09 september 2003

Sykkel Tur
Hei denne gangen blir det litt info om en sykkeltur som ble arrangert for litt over en ½ måned siden. Reiseleder for turen var Tore Nærland. Dersom noen synes at dette navnet er kjent stemmer nok det. Tore nærland har skrevet flere bøker om forskjellige turer han har vært på i forbindelse med et prosjektet som han kaller ”Bike for Peace”. Kort fortalt går opplegget ut på sykle verden rundt for å formidle fredsbudskap. På sine turer er det fokus på Handikap saken, fordi Tore selv er svaksynt og som regel har han følge av folk som er handikapede. På denne første bike for peace turen på Madagaskar var det totalt 9 stykker. 2 tandem sykler og tre andre. To av deltakerne Harald vik , og Einar Storvik er to super sporty karer som blant annet har syklet i et uttall land, Kina, Vietnam, Australia, Russland, deltatt i New York maraton, og gått birkebeineren. Det å være med denne gjengen på tur nedover til Tulear var en stor opplevelse.

På programmet stod både konserter, møter med politikere, idrettsarrangement og turer.
Vi startet opplegget i Tana hvor det var innkalt til pressekonferanse for å fortelle litt om opplegget. Et fulltallig pressekorps hadde møtt frem, og fikk servert turprogrammet og smakebiter fra Thomas Stanghelles eminente sang. Han var forøvrig med på turen som artist frem til Fianarantsoa. Da måtte han avbryte for å reise til kina hvor han skulle promotere sin nyeste singel. Vel etter pressekonferanse syklet vi i (?) ( Mona syklet også, mens jeg hadde en heller avslappet positur i følgebilen !!) kortesje ut av byen. Til sammen ti hvite syklister hvorav fire på tandem gjorde et stort inntrykk på de som stod lang veien. Folk hoiet og vinket oss god tur og alle var vi enige om at det var en flott kortesje. Vi syklet et stykke videre for så å sette oss i følgebilen. Noen av problemet med sykling på Madagaskar er at trafikkbildet kan være ganske broket og derfor kan det på enkelte strekninger være rene hasard å dra ut på sykkel tur. Vi kjørte de verste strekkene i bil og når forholdene tillot det satte vi (dem/oss ) på syklene igjen.
Vi hadde deilig piknik langs veien til Antsirabe, og rett før byen tok vi oss tid til et lite besøk på jordbruksskolen Tombotsoa.

I Antsirabe by var det en del institusjoner som skulle besøkes. Særlig hyggelig var det å besøke de to blindeskolene ( en for voksne og en for barn ) i Antsirabe. I tillegg var vi på en døveskole. Alle institusjonene som vi besøkte ble i sin tid etablert av norske og hadde norske administratorer. Spesielt inntrykk på meg gjorde Harald vik som er døvblind. Han kunne uten problem kommunisere med de som gikk på døveskolen og for oss som var med var det en utrolig opplevelse å se hvor universelt tegnspråk kan være.

På den første blindeskolen som ble etabler på Madagaskar (Loharano ) ble det gitt vekk en tandemsykkel av Arne Sollid. Det var jubel og begeistring da vi tok med en av lærerne på sykkeltur rundt tunet. Det at et slikt tilbud kommer skolen til gode er et kjempeløft for de som går på skolen, og en av lærerne fikk straks i oppgave fra rektoren i å begynne å undervising i sykling av elever etter endt skole dag. Vi skal tilbake til skolen når det nærmeres seg Oktober for å se hvordan sykkel treningen går !.


Etter institusjons besøk var det klart for konsert i Antsirabe kirke. I forbindelse med en stor konferanse i byen stod Thomas samt noen kor fra Madagaskar for underholdningen før kveldsgudstjenesten. I tillegg fikk forsamlingen ( ca 2500 mennesker ) høre litt om hva Harald vik hadde gjort. Det gikk et sus gjennom forsamling når det ble fortalt at Harald til sammen har tilbakelagt en strekning på sykkel som tilsvarer jorden rundt, godt over 30 ganger.

Dagen etter var det ut på tur igjen. Vi reiste ut av Antsirabe ned til Manadona dalen hvor jeg før har skrevet om Madagaskars riskammer. Nedover denne dalen er veien fine og oversiktlige. Deltakerne fikk kjørt seg på deilige veier, på slake nedover bakker og gjennom små søvnige landsbyer som våkner til liv når en liten sykkel flokk + to følgebiler passerer.
Turen skulle gå helt Fianar denne dagen, og før vi passerte Fianar bygrense ble vi møtt av representanter fra handikapforeningen i byen. Sammen med lokale syklister, og bilister ble det et flott inntog til byen.


Under oppholdet i Fianar var vi blant innom Guvernøren i Fianarantsoa. Her ble hadnikap saken drøftet og diskutert sammen med flere høytåstående representanter fra Kommunen.
Deretter var det duket for rollespill inne på vertshuset til Hasina. Her serverte vi selvlaget lunch og etterpå reiste vi ned til håndballbanen hvor det var oppvisnings kamp i rullestol basket. Her var det fulle tribuner og stor jubel særlig i pausen når det ble demonstrert sykling på tandem sykler.


Deretter gikk turen videre vestover ned til Ihosy hvor vi stoppet for å se på den gamle misjonsstasjonen. Før vi kom så langt var vi inne i en by som heter Ambalavao. Her har man tatt vare på den gamle kunsten å lage papir av barken på et tre som vokser i området. Denne kunsten var opprinnelig etablert i et område som heter Antaimoro. Derfor har papiret fått navnet Antaimoro papir. Det er helt utrolig å se hvor dyktige de er, og hvor mye arbeid som legges ned i dekorasjon av papir. Det hele er en veldig omstendelig prosess.


Så var vi en tur innom Misjons stasjonen i Ihosy før vi tok turen over horombesletta og endte i Isalo Nasjonal park. De som trodde at gruppen var kommet til Madagaskar for å slappe av og ligge å sole seg må tro om igjen. Her var det ikke et minutts pause mellom innslagene. I Isalo ble det arrangert to turer. Den ene gikk inn til en av de mange kløftene som kalles canyon på godt norsk. Opp hit var det ganske ulend terreng men vi lot oss ikke stoppe av den grunn. Etter et stykke fikk vi besøk av en flokk lemurer som skulle ha litt oppemorsomhet. Det var stor stemning i gruppen også når vi fikk se og føle på forskjellige kameleoner.

Dette var på formiddagen, og etter lunch( som var forberedt på forhånd av Hasina) var det igjen duket for tur. Denne ganger opp til piscine naturell eller det naturlig bassenget som det betyr direkte oversatt. Turen opp tar ca 45 minutter med rask gange. Her går man i et deilig landskap, med forskjellig fjellformasjoner i sandstein på hver side av gangstiene. Er man heldig får man se litt av den arts mangfoldet som vi fikk se, balndt annet vandrende pinner, fargerike gresshopper, og silke orm. Tilsutt belønnes turen med et deilig og forfriskende bad i et fossefall. Dersom man står rett under fossen kan vannet brukes til behagelig massasje. Dersom man som oss i tillegg har vært så fremsynt å ta med ferske ananas var det slett ikke så vært å være med på tur denne dagen heller.


Men vi måtte videre. Allerede neste dag var de fleste på syklene igjen og denne dagen gikk turen ned til Tulear. De fleste syklet 6-8 mil denne dagen før de satte seg i bilen og slappet av
Turen ned til Tulear er en flott tur hvor vi beveger oss fra et frodig jordbruksområde og nedover mot vest, hvor det er tørt og karrig. Arkitekturen forandrer seg fra jordhus til stråhytter og temperaturen stiger fra rund 20 ++ til godt over 30 mange plasser. Folkene blir mer negroide i trekkene etter hvert som man beveger seg mot kysten, og kostholdet forandrer seg også. Her nede ved vest kysten er det fiske som bidrar til det meste av mat auken. Vi var på en restaurant i Tulear og fråtset i deilige retter både fra hav og land.

I Tulear var vi på sightseeing i byen, hvor det har vært flere norske opp i gjennom tidene. Arne Valen ( far til komponist Fartenin valen) har fått sin egen gate oppkalt etter seg, og ellers er Tulear en travel kyst by med handel og vandel som seg hør og bør i en av landets største byer.
Vi fikk besøk av representanter fra kirken som fikk overrakt briller og spaserstokker for blinde som helt sikkert kom godt til nytte. Behovet er stort i enkelte strøk av Madagaskar.


På slutten av denne turen var det satt av tid til sol og bading ved sjøen. Turen gikk ned til en halvøy som kalles Anakao. Hele kysten fra Tulear og opp til Mahajunga er spekket med plasser som har kritthvite strender og kokos palmer så lagt øyet kan se. Problemet er ofte at man ikke kommer seg dit fordi veiene er ufremkommelige. Anakao er en halvøy ca 6 mil sør for Tulear. Det er opprinnelig en fisker landsby som i løpet av de siste 6-8 årene har fått besøk av stadig flere turister. Mye på grunn av de fantastiske korallrevene som finnes i området. Det har i løpet av denne tiden også vært en del byggeaktivitet i området. For eksempel har veiene et stykke blitt forbedret slik at man kan kjøre et stykke frem til overnattingsplassene. Det siste stykket går med båt og vi skulle overnatte to netter på en plass som heter Le Prince. Jeg hadde vært på ekskursjon til Anakao noen måneder tidligere for å se gjennom de alternativene som fantes . Og la det være sagt med en gang. Plassen er helt fantastisk med deilig vann og et av de beste dykkerplassene langs hele afrikakysten. Vi var litt uheldige med maten på plassen vi bodde, men utover det var det deilig å slappe av etter noen lange og harde dager på sykkel.

oppe i artikkel pekeren ligger en pressemelding som er forfattet av Tore og co
Det var det for denne gangen. Det kommer mange turister hit de nærmeste ukene så det spørs om det ikke blir en liten stund til neste rapport