17/ 12 – 02
det har vært stille på hjemmesiden en stund nå, vi nærmer oss jul og ting skjer i rundt oss på tunet. Det viskes om julefesten på den norske skolen, med underholdning fra både store og små. Fra de som kommer fra Norge på besøk blir det overrakt pakker av ymse slag til noen som ikke har fått tak i ting her på Madagaskar. Vennetjenestene er mange og alt blir gjort for at julestemningen skal komme til NMS tunet. Hver dag Presis kl 1800 ringes det i skoleklokken for da er det julekalender på video. I år vises Amalies jul for dem som vil ha med seg det.
Forrige uke var det nissefest på golfklubben i Antsirabe. Anledningen var nissens gjennomreise fra sørpolen og opp til Europa. Selvfølgelig måtte en slik anledning markeres. Derfor ble det innkalt til festlig lag med gløgg, og jule kaker oppe i klubbhuset til den lokale golf klubben. Her ble det lest opp en fantastisk historie om hvordan akkurat denne hendelsen ble fortutsett for over hundre år siden. Kvelden ble avsluttet med at nissen åpenbarte seg i et lite sekund , før alle ungene raste av gårde med lommelykter for å fange ham. Siden golfbanen er ganske stor, og nissen er vant til god trim var det dessverre ingen som fikk fatt på han, men heldig vis så etterlot han seg en pakke til forsamlingen.
På torsdag var det stor julefest på det gamle internatet. PÅ formiddagen var folkene på tunet i full sving med å lage det koselige på skolen og på det gamle internatet. Siden de aller fleste har med seg juleminner hjemme i Norge blir det jobbet ekstra hardt for å prøve å skape noe lignende her på Madagaskar.
Jeg, Helene og Mona ble forespurt om vi kunne lage litt mat til de ca 90 (!!!!) med stort og smått som kom både fra Norge og andre plasser på madagaskar. Det ble bare noe enkelt som folk skulle ha og kose seg med mellom underholdnings innslagene, men jeg tror folk likte det de fikk .
Kvelden startet stort med syngespill om fortellingen fra Nasaret om Jesusbarnet og den fryktelige kong Herodes. Statister og skuespillerer var skoleelever og barnehageelever ved den norske skolen på Antsirabe. Syngespillet var godt akkompagnert av piano, tverrfløyte, trommer og kor man hadde til og med fått med en egen suffløse som sørget for at alt gikk knirkefritt.
For en som kommer utenfra var det riktig imponerende å se hvor mye flid og arbeid både elver og lærere hadde lagt ned for at det skulle fremstå bedt mulig. Nede i salen satt foreldre og slektninger og klappet for sine håpefulle, og alle var de enige om at det hadde vært en flott forestilling.
Etter maten var det gang rundt juletreet, og deretter var det selv som fremførte underholdning som de elevene selv i samarbeid diverse statister hadde øvd på. Vi fikk bland mange høydepunkt høre gnistrende fiolinspill, danse opptredener og diverse sketsjer som vakte stor munterhet i forsamlingen.
Den største spenningen om dagen er selvfølgelig knyttet til pakkene. Mona har vært litt for klar til dem hjemme om at det ikke er trygt å sende noe i posten. Jeg har mottatt hele to pakker fra familie, og to postkort fra samme kanten. Det er skikkelig koselig å få post, og dersom man får det i utlandet merkes det ekstra godt. Så nå gjenstår det å se om det kommer flere overraskelser i posten. Ellers så har vi fått hyggelige julehilsenr på e-post og dette er selvfølgelig like kjærkomment.
Ellers så har vi vært en tur oppe på prosjektet vårt. For tiden er det ikke så mye så skjer der oppe, men vi ( Mona, Liv og jeg har begynt så smått med litt planlegging for tursiter som kommer ned neste år. ) Det er greit å ha noe fornuftig å ta seg til ved siden av språkstudiene. Liv er sjefen vår for prosjektet på Antsirabe. Hun er fra Madagaskar, men har gått skole i Norge. For oss blir hun en veldig viktig person å ha med ettersom vi etter hvert skal begynne jobbe med Madagassere. Det er bestandig greit å ha noen med seg som vet hvordan ting fungerer i praksis. Vi lærer mye av henne, så får vi håpe at hun kan lære litt av oss også.
Ha en fin uke
Hallvor
Venner
Lekebil og en venn
tirsdag, desember 17, 2002
tirsdag, desember 10, 2002
10/12
På tur ned til ranomanfana forandret landskapet seg fullstendig fra et åpent oppdyrket landskap til regnskog, fossefall og områder som ikke var oppdyrket. Vi tok en vei inn i parken som vi ikke viste var åpen for trafikk.
Etter et stykke inne på veien traff vi møtende trafikk. Vi spurte dem om veien var kjørbar, og sjåføren sa at det var bare så vidt.
Veien kan best beskrives som en gammel traktorsti. Veien var ikke asfaltert, og etter at regntiden satte inn har veien i enkelte parti rast ut. Jordmonnet er oppdelt i flere lag, og under den hardpakkede leiren kan det finnes lag med jord som er porøs og som fungerer som klinkekuler….., dersom dette begynner å bevege på seg vil alt som ligger oppå også følge med. Dermed skjer det samme som skjer når det går snøras i Norge. Ting begynner å bevege på seg og raser ut. Jorden på Madagaskar har også andre fellestrekk med vår hjemlige vinter. Når det begynner å regne blir den røde jorden/ leiren såpeglatt, og nesten umulig å kjøre i. Det blir etter hvert slappsete gjørme, og for meg er det uforståelig hvordan bilen vi kjørte klarte å ta seg frem på enkelte av de strekningene som vi kjørte på. Men bilen ålte seg frem gjennom de mest ufremkommelige strekningene og til ranomafana kom vi altså rundt 14:00
Før vi reiste ned til de varme kildene for å ta et varmt bad, avtalte vi en guidet tur i nasjonalparken neste dag. Deretter reiste vi ned til et området som låg nederst i ”dumpa” etter at vi kom inn i natur reservatet. Her bestemte vi oss for å ta inn på en plass hvor de hadde bygget bungalower for overnatting.
Etter at vi hadde sjekket inn reiste vi ned til de varme kildene. Dersom jeg skulle tippe vil jeg si at vannet var rundt 30 grader. Etter den lange ( og humpete ) kjøreturen vi hadde bak oss og med de spartanske dusj/ bade mulighetene vi hadde i ambatto var det ren nytelse å legge seg i et basseng fylt med legende varmt kildevann. Etter å ligget der i en ½ time lot Mona seg overtale til litt massasje. 25 000( ca 30 nkr) for 20 minutter med deilig massasje var vist ikke så aller verst. Deretter gikk turen bort til et gammelt nedlagt hotell som låg like ved bassenget. I sin tid hadde dette vært et staselig anlegg med vannfontener, hage og flotte gamle trebygninger. Men som mye annet på Madagaskar stod også dette for forfall. Det finnes ikke kapital i landet til å holde slike ting ved like o dermed forfaller det på rot. Det vil være billigere å rive hele hotellet og bygge et nytt et i stedet for å restaurerer dette. Beliggenheten har det i hvert fall, og dersom landet kommer seg på fore igjen kan det være inntresant å se hva eierne av hotellet har tenkt å gjøre med det.
Noe helt annet var det oppe på senteret hvor vi hadde tatt inn for natten. Her hadde man fått inn utenlandsk kapital som ble brukt til å bygge et moderne senter i ”afrikansk” stil med stråtak og trevirke. Senteret låg ikke så langt fra hovedveien, det var 9 bungalower i en skråning, I tillegg var det en restaurant og et overnattingsalternativ for de med behov for litt mer komfort. Bungalowene var svært spartansk innredet, med en dobbel seng med myggnetting midt i rommet, et lite bord og et lite vindu det var alt som var. Felles do og vaske plass som på en norsk campingplass var det laget til litt lengre borte. Hele senteret var bygget i fjor. Det var rent og velstelt med hage anlegg , karpedam, og ananas palmer plantet rundt om på tunet. I restauranten spiste vi og drakk godt før vi avsluttet kvelden med et parti domino. Det å gå legge seg i en bungalow midt inne i et regnskogområdet, med det dyrelivet det innebærer var en spesiell opplevelse. Jeg låg en god stund å hørte på forsjellige dyre og insekt lyder, før jeg sovnet.
Neste morgen spiste vi en typisk gassisk frokost. Den består av ris……..og risvann…..
Det hele fortoner seg noe søkt for en nordbu som er vant til grov skive med diverse pålegg. Gasserne spiser varm ris med ris vann som en suppe/ graut. Vi europeere måtte spice den opp med litt søt hermetisert melk, sukker, syltetøy og banan. Og selv om jeg ikke med hånden på hjerte kan si at det er den beste frokosten jeg har spist, gikk det ned med litt jobbing.…
Fordelen med slik frokost er at man kan gå en lang dag uten å bli nevneverdig sulten. Risen er ganske drøy og helt sikkert det billigste alternativet på Madagaskar.
Etter tur i parken var vi igjenn på tur i bil. Dennegangen på veg mot Fianarantsoa som er den nest største byen på Madagaskar. Rundt 200 000 bor det i byen og det er her jeg og Mona skal begynne å jobbe etter at vi er ferdig med språkundervisningen i Antsirabe. Her ble vi oppvartet av Hasina som er vår sjef. Hun hadde laget en treretters lunch for oss på herberget hennes. Maten smakte fortreffelig, og det var spennende å se litt av byen som vi skal være i en god stund etter hvert. Byen er et knutepunkt mellom kyst og innland, og det går tog fra kysten og opp til byen. Her inspiserte vi en underlig farkost som vi kan tenke oss å bruke i turist sammenheng. På jernbanestasjonen har de et av to gjennværende exemplar av en michelin buss. Dette er en buss ( ligner på en amerikansk skole buss) som er konstruert for å kjøre på skinner !!!!. Denne kan leies for en dag eller flere og så kan man reise ut på piknik på jernbane nettet og stoppe der man finner det passende. Bussen er utstyrt med bar og nedsveivbare vinduer så dersom man har lyst å ta en enkel GT eller noen annet godt… er det bare å sveive ned å nyte utsikten. Dersom man har kommet til veis ende kan man kjøre av skinnene og snu bussen på separate gummijul. Deretter kjører man på skinnegangen igjen for å reise hjem igjen. Ganske snedig hæ ?. navnet har bussen fått fra sin oppfinner som var ingen ringere an Michelin ( dekkene og guiden ) så her er det nok av historie å ta av for å lage en minnerik tur for nysgjerrige turister.
I Fianarantsoa ligger også Hermitage som er vårt bosted i byen. Dette er et hus som eies av NMS og som ble brukt som rekreasjon/ overnattingssted for nms sine ansatte når de var i byen. Fra og med slutten av Januar flytter Mona og jeg inn og det ser ut til at vi skal få det svært så greit. Huset er stort, med gjesteværelse, bra kjøkken og en fin liten hage. For oss var det greit å se hvordan vi kommer til å få det når vi er i byen.
Fianar var den siste destinasjonen for vår tur denne gangen og etter denne byen var det bare hjemreisen som stod i gjenn. Den er det ikke så mye å skrive hjem om så med dette avsluttes kapittelet om den første turen vi hadde på madagskar. Neste gang kommer det et lite referat fra sosieteten her i Antsirabe.
Så følg med neste søndag for nye oppdateringer.
I dag skrev jeg mitt første julekort. Klokken var 6 om morgene og ute var det 20 grader, sol og fullt av liv. Det innbyr ikke akkurat til inspirsjon for julekort skrivning
På tur ned til ranomanfana forandret landskapet seg fullstendig fra et åpent oppdyrket landskap til regnskog, fossefall og områder som ikke var oppdyrket. Vi tok en vei inn i parken som vi ikke viste var åpen for trafikk.
Etter et stykke inne på veien traff vi møtende trafikk. Vi spurte dem om veien var kjørbar, og sjåføren sa at det var bare så vidt.
Veien kan best beskrives som en gammel traktorsti. Veien var ikke asfaltert, og etter at regntiden satte inn har veien i enkelte parti rast ut. Jordmonnet er oppdelt i flere lag, og under den hardpakkede leiren kan det finnes lag med jord som er porøs og som fungerer som klinkekuler….., dersom dette begynner å bevege på seg vil alt som ligger oppå også følge med. Dermed skjer det samme som skjer når det går snøras i Norge. Ting begynner å bevege på seg og raser ut. Jorden på Madagaskar har også andre fellestrekk med vår hjemlige vinter. Når det begynner å regne blir den røde jorden/ leiren såpeglatt, og nesten umulig å kjøre i. Det blir etter hvert slappsete gjørme, og for meg er det uforståelig hvordan bilen vi kjørte klarte å ta seg frem på enkelte av de strekningene som vi kjørte på. Men bilen ålte seg frem gjennom de mest ufremkommelige strekningene og til ranomafana kom vi altså rundt 14:00
Før vi reiste ned til de varme kildene for å ta et varmt bad, avtalte vi en guidet tur i nasjonalparken neste dag. Deretter reiste vi ned til et området som låg nederst i ”dumpa” etter at vi kom inn i natur reservatet. Her bestemte vi oss for å ta inn på en plass hvor de hadde bygget bungalower for overnatting.
Etter at vi hadde sjekket inn reiste vi ned til de varme kildene. Dersom jeg skulle tippe vil jeg si at vannet var rundt 30 grader. Etter den lange ( og humpete ) kjøreturen vi hadde bak oss og med de spartanske dusj/ bade mulighetene vi hadde i ambatto var det ren nytelse å legge seg i et basseng fylt med legende varmt kildevann. Etter å ligget der i en ½ time lot Mona seg overtale til litt massasje. 25 000( ca 30 nkr) for 20 minutter med deilig massasje var vist ikke så aller verst. Deretter gikk turen bort til et gammelt nedlagt hotell som låg like ved bassenget. I sin tid hadde dette vært et staselig anlegg med vannfontener, hage og flotte gamle trebygninger. Men som mye annet på Madagaskar stod også dette for forfall. Det finnes ikke kapital i landet til å holde slike ting ved like o dermed forfaller det på rot. Det vil være billigere å rive hele hotellet og bygge et nytt et i stedet for å restaurerer dette. Beliggenheten har det i hvert fall, og dersom landet kommer seg på fore igjen kan det være inntresant å se hva eierne av hotellet har tenkt å gjøre med det.
Noe helt annet var det oppe på senteret hvor vi hadde tatt inn for natten. Her hadde man fått inn utenlandsk kapital som ble brukt til å bygge et moderne senter i ”afrikansk” stil med stråtak og trevirke. Senteret låg ikke så langt fra hovedveien, det var 9 bungalower i en skråning, I tillegg var det en restaurant og et overnattingsalternativ for de med behov for litt mer komfort. Bungalowene var svært spartansk innredet, med en dobbel seng med myggnetting midt i rommet, et lite bord og et lite vindu det var alt som var. Felles do og vaske plass som på en norsk campingplass var det laget til litt lengre borte. Hele senteret var bygget i fjor. Det var rent og velstelt med hage anlegg , karpedam, og ananas palmer plantet rundt om på tunet. I restauranten spiste vi og drakk godt før vi avsluttet kvelden med et parti domino. Det å gå legge seg i en bungalow midt inne i et regnskogområdet, med det dyrelivet det innebærer var en spesiell opplevelse. Jeg låg en god stund å hørte på forsjellige dyre og insekt lyder, før jeg sovnet.
Neste morgen spiste vi en typisk gassisk frokost. Den består av ris……..og risvann…..
Det hele fortoner seg noe søkt for en nordbu som er vant til grov skive med diverse pålegg. Gasserne spiser varm ris med ris vann som en suppe/ graut. Vi europeere måtte spice den opp med litt søt hermetisert melk, sukker, syltetøy og banan. Og selv om jeg ikke med hånden på hjerte kan si at det er den beste frokosten jeg har spist, gikk det ned med litt jobbing.…
Fordelen med slik frokost er at man kan gå en lang dag uten å bli nevneverdig sulten. Risen er ganske drøy og helt sikkert det billigste alternativet på Madagaskar.
Etter tur i parken var vi igjenn på tur i bil. Dennegangen på veg mot Fianarantsoa som er den nest største byen på Madagaskar. Rundt 200 000 bor det i byen og det er her jeg og Mona skal begynne å jobbe etter at vi er ferdig med språkundervisningen i Antsirabe. Her ble vi oppvartet av Hasina som er vår sjef. Hun hadde laget en treretters lunch for oss på herberget hennes. Maten smakte fortreffelig, og det var spennende å se litt av byen som vi skal være i en god stund etter hvert. Byen er et knutepunkt mellom kyst og innland, og det går tog fra kysten og opp til byen. Her inspiserte vi en underlig farkost som vi kan tenke oss å bruke i turist sammenheng. På jernbanestasjonen har de et av to gjennværende exemplar av en michelin buss. Dette er en buss ( ligner på en amerikansk skole buss) som er konstruert for å kjøre på skinner !!!!. Denne kan leies for en dag eller flere og så kan man reise ut på piknik på jernbane nettet og stoppe der man finner det passende. Bussen er utstyrt med bar og nedsveivbare vinduer så dersom man har lyst å ta en enkel GT eller noen annet godt… er det bare å sveive ned å nyte utsikten. Dersom man har kommet til veis ende kan man kjøre av skinnene og snu bussen på separate gummijul. Deretter kjører man på skinnegangen igjen for å reise hjem igjen. Ganske snedig hæ ?. navnet har bussen fått fra sin oppfinner som var ingen ringere an Michelin ( dekkene og guiden ) så her er det nok av historie å ta av for å lage en minnerik tur for nysgjerrige turister.
I Fianarantsoa ligger også Hermitage som er vårt bosted i byen. Dette er et hus som eies av NMS og som ble brukt som rekreasjon/ overnattingssted for nms sine ansatte når de var i byen. Fra og med slutten av Januar flytter Mona og jeg inn og det ser ut til at vi skal få det svært så greit. Huset er stort, med gjesteværelse, bra kjøkken og en fin liten hage. For oss var det greit å se hvordan vi kommer til å få det når vi er i byen.
Fianar var den siste destinasjonen for vår tur denne gangen og etter denne byen var det bare hjemreisen som stod i gjenn. Den er det ikke så mye å skrive hjem om så med dette avsluttes kapittelet om den første turen vi hadde på madagskar. Neste gang kommer det et lite referat fra sosieteten her i Antsirabe.
Så følg med neste søndag for nye oppdateringer.
I dag skrev jeg mitt første julekort. Klokken var 6 om morgene og ute var det 20 grader, sol og fullt av liv. Det innbyr ikke akkurat til inspirsjon for julekort skrivning
fredag, desember 06, 2002
Julehilsen fra øya mellom øst og vest
Akkurat for tiden bor vi i Antsirabe by som ligger midt i landet ca 1500 moh.
Her disponerer vi en hybelleilighet inne på området til NMS. Området ligger midt i byen og innbefatter et internat for norske skolebarn, en norsk skole, gjesteleiligheter for misjonærer, og boligleiligheter for de som jobber på tunet. Det finnes i tillegg en tennisbane, fotballbane og andre bygninger inne på tunet. Vi har fått tildelt en gjesteleilighet i toppen av det gamle internatet på tunet. I tredje etasjer har vi ca 40 kvadrat. Kjøkkenet er litt provisorisk, men vi har en grei stue, soverom med dobbelseng og det flotteste badet på hele tunet!. Alt i alt må vi si at vi bor godt, uten å mangle noe som helst.
Vi har ei dame som hjelper til med husarbeid. Dette høres sikker råflott ut for dere hjemme, og det er ikke til å legge skjul på at vi føler oss privilegerte. Tingen er at det mer eller mindre blir forventet fra lokalbefolkingens side at man (siden man er så ”rike” som vi er), er med på sysselsetting i nærmiljøet. Derfor har vi ei dame som vasker hus, lager middag, og vasker klær til oss. Når det er sagt ville vi ha hatt store problemer med å gjøre andre ting dersom vi skulle gjort dette selv. Når det gjelder å handle inn og vaske klær er dette litt mer tungvinte her på Madagaskar enn i Norge. For eksempel nytter det ikke bare å stikke ned på nærmeste supermarked for å handle inn til helgen. Det finnes kun ett supermarked på Madagaskar ( i hvert fall så vidt vi vet) og det ligger i hovedstaden.
Her i byen går man på åpne markeder. Så vel fisk som kjøtt og grønnsaker ligger ute i friluft. Når temperaturen mange ganger nærmer seg 30 grader skjønner man fort at det er greit å ha noen som kjenner strøket til å gjøre innkjøp. Vaskemaskin har vi ikke, så alternativet blir da å vaske for hånd. Og selv vi kanskje hadde klart å gjøre dette etter litt opplæring ville en klesvask for oss tatt tilnærmet en arbeidsdag, og når vi da føler at vi kan lære språk i denne tiden prioriterer vi heller det enn å vaske. Vi ansatte ikke hushjelp uten å ha tenkt oss grundig om. Og vi ser helt klart problemstillinger som er knyttet til det å ha hushjelp. Men etter en vurdering har vi kommet til at vi definitivt får mer ut av oppholdet her, samtidig som vi hjelper ei dame som sårt trenger arbeide.
Byen Antsirabe ( = hvor det er mye salt) ligger som sagt midt i landet tre timer sør for hovedstaden Antananarivo. Dette er den ene av to plasser vi skal ha som hovedbase så lenge vi er her på Madagaskar. Byen ble grunnlagt av norske misjonærer i 1872. Byen er elegant i sin stil og arkitektur, med en hovedgate som går gjennom hele byen. I hine hårde dager var det togavganger mellom hovedstaden og Antisrabe, og byen bærer preg av at det en gang i tiden har vært velstand her. Mange av de gamle husene har flott arkitektur. Området i og rundt Antisrabe er jordbruks og industri senter på Madagaskar. Byen er kjent for sitt ølbryggeri (Three horses Beer) og har en egen jordbruksskole ikke langt unna. Antsirabe by er mye roligere enn Antananarivo. Byen er ikke så trafikkert av biler, og ikke så mange tiggere. Derimot er det en hel hurv av pousse- pousse’er
En pousse- pousse er en karjol/ kalesjevogn/ rickshaw (?) med to jul som trekkes av en mann. Inne i vognen sitter kunden som kan nyte utsikten og komforten av å bli trukket rundt i byen til bestemt sted. Karene som trekker Pous pousen har en kondisjon av en annen verden. Fra tidlig morgen til sene kvelden har de ”intervall” trening hvor de løper rundt med kunder på vognene sine. Jeg har litt problem med å sette meg oppi en slik en for å undersøke byen enda. Jeg får ikke gode assosiasjoner av synet av en hvit velstående dame i en vogn trukket av en sliten mørkhudet og fillete arbeider. Det som derimot er saken er at de som tilbyr pousse- pousse’er ønsker selvfølgelig å ha så mange kunder som mulig, og langt de fleste ( jeg vil tippe rundt 94 % ) av gjestene er gassere som bruker dette som et hvilken som annet taxi tilbud i en annen by. Jeg har lagt merke til at det særlig blir brukt som ”skole buss” . Fra og til skolen er ”sjåførene” engasjert med skyss av skolebarn i alle aldre. Personlig vil jeg jo si at det er langt tryggere å sette fra seg barna i en pous pous hvor sjåføren går/ løper foran kjøretøyet, i forhold til en skolebuss som snirkler seg frem i et kaotisk trafikk bilde.
Innbyggerne på Madagaskar kan ikke karakteriseres som en bestemt rase eller gruppe. Mange av gasserne har forfedre som stammer fra Asia (nærmere bestemt Indonesia). Det finnes en variasjon fra de med helt lys hud til de som har en helt mørk hudtype. Påvirkning fra Asia gjør seg gjeldende i alt fra arkitektur til mat. Båtene som blir brukt på kysten stammer opprinnelig fra Asia, og kuene som er her kommer også opprinnelig fra India. Uten om gasseren finnes det også en minoritet av indere og kinesere. Mye av handelen i storbyene er organisert av disse. Dersom man kommer inn i en typisk kinesisk butikk kan man handle alt fra stereoanlegg til tennisballer. Det er ikke sikkert at de har mer en et av hvert produkt, så dersom man vil ha flere må man oppsøke neste butikk.
Hovednæringen i landet er jordbruk. I det området som vi bor i nå er det risdyrking som er hoved jordbruksgeskjeften. Nå på denne tiden planter gasserne ut ris på markene. Ris er for øvrig den matvarer som er den viktigste ernæringskilden på Madagaskar. Når risen blir plantet trengs det mye vann. I en periode nå fremover sår de ris på begrensede flekker for å plante den ut på markene etter hvert. På disse flekken blir risen helt fantastisk grønn. Disse flekken sees på lang vei. Hele åssider er dekket som et lappeteppe av forskjellige grønnfarger, alt etter hva som dyrkes på de forskjellige flekkene.
Akkurat nå er vi inne i en forbedredelsfase i arbeidet vårt. Vi skal jo være her i 1 ½ år. Vi skal jobbe med gassere, og siden vi ikke er så stødige i fransk, og de ikke er så stødige i engelsk må vi ha et fundament med gassisk før vi starter arbeidet. Til nå har vi hatt ca 20 timer med gassiskundervisning og selv om det er vanskelig, føler vi at det går fremover. Vi regner med at vi skal studere frem til midten av januar. Deretter skal vi ned til Fianarantsoa for å begynne arbeide sammen med Hasina. Hasina er en ung kvinne med hotellfagutdannelse fra Stavanger. Hun reiste rett hjem da hun var ferdig med utdannelsen sin, og på kort tid har hun klart å sikre arbeid for en håndfull personer. Selskapet har hovedsakelig franske og norske kunder. Vi synes det er spennende å samarbeide med et selskap som er så bevisst på å bidra til en positiv utvikling av landet, og som også har god kvalitet på tjenestene de tilbyr.
Fra november/ desember til april er det sommer på Madagaskar. Dette betyr også at vi har regntid noe som innebærer at vi har sol fra morgenen. Ut på ettermiddagen kan det lett begynne å regne. Temperaturen ligge jevn over på mellom 20 og 30 grader. I og med at vi befinner oss såpass høy oppe er det ikke så veldig fuktig her. Det vil i prinsippet si at vi har det som en god solrik norsk sommer i innlandet. På kysten og de indre delene av lavlandet i vest derimot kan det bli atskillig varmerer. Temperaturen kan i januar være over 40 grader i skyggen, noe som betyr at du må sitte på en stol i noen minutter før den blir like kald som din egen kropp. Vi har ikke vært nede på kysten enda, men etter hvert skal vi også ned dit en tur for å sjekke badetempen !!.
Som sagt tidligere er gassene veldig glad i ris. Mange av gasserne spiser ris tre ganger om dagen i forskjellige varianter. Siden øya har vært franskkoloni har man også fått litt av det franske kjøkkenet hit. Zebukjøtt ( Zebu er navnet på typen okse de har her) finnes i alle varianter, og prisen er slett ikke avskrekkende. Pr kilo indrefilet Zebu koster ca 30 kroner, så dersom man er glad i biff er dette den rette plassen. Som en kuriositet kan jeg nevne at det på Madagaskar også finnes en god del NRF( norsk rødt fe). Dette kommer av at Norge har vært involvert i et bistandsprosjekt hvor målet var å få opp produktiviteten på melkeproduksjonen her på Madagaskar. NRF er godt egnet fordi rasen både produserer godt med melk , og samtidig har god ”kjøttavkastning”.
Siden vi befinner oss i et tropisk strøk av verden finnes det flust av forskjellige eksotiske frukter. Hauger av lechi, ananas, mango , papaya, fersken og plommer bugner på alle torg om dagen. Lechi blir også kalt kjærlighetsfrukten og kan med rette kalles dette da kjøtte og saften er så søt og deilig som den søteste kjærlighet.
Vi får ikke tak i grovt brød eller andre typiske norske matvarer. Alternativet er selvfølgelig å lage dette selv og det gjør vi med jevne mellomrom. For øvrig får vi også gode tips om mat fra de mange norske som er her.
Vi har vært på en del restauranter, de fleste har vært av de litt finere. Dette pga av at vi har vært litt forsiktig med hva vi eter. Våre norske mager tåler ikke masse. Så vi prøver å holde oss til den gylne regelen ”if you can`t cook it, if you can`t peel it, forget it”. Før vi spiser frukt og grønsaker heime, legger vi de i klor. Vi har begynt å få en hvis oversikt over hvor det er trygt å gå å spise, vi har også lært oss noen triks, som gjør det lettere å spise f.eks av skitten bestikk (stikk de inn i kokende ris et par minutter, så ser de bedre ut).
Helt siden første dag her nede har vi blitt mottatt med åpenhet og hjertevarme. Gassere har en vennlighet, en gjestfrihet og en livsglede som vi kan lære mye av. Kulturen er klart ulik vår norske, men vi har fått bra veiledning fra vår kontaktperson her på øya, Hasina. Noe av det vanskeligste er vel tidsperspektivet deres. For gassere mener at tiden kommer, den går ikke, derfor kan ting som ikke bli gjort i dag gjøres i morgen eller neste uke.
Vi merker en forskjell på gassere som er vant med ”hvite” i forhold til de som ikke har sett så mange ”wasaer” (hvite) før. En uke etter at vi kom til Antsirabe, fikk vi være med på en tur til en liten bygd uten for allfarvei. Når vi skulle ut å handle i bygden, fikk vi en heil horv av folk som fulgte etter oss. Når vi stoppet for å kjøpe noe i bodene lags veien, kunne det samle seg minst 50 stk for å se hva vi kjøpte. Alle roper ”Wasa” og peker på oss. Oppmerksomhet får vi nok av overalt hvor vi ferdes.
På enkelte punkter er de veldig direkte og, f. eks er de ikke beskjedene når det gjelder om å spørre om å få noe. De tenker det er bedre å spørre å få nei, enn å ikke spørre i det hele tatt. For eksempel var det en gasser som spurte om å få bilen til en nordmann som bodde her, nordmannen blei veldig overrasket. Han prøvde å gi det beste negative svaret tilbake uten å fornærme gasseren, han viste ikke at han kunne bare ha sagt nei.
Madagaskar hører til blant de ti fattigste land i verden. Men slettes ikke alle gasserne er fattige. Forskjellene blant de fattigste og de rike er veldig stor. Utenfor porten hvor vi bor, står det tiggere å venter på at noen hvite skal komme ut, i håp om å få noen penger. En gjennomsnittlig timelønn for en gasser ligger på ca 3 kroner, og en lærer tjener ca 400 kroner i måneden. Når man ser at mange nødvendighetsvarer koster det samme som i Norge skjønner man fort at det er mange ikke har råd til å anskaffe seg disse.
En av mulighetene til å skaffe seg litt penger, blir da å benytte seg av ting som andre kvitter seg med. Dette ser vi når går oss en tur på markedet i byen. Her sitter f.eks folk å lager sko av gamle gummidekk, gamle lyspærer blir til parafinlamper og brusbokser blir til lekre, små kopier av franske biler. Det er nesten ingenting som går i søppelen, det som kan brukes på nytt får nytt liv i en eller annen form.
Det har blitt mye reising på oss denne måneden. Vi har vært flere ganger i hovedstaden, i håp om å få visumet vårt i orden. Vi har hatt en flott tur i regnskogen, hvor vi har sett lemurer av ulike arter. I regnskogen var det også muligheter for å bade i varmekilder, dette var herlig etter en lang biltur.
På Madagaskar begynner dagen når solen står opp og avsluttes når den går ned, vi står opp i 6 tiden, og holder det gående til 22 tiden med ulike aktiviteter. Etter skolen, når vi ikke tar oss en tur på byen, bruker vi å delta i aktivitetene som er her på tunet, strandvolleyball, fotball og aerobic. Tre ganger i uken har vi også undervisning i tennis.
I 30 grader og strålende sol har vi ikke fått den store julestemningen enda. Vi har ikke bestemt oss for hvor og hva vi skal spise, men lutefisk og juleribbe blir det ikke. Mest sannsynlig kommer vi til å ta oss en tur til Fianarantsoa, for å feire jul sammen med Hasina og hennes familie.
Vi vil ønske alle kjente en riktig god jul og et godt nytt år!
Hvis dere er interessert i å lese om turene vår norske partner har, så finner dere de på www.ravinala.no
Juleklemmer fra Mona og Hallvor
Her disponerer vi en hybelleilighet inne på området til NMS. Området ligger midt i byen og innbefatter et internat for norske skolebarn, en norsk skole, gjesteleiligheter for misjonærer, og boligleiligheter for de som jobber på tunet. Det finnes i tillegg en tennisbane, fotballbane og andre bygninger inne på tunet. Vi har fått tildelt en gjesteleilighet i toppen av det gamle internatet på tunet. I tredje etasjer har vi ca 40 kvadrat. Kjøkkenet er litt provisorisk, men vi har en grei stue, soverom med dobbelseng og det flotteste badet på hele tunet!. Alt i alt må vi si at vi bor godt, uten å mangle noe som helst.
Vi har ei dame som hjelper til med husarbeid. Dette høres sikker råflott ut for dere hjemme, og det er ikke til å legge skjul på at vi føler oss privilegerte. Tingen er at det mer eller mindre blir forventet fra lokalbefolkingens side at man (siden man er så ”rike” som vi er), er med på sysselsetting i nærmiljøet. Derfor har vi ei dame som vasker hus, lager middag, og vasker klær til oss. Når det er sagt ville vi ha hatt store problemer med å gjøre andre ting dersom vi skulle gjort dette selv. Når det gjelder å handle inn og vaske klær er dette litt mer tungvinte her på Madagaskar enn i Norge. For eksempel nytter det ikke bare å stikke ned på nærmeste supermarked for å handle inn til helgen. Det finnes kun ett supermarked på Madagaskar ( i hvert fall så vidt vi vet) og det ligger i hovedstaden.
Her i byen går man på åpne markeder. Så vel fisk som kjøtt og grønnsaker ligger ute i friluft. Når temperaturen mange ganger nærmer seg 30 grader skjønner man fort at det er greit å ha noen som kjenner strøket til å gjøre innkjøp. Vaskemaskin har vi ikke, så alternativet blir da å vaske for hånd. Og selv vi kanskje hadde klart å gjøre dette etter litt opplæring ville en klesvask for oss tatt tilnærmet en arbeidsdag, og når vi da føler at vi kan lære språk i denne tiden prioriterer vi heller det enn å vaske. Vi ansatte ikke hushjelp uten å ha tenkt oss grundig om. Og vi ser helt klart problemstillinger som er knyttet til det å ha hushjelp. Men etter en vurdering har vi kommet til at vi definitivt får mer ut av oppholdet her, samtidig som vi hjelper ei dame som sårt trenger arbeide.
Byen Antsirabe ( = hvor det er mye salt) ligger som sagt midt i landet tre timer sør for hovedstaden Antananarivo. Dette er den ene av to plasser vi skal ha som hovedbase så lenge vi er her på Madagaskar. Byen ble grunnlagt av norske misjonærer i 1872. Byen er elegant i sin stil og arkitektur, med en hovedgate som går gjennom hele byen. I hine hårde dager var det togavganger mellom hovedstaden og Antisrabe, og byen bærer preg av at det en gang i tiden har vært velstand her. Mange av de gamle husene har flott arkitektur. Området i og rundt Antisrabe er jordbruks og industri senter på Madagaskar. Byen er kjent for sitt ølbryggeri (Three horses Beer) og har en egen jordbruksskole ikke langt unna. Antsirabe by er mye roligere enn Antananarivo. Byen er ikke så trafikkert av biler, og ikke så mange tiggere. Derimot er det en hel hurv av pousse- pousse’er
En pousse- pousse er en karjol/ kalesjevogn/ rickshaw (?) med to jul som trekkes av en mann. Inne i vognen sitter kunden som kan nyte utsikten og komforten av å bli trukket rundt i byen til bestemt sted. Karene som trekker Pous pousen har en kondisjon av en annen verden. Fra tidlig morgen til sene kvelden har de ”intervall” trening hvor de løper rundt med kunder på vognene sine. Jeg har litt problem med å sette meg oppi en slik en for å undersøke byen enda. Jeg får ikke gode assosiasjoner av synet av en hvit velstående dame i en vogn trukket av en sliten mørkhudet og fillete arbeider. Det som derimot er saken er at de som tilbyr pousse- pousse’er ønsker selvfølgelig å ha så mange kunder som mulig, og langt de fleste ( jeg vil tippe rundt 94 % ) av gjestene er gassere som bruker dette som et hvilken som annet taxi tilbud i en annen by. Jeg har lagt merke til at det særlig blir brukt som ”skole buss” . Fra og til skolen er ”sjåførene” engasjert med skyss av skolebarn i alle aldre. Personlig vil jeg jo si at det er langt tryggere å sette fra seg barna i en pous pous hvor sjåføren går/ løper foran kjøretøyet, i forhold til en skolebuss som snirkler seg frem i et kaotisk trafikk bilde.
Innbyggerne på Madagaskar kan ikke karakteriseres som en bestemt rase eller gruppe. Mange av gasserne har forfedre som stammer fra Asia (nærmere bestemt Indonesia). Det finnes en variasjon fra de med helt lys hud til de som har en helt mørk hudtype. Påvirkning fra Asia gjør seg gjeldende i alt fra arkitektur til mat. Båtene som blir brukt på kysten stammer opprinnelig fra Asia, og kuene som er her kommer også opprinnelig fra India. Uten om gasseren finnes det også en minoritet av indere og kinesere. Mye av handelen i storbyene er organisert av disse. Dersom man kommer inn i en typisk kinesisk butikk kan man handle alt fra stereoanlegg til tennisballer. Det er ikke sikkert at de har mer en et av hvert produkt, så dersom man vil ha flere må man oppsøke neste butikk.
Hovednæringen i landet er jordbruk. I det området som vi bor i nå er det risdyrking som er hoved jordbruksgeskjeften. Nå på denne tiden planter gasserne ut ris på markene. Ris er for øvrig den matvarer som er den viktigste ernæringskilden på Madagaskar. Når risen blir plantet trengs det mye vann. I en periode nå fremover sår de ris på begrensede flekker for å plante den ut på markene etter hvert. På disse flekken blir risen helt fantastisk grønn. Disse flekken sees på lang vei. Hele åssider er dekket som et lappeteppe av forskjellige grønnfarger, alt etter hva som dyrkes på de forskjellige flekkene.
Akkurat nå er vi inne i en forbedredelsfase i arbeidet vårt. Vi skal jo være her i 1 ½ år. Vi skal jobbe med gassere, og siden vi ikke er så stødige i fransk, og de ikke er så stødige i engelsk må vi ha et fundament med gassisk før vi starter arbeidet. Til nå har vi hatt ca 20 timer med gassiskundervisning og selv om det er vanskelig, føler vi at det går fremover. Vi regner med at vi skal studere frem til midten av januar. Deretter skal vi ned til Fianarantsoa for å begynne arbeide sammen med Hasina. Hasina er en ung kvinne med hotellfagutdannelse fra Stavanger. Hun reiste rett hjem da hun var ferdig med utdannelsen sin, og på kort tid har hun klart å sikre arbeid for en håndfull personer. Selskapet har hovedsakelig franske og norske kunder. Vi synes det er spennende å samarbeide med et selskap som er så bevisst på å bidra til en positiv utvikling av landet, og som også har god kvalitet på tjenestene de tilbyr.
Fra november/ desember til april er det sommer på Madagaskar. Dette betyr også at vi har regntid noe som innebærer at vi har sol fra morgenen. Ut på ettermiddagen kan det lett begynne å regne. Temperaturen ligge jevn over på mellom 20 og 30 grader. I og med at vi befinner oss såpass høy oppe er det ikke så veldig fuktig her. Det vil i prinsippet si at vi har det som en god solrik norsk sommer i innlandet. På kysten og de indre delene av lavlandet i vest derimot kan det bli atskillig varmerer. Temperaturen kan i januar være over 40 grader i skyggen, noe som betyr at du må sitte på en stol i noen minutter før den blir like kald som din egen kropp. Vi har ikke vært nede på kysten enda, men etter hvert skal vi også ned dit en tur for å sjekke badetempen !!.
Som sagt tidligere er gassene veldig glad i ris. Mange av gasserne spiser ris tre ganger om dagen i forskjellige varianter. Siden øya har vært franskkoloni har man også fått litt av det franske kjøkkenet hit. Zebukjøtt ( Zebu er navnet på typen okse de har her) finnes i alle varianter, og prisen er slett ikke avskrekkende. Pr kilo indrefilet Zebu koster ca 30 kroner, så dersom man er glad i biff er dette den rette plassen. Som en kuriositet kan jeg nevne at det på Madagaskar også finnes en god del NRF( norsk rødt fe). Dette kommer av at Norge har vært involvert i et bistandsprosjekt hvor målet var å få opp produktiviteten på melkeproduksjonen her på Madagaskar. NRF er godt egnet fordi rasen både produserer godt med melk , og samtidig har god ”kjøttavkastning”.
Siden vi befinner oss i et tropisk strøk av verden finnes det flust av forskjellige eksotiske frukter. Hauger av lechi, ananas, mango , papaya, fersken og plommer bugner på alle torg om dagen. Lechi blir også kalt kjærlighetsfrukten og kan med rette kalles dette da kjøtte og saften er så søt og deilig som den søteste kjærlighet.
Vi får ikke tak i grovt brød eller andre typiske norske matvarer. Alternativet er selvfølgelig å lage dette selv og det gjør vi med jevne mellomrom. For øvrig får vi også gode tips om mat fra de mange norske som er her.
Vi har vært på en del restauranter, de fleste har vært av de litt finere. Dette pga av at vi har vært litt forsiktig med hva vi eter. Våre norske mager tåler ikke masse. Så vi prøver å holde oss til den gylne regelen ”if you can`t cook it, if you can`t peel it, forget it”. Før vi spiser frukt og grønsaker heime, legger vi de i klor. Vi har begynt å få en hvis oversikt over hvor det er trygt å gå å spise, vi har også lært oss noen triks, som gjør det lettere å spise f.eks av skitten bestikk (stikk de inn i kokende ris et par minutter, så ser de bedre ut).
Helt siden første dag her nede har vi blitt mottatt med åpenhet og hjertevarme. Gassere har en vennlighet, en gjestfrihet og en livsglede som vi kan lære mye av. Kulturen er klart ulik vår norske, men vi har fått bra veiledning fra vår kontaktperson her på øya, Hasina. Noe av det vanskeligste er vel tidsperspektivet deres. For gassere mener at tiden kommer, den går ikke, derfor kan ting som ikke bli gjort i dag gjøres i morgen eller neste uke.
Vi merker en forskjell på gassere som er vant med ”hvite” i forhold til de som ikke har sett så mange ”wasaer” (hvite) før. En uke etter at vi kom til Antsirabe, fikk vi være med på en tur til en liten bygd uten for allfarvei. Når vi skulle ut å handle i bygden, fikk vi en heil horv av folk som fulgte etter oss. Når vi stoppet for å kjøpe noe i bodene lags veien, kunne det samle seg minst 50 stk for å se hva vi kjøpte. Alle roper ”Wasa” og peker på oss. Oppmerksomhet får vi nok av overalt hvor vi ferdes.
På enkelte punkter er de veldig direkte og, f. eks er de ikke beskjedene når det gjelder om å spørre om å få noe. De tenker det er bedre å spørre å få nei, enn å ikke spørre i det hele tatt. For eksempel var det en gasser som spurte om å få bilen til en nordmann som bodde her, nordmannen blei veldig overrasket. Han prøvde å gi det beste negative svaret tilbake uten å fornærme gasseren, han viste ikke at han kunne bare ha sagt nei.
Madagaskar hører til blant de ti fattigste land i verden. Men slettes ikke alle gasserne er fattige. Forskjellene blant de fattigste og de rike er veldig stor. Utenfor porten hvor vi bor, står det tiggere å venter på at noen hvite skal komme ut, i håp om å få noen penger. En gjennomsnittlig timelønn for en gasser ligger på ca 3 kroner, og en lærer tjener ca 400 kroner i måneden. Når man ser at mange nødvendighetsvarer koster det samme som i Norge skjønner man fort at det er mange ikke har råd til å anskaffe seg disse.
En av mulighetene til å skaffe seg litt penger, blir da å benytte seg av ting som andre kvitter seg med. Dette ser vi når går oss en tur på markedet i byen. Her sitter f.eks folk å lager sko av gamle gummidekk, gamle lyspærer blir til parafinlamper og brusbokser blir til lekre, små kopier av franske biler. Det er nesten ingenting som går i søppelen, det som kan brukes på nytt får nytt liv i en eller annen form.
Det har blitt mye reising på oss denne måneden. Vi har vært flere ganger i hovedstaden, i håp om å få visumet vårt i orden. Vi har hatt en flott tur i regnskogen, hvor vi har sett lemurer av ulike arter. I regnskogen var det også muligheter for å bade i varmekilder, dette var herlig etter en lang biltur.
På Madagaskar begynner dagen når solen står opp og avsluttes når den går ned, vi står opp i 6 tiden, og holder det gående til 22 tiden med ulike aktiviteter. Etter skolen, når vi ikke tar oss en tur på byen, bruker vi å delta i aktivitetene som er her på tunet, strandvolleyball, fotball og aerobic. Tre ganger i uken har vi også undervisning i tennis.
I 30 grader og strålende sol har vi ikke fått den store julestemningen enda. Vi har ikke bestemt oss for hvor og hva vi skal spise, men lutefisk og juleribbe blir det ikke. Mest sannsynlig kommer vi til å ta oss en tur til Fianarantsoa, for å feire jul sammen med Hasina og hennes familie.
Vi vil ønske alle kjente en riktig god jul og et godt nytt år!
Hvis dere er interessert i å lese om turene vår norske partner har, så finner dere de på www.ravinala.no
Juleklemmer fra Mona og Hallvor
søndag, desember 01, 2002
01 desember 2002
Søndag 1/12-02 kl 17.36 ca 26 grader Celcius
Hei igjen det har vært ganske stille på hjemmesiden min en stund nå og det skyldes kun en ting. Vi har vært på eksursjooooon !!.
Vi startet forrige fredag( ) og kom igjen i dag( tirsdag) . Det har vært noen helt uforglemmelige dager, og dersom dere går inn på artikkel pekeren min har jeg lagt inn en del bilder fra turen. For fremtiden vil dette bli Arenaen for bilder, slik at Mona og jeg får vist dere litt av den flotte naturen og folkelivet på øya.
Etter at vi hadde spist lunch hos Svein pakket vi bilen og satte av gårde. Vi var 8 personer i en Toyota Landcruiser. Dersom dere synes at det høres trangt ut er det helt korrekt, men etter litt omplassering av folk og bagasje ble vi sittende ganske komfortabelt. ( alt må taes med en klype salt ettersom veistandarden begrenser komforten en hel del.
Jeg kommer tilbake til veiene senere….
Vi kjørte fra Antisrabe og sørover i landet. Antsirabe ligger som kjent oppe på et platå, og for å komme noen som helst veg må vi ned i landet når det gjelder moh. Målet for dagen var en liten by som heter Ambato…… Her skulle vi utforske et marmorbrudd som vi tenkte kunne være interessant å vise frem til turister. I tillegg var det varme kilder i området slik at byen kunne være et mål i seg selv om den låg utenfor allfarveg.
På veg ned mot Ambato kjører vi igjennom Madagaskars spisskammers. Området rett sør, og rett nord for Antsirabe er kjent for sitt fruktbare jordmonn og gode klima for jordbruk. Landskapet endrer seg fra fjellsider med grønnkledde åser til landsbyer med blomstrer rundt husene frodige riskmarker i ulike grønnfarger, områder som er i ferd med å bli nye rismarker. Hele området syder av jorbruk og sterke farger. Veiene snor seg i landskapet og vi som turister har mer enn nok med å absorbere alle de flotte motivene som dukker opp rundt neste sving. Landskapet og turen er fullt av hendelser. Folk er ute på jordene og jobber, langs veien går det dyr og beiter, mens ungene enten skal på skole eller skal ut for å hjelpe foreldrene sine på rismarken. Noen lager seg middag langs veikanten , mens andre tar en middagslur. Og vi som hvite turister får oppmerksomhet bare vi passerer i bil.
Vi passerer broen som har blitt et landemerker etter krisen i vår. Denne broen ble sprengt av tilhengere av den gamle presidenten. Han ville isolere høylandet slik at han fikk kontroll over kysten. Denne broen er svært viktig både for forsyning av drivstoff og andre nødvendigheter fra kystbyene. Det tok 7 dager å få bygget opp en provisorisk overgang slik at trafikken kunne begynne å gå igjen. Gjenreisingen av broen ble på mange måter et bevis på at den nye presidenten var en mann som handlet raskt. Folket fikk nytt mot og kampen mot den gamle presidenten fortsatt med full tyngde.
Etter ca 4 timer kom vi til målet for dagen. Hittil hadde vi kommet glatt i gjennom de politisperringene som dukket opp, men før vi fikk komme inn til Ambato ble stoppet av to uniformerte politimenn som spurte etter pass, og våre hensikter i byen. Enkelte av oss mente at de var ute etter en liten påskjønnelse, før vi fikk reise videre, eller så var det så kjedelig for dem et de rett og slett måtte slå i hjel litt tid. Etter en 10 minutters tid kom det en ny bil bak oss, og vi fikk reise videre uten å vise pass ( vi har ikke med pass på innenlandsreiser….)
Det var stor forskjell på standarden på husene i Antsirabe og Ambato. Ambato er en liten landsby laaaangt ute på landet og det merker man godt på forskjellige måter. Husene er enkle, med sin egen ”fauna” i hagen bestående av frittgående høns, kalkuner, Zebu okser, laushunder, og villkatter. Hagen blir ofte brukt til å dyrke forskjellige grønnsaker til eget forbruk, og dagens arbeid med matstell og risforberedelser forgår også her. På vegen ned til herberget kjørte vi forbi en gammel misjonsstasjon som stod til forfalls. Per Ørjan som har vokst opp her på øya fortalte hvordan misjonærene i sin tid måtte forsvare seg mot røvere i området. De laget høye jorhauger hvor de plantet kaktus for å hindre at uvedkommende kom seg inn. Midt inne på tunet så vi en stor jordvoll med et tre oppå. Per Ørjan fortalte at misjonærene i sin tid brukte haugen som utkikkspost for å se etter røvere, men misjonærene sa at den skulle brukes til en kor konkurranse.
Etter et lite stykke unn i landsbyen kom vi til et koselig lite hus. Aubergè marble ( marmor herberget) låg koselig til ved veikanten. Standarden var merkbart bedre enn resten av nabolaget. Huset var kvitkalket med røde vinduskarmer og listverk. De hadde innlagt strøm, tv i stuen og i hagen var det plantet forskjellige planter som en utsilling av noe av det underlige plantelivet som Madagaskar har å by på. Her ble vi godt mottatt av vertskapet. Rett over gaten låg byens kirke, og akkurat når vi kjørte forbi var det korøvsele for det lokale barnekoret. Vi stakk hodene våre inn for å høre på, og ble mottatt av hyl og skrik. Det var stor stas at ”wasaer” kom på besøk for å overvære prøvene til julekonserten. Vi fikk mange ekstranummer og en sanglede fra småbarn som er likt uansett hvor i verden du kommer. Det formelig lyste i ansiktene til barna fra 5- 10 år. Det var en stor opplevelse både for koristene og tilhørerne.
Ettter en tur i sentrum fikk vi middag på herberget. Siden vi kom 8 personer uanmeldt til tunet hadde kona i huset slaktet ei høne når hun hørte at vi skulle ha middag. Denne serverte hun sammen med ris og saus. Det er vel en overdrivelse å si at høna var mør og god , men som turist på landbygda i Madagaskar må man ta til takke med det som blir servert. Det var helt sikkert noen i nabolaget som ville gjort mye for å ta del i middagen på marmor herbergt den kvelden så høna ble fortært og vi køyet etter en lang dag med bilkjøring. Neste dag reiste vi på jakt etter mulige turistatraksjoner. Vi besøkte en fabrikk som foredlet marmor, men noe flotte brudd som kunne vises frem til turister fant vi ikke. De varrme kildene fant vi derimot. Beklagelig vis låg hele plassen brakk etter at franskmennene hadde trukket seg ut for lenge siden. Stedet hadde i sin tid vært kurbad for velstående franskmenn. Nå var det bare grunnmurene som stod i gjenn og fortalte om fordums storhet. Veien var nesten ufremkommelig for oss med firehjulstrekker, og derfor helt umulig å kjøre for en buss med turister…. så noe tur inn til Ambatto med turister tror jeg ikke det blir i den nærmeste fremtid.
Det blir det derimot dit vi reiste etter de varme kildene. Detter er en nasjonalmark som kalles Ranomafana( varmt vann) Fra encarta kan vi lese følgende beskrivelse :
“Immense Ranomafana National Park incorporates tropical rainforests, fields, and more than 20 inhabited villages. Ornithologists are drawn to the region for its diverse bird population and high number of endemic bird species. Amateur birdwatchers on organized tours visit the park in the hope of sighting species of birds that cannot be found anywhere else in the world.
Haroldo Castro/FPG International Corp. © & (p) 1995-2000 Microsoft Corporation. All rights reserved.© 1988-2000 Microsoft and/or its suppliers. All rights reserved.”
Dette er en kjempestor nasjonal parks som har vært vernet for hogst en god stund. I parken finnes lemurer som ikke ble oppdaget før på 80 tallet. I parken finnes plante og dyreliv som ikke finnes noen andre plasser i verden. Jeg kan alt forlite om flora og fauna til å holde et foredrag for dere om livet i parken , jeg kan bare konstatere at det det var utrolog morsomt å gå rundt om i parken for å se på livet.
Det får være alt for i dag, så skal jeg prøve å opdatere mer neste Søndag. Til så lenge ha det godt !!
Søndag 1/12-02 kl 17.36 ca 26 grader Celcius
Hei igjen det har vært ganske stille på hjemmesiden min en stund nå og det skyldes kun en ting. Vi har vært på eksursjooooon !!.
Vi startet forrige fredag( ) og kom igjen i dag( tirsdag) . Det har vært noen helt uforglemmelige dager, og dersom dere går inn på artikkel pekeren min har jeg lagt inn en del bilder fra turen. For fremtiden vil dette bli Arenaen for bilder, slik at Mona og jeg får vist dere litt av den flotte naturen og folkelivet på øya.
Etter at vi hadde spist lunch hos Svein pakket vi bilen og satte av gårde. Vi var 8 personer i en Toyota Landcruiser. Dersom dere synes at det høres trangt ut er det helt korrekt, men etter litt omplassering av folk og bagasje ble vi sittende ganske komfortabelt. ( alt må taes med en klype salt ettersom veistandarden begrenser komforten en hel del.
Jeg kommer tilbake til veiene senere….
Vi kjørte fra Antisrabe og sørover i landet. Antsirabe ligger som kjent oppe på et platå, og for å komme noen som helst veg må vi ned i landet når det gjelder moh. Målet for dagen var en liten by som heter Ambato…… Her skulle vi utforske et marmorbrudd som vi tenkte kunne være interessant å vise frem til turister. I tillegg var det varme kilder i området slik at byen kunne være et mål i seg selv om den låg utenfor allfarveg.
På veg ned mot Ambato kjører vi igjennom Madagaskars spisskammers. Området rett sør, og rett nord for Antsirabe er kjent for sitt fruktbare jordmonn og gode klima for jordbruk. Landskapet endrer seg fra fjellsider med grønnkledde åser til landsbyer med blomstrer rundt husene frodige riskmarker i ulike grønnfarger, områder som er i ferd med å bli nye rismarker. Hele området syder av jorbruk og sterke farger. Veiene snor seg i landskapet og vi som turister har mer enn nok med å absorbere alle de flotte motivene som dukker opp rundt neste sving. Landskapet og turen er fullt av hendelser. Folk er ute på jordene og jobber, langs veien går det dyr og beiter, mens ungene enten skal på skole eller skal ut for å hjelpe foreldrene sine på rismarken. Noen lager seg middag langs veikanten , mens andre tar en middagslur. Og vi som hvite turister får oppmerksomhet bare vi passerer i bil.
Vi passerer broen som har blitt et landemerker etter krisen i vår. Denne broen ble sprengt av tilhengere av den gamle presidenten. Han ville isolere høylandet slik at han fikk kontroll over kysten. Denne broen er svært viktig både for forsyning av drivstoff og andre nødvendigheter fra kystbyene. Det tok 7 dager å få bygget opp en provisorisk overgang slik at trafikken kunne begynne å gå igjen. Gjenreisingen av broen ble på mange måter et bevis på at den nye presidenten var en mann som handlet raskt. Folket fikk nytt mot og kampen mot den gamle presidenten fortsatt med full tyngde.
Etter ca 4 timer kom vi til målet for dagen. Hittil hadde vi kommet glatt i gjennom de politisperringene som dukket opp, men før vi fikk komme inn til Ambato ble stoppet av to uniformerte politimenn som spurte etter pass, og våre hensikter i byen. Enkelte av oss mente at de var ute etter en liten påskjønnelse, før vi fikk reise videre, eller så var det så kjedelig for dem et de rett og slett måtte slå i hjel litt tid. Etter en 10 minutters tid kom det en ny bil bak oss, og vi fikk reise videre uten å vise pass ( vi har ikke med pass på innenlandsreiser….)
Det var stor forskjell på standarden på husene i Antsirabe og Ambato. Ambato er en liten landsby laaaangt ute på landet og det merker man godt på forskjellige måter. Husene er enkle, med sin egen ”fauna” i hagen bestående av frittgående høns, kalkuner, Zebu okser, laushunder, og villkatter. Hagen blir ofte brukt til å dyrke forskjellige grønnsaker til eget forbruk, og dagens arbeid med matstell og risforberedelser forgår også her. På vegen ned til herberget kjørte vi forbi en gammel misjonsstasjon som stod til forfalls. Per Ørjan som har vokst opp her på øya fortalte hvordan misjonærene i sin tid måtte forsvare seg mot røvere i området. De laget høye jorhauger hvor de plantet kaktus for å hindre at uvedkommende kom seg inn. Midt inne på tunet så vi en stor jordvoll med et tre oppå. Per Ørjan fortalte at misjonærene i sin tid brukte haugen som utkikkspost for å se etter røvere, men misjonærene sa at den skulle brukes til en kor konkurranse.
Etter et lite stykke unn i landsbyen kom vi til et koselig lite hus. Aubergè marble ( marmor herberget) låg koselig til ved veikanten. Standarden var merkbart bedre enn resten av nabolaget. Huset var kvitkalket med røde vinduskarmer og listverk. De hadde innlagt strøm, tv i stuen og i hagen var det plantet forskjellige planter som en utsilling av noe av det underlige plantelivet som Madagaskar har å by på. Her ble vi godt mottatt av vertskapet. Rett over gaten låg byens kirke, og akkurat når vi kjørte forbi var det korøvsele for det lokale barnekoret. Vi stakk hodene våre inn for å høre på, og ble mottatt av hyl og skrik. Det var stor stas at ”wasaer” kom på besøk for å overvære prøvene til julekonserten. Vi fikk mange ekstranummer og en sanglede fra småbarn som er likt uansett hvor i verden du kommer. Det formelig lyste i ansiktene til barna fra 5- 10 år. Det var en stor opplevelse både for koristene og tilhørerne.
Ettter en tur i sentrum fikk vi middag på herberget. Siden vi kom 8 personer uanmeldt til tunet hadde kona i huset slaktet ei høne når hun hørte at vi skulle ha middag. Denne serverte hun sammen med ris og saus. Det er vel en overdrivelse å si at høna var mør og god , men som turist på landbygda i Madagaskar må man ta til takke med det som blir servert. Det var helt sikkert noen i nabolaget som ville gjort mye for å ta del i middagen på marmor herbergt den kvelden så høna ble fortært og vi køyet etter en lang dag med bilkjøring. Neste dag reiste vi på jakt etter mulige turistatraksjoner. Vi besøkte en fabrikk som foredlet marmor, men noe flotte brudd som kunne vises frem til turister fant vi ikke. De varrme kildene fant vi derimot. Beklagelig vis låg hele plassen brakk etter at franskmennene hadde trukket seg ut for lenge siden. Stedet hadde i sin tid vært kurbad for velstående franskmenn. Nå var det bare grunnmurene som stod i gjenn og fortalte om fordums storhet. Veien var nesten ufremkommelig for oss med firehjulstrekker, og derfor helt umulig å kjøre for en buss med turister…. så noe tur inn til Ambatto med turister tror jeg ikke det blir i den nærmeste fremtid.
Det blir det derimot dit vi reiste etter de varme kildene. Detter er en nasjonalmark som kalles Ranomafana( varmt vann) Fra encarta kan vi lese følgende beskrivelse :
“Immense Ranomafana National Park incorporates tropical rainforests, fields, and more than 20 inhabited villages. Ornithologists are drawn to the region for its diverse bird population and high number of endemic bird species. Amateur birdwatchers on organized tours visit the park in the hope of sighting species of birds that cannot be found anywhere else in the world.
Haroldo Castro/FPG International Corp. © & (p) 1995-2000 Microsoft Corporation. All rights reserved.© 1988-2000 Microsoft and/or its suppliers. All rights reserved.”
Dette er en kjempestor nasjonal parks som har vært vernet for hogst en god stund. I parken finnes lemurer som ikke ble oppdaget før på 80 tallet. I parken finnes plante og dyreliv som ikke finnes noen andre plasser i verden. Jeg kan alt forlite om flora og fauna til å holde et foredrag for dere om livet i parken , jeg kan bare konstatere at det det var utrolog morsomt å gå rundt om i parken for å se på livet.
Det får være alt for i dag, så skal jeg prøve å opdatere mer neste Søndag. Til så lenge ha det godt !!
torsdag, november 21, 2002
Torsdag 21/ 11-02 kl 1800
Salama tompko !!
Betyr god dag / hallo på Gassisk.
Vi har begynt på gassisk undervisning. Monsieur Eduard underviser oss ca 1,5 timer hver dag. Dette er både gøy og vanskelig. Vanskelig fordi ordstillingen på gassisk er forskjellig fra det som vi er vant med på norsk. Det vi si at i stedet for at vi på norsk sier: jeg spiser ris, vil det på gassisk bli spiser ris jeg. Det minner litt om ordstillingen til han grønne i Star Wars, så jeg prøver å tenke på ham når jeg skriver. Ellers så har jeg blitt rammet av den første reisesjuka. Det skjer til tider når vi som nordboere utsetter oss for mat vi ikke er vandt til hjemmefra. Det betyr ikke at maten er dårlig på noe som helst måte, bare uvandt. Magens klassiske måte å si fra på er å tømme seg for alt innhold, enten den ene veien eller den andre….. de fleste som har vært ute og reist i fremmede/eksotiske omgivelser over en lengre periode har vel opplevd dette. Etter to dager på cola og loff føler jeg meg nå i bedre form, og ser frem til nye utfordringer i matveien, skjønt det blir en stund til jeg utfordrer den lokale kinesiske kyllingen i karri.
Dagene går veldig fort her i Antsirabe. Vi står opp ganske tidlig og legger oss like tidlig. Jeg har forresten begynt å ta tennis timer hos den lokale tennis treneren. Han skal ha 7500 mgf (ca 8,20 nkr) i timen for å lære meg å spille. Selv om jeg frykter at det kan ta noe tid er jo prisen svært overkommelig.
Været ligger stabilt på mellom 20- 25 ºC og vi nyter det i lange åndedrag. Forrige søndag var vi på Hotell de Term. Dette er et staselig hotell i tre som stammer fra kolonitiden. Bygget er preget av litt forfall, men på baksiden finnes byens flotteste svømmebasseng. Her kan man ligge å slappe av i badet, kjøle seg ned med en kald pils og se på den vakre gassiske naturen.
Jeg og Mona har gått litt rundt om i byen for å gjøre oss kjente. Det mangler i hvert fall ikke på oppmerksomhet når vi kommer rundt. Mange ser måpende på to hvite ”wasaer” som ferdes i gatene helt på egenhånd. En dag ble vi overrasket av regnet som kom litt tidligere enn forventet. Vi måtte søke tilflukt under taket på en nedlagt bensinstasjon sammen med 12-15 andre gassere. Mens vi stod der haglet kommentarene fra pous.pous sjåførene som mente at de kunne kjøre oss tørrskodde hjem. Når vi så gikk hjem fra sentrum i søle og pøseregn var det mange som lo godt av oss på veien. Mitt inntrykk er at de ler mest på grunn av kuriositeten. Mange av ungdommene er skikkelig gira på å snakke engelsk, i stedet for fransk, så når vi begynner å snakke med dem er det stor stas.
Ellers så har jeg fått en del hyggelig e-poster hjemmefra, både fra folk jeg har god kontakt med og fra folk som jeg ikke har hørt fra på en stund. Der er skikkelig deilig å høre noen ord fra hjemme, så fortsett å skriv e-poster men jeg kan ikke garantere at vi kan svare på alle.
Salama tompko !!
Betyr god dag / hallo på Gassisk.
Vi har begynt på gassisk undervisning. Monsieur Eduard underviser oss ca 1,5 timer hver dag. Dette er både gøy og vanskelig. Vanskelig fordi ordstillingen på gassisk er forskjellig fra det som vi er vant med på norsk. Det vi si at i stedet for at vi på norsk sier: jeg spiser ris, vil det på gassisk bli spiser ris jeg. Det minner litt om ordstillingen til han grønne i Star Wars, så jeg prøver å tenke på ham når jeg skriver. Ellers så har jeg blitt rammet av den første reisesjuka. Det skjer til tider når vi som nordboere utsetter oss for mat vi ikke er vandt til hjemmefra. Det betyr ikke at maten er dårlig på noe som helst måte, bare uvandt. Magens klassiske måte å si fra på er å tømme seg for alt innhold, enten den ene veien eller den andre….. de fleste som har vært ute og reist i fremmede/eksotiske omgivelser over en lengre periode har vel opplevd dette. Etter to dager på cola og loff føler jeg meg nå i bedre form, og ser frem til nye utfordringer i matveien, skjønt det blir en stund til jeg utfordrer den lokale kinesiske kyllingen i karri.
Dagene går veldig fort her i Antsirabe. Vi står opp ganske tidlig og legger oss like tidlig. Jeg har forresten begynt å ta tennis timer hos den lokale tennis treneren. Han skal ha 7500 mgf (ca 8,20 nkr) i timen for å lære meg å spille. Selv om jeg frykter at det kan ta noe tid er jo prisen svært overkommelig.
Været ligger stabilt på mellom 20- 25 ºC og vi nyter det i lange åndedrag. Forrige søndag var vi på Hotell de Term. Dette er et staselig hotell i tre som stammer fra kolonitiden. Bygget er preget av litt forfall, men på baksiden finnes byens flotteste svømmebasseng. Her kan man ligge å slappe av i badet, kjøle seg ned med en kald pils og se på den vakre gassiske naturen.
Jeg og Mona har gått litt rundt om i byen for å gjøre oss kjente. Det mangler i hvert fall ikke på oppmerksomhet når vi kommer rundt. Mange ser måpende på to hvite ”wasaer” som ferdes i gatene helt på egenhånd. En dag ble vi overrasket av regnet som kom litt tidligere enn forventet. Vi måtte søke tilflukt under taket på en nedlagt bensinstasjon sammen med 12-15 andre gassere. Mens vi stod der haglet kommentarene fra pous.pous sjåførene som mente at de kunne kjøre oss tørrskodde hjem. Når vi så gikk hjem fra sentrum i søle og pøseregn var det mange som lo godt av oss på veien. Mitt inntrykk er at de ler mest på grunn av kuriositeten. Mange av ungdommene er skikkelig gira på å snakke engelsk, i stedet for fransk, så når vi begynner å snakke med dem er det stor stas.
Ellers så har jeg fått en del hyggelig e-poster hjemmefra, både fra folk jeg har god kontakt med og fra folk som jeg ikke har hørt fra på en stund. Der er skikkelig deilig å høre noen ord fra hjemme, så fortsett å skriv e-poster men jeg kan ikke garantere at vi kan svare på alle.
søndag, november 17, 2002
Søndag 17/11 2002
Hasinas mann (Mamy), blei syk på onsdag, så vi avtalte med Svein Kjosavik at vi skulle sitte på med han til Antsirabe, slik at Hasina og mannen kunne få kvile seg. Turen gikk veldig greitt. Den tok ca 3 timer, og veiene var ok, men veldig svingete. Dette var verre enn våre fjordveier.
Vi kom til Antsirabe ca. 1900, og da var det helt mørkt. Vi spiste middag hos Svein og familien. Det var deilig å komme inn i et ”norsk hjem for å spise sen middag. Etterpå ble vi innlosjert i vår nye leilighet. Her i 3. etasje på det gamle internatet på det norske tunet, har vi en liten stue, soverom, et lite kjøkken, bad og toalett. Ute i gangen har vi en større stue. Nede i første etasje er der et stoort kjøkken, som vi kan bruke så mye vi vil. De hadde laget det sikkelig koselig, og pusset det litt opp. Så det var bedre enn hva vi hadde håpet på. Det eneste vi kunne ønsket er at vi skulle hatt en telefon her i tredje etasje. Men det kommer visst etter hvert.
Antsirabe ligger ca 1500 over havet, klimaet er godt hele året her. Akkurat nå er det regntid på Madagaskar, så da har vi ca. en regnskur pr. dag. Her på onsdag hadde vist temperaturen sunket fra 30 ºC til 17 ºC på en halvtime, så det er i grunn bare deilig med litt regn. Det tørker ganske fort opp igjen.
Antsirabe by er mye roligere enn Antananarivo. Byen er ikke så trafikkert av biler, og ikke så mange tiggere. Derimot er det en hel hurv av pous-pous’er. En Pous pous er en karjol/ kalesjevogn (?) med to jul som trekkes av en mann. Inne i vognen sitter kunden som kan nyte utsikten og komforten av å bli trukket rundt i byen til bestemt sted. Karene som trekker Pous pousen har en kondisjon av en annen verden. Fra tidlig morgen til sene kvelden har de ”intervall” trening hvor de løper rundt med kunder på vognene sine. Jeg har litt problem med å sette meg oppi en slik en for å undersøke byen enda. Jeg får ikke gode assosiasjoner av synet av en hvit velstående mann i en vogn trukket av en sliten mørkhudet og fillete arbeider.
Hasinas mann (Mamy), blei syk på onsdag, så vi avtalte med Svein Kjosavik at vi skulle sitte på med han til Antsirabe, slik at Hasina og mannen kunne få kvile seg. Turen gikk veldig greitt. Den tok ca 3 timer, og veiene var ok, men veldig svingete. Dette var verre enn våre fjordveier.
Vi kom til Antsirabe ca. 1900, og da var det helt mørkt. Vi spiste middag hos Svein og familien. Det var deilig å komme inn i et ”norsk hjem for å spise sen middag. Etterpå ble vi innlosjert i vår nye leilighet. Her i 3. etasje på det gamle internatet på det norske tunet, har vi en liten stue, soverom, et lite kjøkken, bad og toalett. Ute i gangen har vi en større stue. Nede i første etasje er der et stoort kjøkken, som vi kan bruke så mye vi vil. De hadde laget det sikkelig koselig, og pusset det litt opp. Så det var bedre enn hva vi hadde håpet på. Det eneste vi kunne ønsket er at vi skulle hatt en telefon her i tredje etasje. Men det kommer visst etter hvert.
Antsirabe ligger ca 1500 over havet, klimaet er godt hele året her. Akkurat nå er det regntid på Madagaskar, så da har vi ca. en regnskur pr. dag. Her på onsdag hadde vist temperaturen sunket fra 30 ºC til 17 ºC på en halvtime, så det er i grunn bare deilig med litt regn. Det tørker ganske fort opp igjen.
Antsirabe by er mye roligere enn Antananarivo. Byen er ikke så trafikkert av biler, og ikke så mange tiggere. Derimot er det en hel hurv av pous-pous’er. En Pous pous er en karjol/ kalesjevogn (?) med to jul som trekkes av en mann. Inne i vognen sitter kunden som kan nyte utsikten og komforten av å bli trukket rundt i byen til bestemt sted. Karene som trekker Pous pousen har en kondisjon av en annen verden. Fra tidlig morgen til sene kvelden har de ”intervall” trening hvor de løper rundt med kunder på vognene sine. Jeg har litt problem med å sette meg oppi en slik en for å undersøke byen enda. Jeg får ikke gode assosiasjoner av synet av en hvit velstående mann i en vogn trukket av en sliten mørkhudet og fillete arbeider.
Det som derimot er saken er at de som tilbyr Pous pous ønsker selvfølgelig å ha så mange kunder som mulig, og langt de fleste ( jeg vil tippe rundt 94 % ) av gjestene er gassere som bruker dette som et hvilken som annet taxi tilbud i en annen by. Jeg har lagt merke til at det særlig blir brukt som ”skole buss”. Fra og til skolen er ”sjåførene” engasjert med skyss av skolebarn i alle aldre. Personlig vil jeg jo si at det er langt tryggere å sette fra seg junior i en pous pous hvor sjåføren går/ løper fremfor kjøretøyet, i forhold til en skolebuss som snirkler seg frem i et kaotisk trafikk bilde. Det er fortsatt mye av byen vi ikke har sett enda, så vi får informere dere om den etter hvert.
Vår første dag her var vi oppe ganske tidelig, frokost kl 07 og litt sightseeing i byen. Frokost kl 07 er bare vanlig rutine. De aller fleste gasserne bruker dagen fra soloppgang til solnedgang. Dette betyr at folk gjerne står opp i 4-6 tiden og legger seg sånn i 10 tiden. På denne måten utnytter man dagen maksimalt. kl 10 er det lunsj til for skolebarna på den Norske skolen her på Antsirabe. Da samler stort sett alle de voksne seg ute på området her, så i dag fikk vi hilst på det fleste, så pakket vi litt ut, kl 13 hadde vi middag, no om 20 min er vi bedt til kvelds (19)
Her på det norske tunet bor det ca 35 stk, de fleste nordmenn. Vi kommer i så fall til å bo her til midten av jan. Vi skal først komme i orden her, så skal vi begynne med språkkurs på mandag. vi kommer nok til å reise litt rundt i denne tiden, f.eks se på andre byer osv. Det er her den norske skolen ligger. Her har vi tennis-, volleyball-, handball- og fotballbaner. Så her kan vi få trimma oss. Alle på tunet er tilknyttet NMS på en eller annen måte. Noen skal kun være her en kortere periode, mens de lærer språket, etterpå drar de ut til andre steder på øya. Andre utfører administrative oppgaver på tunet, det kan være at de er lærere, eller har en oppgave i forhold til internatet her på tunet.
I går (lørdag) var vi på befaring oppe på Mangarano. Mangarano er den plassen hvor vi skal ha 50 % av arbeidet her nede på Madagaskar. Oppe på Mangarano ( ca 1600 moh. har det i tidligere tider vært en behandlingsstasjon for lepra syke( såkalte spedalske) . Der oppe finnes det en del bygninger som står og ikke blir brukt. En idè som vi skal arbeide med er å knytte bygningene og området i rundt opp mot overnatting og turisme. I dag er står bygningenen tomme og området rundt ligger brakk. Så i går var vi opp for å beskue plassen slik at vi vet hva vi skal jobbe med. Vi spiste en deilig lunch der oppe sammen med Hasina og co.
Etterpå kjørte vi opp til en vulkansk innsjø. Turen opp dit gikk gjennom terreng som det ikke hadde vært kjørt bil i på en stund. Det var en skikkelig villmarks tur, med opplevelser i kø gjennom et fantastisk vakkert landskap. Nå på denne tiden planter gasserne ut ris på ris markene. Ris er for øvrig den matvarer som er den primære ernæringskilden på Madagaskar. Når risen blir plantet trengs det mye vann. I en periode nå sår de ris på begrensede flekker for å plante den ut på markene etter hvert. På disse flekken blir risen helt fantastisk grønn. Disse flekken sees på lang vei fra bilen. Hele åssider er dekket som et lappeteppe av forskjellige grønnfarger, alt etter hva som dyrkes på de forskjellige flekkene. Turen gikk på en gammel sti beregnet på oksekjerrer, så det var ingen vanlig søndagstur vi var på. Innsjøen ligger nede i et krater, med bratte vegger på alle sider. Det er knytte mange hoistorier til denne plassen. Gasserne er for øvrig ganske overtroiske så etter hvert får vi skrive litt om disse historiene.
Etter denne opplevelden gikk turen hjem til ballspill og middag. Alt i alt kunne ikke jeg hatt en bedre dag på Antisrabe. Så til videre lover dette godt for oppholdet vårt.
Det er ganske vanskelig å få tak i oss på telefon direkte derfor krever det en del planlegging for å snakke med oss.
Vi har enda ikke fått installert telefon i leiligheten, derfor må vi avtale pr. e-post når folk skal ringe til oss slik at vi står ved telefonen og venter.
Dette er litt tungvindt, men det blir vel bedre etter hvert.
Dersom det er noen som føler for å sende oss et Jule kort , eller et personlig brev er
Postadressen vår:
Mona Nordstrand eller Hallvor Lyngstad
Sekoly Norweziana
BP. 49.
Antsirabe 110
Madagaskar.
Klem fra Hallvor og Mona
Vår første dag her var vi oppe ganske tidelig, frokost kl 07 og litt sightseeing i byen. Frokost kl 07 er bare vanlig rutine. De aller fleste gasserne bruker dagen fra soloppgang til solnedgang. Dette betyr at folk gjerne står opp i 4-6 tiden og legger seg sånn i 10 tiden. På denne måten utnytter man dagen maksimalt. kl 10 er det lunsj til for skolebarna på den Norske skolen her på Antsirabe. Da samler stort sett alle de voksne seg ute på området her, så i dag fikk vi hilst på det fleste, så pakket vi litt ut, kl 13 hadde vi middag, no om 20 min er vi bedt til kvelds (19)
Her på det norske tunet bor det ca 35 stk, de fleste nordmenn. Vi kommer i så fall til å bo her til midten av jan. Vi skal først komme i orden her, så skal vi begynne med språkkurs på mandag. vi kommer nok til å reise litt rundt i denne tiden, f.eks se på andre byer osv. Det er her den norske skolen ligger. Her har vi tennis-, volleyball-, handball- og fotballbaner. Så her kan vi få trimma oss. Alle på tunet er tilknyttet NMS på en eller annen måte. Noen skal kun være her en kortere periode, mens de lærer språket, etterpå drar de ut til andre steder på øya. Andre utfører administrative oppgaver på tunet, det kan være at de er lærere, eller har en oppgave i forhold til internatet her på tunet.
I går (lørdag) var vi på befaring oppe på Mangarano. Mangarano er den plassen hvor vi skal ha 50 % av arbeidet her nede på Madagaskar. Oppe på Mangarano ( ca 1600 moh. har det i tidligere tider vært en behandlingsstasjon for lepra syke( såkalte spedalske) . Der oppe finnes det en del bygninger som står og ikke blir brukt. En idè som vi skal arbeide med er å knytte bygningene og området i rundt opp mot overnatting og turisme. I dag er står bygningenen tomme og området rundt ligger brakk. Så i går var vi opp for å beskue plassen slik at vi vet hva vi skal jobbe med. Vi spiste en deilig lunch der oppe sammen med Hasina og co.
Etterpå kjørte vi opp til en vulkansk innsjø. Turen opp dit gikk gjennom terreng som det ikke hadde vært kjørt bil i på en stund. Det var en skikkelig villmarks tur, med opplevelser i kø gjennom et fantastisk vakkert landskap. Nå på denne tiden planter gasserne ut ris på ris markene. Ris er for øvrig den matvarer som er den primære ernæringskilden på Madagaskar. Når risen blir plantet trengs det mye vann. I en periode nå sår de ris på begrensede flekker for å plante den ut på markene etter hvert. På disse flekken blir risen helt fantastisk grønn. Disse flekken sees på lang vei fra bilen. Hele åssider er dekket som et lappeteppe av forskjellige grønnfarger, alt etter hva som dyrkes på de forskjellige flekkene. Turen gikk på en gammel sti beregnet på oksekjerrer, så det var ingen vanlig søndagstur vi var på. Innsjøen ligger nede i et krater, med bratte vegger på alle sider. Det er knytte mange hoistorier til denne plassen. Gasserne er for øvrig ganske overtroiske så etter hvert får vi skrive litt om disse historiene.
Etter denne opplevelden gikk turen hjem til ballspill og middag. Alt i alt kunne ikke jeg hatt en bedre dag på Antisrabe. Så til videre lover dette godt for oppholdet vårt.
Det er ganske vanskelig å få tak i oss på telefon direkte derfor krever det en del planlegging for å snakke med oss.
Vi har enda ikke fått installert telefon i leiligheten, derfor må vi avtale pr. e-post når folk skal ringe til oss slik at vi står ved telefonen og venter.
Dette er litt tungvindt, men det blir vel bedre etter hvert.
Dersom det er noen som føler for å sende oss et Jule kort , eller et personlig brev er
Postadressen vår:
Mona Nordstrand eller Hallvor Lyngstad
Sekoly Norweziana
BP. 49.
Antsirabe 110
Madagaskar.
Klem fra Hallvor og Mona
lørdag, november 16, 2002
16 november 2002
Torsdag 14/11-02 (Antsirabe 26º C, kl 1355)
Jeg prøver å oppdatere dageboken litt innimellom, men det er ikke så enkelt. Denne uken har ting gått utrolig fort og jeg klarere vel ikke å beskrive en brøkdel av det vi har vært igjennom.
Mandagskveld hentet vi Per-Ørjan på flyplassen vi satt og ventet en god stund før han kom. Flyplassen er full av folk som venter på at flyets skal lande. Det er en stor begivenhet hver gang det lander og letter et fly. På mandags kvelden stod det at det var tre fly ( utenriks ) som lettet neste dag. Air France har tre flygninger i uken tur retur Antsirabe. I tillegg har Air Madagaskar en del avganger til Europa. Det er ikke røykeforbud på flyplassen. Det er det jo ikke i Paris heller så derfor er det kanskje ikke så rart.
Per-Ørjan kom seg trygt igjennom tollen. Det nyeste nå er at det ikke er lov til å ta med seg noen vegetabilske/ animalske matvarer inn til landet, men likevel tror jeg at det blir smuglet inn en del ( særlig brunost til de Norske…..)
På Tirsdag var første dag med Per- Ørjan på Madagaskar. Da gikk vi en rundt i byen for å sjekke forskjellige ting. Vi fikk avklart at returbillettene til Paris ikke var skrevet ut enda, så derfor var det ikke så rart at vi ikke fant dem ved ankomst.
Hasina tok oss med ned til innenriksdepartementet slik at vi fikk ordnet alle formalitetene angående visum ut perioden.
Da vi først kom inn i departementet hadde strømmen gått. Dermed satt vi inne i en lang korridor i stummende mørke, med lys fra kontordørene som stod åpne. Innerst inne i gangen låg et lite kontor med 3 forskjellige kontorpulter. Ved den ene pulten var det en mann som satt med hundrevis av forskjellige dokumenter foran seg. I gangen var det fult av folk, og på meg virket det som mer flaks en beregning at vi kom inn ganske tidlig. Vi snakket med en vennlig (men bestemt….) dame som satt til venstre i rommet. Hun snakket ikke engelsk så vi overlot dialogen til Hasina, og så prøvde vi å se så ærlige og snille ut som overhodet mulig.
Etter at Hasina hadde lagt frem saken for damen, med 7 forskjellige bekreftelser( arbeids bekreftelse, vandelsattest, Finasiell bekreftelse o,s,v) , 6 passfoto, 2 frankerte konvolutter og to binderser, fikk hun beskjed om å komme tilbake neste dag med oversatte papirer. Alle papirer skulle oversettes til gassisk før vi kom noen vei. Likevel mente Hasina at så snart pairene var oversatt var det formelle i orden. Dermed var det ingen store hindringer for oss som stod igjen før vi får tildelt et visum som er gyldig til avtaleperioden vår er utløpt.
Senere på dagen hadde vi møte med de fredskorpserne som kommer fra Madagaskar og skal til Norge. Det var to hyggelige frøkner som hadde fått det privelegiet. Begge snakket godt engelsk og de hadde begge litt erfaring fra reiseliv her på Madagaskar. Vi ble enige om å spise middag sammen med Per-Ørjan sener på kvelden.
I går ( Onsdag ) var vi en tur nede på det norske generalkonsulatet. Odd- Gunnar Konow Heffermehl ( Consul General de Norvège) var en hyggelig mann. Han drive et shipping firma fra Antananarivo og jobber som generalkonsul for Norge, Sverige og Danmark i tillegg. Han fortalte litt om hans jobb på Madagaskar, litt om prosedyrene for å få visum til Norge ( en langt vanskeligere prosess enn andre veien …) og så spurte han oss litt om prosjektet vårt.
Alt i alt var det en hyggelig visit. I tillegg fikk vi registrert oss på konsulatet slik dersom det er noe spesielt som skjer har han adresse og telefon nummer for å nå oss.
I går ettermiddag gikk vi med Per-Ørjan en liten tur rundt i byen. Jeg tok med videokamera, slik at vi kunne ta bilder eller video dersom det dukket opp noe interessant.
Det ble en interessant tur. Mange av de vi møtte ville bli tatt bilde av. Det var stor stas å bli filmet og etterpå kunne se seg selv på film eller foto var enda bedre. Vi gikk en times tur rundt om i byen. Kontrastene var store. Vi besøkte Madagaskars beste hotell ( Hilton ) hvor du kan betale 25 000 MGF Ca 30 Kroner) for et håndkle og så kan du ligge å plaske i et flott basseng med ca 23 gradet i vannet. Rett over gaten kunne man brødfø 1 mann i 10 dager for samme prisen…. Det blir litt rart å tenke på i lengden.
Jeg prøver å oppdatere dageboken litt innimellom, men det er ikke så enkelt. Denne uken har ting gått utrolig fort og jeg klarere vel ikke å beskrive en brøkdel av det vi har vært igjennom.
Mandagskveld hentet vi Per-Ørjan på flyplassen vi satt og ventet en god stund før han kom. Flyplassen er full av folk som venter på at flyets skal lande. Det er en stor begivenhet hver gang det lander og letter et fly. På mandags kvelden stod det at det var tre fly ( utenriks ) som lettet neste dag. Air France har tre flygninger i uken tur retur Antsirabe. I tillegg har Air Madagaskar en del avganger til Europa. Det er ikke røykeforbud på flyplassen. Det er det jo ikke i Paris heller så derfor er det kanskje ikke så rart.
Per-Ørjan kom seg trygt igjennom tollen. Det nyeste nå er at det ikke er lov til å ta med seg noen vegetabilske/ animalske matvarer inn til landet, men likevel tror jeg at det blir smuglet inn en del ( særlig brunost til de Norske…..)
På Tirsdag var første dag med Per- Ørjan på Madagaskar. Da gikk vi en rundt i byen for å sjekke forskjellige ting. Vi fikk avklart at returbillettene til Paris ikke var skrevet ut enda, så derfor var det ikke så rart at vi ikke fant dem ved ankomst.
Hasina tok oss med ned til innenriksdepartementet slik at vi fikk ordnet alle formalitetene angående visum ut perioden.
Da vi først kom inn i departementet hadde strømmen gått. Dermed satt vi inne i en lang korridor i stummende mørke, med lys fra kontordørene som stod åpne. Innerst inne i gangen låg et lite kontor med 3 forskjellige kontorpulter. Ved den ene pulten var det en mann som satt med hundrevis av forskjellige dokumenter foran seg. I gangen var det fult av folk, og på meg virket det som mer flaks en beregning at vi kom inn ganske tidlig. Vi snakket med en vennlig (men bestemt….) dame som satt til venstre i rommet. Hun snakket ikke engelsk så vi overlot dialogen til Hasina, og så prøvde vi å se så ærlige og snille ut som overhodet mulig.
Etter at Hasina hadde lagt frem saken for damen, med 7 forskjellige bekreftelser( arbeids bekreftelse, vandelsattest, Finasiell bekreftelse o,s,v) , 6 passfoto, 2 frankerte konvolutter og to binderser, fikk hun beskjed om å komme tilbake neste dag med oversatte papirer. Alle papirer skulle oversettes til gassisk før vi kom noen vei. Likevel mente Hasina at så snart pairene var oversatt var det formelle i orden. Dermed var det ingen store hindringer for oss som stod igjen før vi får tildelt et visum som er gyldig til avtaleperioden vår er utløpt.Senere på dagen hadde vi møte med de fredskorpserne som kommer fra Madagaskar og skal til Norge. Det var to hyggelige frøkner som hadde fått det privelegiet. Begge snakket godt engelsk og de hadde begge litt erfaring fra reiseliv her på Madagaskar. Vi ble enige om å spise middag sammen med Per-Ørjan sener på kvelden.
I går ( Onsdag ) var vi en tur nede på det norske generalkonsulatet. Odd- Gunnar Konow Heffermehl ( Consul General de Norvège) var en hyggelig mann. Han drive et shipping firma fra Antananarivo og jobber som generalkonsul for Norge, Sverige og Danmark i tillegg. Han fortalte litt om hans jobb på Madagaskar, litt om prosedyrene for å få visum til Norge ( en langt vanskeligere prosess enn andre veien …) og så spurte han oss litt om prosjektet vårt.
Alt i alt var det en hyggelig visit. I tillegg fikk vi registrert oss på konsulatet slik dersom det er noe spesielt som skjer har han adresse og telefon nummer for å nå oss.
I går ettermiddag gikk vi med Per-Ørjan en liten tur rundt i byen. Jeg tok med videokamera, slik at vi kunne ta bilder eller video dersom det dukket opp noe interessant.
Det ble en interessant tur. Mange av de vi møtte ville bli tatt bilde av. Det var stor stas å bli filmet og etterpå kunne se seg selv på film eller foto var enda bedre. Vi gikk en times tur rundt om i byen. Kontrastene var store. Vi besøkte Madagaskars beste hotell ( Hilton ) hvor du kan betale 25 000 MGF Ca 30 Kroner) for et håndkle og så kan du ligge å plaske i et flott basseng med ca 23 gradet i vannet. Rett over gaten kunne man brødfø 1 mann i 10 dager for samme prisen…. Det blir litt rart å tenke på i lengden.
Det som også var lit artig å se var at humøret og varmen blant folk såg ut til å være betaktelig bedre i ”slummen ” sammenlignet med dem som jobbet på Hilton. Vel vi snakkes mer på Søndag
onsdag, november 13, 2002
13. november 2002 Tana
13/11-02
Den forrige oppdateringen på hjemmesiden var preget av det første møtet mellom oss og Antsirabe. Forskjellene mellom Norge og Madagaskar er enorme, men alt er her nede er ikke bare elendighet. Hasina som er vår arbeidsgiver og kontaktperson har gjort alt hun kan for at vi skal få det så bra som overhodet mulig. Av hyggelige ting vi har gjort kan vi jo nevne at vi har vært på mange forskjellige restauranter for å spise utsøkte luncher. Maten er rimelig og en lunch for fire personer med flaskevann, brus, desertert for to personer og en kaffe ligger på rundt 120- 150 kroner. Det er jo slett ikke så verst, når man tenker
på at man spiser indrefilet og dyre grønsaker. Vi har spist ute hver dag siden vi kom hit, og det har smakt fortreffelig hver gang. I dag var vi på en resatusrant nær flyplassen. De hadde spesialisert seg på mat fra reunion ( et lite fransk fylke som ligger i havet vest av Madagaskar. Personene som jobber på restauranten er hyggelige og når både maten og selskapet er hyggelig blir det som regel bra.
På søndag fikk vi besøk av en journalist. Det var Hasina som hadde ordnet med kontakt. Vi reiset opp til en av høydene rundt Tana . Tana består for øvrig av 12 forskjellige høyder. Der hadde vi utsikt over hele byen, og da slo det meg hvor flott det er rundt byen. Nå i regntiden er alt frodig og grønt. Landskapet er spekket med fargerike kontraster da jorden er helt rød og de største trærne som blomstrer nå er knall blå.
Journalisten var interessert i fredskorpset og hva som var vår oppgave her nede. Det aller meste som har foregått
av Norsk aktivitet her nede er det misjonsselskapet som har stått for. Derfor er det litt spesielt at to norske nyutdannede hotell og turist interesserte nordmenn kommer ned hit for å hjelpe til med turvirksomhet. Journalisten hadde med seg lydbånd fordi han vill høre norske stemmer. Hele intervjuet tok ca 1 time og det var koselig å snakke med ham. På Onsdag får vi se om artikkelen kommer på trykk vi gleder oss.
De folkene som vi møter ti l daglig er svært imøtekommende. De smiler og ler av oss så snart de får sjansen. I kveld skal vi hente Per-Ørjan på flyplassen og det skal bli koselig. Han har vokst opp her på Madagaskar, og han står som pådriver for prosjektet på Antsirabe. Vi gleder oss til å oppleve Madagaskar sammen med ham. Vel dette var vel al
t for denne gangen, så får vi skrive mer etter hvert.
Ha en fin uke så snakkes vi på Søndag
Den forrige oppdateringen på hjemmesiden var preget av det første møtet mellom oss og Antsirabe. Forskjellene mellom Norge og Madagaskar er enorme, men alt er her nede er ikke bare elendighet. Hasina som er vår arbeidsgiver og kontaktperson har gjort alt hun kan for at vi skal få det så bra som overhodet mulig. Av hyggelige ting vi har gjort kan vi jo nevne at vi har vært på mange forskjellige restauranter for å spise utsøkte luncher. Maten er rimelig og en lunch for fire personer med flaskevann, brus, desertert for to personer og en kaffe ligger på rundt 120- 150 kroner. Det er jo slett ikke så verst, når man tenker
på at man spiser indrefilet og dyre grønsaker. Vi har spist ute hver dag siden vi kom hit, og det har smakt fortreffelig hver gang. I dag var vi på en resatusrant nær flyplassen. De hadde spesialisert seg på mat fra reunion ( et lite fransk fylke som ligger i havet vest av Madagaskar. Personene som jobber på restauranten er hyggelige og når både maten og selskapet er hyggelig blir det som regel bra.På søndag fikk vi besøk av en journalist. Det var Hasina som hadde ordnet med kontakt. Vi reiset opp til en av høydene rundt Tana . Tana består for øvrig av 12 forskjellige høyder. Der hadde vi utsikt over hele byen, og da slo det meg hvor flott det er rundt byen. Nå i regntiden er alt frodig og grønt. Landskapet er spekket med fargerike kontraster da jorden er helt rød og de største trærne som blomstrer nå er knall blå.
Journalisten var interessert i fredskorpset og hva som var vår oppgave her nede. Det aller meste som har foregått
av Norsk aktivitet her nede er det misjonsselskapet som har stått for. Derfor er det litt spesielt at to norske nyutdannede hotell og turist interesserte nordmenn kommer ned hit for å hjelpe til med turvirksomhet. Journalisten hadde med seg lydbånd fordi han vill høre norske stemmer. Hele intervjuet tok ca 1 time og det var koselig å snakke med ham. På Onsdag får vi se om artikkelen kommer på trykk vi gleder oss.De folkene som vi møter ti l daglig er svært imøtekommende. De smiler og ler av oss så snart de får sjansen. I kveld skal vi hente Per-Ørjan på flyplassen og det skal bli koselig. Han har vokst opp her på Madagaskar, og han står som pådriver for prosjektet på Antsirabe. Vi gleder oss til å oppleve Madagaskar sammen med ham. Vel dette var vel al
t for denne gangen, så får vi skrive mer etter hvert.Ha en fin uke så snakkes vi på Søndag
mandag, november 11, 2002
11 november 2002 Første intrykk
Lørdag 9/11 2002
Hei dagbok. Nå er vi Madagakar …….
Jeg må si at jeg sliter litt med å beskrive hva jeg føler nå, denne uken har vært full av inntrykk og jeg klarer ikke å fordøye mer enn halvparten…
Jeg tror jeg starter med inntrykk fra dagen i dag. Vi kom fra Paris i går. Når vi kjørte fra flyplassen og inn til byen virket alt livløst. Vi kom fra 8 grader i Paris til 28 grader på Antananarivo. Når vi kom ut av flyet såg alt greit ut, vi gikk i køen for dem som hadde fått utstett visum på forhånd og gikk ut fra at det skulle bli en smal sak å komme oss i gjennom passkontrollen. Det var bare en liten ting vi hadde oversett etter at vi fikk flybillettene. Vi har ikke retur billetter !!!.
Verken jeg eller Mona har ofret returen så mye som en ørliten tanke. Vi vet at vi har kontrakt på 18 måneder, men det er jo lang tid til det så vi har ikke brydd oss så nøye om det. De gassiske passmyndighetene derimot var svært interessert i når vi hadde tenkt oss hjemover. I og med at vi ikke hadde noe returbillett fikk vi ikke reise inn i landet, selv med gyldig visum.
Det er i en sådan stund at det er greit å ha ei venninne på plass som snakker gassisk. Vi fikk gitt beskjed til Hasina som stod ute, at hun måtte komme inn for å hjelpe oss å oversette. Etter at hun var kommet inn gikk ting veldig greit. Jun fortalte av vi var kommet fra Norge for å gjøre en innsats for turismen til landet, ( viktig å appellere til nasjonalfølelsene..) Vi kom oss i gjennom uten andre store problemer.
Når vi kom ut stod Mamy og ønsket oss hjertelig velkommen. Det var deilig å ha noen som snakket språket og som kunne kjøre oss direkte til destinasjonsstedet. Dette stedet er NMS sitt hovedkontor på Madagaskar. Stedet ligger praktfullt til oppe på en av mange høyder i Antananarivo. Vi har vært så heldige å få låne en gjesteleilighet her i noen dager før vi reiser til Antsirabe hvor vi får egen plass å bo.
Hovedinntrykket av byen når vi kjørte fra flyplassen var som sagt at det ikke var noe særlig til liv her. Det var ikke lys langs veien og dermed var det heller ikke så mye folk å se. Det låg en død bikkje midt i veg kanten og noen livredde katter sneik seg rundt husene, men utenom det var byen med ca 1,5 mill innbyggere så godt som folketom. Selvfølgelig såg vi bare en brøkdel av byen og vi kom til leiligheten ca kl 1.30 lokal tid og da var det kanskje ikke så rart.
Vi planla å møte Hasina på lørdag kl 10.30 for å få en kikk på byen før butikkene stengte. Så på lørdag formiddag kl 11 startet vi på sightseeing i Antananarivo. Det første som slo meg var den generelt lave standarden på alle fra, hus og infrastruktur. Madagaskar er et fattig land det visste jeg fra før, men jeg hadde ikke forestilt meg at fattigdommen var så synlig og så overveldende. Over alt hvor vi har vært i dag har vi sett fattigdom. Madagskar er ett av verdens fattigste land og det vises med all tydelighet overfor en naive nordmann. Vi går i gatene med ecco sandaler og fancy solbriller, og ser på barn, og voksne som ligger på gatene, uten mat, eller klær. Dette er realiteten og så snart vi kommer forbi er det et lite håp om litt penger som tennes. Det gir meg en flau smak når vi går rundt og ser på byen. Utallige ganger blir vi tilbudt diverse krimskrams for at vi skal legge igjen litt av vår overflod til dem som ikke har noen ting. Vi stikker opp som fyrtårn uansett hvor vi er, med et signal om at her er det noen som har mye mer enn resten av omgivelsene, og det er da ikke mer en rettferdig at de kan dele litt med resten ?.
Jeg snur meg rundt så snart jeg ser at noen prøver å ta kontakt med meg, jeg blir tatt av en følelse av uhygge, og mismot. Jeg har mer enn nok med å absorbere luktene og varmen om jeg ikke også skal forholde meg på et personlig plan til de som er i rundt meg. Det som skjer etter hvert er at jeg stenger inntrykkene ute. Det blir som å gå i en dokumentarfilm om u-land uten å være der selv. Man ser elendighet over alt, men tenker ikke på skjebnene bak den.
Jeg og Mona har bestemt oss for å gi penger til et prosjekt. Vi sparer opp i løpet av en måned for så å gi pengene til en organsisjon i landet som bruker dem til et nyttig formål. Dersom jeg begynner å gi til hver enkelt person jeg ser, vil det fort bli tomt i mine lommer, og jeg vi også oppmuntre neste person til å be om mer penger. Derfor blir det slik med oss. I hvertfall er det slik nå og så får vi se etter hvert hvordan det utvikler seg. En ting er i hvert fall sikkert. Det er ikke noe gøy å skille seg slik ut som vi gjør.
Dette er det første jeg skriver nå etter vi har kommet hjem fra tur. I dag ( lørdag) er alt nytt og selv om det høres fryktelig trist ut her er dette selvsagt ikke hele sannheten. Bildet er mer nyansert enn det som er beskrevet ovenfor, men i dag er det dette inntrykket jeg sitter igjen med.
Vi har jo sett mye flott natur, og mye flotte fugler i dag. I tilegg har vi vært på byens beste handlesenter for å se hva de har å by på. Utvalget var upåklagelig, men vi trengte ikke så mye så vi gikk mest rundt og såg på alt som var spennende. Før det var vi på lunch på en italiensk restaurant. Her spiste fire personer godt to retter med drikk for ca 170 kroner. Så det må man vel si var overkommelig.
I morgen er vi bedt på gudstjeneste og så skal vi på intervju med den lokale presse, så det kan jo bli spennende. Alt i all så er jeg spendt på hvordan de neste dagene og ukene kommer til å bli. Her er i hvert fall nok av utfordringer.
Til så lenge Ha det bra !!
Hei dagbok. Nå er vi Madagakar …….
Jeg må si at jeg sliter litt med å beskrive hva jeg føler nå, denne uken har vært full av inntrykk og jeg klarer ikke å fordøye mer enn halvparten…
Jeg tror jeg starter med inntrykk fra dagen i dag. Vi kom fra Paris i går. Når vi kjørte fra flyplassen og inn til byen virket alt livløst. Vi kom fra 8 grader i Paris til 28 grader på Antananarivo. Når vi kom ut av flyet såg alt greit ut, vi gikk i køen for dem som hadde fått utstett visum på forhånd og gikk ut fra at det skulle bli en smal sak å komme oss i gjennom passkontrollen. Det var bare en liten ting vi hadde oversett etter at vi fikk flybillettene. Vi har ikke retur billetter !!!.
Verken jeg eller Mona har ofret returen så mye som en ørliten tanke. Vi vet at vi har kontrakt på 18 måneder, men det er jo lang tid til det så vi har ikke brydd oss så nøye om det. De gassiske passmyndighetene derimot var svært interessert i når vi hadde tenkt oss hjemover. I og med at vi ikke hadde noe returbillett fikk vi ikke reise inn i landet, selv med gyldig visum.
Det er i en sådan stund at det er greit å ha ei venninne på plass som snakker gassisk. Vi fikk gitt beskjed til Hasina som stod ute, at hun måtte komme inn for å hjelpe oss å oversette. Etter at hun var kommet inn gikk ting veldig greit. Jun fortalte av vi var kommet fra Norge for å gjøre en innsats for turismen til landet, ( viktig å appellere til nasjonalfølelsene..) Vi kom oss i gjennom uten andre store problemer.
Når vi kom ut stod Mamy og ønsket oss hjertelig velkommen. Det var deilig å ha noen som snakket språket og som kunne kjøre oss direkte til destinasjonsstedet. Dette stedet er NMS sitt hovedkontor på Madagaskar. Stedet ligger praktfullt til oppe på en av mange høyder i Antananarivo. Vi har vært så heldige å få låne en gjesteleilighet her i noen dager før vi reiser til Antsirabe hvor vi får egen plass å bo.
Hovedinntrykket av byen når vi kjørte fra flyplassen var som sagt at det ikke var noe særlig til liv her. Det var ikke lys langs veien og dermed var det heller ikke så mye folk å se. Det låg en død bikkje midt i veg kanten og noen livredde katter sneik seg rundt husene, men utenom det var byen med ca 1,5 mill innbyggere så godt som folketom. Selvfølgelig såg vi bare en brøkdel av byen og vi kom til leiligheten ca kl 1.30 lokal tid og da var det kanskje ikke så rart.
Vi planla å møte Hasina på lørdag kl 10.30 for å få en kikk på byen før butikkene stengte. Så på lørdag formiddag kl 11 startet vi på sightseeing i Antananarivo. Det første som slo meg var den generelt lave standarden på alle fra, hus og infrastruktur. Madagaskar er et fattig land det visste jeg fra før, men jeg hadde ikke forestilt meg at fattigdommen var så synlig og så overveldende. Over alt hvor vi har vært i dag har vi sett fattigdom. Madagskar er ett av verdens fattigste land og det vises med all tydelighet overfor en naive nordmann. Vi går i gatene med ecco sandaler og fancy solbriller, og ser på barn, og voksne som ligger på gatene, uten mat, eller klær. Dette er realiteten og så snart vi kommer forbi er det et lite håp om litt penger som tennes. Det gir meg en flau smak når vi går rundt og ser på byen. Utallige ganger blir vi tilbudt diverse krimskrams for at vi skal legge igjen litt av vår overflod til dem som ikke har noen ting. Vi stikker opp som fyrtårn uansett hvor vi er, med et signal om at her er det noen som har mye mer enn resten av omgivelsene, og det er da ikke mer en rettferdig at de kan dele litt med resten ?.
Jeg snur meg rundt så snart jeg ser at noen prøver å ta kontakt med meg, jeg blir tatt av en følelse av uhygge, og mismot. Jeg har mer enn nok med å absorbere luktene og varmen om jeg ikke også skal forholde meg på et personlig plan til de som er i rundt meg. Det som skjer etter hvert er at jeg stenger inntrykkene ute. Det blir som å gå i en dokumentarfilm om u-land uten å være der selv. Man ser elendighet over alt, men tenker ikke på skjebnene bak den.
Jeg og Mona har bestemt oss for å gi penger til et prosjekt. Vi sparer opp i løpet av en måned for så å gi pengene til en organsisjon i landet som bruker dem til et nyttig formål. Dersom jeg begynner å gi til hver enkelt person jeg ser, vil det fort bli tomt i mine lommer, og jeg vi også oppmuntre neste person til å be om mer penger. Derfor blir det slik med oss. I hvertfall er det slik nå og så får vi se etter hvert hvordan det utvikler seg. En ting er i hvert fall sikkert. Det er ikke noe gøy å skille seg slik ut som vi gjør.
Dette er det første jeg skriver nå etter vi har kommet hjem fra tur. I dag ( lørdag) er alt nytt og selv om det høres fryktelig trist ut her er dette selvsagt ikke hele sannheten. Bildet er mer nyansert enn det som er beskrevet ovenfor, men i dag er det dette inntrykket jeg sitter igjen med.
Vi har jo sett mye flott natur, og mye flotte fugler i dag. I tilegg har vi vært på byens beste handlesenter for å se hva de har å by på. Utvalget var upåklagelig, men vi trengte ikke så mye så vi gikk mest rundt og såg på alt som var spennende. Før det var vi på lunch på en italiensk restaurant. Her spiste fire personer godt to retter med drikk for ca 170 kroner. Så det må man vel si var overkommelig.
I morgen er vi bedt på gudstjeneste og så skal vi på intervju med den lokale presse, så det kan jo bli spennende. Alt i all så er jeg spendt på hvordan de neste dagene og ukene kommer til å bli. Her er i hvert fall nok av utfordringer.
Til så lenge Ha det bra !!
mandag, november 04, 2002
04 november 2002 Avsluttning Hald
04 november 2002
3/11-02
Her er jeg igjen.
Nå er det søndag og jeg har akkurat kommet hjem fra en hektisk helg på Sunnmøre. Nå er vi ferdige på hald og jeg har vært på sunnmøre for å hjelp etil med 60 års dagen til Monas mor. Det var en hyggelig begivenhet, men først en oppsumering av uken .
Sist jeg skrev til dagboken var vi på veg hjem fra besøk hos min søster i Danmark. Vi reiste fra henne på søndags kveld. Da hadde det vært et forrykende vær i hele mellomeuropa og vi var spente på om båten over til Norge var i rute.
Vi hadde sjekket på tekst tv-en og der stod det at alt var i orden så vi satte i veg. Da vi kom fren til terminalen fikk vi bange anelser da alle som hadde bil fikk beskjed om å ta kontakt med billettskranken. Da vi kom opp dit ble vi fortalt at alle avganger var avlyst og hadde vært avlyst hele dagen på grunn av at fergen hadde fått problemer med strømforsyningen dagen før. Dette hadde medført at de hadde mistet kontroll over båten inne i Hirtshals-havn og dermed braste de inn i en gammel fiske båt som låg fortøyd der. Eieren av fiskebåten var svært forarget, på grunn av at båten ikke sank…., mens Kristian IV måtte ha en godkjenning av Det Norske-Veritas for å komme seg videre. Dermed ble det en ekstra natt i Danmark, på meg og Mona og den tilbrakte vi på Hirtshals hotell, med gratis frokost til. Det var slett ikke verst.
Vi kom til Kristiansand Mandags kl 17 00 og til Hald ca 18 00. Der ble det middag og hvile etter en hendelses rik helg.
På tirsdag hadde vi besøk av en lege fra Vest Agder sentralsykehus. Han snakket om forskjellige vaksiner som måtte taes før man drog ut på tur. Jeg og Mona har tatt det aller meste og som jeg fortalte i siste brev har vi også begynt med malaria medisin. Doktoren fortalte for øvrig at sykdom som regel ikke var det farligste med utreise. Hovedårsak nr. 1 for dødelighet i utlandet skyldes ulykker som følge av bilkjøring eller motorsykkel kjøring. Det er dette som er de virkelige farene når man snakker om alvorlige farer ved utenlands opphold. Derfor er det viktig å ta sine forholdregler når man skal ferdes i trafikken så vel innlands som utenlands.
Onsdag fikk vi besøk fra en mediekonsulent fra Trondheim. Han fortalte oss om hvordan vi skulle forholde oss til media, og så hjalp han oss med å jobbe med informasjonsjobben som vi som fredskorpsere har påtatt oss. I den forbindelse har jeg og Mona tatt på oss oppgaven å fortelle hva vi driver med både til forskjellige barneskoler i hjemkommunen vår, vi skal også holde foredrag om det vi holder på med på Norsk Hotellhøgskole, og på forskjellige rotaryklubber i Norge. Etter hvert som vi kommer ned skal vi begynner å jobbe med denne oppgaven. Knut fra Trondheim var en dyktig foreleser som lærte oss en god del om medias rolle i samfunnet. Jeg tror at dette er nyttig kunnskap for oss videre ettersom informasjonsbiten vil være en vesentlig del av oppholdet på Madagaskar
På Torsdag hadde vi besøk av fotograf Anders Martinsen fra Høgskolen i Agder. Han fortalte oss om bruk av kamera for at vi skal kunne nyttegjøre oss det verktøyet som et fotografi er. På Torsdags ettermiddag reiser vi ut til Lindesnes fyr for en omvisnig der ute. I tillegg ble det arrangert en avskjedskveld for alle fredskorpserne ved en lokal restaurant. Hele kvelden må sies å være en stor suksess. Vi danset og koste oss og til kloken var 2400. Deretter gikk turen hjemover. De som ville, kunne fortsette festen, men jeg og Mona satte oss ned sammen med venner inne på hald for å roe ned og snakke med gode venner før avreise på fredags morgen.
Fredag kl 0630 var vi på tur hjem fra en hektisk måned i Mandal. Vi hadde en liten pause på Gardermoen før vi var på Vigra cirka 1400. da var vi slitne og trøtte begge to, men etter en kort prat med far til Mona var det ”påan igjen” med forberedelser til helgens største begivenhet, nemlig 60 års dagen til Yasuyo Nordstrand. Hun feiret med koldtbord og åpent hus på røde-kors huset i Langevåg. Jeg, Mona og Yasuyo laget mat både fredag og lørdag. Mona og familien pyntet hus på lørdag og dermed var alt klart til den store festen. På lørdag var ca 30 gjester samlet i hyggelig lag. Jeg vil karakterisere det hele som en stor suksess, og alle var vi enige om at det hadde vært en hyggelig dag. Lørdagskveld reiset vi hjem til Tornes. Jeg gikk rett til sengs, og det var deilig å legge seg i sengen å vite at alle oppgavene for denne uken nå var unnagjort. I dag er det søndag og vi er akkurat ferdige med en god middag. Jeg, mamma og pappa har vært på antikk messe i dag og bare slappet av. Det har vært deilig. I morgen skal jeg fortsette med praktiske forberedelser til avreisen, vi høres neste søndag, og da har jeg kommet ned til Madagaskar. Dette blir spennende!!!
3/11-02
Her er jeg igjen.
Nå er det søndag og jeg har akkurat kommet hjem fra en hektisk helg på Sunnmøre. Nå er vi ferdige på hald og jeg har vært på sunnmøre for å hjelp etil med 60 års dagen til Monas mor. Det var en hyggelig begivenhet, men først en oppsumering av uken .
Sist jeg skrev til dagboken var vi på veg hjem fra besøk hos min søster i Danmark. Vi reiste fra henne på søndags kveld. Da hadde det vært et forrykende vær i hele mellomeuropa og vi var spente på om båten over til Norge var i rute.
Vi hadde sjekket på tekst tv-en og der stod det at alt var i orden så vi satte i veg. Da vi kom fren til terminalen fikk vi bange anelser da alle som hadde bil fikk beskjed om å ta kontakt med billettskranken. Da vi kom opp dit ble vi fortalt at alle avganger var avlyst og hadde vært avlyst hele dagen på grunn av at fergen hadde fått problemer med strømforsyningen dagen før. Dette hadde medført at de hadde mistet kontroll over båten inne i Hirtshals-havn og dermed braste de inn i en gammel fiske båt som låg fortøyd der. Eieren av fiskebåten var svært forarget, på grunn av at båten ikke sank…., mens Kristian IV måtte ha en godkjenning av Det Norske-Veritas for å komme seg videre. Dermed ble det en ekstra natt i Danmark, på meg og Mona og den tilbrakte vi på Hirtshals hotell, med gratis frokost til. Det var slett ikke verst.
Vi kom til Kristiansand Mandags kl 17 00 og til Hald ca 18 00. Der ble det middag og hvile etter en hendelses rik helg.
På tirsdag hadde vi besøk av en lege fra Vest Agder sentralsykehus. Han snakket om forskjellige vaksiner som måtte taes før man drog ut på tur. Jeg og Mona har tatt det aller meste og som jeg fortalte i siste brev har vi også begynt med malaria medisin. Doktoren fortalte for øvrig at sykdom som regel ikke var det farligste med utreise. Hovedårsak nr. 1 for dødelighet i utlandet skyldes ulykker som følge av bilkjøring eller motorsykkel kjøring. Det er dette som er de virkelige farene når man snakker om alvorlige farer ved utenlands opphold. Derfor er det viktig å ta sine forholdregler når man skal ferdes i trafikken så vel innlands som utenlands.
Onsdag fikk vi besøk fra en mediekonsulent fra Trondheim. Han fortalte oss om hvordan vi skulle forholde oss til media, og så hjalp han oss med å jobbe med informasjonsjobben som vi som fredskorpsere har påtatt oss. I den forbindelse har jeg og Mona tatt på oss oppgaven å fortelle hva vi driver med både til forskjellige barneskoler i hjemkommunen vår, vi skal også holde foredrag om det vi holder på med på Norsk Hotellhøgskole, og på forskjellige rotaryklubber i Norge. Etter hvert som vi kommer ned skal vi begynner å jobbe med denne oppgaven. Knut fra Trondheim var en dyktig foreleser som lærte oss en god del om medias rolle i samfunnet. Jeg tror at dette er nyttig kunnskap for oss videre ettersom informasjonsbiten vil være en vesentlig del av oppholdet på Madagaskar
På Torsdag hadde vi besøk av fotograf Anders Martinsen fra Høgskolen i Agder. Han fortalte oss om bruk av kamera for at vi skal kunne nyttegjøre oss det verktøyet som et fotografi er. På Torsdags ettermiddag reiser vi ut til Lindesnes fyr for en omvisnig der ute. I tillegg ble det arrangert en avskjedskveld for alle fredskorpserne ved en lokal restaurant. Hele kvelden må sies å være en stor suksess. Vi danset og koste oss og til kloken var 2400. Deretter gikk turen hjemover. De som ville, kunne fortsette festen, men jeg og Mona satte oss ned sammen med venner inne på hald for å roe ned og snakke med gode venner før avreise på fredags morgen.
Fredag kl 0630 var vi på tur hjem fra en hektisk måned i Mandal. Vi hadde en liten pause på Gardermoen før vi var på Vigra cirka 1400. da var vi slitne og trøtte begge to, men etter en kort prat med far til Mona var det ”påan igjen” med forberedelser til helgens største begivenhet, nemlig 60 års dagen til Yasuyo Nordstrand. Hun feiret med koldtbord og åpent hus på røde-kors huset i Langevåg. Jeg, Mona og Yasuyo laget mat både fredag og lørdag. Mona og familien pyntet hus på lørdag og dermed var alt klart til den store festen. På lørdag var ca 30 gjester samlet i hyggelig lag. Jeg vil karakterisere det hele som en stor suksess, og alle var vi enige om at det hadde vært en hyggelig dag. Lørdagskveld reiset vi hjem til Tornes. Jeg gikk rett til sengs, og det var deilig å legge seg i sengen å vite at alle oppgavene for denne uken nå var unnagjort. I dag er det søndag og vi er akkurat ferdige med en god middag. Jeg, mamma og pappa har vært på antikk messe i dag og bare slappet av. Det har vært deilig. I morgen skal jeg fortsette med praktiske forberedelser til avreisen, vi høres neste søndag, og da har jeg kommet ned til Madagaskar. Dette blir spennende!!!
søndag, oktober 27, 2002
27 oktober 2002 Hald Norsk dag
27 oktober 2002
27/10-02
.
Ja da var det dagbok tid i gjenn.
I dag er det litt under 14 dager til vi skal reise til Madagaskar. Passene våre er sendt til visumbehanding og alt det formele skal nå være i orden. Vi har begynt på malaria medisin for å sjekke ut om vi får noen bivirkninger. Både Mona og jeg har hørt fryktelige historier fra personer som har brukt denne typen medisin, så vi er ganske spendte. Den første tabeletten tok vi på Mandag og til nå har vi ikke hatt noen problemer, måtte det enda bare fortsette....
Uken på hald har gått veldig bra. Vi hadde "Norsk" dag på
Onsdag. Da serverte vi fårikål og tilsørte bondepiger til middag. Vi fortsatte med skuespillet om Espen Askeladd som kappåt med trollet. Deretter hadde vi lynkurs i norsk folkedans, og så avsluttet vi med video fra de siste 14 dagene. Det hele må kunne betegnes som en stoor suksess, og reaksonenene fra våre internasjonale venner var udelt positive.
Forelesnngen om økonomsik historie denne uken var gnistrende. Vi fikk mange gode debatter, som belyste temaet fra mange forskjelllige vinkler.
På Torsdag reiste Jeg og Mona til Ålborg for å besøke min søster og hennes Keld for siste gang på 2 år. Vi kom frem torsdag kveld og skal reise i natt kl 01.15. Hele helgen har vært en studie i å leve det gode liv i Danmark. Med god mat, god drikke og hyggelig selkap . Det blir tøft å si farvell i kveld....
Ellers så har vi det bra begge to så vi snakkes sikkert neste søndag også. På gjensyn
Hallvor
27/10-02
.
Ja da var det dagbok tid i gjenn.
I dag er det litt under 14 dager til vi skal reise til Madagaskar. Passene våre er sendt til visumbehanding og alt det formele skal nå være i orden. Vi har begynt på malaria medisin for å sjekke ut om vi får noen bivirkninger. Både Mona og jeg har hørt fryktelige historier fra personer som har brukt denne typen medisin, så vi er ganske spendte. Den første tabeletten tok vi på Mandag og til nå har vi ikke hatt noen problemer, måtte det enda bare fortsette....
Uken på hald har gått veldig bra. Vi hadde "Norsk" dag på
Onsdag. Da serverte vi fårikål og tilsørte bondepiger til middag. Vi fortsatte med skuespillet om Espen Askeladd som kappåt med trollet. Deretter hadde vi lynkurs i norsk folkedans, og så avsluttet vi med video fra de siste 14 dagene. Det hele må kunne betegnes som en stoor suksess, og reaksonenene fra våre internasjonale venner var udelt positive.Forelesnngen om økonomsik historie denne uken var gnistrende. Vi fikk mange gode debatter, som belyste temaet fra mange forskjelllige vinkler.
På Torsdag reiste Jeg og Mona til Ålborg for å besøke min søster og hennes Keld for siste gang på 2 år. Vi kom frem torsdag kveld og skal reise i natt kl 01.15. Hele helgen har vært en studie i å leve det gode liv i Danmark. Med god mat, god drikke og hyggelig selkap . Det blir tøft å si farvell i kveld....
Ellers så har vi det bra begge to så vi snakkes sikkert neste søndag også. På gjensyn
Hallvor
søndag, oktober 20, 2002
20 oktober 2002 Hald
20 oktober 2002
20/10-02
Hei igjenn !
I dag er det søndag, og vi er atter en gang ferdig med en hektisk uke her på Hald internasjonale senter. Denne uken interkulturell kommunikasjon stått på prog
rammet.
Vi har hatt besøk fra tre svært gode forelesere fra SIK ( senter for interkulturell kommunikasjon). I løpet av uken har vi vært igjennm flere krevende og morsomme øvelser, som hadde til hensikt å vise oss blant annet at vi står sterkere som en gruppe i stedet for enkelt individ. Uken har vært både underholdende og krevende, med tema som korrupsjon, diskriminering, etniosentrisme, kjønnsfordeling og forståelse av tid.
Det hele ble avsluttet med en øvelse hvor vi skulle designe en farkost som beskyttet et egg mot et fall på 6 meter. Alt vi fikk lov til å bruke var en binders, en serviett, 5 sugerør, et a4 ark og en rull m
ed teip.
Det ble mange diskusjoner og jubelen var stor da vår patent stod i mot utfordringen.
Ellers så var jeg og Mona en liten tur i Oslo i går.
Vi hilste på gamle venner og sa farvell til venner vi ikke kommer til å se på nesten to år. Deretter fikk vi servert sushi og ostekake på Mitsus' sudhi bar.
Hele dagen var veldig koselig og på kvelden var det bare å reise tilbake til Mandal.
Neste uke skal vi ha litt om økonomisk histoie ( why are some so rich and some so poor ....)
Deretter skal vi ha nor sør problematik hvor vi blant anett skal diskutere tema som ekteskap mellom parnere fra foskjellige land... dette kan bli spennende.
20/10-02
Hei igjenn !
I dag er det søndag, og vi er atter en gang ferdig med en hektisk uke her på Hald internasjonale senter. Denne uken interkulturell kommunikasjon stått på prog
rammet.Vi har hatt besøk fra tre svært gode forelesere fra SIK ( senter for interkulturell kommunikasjon). I løpet av uken har vi vært igjennm flere krevende og morsomme øvelser, som hadde til hensikt å vise oss blant annet at vi står sterkere som en gruppe i stedet for enkelt individ. Uken har vært både underholdende og krevende, med tema som korrupsjon, diskriminering, etniosentrisme, kjønnsfordeling og forståelse av tid.
Det hele ble avsluttet med en øvelse hvor vi skulle designe en farkost som beskyttet et egg mot et fall på 6 meter. Alt vi fikk lov til å bruke var en binders, en serviett, 5 sugerør, et a4 ark og en rull m
ed teip.Det ble mange diskusjoner og jubelen var stor da vår patent stod i mot utfordringen.
Ellers så var jeg og Mona en liten tur i Oslo i går.
Vi hilste på gamle venner og sa farvell til venner vi ikke kommer til å se på nesten to år. Deretter fikk vi servert sushi og ostekake på Mitsus' sudhi bar.
Hele dagen var veldig koselig og på kvelden var det bare å reise tilbake til Mandal.
Neste uke skal vi ha litt om økonomisk histoie ( why are some so rich and some so poor ....)
Deretter skal vi ha nor sør problematik hvor vi blant anett skal diskutere tema som ekteskap mellom parnere fra foskjellige land... dette kan bli spennende.
lørdag, oktober 19, 2002
15 oktober 2002 Hald Hyttetur
15 oktober 2002
Hyttetur
Tirsdag 15/10-02
Denne helgen reiste vi på hytte tur ut til Høllen.
Rune som er en av fredkorps deltakerne her har et hus ute på en øy i området. Derfor reiste vi ut til øye med båt på Lørdags formiddag.
Denne helgen har vært helt fantastisk . Når vi kom til øya fikk alle som ville være med, sjansen til å reise ut på fisketur. Tross det sure været var det flere som aktet å prøve fiskelykken. Jeg og et noen andre var hjemme for å forberede kveldens aktiviteter.
Når kvelden kom samlet alle seg i stuen. Regnet pisket på rutene, det var god varme i ovenen og vi frotset i god mat/drikke og hyggelige venner.
Det hele var som klippet ut av en hvilken som helt Norsk hytte tur, bortsett fra at 50 prosent av deltakerne kom fra land som ikke har noen utpreget hyttetradisjoner.
tiden gikk med på samtaler, spill, turer, og en eksursjon for å se på krabber. På sønadg slappet vi av, vasket huset og reiste hjem blide og fornøyde ....
Senere på kvelden feiret vi bursdag til Abirs to år gamle sønn. Det hele gikk fredelig for seg, med kake, balonger og presanger til jubilanten.
Hyttetur
Tirsdag 15/10-02
Denne helgen reiste vi på hytte tur ut til Høllen.
Rune som er en av fredkorps deltakerne her har et hus ute på en øy i området. Derfor reiste vi ut til øye med båt på Lørdags formiddag.
Denne helgen har vært helt fantastisk . Når vi kom til øya fikk alle som ville være med, sjansen til å reise ut på fisketur. Tross det sure været var det flere som aktet å prøve fiskelykken. Jeg og et noen andre var hjemme for å forberede kveldens aktiviteter.
Når kvelden kom samlet alle seg i stuen. Regnet pisket på rutene, det var god varme i ovenen og vi frotset i god mat/drikke og hyggelige venner.
Det hele var som klippet ut av en hvilken som helt Norsk hytte tur, bortsett fra at 50 prosent av deltakerne kom fra land som ikke har noen utpreget hyttetradisjoner.
tiden gikk med på samtaler, spill, turer, og en eksursjon for å se på krabber. På sønadg slappet vi av, vasket huset og reiste hjem blide og fornøyde ....
Senere på kvelden feiret vi bursdag til Abirs to år gamle sønn. Det hele gikk fredelig for seg, med kake, balonger og presanger til jubilanten.
09 oktober 2002 Dette har hendt
09 oktober 2002
Dette har hendt:
Ca februar:
Jeg får kontakt med Ravinala reiser gjennom Terje M Østrem på Norsk Hotellhøgskole. Svein Kjosavik som er Ravinalas’ kontakt person med oss kommer på besøk for å fortelle om et prosjekt som han og Per Ørjan Aaslid har lyst til å starte på Madagaskar. Prosjektet er tenkt finansiert av fredskorpset.
Ca mai/juni: Vi får vite av Per Ørjan at prosjektet som er beskrevet under har fått godkjennelse i fredskorpset. Jippi !!!!
Fredskorpset sender i dag ikke egne representanter ned til utviklingsland. I stedet er Fredskorpset med på å finansiere, i begrenset omfang, prosjekt som blir iverksatt på initiativ fra en partner i nord og en partner i sør. I dette tilfellet er disse organisasjonene Transgroup Hasina (partner i sør), og Ravinala Reiser (partner i nord).
Undertegnede har en avtaleperiode på 21 måneder. Avreisedato for oss er satt til 7. november 2002. Fredskorpset jobber for at unge mennesker fra ulike deler av verden kan møtes og arbeide sammen. Målet med samarbeidet er gjensidig læring mellom nord og sør. Slik kan vi gjennom Fredskorpset skaffe oss verdifull internasjonal erfaring, på en inspirerende og utfordrende måte. Deltakerne som er med på disse prosjektene må være mellom 22-35 år. Fredskorpset sender ikke selv ut representanter, men går inn med begrenset finansiell støtte til deltakerne som reier ut. Målet for Fredskorpset er at de aktivitetene som blir satt i gang er kompetanseoppbyggende for alle som er med i prosjektet. Mer informasjon om Fredskorpset finnes på internettsiden http://www.fredskorpset.net
Prosjektet som jeg og Mona skal delta på er delt i to. Vi skal til daglig delta i drift av et turoperatørselskap på Madagaskar. Dette turoperatørselskapet (Transgoup Hasina) samarbeider med et norsk selskap (Ravinala Reiser). Vår oppgave blir å legge opp forskjellige turer til norske/japanske/europeiske turister som kommer til Madagaskar. Fordi Mona snakker japansk vil japanske turister være en del av kundene vi søker. Det er snakk om 10 til 25 turer i løpet av et år, avhengig av respons. Transgroup Hasina eier også et lite vertshus med ca. 9 rom i den nest største byen på Madagaskar. Her vil vi ta imot forskjellige gjester fra små grupper, i tillegg til lokale gjester. Det er også et kjøkken på dette vertshuset som skal brukes i forskjellige anledninger til å lage norsk mat til de forskjellige norske turistene som kommer. Våre arbeidsoppgaver i dette selskapet vil dreise seg om alt fra å utvikle egen internettside for selskapet til å utarbeide gode rutiner for booking, regnskap og matlagning.
I tillegg skal vi være med å utvikle et større landområde på Madagaskar for turistformål.
Ravinala Reiser har bygslet en tomt på ca. 2000 mål på Madagaskar. På denne eiendommen er det planlagt et rekreasjonssted, en restaurant, en resepsjon, museum, kurs i håndarbeid og lignende. I første omgang er det også tenkt bygd mellom 10 og 20 bungalower som skal brukes til innkvartering av gjestene på senteret. Det er for øvrig samme selskap fra Madagaskar som skal drive dette senteret etter at det er i aktivitet.
Madagaskar har et av verdens mest unike plante og dyreliv. Øya som er verdens fjerde største, har vært skilt fra fastlandet i mer en 160 millioner år. Dermed har flora og fauna fått utvikle seg på egenhånd ulikt noen annen plass på jorden. Dette er selvfølgelig noe av det vi ønsker å fortelle våre gjester som kommer dit.
Våre arbeidsoppgaver for denne delen av prosjektet vil være å utvikle l
andområdet til turistformål slik at det kan bli konkurransedyktig, og kan skape inntekter som er med å skape en bærekraftig turistindustri på Madagaskar. I forbindelse med dette vil vi som fredskorpsdeltakere tilegne oss nyttig kompetanse og egenskaper som vil komme oss til nytte videre i arbeidssammenheng. Vi vil med dette prosjektet få tilgang på arbeidsoppgaver som vi ikke hadde hatt muligheten til som nyutdannede i Norge. Gjennom arbeidet på Madagaskar vil vi få muligheten til å videreutvikle oss yrkesmessig, få internasjonal erfaring og utvide vår utdanning til også å gjelde turisme utenfor Norge. I en senere arbeidssituasjon vil det være svært nyttig å trekke frem de erfaringer vi har hatt i dette arbeidet. Vi ser på dette som en mulighet for både å hjelpe et selskap i et utviklingsland, men også for å skape næringsvirksomhet overfor det den norske partneren i samarbeidet.
Vi får anledning til å lære mer på fresdropset sitt forberedelses kurs som skal holdes i Mandal fra den 7.- 29.oktober.
Mandal:
Vi kom ned hit søndag den 6 oktober.
Vi startet kl 0700 på morgenen og reiste ut til Vigra for å høre om de hadde billetter til oss. Vi var litt sene med å bestille biletter og akkurat dnne søndagen var starten på høstferien her i distriktet, derfor var det ikke mulig å oppdrive en eneste billett under 5000,- Derfor prøvde vi det andre alternativet, nemlig sjansebillett. Dette alternativet fungerte veldig greit. Vi fikk plass til Stavanger 1305 og kom oss videre derfra kl 1830. Så var vi i Krsitiansand kl 1910 og i Mandal ca kl 1950. Her ble vi ønsket velkommen av Ellen som er vår kurs leder. Hun hadde sørget for varm Pizza og god drikke til oss. Rommene ble fordelt og på madag morgen var alt klart for å starte på fredskopset sitt forberedningskurs her i Mandal-
Dette har hendt:
Ca februar:
Jeg får kontakt med Ravinala reiser gjennom Terje M Østrem på Norsk Hotellhøgskole. Svein Kjosavik som er Ravinalas’ kontakt person med oss kommer på besøk for å fortelle om et prosjekt som han og Per Ørjan Aaslid har lyst til å starte på Madagaskar. Prosjektet er tenkt finansiert av fredskorpset.
Ca mai/juni: Vi får vite av Per Ørjan at prosjektet som er beskrevet under har fått godkjennelse i fredskorpset. Jippi !!!!
Fredskorpset sender i dag ikke egne representanter ned til utviklingsland. I stedet er Fredskorpset med på å finansiere, i begrenset omfang, prosjekt som blir iverksatt på initiativ fra en partner i nord og en partner i sør. I dette tilfellet er disse organisasjonene Transgroup Hasina (partner i sør), og Ravinala Reiser (partner i nord).
Undertegnede har en avtaleperiode på 21 måneder. Avreisedato for oss er satt til 7. november 2002. Fredskorpset jobber for at unge mennesker fra ulike deler av verden kan møtes og arbeide sammen. Målet med samarbeidet er gjensidig læring mellom nord og sør. Slik kan vi gjennom Fredskorpset skaffe oss verdifull internasjonal erfaring, på en inspirerende og utfordrende måte. Deltakerne som er med på disse prosjektene må være mellom 22-35 år. Fredskorpset sender ikke selv ut representanter, men går inn med begrenset finansiell støtte til deltakerne som reier ut. Målet for Fredskorpset er at de aktivitetene som blir satt i gang er kompetanseoppbyggende for alle som er med i prosjektet. Mer informasjon om Fredskorpset finnes på internettsiden http://www.fredskorpset.net
Prosjektet som jeg og Mona skal delta på er delt i to. Vi skal til daglig delta i drift av et turoperatørselskap på Madagaskar. Dette turoperatørselskapet (Transgoup Hasina) samarbeider med et norsk selskap (Ravinala Reiser). Vår oppgave blir å legge opp forskjellige turer til norske/japanske/europeiske turister som kommer til Madagaskar. Fordi Mona snakker japansk vil japanske turister være en del av kundene vi søker. Det er snakk om 10 til 25 turer i løpet av et år, avhengig av respons. Transgroup Hasina eier også et lite vertshus med ca. 9 rom i den nest største byen på Madagaskar. Her vil vi ta imot forskjellige gjester fra små grupper, i tillegg til lokale gjester. Det er også et kjøkken på dette vertshuset som skal brukes i forskjellige anledninger til å lage norsk mat til de forskjellige norske turistene som kommer. Våre arbeidsoppgaver i dette selskapet vil dreise seg om alt fra å utvikle egen internettside for selskapet til å utarbeide gode rutiner for booking, regnskap og matlagning.
I tillegg skal vi være med å utvikle et større landområde på Madagaskar for turistformål.
Ravinala Reiser har bygslet en tomt på ca. 2000 mål på Madagaskar. På denne eiendommen er det planlagt et rekreasjonssted, en restaurant, en resepsjon, museum, kurs i håndarbeid og lignende. I første omgang er det også tenkt bygd mellom 10 og 20 bungalower som skal brukes til innkvartering av gjestene på senteret. Det er for øvrig samme selskap fra Madagaskar som skal drive dette senteret etter at det er i aktivitet.
Madagaskar har et av verdens mest unike plante og dyreliv. Øya som er verdens fjerde største, har vært skilt fra fastlandet i mer en 160 millioner år. Dermed har flora og fauna fått utvikle seg på egenhånd ulikt noen annen plass på jorden. Dette er selvfølgelig noe av det vi ønsker å fortelle våre gjester som kommer dit.
Våre arbeidsoppgaver for denne delen av prosjektet vil være å utvikle l
andområdet til turistformål slik at det kan bli konkurransedyktig, og kan skape inntekter som er med å skape en bærekraftig turistindustri på Madagaskar. I forbindelse med dette vil vi som fredskorpsdeltakere tilegne oss nyttig kompetanse og egenskaper som vil komme oss til nytte videre i arbeidssammenheng. Vi vil med dette prosjektet få tilgang på arbeidsoppgaver som vi ikke hadde hatt muligheten til som nyutdannede i Norge. Gjennom arbeidet på Madagaskar vil vi få muligheten til å videreutvikle oss yrkesmessig, få internasjonal erfaring og utvide vår utdanning til også å gjelde turisme utenfor Norge. I en senere arbeidssituasjon vil det være svært nyttig å trekke frem de erfaringer vi har hatt i dette arbeidet. Vi ser på dette som en mulighet for både å hjelpe et selskap i et utviklingsland, men også for å skape næringsvirksomhet overfor det den norske partneren i samarbeidet.Vi får anledning til å lære mer på fresdropset sitt forberedelses kurs som skal holdes i Mandal fra den 7.- 29.oktober.
Mandal:
Vi kom ned hit søndag den 6 oktober.
Vi startet kl 0700 på morgenen og reiste ut til Vigra for å høre om de hadde billetter til oss. Vi var litt sene med å bestille biletter og akkurat dnne søndagen var starten på høstferien her i distriktet, derfor var det ikke mulig å oppdrive en eneste billett under 5000,- Derfor prøvde vi det andre alternativet, nemlig sjansebillett. Dette alternativet fungerte veldig greit. Vi fikk plass til Stavanger 1305 og kom oss videre derfra kl 1830. Så var vi i Krsitiansand kl 1910 og i Mandal ca kl 1950. Her ble vi ønsket velkommen av Ellen som er vår kurs leder. Hun hadde sørget for varm Pizza og god drikke til oss. Rommene ble fordelt og på madag morgen var alt klart for å starte på fredskopset sitt forberedningskurs her i Mandal-
tirsdag, oktober 01, 2002
Skal utvikle reiseliv på Madagaskar
Skal utvikle reiseliv på Madagaskar
Hallvor Lyngstad fra Fræna og Mona Nordstrand fra Sula på Sunnmøre drar i november på Fredskorps-oppdrag til Madagaskar. De skal bruke 21 måneder til å utvikle reiselivsnæringa i den afrikanske øystaten.
Halvor Lyngstad har et femårig mastergradsstudium ved Norsk hotellfagskole/Høgskolen i Stavanger. Mona Nordstrand har to årig studium i hotelladministrasjon. Dessuten har hun studert japansk.
Hallvor Lyngstad fra Fræna og Mona Nordstrand fra Sula på Sunnmøre drar i november på Fredskorps-oppdrag til Madagaskar. De skal bruke 21 måneder til å utvikle reiselivsnæringa i den afrikanske øystaten.
Halvor Lyngstad har et femårig mastergradsstudium ved Norsk hotellfagskole/Høgskolen i Stavanger. Mona Nordstrand har to årig studium i hotelladministrasjon. Dessuten har hun studert japansk.
7. november drar de til Madagaskar i regi av Fredskorpset.
_ Prosjektet vi skal delta i er delt i to. Vi skal delta i utvikling og drift av turoperatørselskapet Transgroup Hasina på Madagaskar.
Dette selskapet samarbeider med et norsk selskap, Ravinala Reiser. Vår oppgave blir å legge opp turer for norske, europeiske og japanske turister. Dessuten skal vi utvikle en egen internettside for selskapet og bidra til gode rutiner for booking, regnskap og matlaging. I tillegg skal vi være med på å utvikle et 2000 mål stort landområde for turistformål, forteller Halvor Lyngstad og Mona Nordstrand til Romsdals Budstikke.
Madagaskar er verdens fjerde største øy og ligger i Det indiske hav utenfor østkysten av Mocambique. Øya har omkring 16 millioner innbyggere og er kjent for sin vakre natur med urørte regnskoger sandstrender uten masseturisme.
_ Øya ligger så langt fra fastlandet at plante- og dyrelivet har utviklet seg uten påvirkning utenfra. 60 prosent av dyreartene på Madagaskar finnes der, og bare der. Dette gir Madagaskar et særpreg som kan utnyttes i markedsføring av øya som turiststed, sier Halvor Lyngstad og Mona Nordstrand.
Hensikten med slike Fredskorps-finansierte tiltak er kompetanseoppbygging og gjensidig læring mellom nord og sør. Det betyr utbytte både for samarbeidspartnerne på Madagaskar og for de to norske fredskorpserne. Prosjektet innebærer også at to personer under 35 år med bakgrunn fra reiselivsnæringa på Madagaskar, skal få et opphold i Norge.
Abonner på:
Innlegg (Atom)