01 desember 2002

Søndag 1/12-02 kl 17.36 ca 26 grader Celcius
Hei igjen det har vært ganske stille på hjemmesiden min en stund nå og det skyldes kun en ting. Vi har vært på eksursjooooon !!.
Vi startet forrige fredag( ) og kom igjen i dag( tirsdag) . Det har vært noen helt uforglemmelige dager, og dersom dere går inn på artikkel pekeren min har jeg lagt inn en del bilder fra turen. For fremtiden vil dette bli Arenaen for bilder, slik at Mona og jeg får vist dere litt av den flotte naturen og folkelivet på øya.

Etter at vi hadde spist lunch hos Svein pakket vi bilen og satte av gårde. Vi var 8 personer i en Toyota Landcruiser. Dersom dere synes at det høres trangt ut er det helt korrekt, men etter litt omplassering av folk og bagasje ble vi sittende ganske komfortabelt. ( alt må taes med en klype salt ettersom veistandarden begrenser komforten en hel del.
Jeg kommer tilbake til veiene senere….
Vi kjørte fra Antisrabe og sørover i landet. Antsirabe ligger som kjent oppe på et platå, og for å komme noen som helst veg må vi ned i landet når det gjelder moh. Målet for dagen var en liten by som heter Ambato…… Her skulle vi utforske et marmorbrudd som vi tenkte kunne være interessant å vise frem til turister. I tillegg var det varme kilder i området slik at byen kunne være et mål i seg selv om den låg utenfor allfarveg.

På veg ned mot Ambato kjører vi igjennom Madagaskars spisskammers. Området rett sør, og rett nord for Antsirabe er kjent for sitt fruktbare jordmonn og gode klima for jordbruk. Landskapet endrer seg fra fjellsider med grønnkledde åser til landsbyer med blomstrer rundt husene frodige riskmarker i ulike grønnfarger, områder som er i ferd med å bli nye rismarker. Hele området syder av jorbruk og sterke farger. Veiene snor seg i landskapet og vi som turister har mer enn nok med å absorbere alle de flotte motivene som dukker opp rundt neste sving. Landskapet og turen er fullt av hendelser. Folk er ute på jordene og jobber, langs veien går det dyr og beiter, mens ungene enten skal på skole eller skal ut for å hjelpe foreldrene sine på rismarken. Noen lager seg middag langs veikanten , mens andre tar en middagslur. Og vi som hvite turister får oppmerksomhet bare vi passerer i bil.

Vi passerer broen som har blitt et landemerker etter krisen i vår. Denne broen ble sprengt av tilhengere av den gamle presidenten. Han ville isolere høylandet slik at han fikk kontroll over kysten. Denne broen er svært viktig både for forsyning av drivstoff og andre nødvendigheter fra kystbyene. Det tok 7 dager å få bygget opp en provisorisk overgang slik at trafikken kunne begynne å gå igjen. Gjenreisingen av broen ble på mange måter et bevis på at den nye presidenten var en mann som handlet raskt. Folket fikk nytt mot og kampen mot den gamle presidenten fortsatt med full tyngde.

Etter ca 4 timer kom vi til målet for dagen. Hittil hadde vi kommet glatt i gjennom de politisperringene som dukket opp, men før vi fikk komme inn til Ambato ble stoppet av to uniformerte politimenn som spurte etter pass, og våre hensikter i byen. Enkelte av oss mente at de var ute etter en liten påskjønnelse, før vi fikk reise videre, eller så var det så kjedelig for dem et de rett og slett måtte slå i hjel litt tid. Etter en 10 minutters tid kom det en ny bil bak oss, og vi fikk reise videre uten å vise pass ( vi har ikke med pass på innenlandsreiser….)
Det var stor forskjell på standarden på husene i Antsirabe og Ambato. Ambato er en liten landsby laaaangt ute på landet og det merker man godt på forskjellige måter. Husene er enkle, med sin egen ”fauna” i hagen bestående av frittgående høns, kalkuner, Zebu okser, laushunder, og villkatter. Hagen blir ofte brukt til å dyrke forskjellige grønnsaker til eget forbruk, og dagens arbeid med matstell og risforberedelser forgår også her. På vegen ned til herberget kjørte vi forbi en gammel misjonsstasjon som stod til forfalls. Per Ørjan som har vokst opp her på øya fortalte hvordan misjonærene i sin tid måtte forsvare seg mot røvere i området. De laget høye jorhauger hvor de plantet kaktus for å hindre at uvedkommende kom seg inn. Midt inne på tunet så vi en stor jordvoll med et tre oppå. Per Ørjan fortalte at misjonærene i sin tid brukte haugen som utkikkspost for å se etter røvere, men misjonærene sa at den skulle brukes til en kor konkurranse.
Etter et lite stykke unn i landsbyen kom vi til et koselig lite hus. Aubergè marble ( marmor herberget) låg koselig til ved veikanten. Standarden var merkbart bedre enn resten av nabolaget. Huset var kvitkalket med røde vinduskarmer og listverk. De hadde innlagt strøm, tv i stuen og i hagen var det plantet forskjellige planter som en utsilling av noe av det underlige plantelivet som Madagaskar har å by på. Her ble vi godt mottatt av vertskapet. Rett over gaten låg byens kirke, og akkurat når vi kjørte forbi var det korøvsele for det lokale barnekoret. Vi stakk hodene våre inn for å høre på, og ble mottatt av hyl og skrik. Det var stor stas at ”wasaer” kom på besøk for å overvære prøvene til julekonserten. Vi fikk mange ekstranummer og en sanglede fra småbarn som er likt uansett hvor i verden du kommer. Det formelig lyste i ansiktene til barna fra 5- 10 år. Det var en stor opplevelse både for koristene og tilhørerne.
Ettter en tur i sentrum fikk vi middag på herberget. Siden vi kom 8 personer uanmeldt til tunet hadde kona i huset slaktet ei høne når hun hørte at vi skulle ha middag. Denne serverte hun sammen med ris og saus. Det er vel en overdrivelse å si at høna var mør og god , men som turist på landbygda i Madagaskar må man ta til takke med det som blir servert. Det var helt sikkert noen i nabolaget som ville gjort mye for å ta del i middagen på marmor herbergt den kvelden så høna ble fortært og vi køyet etter en lang dag med bilkjøring. Neste dag reiste vi på jakt etter mulige turistatraksjoner. Vi besøkte en fabrikk som foredlet marmor, men noe flotte brudd som kunne vises frem til turister fant vi ikke. De varrme kildene fant vi derimot. Beklagelig vis låg hele plassen brakk etter at franskmennene hadde trukket seg ut for lenge siden. Stedet hadde i sin tid vært kurbad for velstående franskmenn. Nå var det bare grunnmurene som stod i gjenn og fortalte om fordums storhet. Veien var nesten ufremkommelig for oss med firehjulstrekker, og derfor helt umulig å kjøre for en buss med turister…. så noe tur inn til Ambatto med turister tror jeg ikke det blir i den nærmeste fremtid.

Det blir det derimot dit vi reiste etter de varme kildene. Detter er en nasjonalmark som kalles Ranomafana( varmt vann) Fra encarta kan vi lese følgende beskrivelse :

“Immense Ranomafana National Park incorporates tropical rainforests, fields, and more than 20 inhabited villages. Ornithologists are drawn to the region for its diverse bird population and high number of endemic bird species. Amateur birdwatchers on organized tours visit the park in the hope of sighting species of birds that cannot be found anywhere else in the world.
Haroldo Castro/FPG International Corp. © & (p) 1995-2000 Microsoft Corporation. All rights reserved.© 1988-2000 Microsoft and/or its suppliers. All rights reserved.”

Dette er en kjempestor nasjonal parks som har vært vernet for hogst en god stund. I parken finnes lemurer som ikke ble oppdaget før på 80 tallet. I parken finnes plante og dyreliv som ikke finnes noen andre plasser i verden. Jeg kan alt forlite om flora og fauna til å holde et foredrag for dere om livet i parken , jeg kan bare konstatere at det det var utrolog morsomt å gå rundt om i parken for å se på livet.
Det får være alt for i dag, så skal jeg prøve å opdatere mer neste Søndag. Til så lenge ha det godt !!