14/5 2003

14/5 2003
De aller fleste hadde sovet godt i Fianar. Mens resten av gruppen reiste på ekskursjon satt jeg på hotellrommet og førte regnskap. Litt før 11 reiste vi i to biler vestover. VI skulle kjøre et lite stykke utenfor byen for å stoppe der for piknik. Det er jo greit det dersom begge bilene kjører samtidig , eller man vet sånn noenlunde hvor man skal stoppe. Så ikke i dette tilfelle….

Den ene bilen med mat skulle kjøre i forveien å forberede lunch, så skulle vi i den store bussen komme etter til dekket bord.
Den første bilen strøk av gårde, mens vi lunket etter på en annen vei, som senere skulle vise seg å være en snarvei. Straks vi hadde passert bygrensen forsvant alle dekning på mobiltelefon og dermed alle muligheter for å kommunisere med den andre bilen. Vel da var det vel bare å kjøre til vi fant den andre bilen da tenkte vi. Så sagt så gjort. Vi kjørte en halv time, vi( de gassiske sjåførene ) spurte folk langs veien, og fikk bekreftet at ”jo bilen var litt lenger fremme..”. Etter nesten 3 kvartet begynner folk å bli sultne og stemningen i bilen er noget mutt. Etter tredje forsøk stanser vi en bil som kommer bak oss. Han kunne fortelle at han for en halv time siden har kjørt forbi en parkert minibuss som stod å ventet med ferdig lunch buffet. For oss var det da bare å snu for å begynne å lete etter lunchen vår. Folk begynte å synge bordvers i bilen som et hint om at det nå begynner å bli tid for mat.
På vei tilbake møter vi den andre bilen. De har pakket ned lunchbuffeten og reist etter for å prøve å finne oss.

Etter ennå et kvarter var vi nå klare for å spise lunch langs veien, og sjelden har vel en loff med litt syltetøy og et glass juice smakt bedre….

Fianarantsoa er vindyrkingsområdet på Madagaskar. Her ligger vinmarkene tett opp i gjennom åssidene. Man kan se de forskjellige produsentene sine merker etter hvert som man kjører igjennom dal landskapet. Å si at vinene holder fransk kvalitet er nok å overdrive, men enkelte av vinene går fint an å drikke. De må drikkes innen rimelig kort tid etter at de er tappet på flaske så noen lagringsdyktige viner er det ikke snakk om. Det var sveitsere som i sin tid startet opp med vinproduksjon i distriktet, og det kan jo vi være glade for i ettertid.

Områdene sør for Fianar er åpnere enn lenger nord. Veien smyger seg behagelig inn i landskapet og som passasjer er det helt glimrende å skue ut over landskapet. Vi befinner oss på ca 1200 m.o.h. og på vei mot kysten kjører vi ned til forskjellige platåer. Ca en time sør for Fianar får man virkelig panorama utsikt over området man er på veg inn i. Langs åssidene ligger vin markene på rekke og rad. I blandet enkelte riskmarker innimellom. På utkikks punket hvor man ser mot vest kan man se flere kilometer utover et dalføre. Oppover mot oss kommer det minibusser som er så fullt lastet at det er et under at de i det hele tatt klarere å komme seg opp den smale vegen. Fra og med her er det slutt på svingete veier. Nå opplever vi å kjøre inn i et slette landskap med snorrette veier som ser ut til at det har blitt tegnet med linjal.

Vi kjører først inn i et landskap som kan minne litt om Jæren og Rogaland. Her er det kulturbeite i lange baner. Fordi at veien er så mye bedre kan vi holde et høyere tempo, og de eneste gangene vi må slake ned er i gjennom de obligatoriske politisperringene, og når vi skal over diverse broer. Som jeg har skrevet før er broene på Madagaskar et kapittel for seg. De aller fleste som vi har kjørt over er i det minste smalere enn hovedveien. Dersom man er heldig er det to kjørefelt, dersom man er uheldig er det ingen bro i det hele tatt, men en deviason (omkjøring) over elven et lite stykke lenger ned eller opp i forhold til der broen egentlig skulle være. I og med at det har vært politiske uroligheter på øya de siste årene har dette gått merkbart utover broene. De har blitt utsatt for sabotasje og mange av dem har ennå ikke blitt bygd opp til god standard. Er det ikke sabotasje så er det naturen, med regn og oversvømmelse som gjør sitt ytterste for å ødelegge de mange broene rundt om.

Etter ca en stund kommer vi inn i et nytt landskap som er preget av store fjellformasjoner. Her ligger Madagaskars nest høyeste fjell ( Pic Boby 2658 moh. ) som vi kan skimte i horisonten. Fjellene omkranser et enormt området som ligger rimelig flatt. Dette er bare en liten forsmak på det landskapet vi er på vei inn til. Litt lenger vest ligger Isalo fjellene. Dette er et område som er svært varmt og tørt og kan til en viss grad sammenlignes med Grand Canyon i USA.

Før vi kommer dit kjører vi inn i en ny region som er Bara stammens områdde. Bara stammen kan til en viss grad sammenlignes Masaien i Kenya/ Tanzania. Her er det kveg drift og et seminomade lignende bo mønster som preger flesteparten av innbyggerne. Like før en bro sånn i seks tien på kvelden møter vi en flokk på 600 sebu okser med gjetere. De er på vei nordover til det største oksemarkedet i landet. Det ligger i byen Ambalavao sørvest for Fianar. Det er et mektig skue å se så mye fine dyr gjetet av stolte gjetere som er høyreiste og muskuløse. De slår seg ned på en slette like ved. Setter seg på huk foran bålene med lambaen ( et stort tøystykke) godt intullet rundt hele kroppen. Her sitter de og utveksler dagens nyheter mens de venter på at risen skal koke og de kan få seg litt søvn etter en hard dags marsj. Noen av gjeterne har vært på tur i flere uker med flokken sin.

Den største byen i området heter Ihosy dette er hovedstanden for Barafolkene. Vi ankom Ihosy langt etter skjema denne dagen. Vi sov på en plass som heter Le Relais Bara. Etter en lang og slitsom biltur skulle det være deilig å legge seg i rene og pene rom nede på hotellet.

Vel standarden kan vel ikke akkurat sies å være topp på denne overnattingsplassen. De har en ny fløy som er helt grei, men der var det bare et fåtall av mine gjester som fikk plass. Resten ble plassert på rom som i norsk sammenheng ikke hadde passert vandrehjem standard engang. Her var det slitt og skittent. Toalettene var i ustand og alt var fuktig. Men som vi så tappert prøvde å si til våre gjester. Madagaskar er et u land og man kan ikke forvente vestlig standard overalt hvor man reiser. Sett i ettertid er det kanskje lurt å vise gjestene våre hvordan de aller fleste overnattingsplassene er. Og at vi vestlige turister bare får oppleve solsiden av øya på den korte visisitten vi var på.

Neste dag var vi på den Norske Misjonsstasjonen i byen. Her har NMS fått ansvaret for et integrert utviklingsprosjekt som er finansiert i gjennom Norad. Vi ble oppvartet med lunch og norsk kveldmat av misjonærene på stasjonen. Det hele var en stor suksess.

Da vi gikk i gjennom gaten i Ihosy på kvelden hvor musikken fra gamle radioer surrer, man lager mat som lukter deilig ute i veikanten og temperaturen ligger på behagelige 18- 22 fikk jeg assosiasjoner til New Orléans. Vi fikk ikke sett så fryktelig mye av byen, men det lille vi såg gjorde meg oppmerksom på at forskjellen mellom høyland og lavland er stor. Folk er her som ellers hyggelig og hilser på deg når de passerer. Dersom man prøver seg på litt gassisk får man en hyggelig reaksjon tilbake, og folk virker interressert i hvorfor i all verden du som hvit har forvillet deg hit.
Vi reiste ganske tidlig denne morgenen videre vestover. Den første stor begivenheten som ventet oss denne dagen var en slette på ca 4 mil vest i ende som ikke har asfaltvei. Ikke vet jeg hva som er grunnen, men i hvert fall etter en bratt stigning på noen kilometer fra Ihosy kommer vi opp på et platå som kalles Horombe, og her var det plutselig slutt på asfalten. På denne tiden av året ( regn tiden ) kan det til tider være vanskelig å kjøre over sletta. Siden veien er laget av jord, og trafikken er ganske tung blir veien etter hvert oppsporet og fylt med vann. Dette førere til at man lager seg nye traseer ute på sletta, og etter noen slike forskjellige trasevalg kan man begynne å lure på om man virkelig er på rett vei, eller på en avstikker som ikke går dit vi vil at den skal gå. For en turist som meg er dette helt greit. Men jeg tenker på de som må komme seg over sletta daglig. Her har man altså 4 mil midt i en tungt trafikkert hovedvei som ikke er asfaltert. Man skal i hvert fall ha tålmodighet som lastebilsjåfør på Madagaskar…..

Etter Horombesletta som man godt kan bruke 1,5 til 2 timer over ( 4 mil ) går veien atter snorrett og med upåklagelig standard videre vestover. Vi har kommet inn i et slettelandskap og gresskledde savanner strekker seg så langt øyet kan se. Slettene er omkranset av noen rare fjell. Det kan se ut som det er brukt ostehøvelen på dem. De er helt paddeflate oppå. Det hadde ikke forundret meg om disse fjellene kunne vært brukt som landingsplass for fly, så flate er de. Dette landskapet holder seg helt til vi kommer inn mot de første byene.
Den første større byene vi møter er Ranohira. Dette er inngangen til Parc national de ’Isalo. Isalo nasjonal park er blant Madagaskars mest kjente, med et rikt dyre og plante liv. Man kan besøke parken ved å bestille guide i RAnohira. ( alle parker I Madagaskar krever guide) Deretter kan man gå i forskjellige ruter alt etter hvor lang tid man er villig e til å bruke. Desto lenger inn i nasjonal parken man kommer desto større er sannsynligheten for at man ser spennende ting.

Vi kjørte forbi Ranohira og videre ca 1 mil videre mot ilakaka til inngangen av nasjonalparken. Her midt inne i landet kor ingen kunne tru at nokon kunne bu har en driftige fransk ex militær, bygget opp et spise og overnattingssted som det absolutt går an å snakke pent om.

Man tar av fra Hovedveien og kjører på en humpete sandvei ca 1 km. Fra hovedveien kan man ikke se annet enn sand og fjell. Man kommer ned til noe som ser ut som en liten klynge med berg. Inne blant disse bergene har man funnet det beleilig å bygge en plass som for meg var litt av en opplevelse. Hotellet kalles La reine ( fransk = dronning ). Navnet stammer fra en fjellformasjon i nærheten som ligner på en person med krone på og navnet på hotellet gjør slett ingen skam på hotellet. Her finner man ”bungalower ” et hotellbygg med resepsjon og en restaurant, svømmebasseng, stall, med mer. Etter å ha kjørt i 4-5 timer delvis på jordvei og delvis på asfalt vei, eller etter å ha gått i nasjonal parken i noen dager eller timer må det å komme ned til la Reine fortone seg som å komme til …..

I nasjonal parken skulle vi neste dag. Turen gikk til et lite fossefall som danner et naturlig basseng en times spasertur innover i nasjonal parken. Det var en delig tur, og ekstra deilig å kunne strekke litt på beina etter mye bilkjøring. Etter turen bars det tilbake til hotellet for en treretters lunch med tilhørende drikke. Jo takk vi kan ikke annet enn å nyte livet det ligger så godt til rette for det her nede.

Etter lunchen hadde vi en av de lengste ettappene på hele turen. Vi skulle kjøre ned til Tulear og videre opp til Ifaty hvor vi skulle bo noen dager.
Kl 1900 kom vi frem til Tulear. Da var det enda to timer opp til Ifaty og i tillegg måtte vi skufte buss. For det er ikke mulig å kjøre en vanlig turist buss opp til Ifaty når regntiden nettopp er ferdig. Derfor lastet vi alt pikpakk inn i en buss som minner mer om en ombygd lastebil. Bilen av merke TATA var gode tretti år og robust som få. Vi startet å kjøre på noe som av og til minnet mer om krøttersti enn vei. Over sanddyner, og ned i gjørmehøl. Mine mer eller mindr pensjonerde gjester hold et imponerende humør i løpet av turen. Alle var vi slitne etter mye bilkjøring, men det såg ut til at denne siste delen bare var en ekstra bonus av opplevelser på turen. Så ca 30 min før vi var fremme fikk vi motor stopp !! Dermed var det frem med verktøy for å begynner å mekke bil midt i ingenmannsland i bekkmørknet. Det hele var over på 15 minutt og så kunne ferden gå videre. Vi kom frem til hotellet godt mørbanket og skrubbsulten hele gjengen. Vi avsluttet dagne med et felles pizza måltid, og så gikk alle og la seg. Denne natte tror jeg de fleste av oss sovnet ganske kjapt.

I artikkelpekeren oppe til høyre har jeg lagt inn en liten artikkel om ting som skjer på madagaskars politiske front. Det er professor Øyvind Dahl som har redigert spalten på bakgrunn av informasjoner fra madagassiske hovedstadsaviser og andre informasjoner.

Nå ser vi frem til 17 mai med is og brus
Ha det godt så lenge !!