Julehilsen fra øya mellom øst og vest

Akkurat for tiden bor vi i Antsirabe by som ligger midt i landet ca 1500 moh.
Her disponerer vi en hybelleilighet inne på området til NMS. Området ligger midt i byen og innbefatter et internat for norske skolebarn, en norsk skole, gjesteleiligheter for misjonærer, og boligleiligheter for de som jobber på tunet. Det finnes i tillegg en tennisbane, fotballbane og andre bygninger inne på tunet. Vi har fått tildelt en gjesteleilighet i toppen av det gamle internatet på tunet. I tredje etasjer har vi ca 40 kvadrat. Kjøkkenet er litt provisorisk, men vi har en grei stue, soverom med dobbelseng og det flotteste badet på hele tunet!. Alt i alt må vi si at vi bor godt, uten å mangle noe som helst.

Vi har ei dame som hjelper til med husarbeid. Dette høres sikker råflott ut for dere hjemme, og det er ikke til å legge skjul på at vi føler oss privilegerte. Tingen er at det mer eller mindre blir forventet fra lokalbefolkingens side at man (siden man er så ”rike” som vi er), er med på sysselsetting i nærmiljøet. Derfor har vi ei dame som vasker hus, lager middag, og vasker klær til oss. Når det er sagt ville vi ha hatt store problemer med å gjøre andre ting dersom vi skulle gjort dette selv. Når det gjelder å handle inn og vaske klær er dette litt mer tungvinte her på Madagaskar enn i Norge. For eksempel nytter det ikke bare å stikke ned på nærmeste supermarked for å handle inn til helgen. Det finnes kun ett supermarked på Madagaskar ( i hvert fall så vidt vi vet) og det ligger i hovedstaden.

Her i byen går man på åpne markeder. Så vel fisk som kjøtt og grønnsaker ligger ute i friluft. Når temperaturen mange ganger nærmer seg 30 grader skjønner man fort at det er greit å ha noen som kjenner strøket til å gjøre innkjøp. Vaskemaskin har vi ikke, så alternativet blir da å vaske for hånd. Og selv vi kanskje hadde klart å gjøre dette etter litt opplæring ville en klesvask for oss tatt tilnærmet en arbeidsdag, og når vi da føler at vi kan lære språk i denne tiden prioriterer vi heller det enn å vaske. Vi ansatte ikke hushjelp uten å ha tenkt oss grundig om. Og vi ser helt klart problemstillinger som er knyttet til det å ha hushjelp. Men etter en vurdering har vi kommet til at vi definitivt får mer ut av oppholdet her, samtidig som vi hjelper ei dame som sårt trenger arbeide.

Byen Antsirabe ( = hvor det er mye salt) ligger som sagt midt i landet tre timer sør for hovedstaden Antananarivo. Dette er den ene av to plasser vi skal ha som hovedbase så lenge vi er her på Madagaskar. Byen ble grunnlagt av norske misjonærer i 1872. Byen er elegant i sin stil og arkitektur, med en hovedgate som går gjennom hele byen. I hine hårde dager var det togavganger mellom hovedstaden og Antisrabe, og byen bærer preg av at det en gang i tiden har vært velstand her. Mange av de gamle husene har flott arkitektur. Området i og rundt Antisrabe er jordbruks og industri senter på Madagaskar. Byen er kjent for sitt ølbryggeri (Three horses Beer) og har en egen jordbruksskole ikke langt unna. Antsirabe by er mye roligere enn Antananarivo. Byen er ikke så trafikkert av biler, og ikke så mange tiggere. Derimot er det en hel hurv av pousse- pousse’er

En pousse- pousse er en karjol/ kalesjevogn/ rickshaw (?) med to jul som trekkes av en mann. Inne i vognen sitter kunden som kan nyte utsikten og komforten av å bli trukket rundt i byen til bestemt sted. Karene som trekker Pous pousen har en kondisjon av en annen verden. Fra tidlig morgen til sene kvelden har de ”intervall” trening hvor de løper rundt med kunder på vognene sine. Jeg har litt problem med å sette meg oppi en slik en for å undersøke byen enda. Jeg får ikke gode assosiasjoner av synet av en hvit velstående dame i en vogn trukket av en sliten mørkhudet og fillete arbeider. Det som derimot er saken er at de som tilbyr pousse- pousse’er ønsker selvfølgelig å ha så mange kunder som mulig, og langt de fleste ( jeg vil tippe rundt 94 % ) av gjestene er gassere som bruker dette som et hvilken som annet taxi tilbud i en annen by. Jeg har lagt merke til at det særlig blir brukt som ”skole buss” . Fra og til skolen er ”sjåførene” engasjert med skyss av skolebarn i alle aldre. Personlig vil jeg jo si at det er langt tryggere å sette fra seg barna i en pous pous hvor sjåføren går/ løper foran kjøretøyet, i forhold til en skolebuss som snirkler seg frem i et kaotisk trafikk bilde.

Innbyggerne på Madagaskar kan ikke karakteriseres som en bestemt rase eller gruppe. Mange av gasserne har forfedre som stammer fra Asia (nærmere bestemt Indonesia). Det finnes en variasjon fra de med helt lys hud til de som har en helt mørk hudtype. Påvirkning fra Asia gjør seg gjeldende i alt fra arkitektur til mat. Båtene som blir brukt på kysten stammer opprinnelig fra Asia, og kuene som er her kommer også opprinnelig fra India. Uten om gasseren finnes det også en minoritet av indere og kinesere. Mye av handelen i storbyene er organisert av disse. Dersom man kommer inn i en typisk kinesisk butikk kan man handle alt fra stereoanlegg til tennisballer. Det er ikke sikkert at de har mer en et av hvert produkt, så dersom man vil ha flere må man oppsøke neste butikk.

Hovednæringen i landet er jordbruk. I det området som vi bor i nå er det risdyrking som er hoved jordbruksgeskjeften. Nå på denne tiden planter gasserne ut ris på markene. Ris er for øvrig den matvarer som er den viktigste ernæringskilden på Madagaskar. Når risen blir plantet trengs det mye vann. I en periode nå fremover sår de ris på begrensede flekker for å plante den ut på markene etter hvert. På disse flekken blir risen helt fantastisk grønn. Disse flekken sees på lang vei. Hele åssider er dekket som et lappeteppe av forskjellige grønnfarger, alt etter hva som dyrkes på de forskjellige flekkene.

Akkurat nå er vi inne i en forbedredelsfase i arbeidet vårt. Vi skal jo være her i 1 ½ år. Vi skal jobbe med gassere, og siden vi ikke er så stødige i fransk, og de ikke er så stødige i engelsk må vi ha et fundament med gassisk før vi starter arbeidet. Til nå har vi hatt ca 20 timer med gassiskundervisning og selv om det er vanskelig, føler vi at det går fremover. Vi regner med at vi skal studere frem til midten av januar. Deretter skal vi ned til Fianarantsoa for å begynne arbeide sammen med Hasina. Hasina er en ung kvinne med hotellfagutdannelse fra Stavanger. Hun reiste rett hjem da hun var ferdig med utdannelsen sin, og på kort tid har hun klart å sikre arbeid for en håndfull personer. Selskapet har hovedsakelig franske og norske kunder. Vi synes det er spennende å samarbeide med et selskap som er så bevisst på å bidra til en positiv utvikling av landet, og som også har god kvalitet på tjenestene de tilbyr.


Fra november/ desember til april er det sommer på Madagaskar. Dette betyr også at vi har regntid noe som innebærer at vi har sol fra morgenen. Ut på ettermiddagen kan det lett begynne å regne. Temperaturen ligge jevn over på mellom 20 og 30 grader. I og med at vi befinner oss såpass høy oppe er det ikke så veldig fuktig her. Det vil i prinsippet si at vi har det som en god solrik norsk sommer i innlandet. På kysten og de indre delene av lavlandet i vest derimot kan det bli atskillig varmerer. Temperaturen kan i januar være over 40 grader i skyggen, noe som betyr at du må sitte på en stol i noen minutter før den blir like kald som din egen kropp. Vi har ikke vært nede på kysten enda, men etter hvert skal vi også ned dit en tur for å sjekke badetempen !!.

Som sagt tidligere er gassene veldig glad i ris. Mange av gasserne spiser ris tre ganger om dagen i forskjellige varianter. Siden øya har vært franskkoloni har man også fått litt av det franske kjøkkenet hit. Zebukjøtt ( Zebu er navnet på typen okse de har her) finnes i alle varianter, og prisen er slett ikke avskrekkende. Pr kilo indrefilet Zebu koster ca 30 kroner, så dersom man er glad i biff er dette den rette plassen. Som en kuriositet kan jeg nevne at det på Madagaskar også finnes en god del NRF( norsk rødt fe). Dette kommer av at Norge har vært involvert i et bistandsprosjekt hvor målet var å få opp produktiviteten på melkeproduksjonen her på Madagaskar. NRF er godt egnet fordi rasen både produserer godt med melk , og samtidig har god ”kjøttavkastning”.

Siden vi befinner oss i et tropisk strøk av verden finnes det flust av forskjellige eksotiske frukter. Hauger av lechi, ananas, mango , papaya, fersken og plommer bugner på alle torg om dagen. Lechi blir også kalt kjærlighetsfrukten og kan med rette kalles dette da kjøtte og saften er så søt og deilig som den søteste kjærlighet.

Vi får ikke tak i grovt brød eller andre typiske norske matvarer. Alternativet er selvfølgelig å lage dette selv og det gjør vi med jevne mellomrom. For øvrig får vi også gode tips om mat fra de mange norske som er her.

Vi har vært på en del restauranter, de fleste har vært av de litt finere. Dette pga av at vi har vært litt forsiktig med hva vi eter. Våre norske mager tåler ikke masse. Så vi prøver å holde oss til den gylne regelen ”if you can`t cook it, if you can`t peel it, forget it”. Før vi spiser frukt og grønsaker heime, legger vi de i klor. Vi har begynt å få en hvis oversikt over hvor det er trygt å gå å spise, vi har også lært oss noen triks, som gjør det lettere å spise f.eks av skitten bestikk (stikk de inn i kokende ris et par minutter, så ser de bedre ut).

Helt siden første dag her nede har vi blitt mottatt med åpenhet og hjertevarme. Gassere har en vennlighet, en gjestfrihet og en livsglede som vi kan lære mye av. Kulturen er klart ulik vår norske, men vi har fått bra veiledning fra vår kontaktperson her på øya, Hasina. Noe av det vanskeligste er vel tidsperspektivet deres. For gassere mener at tiden kommer, den går ikke, derfor kan ting som ikke bli gjort i dag gjøres i morgen eller neste uke.

Vi merker en forskjell på gassere som er vant med ”hvite” i forhold til de som ikke har sett så mange ”wasaer” (hvite) før. En uke etter at vi kom til Antsirabe, fikk vi være med på en tur til en liten bygd uten for allfarvei. Når vi skulle ut å handle i bygden, fikk vi en heil horv av folk som fulgte etter oss. Når vi stoppet for å kjøpe noe i bodene lags veien, kunne det samle seg minst 50 stk for å se hva vi kjøpte. Alle roper ”Wasa” og peker på oss. Oppmerksomhet får vi nok av overalt hvor vi ferdes.

På enkelte punkter er de veldig direkte og, f. eks er de ikke beskjedene når det gjelder om å spørre om å få noe. De tenker det er bedre å spørre å få nei, enn å ikke spørre i det hele tatt. For eksempel var det en gasser som spurte om å få bilen til en nordmann som bodde her, nordmannen blei veldig overrasket. Han prøvde å gi det beste negative svaret tilbake uten å fornærme gasseren, han viste ikke at han kunne bare ha sagt nei.

Madagaskar hører til blant de ti fattigste land i verden. Men slettes ikke alle gasserne er fattige. Forskjellene blant de fattigste og de rike er veldig stor. Utenfor porten hvor vi bor, står det tiggere å venter på at noen hvite skal komme ut, i håp om å få noen penger. En gjennomsnittlig timelønn for en gasser ligger på ca 3 kroner, og en lærer tjener ca 400 kroner i måneden. Når man ser at mange nødvendighetsvarer koster det samme som i Norge skjønner man fort at det er mange ikke har råd til å anskaffe seg disse.

En av mulighetene til å skaffe seg litt penger, blir da å benytte seg av ting som andre kvitter seg med. Dette ser vi når går oss en tur på markedet i byen. Her sitter f.eks folk å lager sko av gamle gummidekk, gamle lyspærer blir til parafinlamper og brusbokser blir til lekre, små kopier av franske biler. Det er nesten ingenting som går i søppelen, det som kan brukes på nytt får nytt liv i en eller annen form.

Det har blitt mye reising på oss denne måneden. Vi har vært flere ganger i hovedstaden, i håp om å få visumet vårt i orden. Vi har hatt en flott tur i regnskogen, hvor vi har sett lemurer av ulike arter. I regnskogen var det også muligheter for å bade i varmekilder, dette var herlig etter en lang biltur.

På Madagaskar begynner dagen når solen står opp og avsluttes når den går ned, vi står opp i 6 tiden, og holder det gående til 22 tiden med ulike aktiviteter. Etter skolen, når vi ikke tar oss en tur på byen, bruker vi å delta i aktivitetene som er her på tunet, strandvolleyball, fotball og aerobic. Tre ganger i uken har vi også undervisning i tennis.

I 30 grader og strålende sol har vi ikke fått den store julestemningen enda. Vi har ikke bestemt oss for hvor og hva vi skal spise, men lutefisk og juleribbe blir det ikke. Mest sannsynlig kommer vi til å ta oss en tur til Fianarantsoa, for å feire jul sammen med Hasina og hennes familie.

Vi vil ønske alle kjente en riktig god jul og et godt nytt år!

Hvis dere er interessert i å lese om turene vår norske partner har, så finner dere de på www.ravinala.no


Juleklemmer fra Mona og Hallvor