianar er åpnere enn lenger nord. Veien smyger seg behagelig inn i landskapet og som passasjer er det helt glimrende å skue ut over landskapet. Vi befinner oss på ca 1200 m.o.h. og på vei mot kysten kjører vi ned til forskjellige platåer. Ca en time sør for Fianar får man virkelig panorama utsikt over området man er på veg inn i. Langs åssidene ligger vin markene på rekke og rad. I blandet enkelte riskmarker innimellom. På utkikks punket hvor man ser mot vest kan man se flere kilometer utover et dalføre. Oppover mot oss kommer det minibusser som er så fullt lastet at det er et under at de i det hele tatt klarere å komme seg opp den smale vegen. Fra og med her er det slutt på svingete veier. Nå opplever vi å kjøre inn i et slette landskap med snorrette veier som ser ut til at det har blitt tegnet med linjal.
Vi kjører først inn i et landskap som kan minne litt om Jæren og Rogaland. Her er det kulturbeite i lange baner. Fordi at veien er så mye bedre kan vi holde et høyere tempo, og de eneste gangene vi må slake ned er i gjennom de obligatoriske politisperringene, og når vi skal over diverse broer. Som jeg har skrevet før er broene på Madagaskar et kapittel for seg. De aller fleste som vi har kjørt over er i det minste smalere enn hovedveien. Dersom man er heldig er det to kjørefelt, dersom man er uheldig er det ingen bro i det hele tatt, men en deviason (omkjøring) over elven et lite stykke lenger ned eller opp i forhold til der broen egentlig skulle være. I og med at det har vært politiske uroligheter på øya de siste årene har dette gått merkbart utover broene. De har blitt utsatt for sabotasje og mange av dem har ennå ikke blitt bygd opp til god standard. Er det ikke sabotasje så er det naturen, med regn og oversvømmelse som gjør sitt ytterste for å ødelegge de mange broene rundt om.
Etter ca en stund kommer vi inn i et nytt landskap som er preget av store fjellformasjoner. Her ligger Madagaskars nest høyeste fjell ( Pic Boby 2658 moh. ) som vi kan skimte i horisonten. Fjellene omkranser et enormt området som ligger rimelig flatt. Dette er bare en liten forsmak på det landskapet vi er på vei inn til. Litt lenger vest ligger Isalo fjellene. Dette er et område som er svært varmt og tørt og kan til en viss grad sammenlignes med Grand Canyon i USA.
Før vi kommer dit kjører vi inn i en ny region som er Bara stammens områdde. Bara stammen kan til en viss grad sammenlignes Masaien i Kenya/ Tanzania. Her er det kveg drift og et seminomade lignende bo mønster som preger flesteparten av innbyggerne. Like før en bro sånn i seks tien på kvelden møter vi en flokk på 600 sebu okser med gjetere. De er på vei nordover til det største oksemarkedet i landet. Det ligger i byen Ambalavao sørvest for Fianar. Det er et mektig skue å se så mye fine dyr gjetet av stolte gjetere som er høyreiste og muskuløse. De slår seg ned på en slette like ved. Setter seg på huk foran bålene med lambaen ( et stort tøystykke) godt intullet rundt hele kroppen. Her sitter de og utveksler dagens nyheter mens de venter på at risen skal koke og de kan få seg litt søvn etter en hard dags marsj. Noen av gjeterne har vært på tur i flere uker med flokken sin.
Den største byen i området heter Ihosy dette er hovedstanden for Barafolkene. Vi ankom Ihosy langt etter skjema denne dagen. Vi sov på en plass som heter Le Relais Bara. Etter en lang og slitsom biltur skulle det være deilig å legge seg i rene og pene rom nede på hotellet.
Vel standarden kan vel ikke akkurat sies å være topp på denne overnattingsplassen. De har en ny fløy som er helt grei, men der var det bare et fåtall av mine gjester som fikk plass. Resten ble plassert på rom som i norsk sammenheng ikke hadde passert vandrehjem standard engang. Her var det slitt og skittent. Toalettene var i ustand og alt var fuktig. Men som vi så tappert prøvde å si til våre gjester. Madagaskar er et u land og man kan ikke forvente vestlig standard overalt hvor man reiser. Sett i ettertid er det kanskje lurt å vise gjestene våre hvordan de aller fleste overnattingsplassene er. Og at vi vestlige turister bare får oppleve solsiden av øya på den korte visisitten vi var på.
Neste dag var vi på den Norske Misjonsstasjonen i byen. Her har NMS fått ansvaret for et integrert utviklingsprosjekt som er finansiert i gjennom Norad. Vi ble oppvartet med lunch og norsk kveldmat av misjonærene på stasjonen. Det hele var en stor suksess.
Da vi gikk i gjennom gaten i Ihosy på kvelden hvor musikken fra gamle radioer surrer, man lager mat som lukter deilig ute i veikanten og temperaturen ligger på behagelige 18- 22 fikk jeg assosiasjoner til New Orléans. Vi fikk ikke sett så fryktelig mye av byen, men det lille vi såg gjorde meg oppmerksom på at forskjellen mellom høyland og lavland er stor. Folk er her som ellers hyggelig og hilser på deg når de passerer. Dersom man prøver seg på litt gassisk får man en hyggelig reaksjon tilbake, og folk virker interressert i hvorfor i all verden du som hvit har forvillet deg hit.
Vi reiste ganske tidlig denne morgenen videre vestover. Den første stor begivenheten som ventet oss denne dagen var en slette på ca 4 mil vest i ende som ikke har asfaltvei. Ikke vet jeg hva som er grunnen, men i hvert fall etter en bratt stigning på noen kilometer fra Ihosy kommer vi opp på et platå som kalles Horombe, og her var det plutselig slutt på asfalten. På denne tiden av året ( regn tiden ) kan det til tider være vanskelig å kjøre over sletta. Siden veien er laget av jord, og trafikken er ganske tung blir veien etter hvert oppsporet og fylt med vann. Dette førere til at man lager seg nye traseer ute på sletta, og etter noen slike forskjellige trasevalg kan man begynne å lure på om man virkelig er på rett vei, eller på en avstikker som ikke går dit vi vil at den skal gå. For en turist som meg er dette helt greit. Men jeg tenker på de som må komme seg over sletta daglig. Her har man altså 4 mil midt i en tungt trafikkert hovedvei som ikke er asfaltert. Man skal i hvert fall ha tålmodighet som lastebilsjåfør på Madagaskar…..
Etter Horombesletta som man godt kan bruke 1,5 til 2 timer over ( 4 mil ) går veien atter snorrett og med upåklagelig standard videre vestover. Vi har kommet inn i et slettelandskap og gresskledde savanner strekker seg så langt øyet kan se. Slettene er omkranset av noen rare fjell. Det kan se ut som det er brukt ostehøvelen på dem. De er helt paddeflate oppå. Det hadde ikke forundret meg om disse fjellene kunne vært brukt som landingsplass for fly, så flate er de. Dette landskapet holder seg helt til vi kommer inn mot de første byene.
Den første større byene vi møter er Ranohira. Dette er inngangen til Parc national de ’Isalo. Isalo nasjonal park er blant Madagaskars mest kjente, med et rikt dyre og plante liv. Man kan besøke parken ved å bestille guide i RAnohira. ( alle parker I Madagaskar krever guide) Deretter kan man gå i forskjellige ruter alt etter hvor lang tid man er villig e til å bruke. Desto lenger inn i nasjonal parken man kommer desto større er sannsynligheten for at man ser spennende ting.
Vi kjørte forbi Ranohira og videre ca 1 mil videre mot ilakaka til inngangen av nasjonalparken. Her midt inne i landet kor ingen kunne tru at nokon kunne bu har en driftige fransk ex militær, bygget opp et spise og overnattingssted som det absolutt går an å snakke pent om.
Man tar av fra Hovedveien og kjører på en humpete sandvei ca 1 km. Fra hovedveien kan man ikke se annet enn sand og fjell. Man kommer ned til noe som ser ut som en liten klynge med berg. Inne blant disse bergene har man funnet det beleilig å bygge en plass som for meg var litt av en opplevelse. Hotellet kalles La reine ( fransk = dronning ). Navnet stammer fra en fjellformasjon i nærheten som ligner på en person med krone på og navnet på hotellet gjør slett ingen skam på hotellet. Her finner man ”bungalower ” et hotellbygg med resepsjon og en restaurant, svømmebasseng, stall, med mer. Etter å ha kjørt i 4-5 timer delvis på jordvei og delvis på asfalt vei, eller etter å ha gått i nasjonal parken i noen dager eller timer må det å komme ned til la Reine fortone seg som å komme til …..
I nasjonal parken skulle vi neste dag. Turen gikk til et lite fossefall som danner et naturlig basseng en times spasertur innover i nasjonal parken. Det var en delig tur, og ekstra deilig å kunne strekke litt på beina etter mye bilkjøring. Etter turen bars det tilbake til hotellet for en treretters lunch med tilhørende drikke. Jo takk vi kan ikke annet enn å nyte livet det ligger så godt til rette for det her nede.
Etter lunchen hadde vi en av de lengste ettappene på hele turen. Vi skulle kjøre ned til Tulear og videre opp til Ifaty hvor vi skulle bo noen dager.
Kl 1900 kom vi frem til Tulear. Da var det enda to timer opp til Ifaty og i tillegg måtte vi skufte buss. For det er ikke mulig å kjøre en vanlig turist buss opp til Ifaty når regntiden nettopp er ferdig. Derfor lastet vi alt pikpakk inn i en buss som minner mer om en ombygd lastebil. Bilen av merke TATA var gode tretti år og robust som få. Vi startet å kjøre på noe som av og til minnet mer om krøttersti enn vei. Over sanddyner, og ned i gjørmehøl. Mine mer eller mindr pensjonerde gjester hold et imponerende humør i løpet av turen. Alle var vi slitne etter mye bilkjøring, men det såg ut til at denne siste delen bare var en ekstra bonus av opplevelser på turen. Så ca 30 min før vi var fremme fikk vi motor stopp !! Dermed var det frem med verktøy for å begynner å mekke bil midt i ingenmannsland i bekkmørknet. Det hele var over på 15 minutt og så kunne ferden gå videre. Vi kom frem til hotellet godt mørbanket og skrubbsulten hele gjengen. Vi avsluttet dagne med et felles pizza måltid, og så gikk alle og la seg. Denne natte tror jeg de fleste av oss sovnet ganske kjapt.
I artikkelpekeren oppe til høyre har jeg lagt inn en liten artikkel om ting som skjer på madagaskars politiske front. Det er professor Øyvind Dahl som har redigert spalten på bakgrunn av informasjoner fra madagassiske hovedstadsaviser og andre informasjoner.
Nå ser vi frem til 17 mai med is og brus
Ha det godt så lenge !!
Abonner på:
Innlegg (Atom)