25 november 2003

Te og vIn
Fianarantsoa provins

Som noen av dere kanskje har fått med dere har vi nå kommet ned til Fianarantsoa igjen. Denne byen som sies å være den nest største på Madagaskar. Det er Katolikkenes hovedsetet og også en svært viktig provinshovedstad for tre store nasjonal parker.

Byen ligger i et knutepunkt 25 mil sør for Antsirabe hvor veiene fra østkysten og vest kysten møtes og fortsetter nordover til Antsirabe og opp til hovedstaden.

Foruten å være hovedsete for Katolikkene er byen også hovedstad for Betsileostammen som bor i området. Betsileostammen er kjent for å være gode og flittige bønner men kanskje ikke av den glupeste sorten ( litt lik jærbuen i Norge ? :)

Fianar er endestasjon/ start punkt for en av to jernbaner som fortsatt går i Madagaskar. Jeg kommer til å skrive litt mer om denne neste uke for da skal vi ta den gamle banen gjennom regnskogen og ned til kysten for å sjekke om den kan brukes i et turist øyemed. I tillegg skal vi få en oversikt over byen Manakara for å sjekke hvilke fasiliteter den har. Langs jernbanen er det stor produksjon av mye frukt og grønnsaker som sendes med jernbanen opp til Fianar og videre nordover. Men mer om dette neste gang.

For en drøy uke siden var Mona og meg litt rundt om i området for å se hva byen og det omliggende områdene hadde å by på av interessante ting. Før vi reiste gikk vi ned til turist kontoret i byen for å sjekk ut om det fantes noen gode brosjyrer der nede.

Der nede traff vi Monsieur Stella som jobber på kontoret, og som også er med som guide dersom dette trengs. Han sa seg mer en villig til å svar på alle våre spørsmål, og også bli med som vår private guide dersom vi skulle ut på tur de nærmeste dagene. Det var spesielt to plasser han kunne tenke seg å ta oss med, nemmelig til den lokale treplantasjen ca 14 kilometer nord øst for byen og så var det et katolsk kloster bare 4 kilometer fra byen som hadde vinproduksjon og en nybygget kirke som han mente var verdt et besøk.


Etter omvisning på selve plantasjen ble vi invitert ned til produksjonslokalene. Før vi kom ned dit må jeg vel innrømme en viss skuffelse over at det ikke var mer eksotisk en dette. Her stod det altså busker så langt øyet kunne se, men verken luktet de spesielt godt/mye og ikke var det særlig dekorative heller. Så vidt jeg har skjønt er jo te en plante som selveste Buddha hadde noe greier med, men jeg ble ikke

laget av eukalyptus trær. 5 kg blader gir ca 1 kilo ferdig te pulver. Etter denne prosessen blir teen lagt på lager, og vi var klar for en liten innføring i de forskjellige kvalitetene som finnes. Teen sorteres i ti forskjellige kvaliteter. Sterk lukt/aroma er bra, I tillegg til aroma deles teen inn etter fuktighet etter tørking. Inne til testingen denne dagen hadde de 6 ulike kvaliteter, mindre fuktig enn 2% er dårlig det betyr at teen kan være brent. Dersom teen har mer enn 2% må den tørkes en gang til. De forskjellige kvalitetene ble så pakket i respektive pakker og sendt til utskipning. Teen ble lagt i Aluminiumsforede sekker. De ble pakket i sekker på ca 60 kilo, og forsvarlig forseglet. Så blir de sendt til kysten for eksport. Hver uke går det nesten 20 tonn te ut av fabrikken.

Vi fikk smake på nytraktet te i en liten paviljong ute i hagen og ble behørig traktert av plantasjens kvinnelige overordnede, ingenting er som en kopp nytraktet te etter å ha hvert og sett hvordan den ble tillaget. Vi kjøpt med oss et par poser hjem for å kunne nyte denne en rolig kveld, Og med dette var første runde av vår opdagelsesdag ferdig. Vi reiste hjem til middag og herr Stella reiste hjem til seg. Vi ble enige om å møtes igjen etter middag for del to av vår ekskursjon.

Neste del gikk da som sagt til et kloster. Man kan vel si at denne siste delen av ekskursjonen vår innhold både åndelig og materiell føde. Vi reiste ut til Maoromby ( mange okser ) kloster for å se oss litt rundt. Først fikk vi omvisning på området hvor de første franske munkene hadde slått seg ned for over 40 år siden. Her er det bygget et kloster på tomten som før inneholdt en gammel militærkaserne. De første munkene som kom hit var vegetarianere og det spiste verken kjøtt, fisk eller egg. I tillegg hadde de pålagt seg selv å ikke snakke med hverandre kun hvisking var tillat. I den senere tid har man visst fått lov til å spise kjøtt på forskjellige fest dager.

Vi gikk deretter ned til vinrankene og såg ut over området som er kjent som en av de beste vinmarkene i området. Munkene har vært flittige helt side de kom til Fianar, og produserer i dag både ost, vin, smør, yoghurt og honning. Noe er til eget forbruk, men det aller meste selges i de lokale butikkene i byen. Under krisen i slutten av 80 tallet var denne produksjonen en av de få stedene man kunne få godsaker som hjemmelaget ost og smør. Da tok de inn arbeidere fra byen som var med og hjalp til i produksjonen. I dag er det fortsatt utenforstående som er med å hjelper til med forskjellig inne på klosterområdet. Det er også et gjestehus inne på området som forbipasserende kan innlosjeres på.


Etter å skuet ut over vinrankene som etter mitt skjønn såg meget veldresserte ut. Gikk vi inn i den nybygde kirken. Kirken som stod ferdig i 2001 er et praktfullt bygg, med byggemateriale og inventar kun fra Madagaskar. Og når man står inne i en så storslått guds hus ser man hva man virkelig kan få til på Madagaskar, med de ressursene som er tilgjengelig. Marmor til altertavle og annen dekorasjon er hentet fra en plass nord for Fianarantsoa, alle treutskjæringer gjort av en håndverker som bor i byen Ambositra og som er viden kjent for sitt artisteri når det gjelder treskrud. Gulvet er laget av edeltre som er innfelt i forskjellige mønster og det hele var altså slik en fryd for øyet at jeg tror knapt det finnes makan til kirke i hele Madagaskar. Elegant og stilfullt var det i hvert fall. Nå gjorde det vel ikke inntrykket noe ringere av at vi kom akkurat når munkene samlet seg til sang og bønn i ført munkekutter og tykke lærbelter. Det hele var en flott opplevelse selv om jeg må si at jeg har hørt bedre sangere en de munkene som var der denne dagen. I dag er det kun en belgisk munk igjen av de første munkene som bosatte seg i klosteret. Men det har kommet en del gassiske munker i stedet, og skal jeg tippe ville jeg si at det var ca 30 stykker samlet til sang og bønn når vi var tilstede. Etter den åndelig føden måte vi får litt mer materielle ting å forholde oss til, så vi gikk inn til pater Guilliam og kjøpte og smakte på deilig vin.

Aperitiffen var slettes ikke verst, så gjenstår det å se hvordan den røde og hvite vinen er. De kostet den nette sum av 6000 Mgf( ca 8 kroner stykke) så vi får håpe de er verdt prisen.

Etter vinsmaking gikk turen hjemover igjen, og dermed var denne dagen gått. Som konklusjon kan vi vel si at av det lille vi har sett av Fianarantsoa var det mye morsomt og spennende, og kanskje litt utypisk gassisk i forhold til det andre vi har sett. Som regel blir Fianar nedprioritert til fordel for andre og mer kjente turist destinasjoner, men det spørs om vi må ta en revurdering av plassen når vi nå skal begynne å lage turer til neste år.
Vel dette var det for denne gangeren, neste gang blir det og tur fortelling da vi nettopp er ferdige med en fantastisk togtur ned til kysten, så den som er interessert må bare henge med så blir det nok flere reisebrev
Snakkes!