10/12
På tur ned til ranomanfana forandret landskapet seg fullstendig fra et åpent oppdyrket landskap til regnskog, fossefall og områder som ikke var oppdyrket. Vi tok en vei inn i parken som vi ikke viste var åpen for trafikk.
Etter et stykke inne på veien traff vi møtende trafikk. Vi spurte dem om veien var kjørbar, og sjåføren sa at det var bare så vidt.

Veien kan best beskrives som en gammel traktorsti. Veien var ikke asfaltert, og etter at regntiden satte inn har veien i enkelte parti rast ut. Jordmonnet er oppdelt i flere lag, og under den hardpakkede leiren kan det finnes lag med jord som er porøs og som fungerer som klinkekuler….., dersom dette begynner å bevege på seg vil alt som ligger oppå også følge med. Dermed skjer det samme som skjer når det går snøras i Norge. Ting begynner å bevege på seg og raser ut. Jorden på Madagaskar har også andre fellestrekk med vår hjemlige vinter. Når det begynner å regne blir den røde jorden/ leiren såpeglatt, og nesten umulig å kjøre i. Det blir etter hvert slappsete gjørme, og for meg er det uforståelig hvordan bilen vi kjørte klarte å ta seg frem på enkelte av de strekningene som vi kjørte på. Men bilen ålte seg frem gjennom de mest ufremkommelige strekningene og til ranomafana kom vi altså rundt 14:00
Før vi reiste ned til de varme kildene for å ta et varmt bad, avtalte vi en guidet tur i nasjonalparken neste dag. Deretter reiste vi ned til et området som låg nederst i ”dumpa” etter at vi kom inn i natur reservatet. Her bestemte vi oss for å ta inn på en plass hvor de hadde bygget bungalower for overnatting.
Etter at vi hadde sjekket inn reiste vi ned til de varme kildene. Dersom jeg skulle tippe vil jeg si at vannet var rundt 30 grader. Etter den lange ( og humpete ) kjøreturen vi hadde bak oss og med de spartanske dusj/ bade mulighetene vi hadde i ambatto var det ren nytelse å legge seg i et basseng fylt med legende varmt kildevann. Etter å ligget der i en ½ time lot Mona seg overtale til litt massasje. 25 000( ca 30 nkr) for 20 minutter med deilig massasje var vist ikke så aller verst. Deretter gikk turen bort til et gammelt nedlagt hotell som låg like ved bassenget. I sin tid hadde dette vært et staselig anlegg med vannfontener, hage og flotte gamle trebygninger. Men som mye annet på Madagaskar stod også dette for forfall. Det finnes ikke kapital i landet til å holde slike ting ved like o dermed forfaller det på rot. Det vil være billigere å rive hele hotellet og bygge et nytt et i stedet for å restaurerer dette. Beliggenheten har det i hvert fall, og dersom landet kommer seg på fore igjen kan det være inntresant å se hva eierne av hotellet har tenkt å gjøre med det.
Noe helt annet var det oppe på senteret hvor vi hadde tatt inn for natten. Her hadde man fått inn utenlandsk kapital som ble brukt til å bygge et moderne senter i ”afrikansk” stil med stråtak og trevirke. Senteret låg ikke så langt fra hovedveien, det var 9 bungalower i en skråning, I tillegg var det en restaurant og et overnattingsalternativ for de med behov for litt mer komfort. Bungalowene var svært spartansk innredet, med en dobbel seng med myggnetting midt i rommet, et lite bord og et lite vindu det var alt som var. Felles do og vaske plass som på en norsk campingplass var det laget til litt lengre borte. Hele senteret var bygget i fjor. Det var rent og velstelt med hage anlegg , karpedam, og ananas palmer plantet rundt om på tunet. I restauranten spiste vi og drakk godt før vi avsluttet kvelden med et parti domino. Det å gå legge seg i en bungalow midt inne i et regnskogområdet, med det dyrelivet det innebærer var en spesiell opplevelse. Jeg låg en god stund å hørte på forsjellige dyre og insekt lyder, før jeg sovnet.

Neste morgen spiste vi en typisk gassisk frokost. Den består av ris……..og risvann…..
Det hele fortoner seg noe søkt for en nordbu som er vant til grov skive med diverse pålegg. Gasserne spiser varm ris med ris vann som en suppe/ graut. Vi europeere måtte spice den opp med litt søt hermetisert melk, sukker, syltetøy og banan. Og selv om jeg ikke med hånden på hjerte kan si at det er den beste frokosten jeg har spist, gikk det ned med litt jobbing.…
Fordelen med slik frokost er at man kan gå en lang dag uten å bli nevneverdig sulten. Risen er ganske drøy og helt sikkert det billigste alternativet på Madagaskar.

Etter tur i parken var vi igjenn på tur i bil. Dennegangen på veg mot Fianarantsoa som er den nest største byen på Madagaskar. Rundt 200 000 bor det i byen og det er her jeg og Mona skal begynne å jobbe etter at vi er ferdig med språkundervisningen i Antsirabe. Her ble vi oppvartet av Hasina som er vår sjef. Hun hadde laget en treretters lunch for oss på herberget hennes. Maten smakte fortreffelig, og det var spennende å se litt av byen som vi skal være i en god stund etter hvert. Byen er et knutepunkt mellom kyst og innland, og det går tog fra kysten og opp til byen. Her inspiserte vi en underlig farkost som vi kan tenke oss å bruke i turist sammenheng. På jernbanestasjonen har de et av to gjennværende exemplar av en michelin buss. Dette er en buss ( ligner på en amerikansk skole buss) som er konstruert for å kjøre på skinner !!!!. Denne kan leies for en dag eller flere og så kan man reise ut på piknik på jernbane nettet og stoppe der man finner det passende. Bussen er utstyrt med bar og nedsveivbare vinduer så dersom man har lyst å ta en enkel GT eller noen annet godt… er det bare å sveive ned å nyte utsikten. Dersom man har kommet til veis ende kan man kjøre av skinnene og snu bussen på separate gummijul. Deretter kjører man på skinnegangen igjen for å reise hjem igjen. Ganske snedig hæ ?. navnet har bussen fått fra sin oppfinner som var ingen ringere an Michelin ( dekkene og guiden ) så her er det nok av historie å ta av for å lage en minnerik tur for nysgjerrige turister.

I Fianarantsoa ligger også Hermitage som er vårt bosted i byen. Dette er et hus som eies av NMS og som ble brukt som rekreasjon/ overnattingssted for nms sine ansatte når de var i byen. Fra og med slutten av Januar flytter Mona og jeg inn og det ser ut til at vi skal få det svært så greit. Huset er stort, med gjesteværelse, bra kjøkken og en fin liten hage. For oss var det greit å se hvordan vi kommer til å få det når vi er i byen.

Fianar var den siste destinasjonen for vår tur denne gangen og etter denne byen var det bare hjemreisen som stod i gjenn. Den er det ikke så mye å skrive hjem om så med dette avsluttes kapittelet om den første turen vi hadde på madagskar. Neste gang kommer det et lite referat fra sosieteten her i Antsirabe.
Så følg med neste søndag for nye oppdateringer.

I dag skrev jeg mitt første julekort. Klokken var 6 om morgene og ute var det 20 grader, sol og fullt av liv. Det innbyr ikke akkurat til inspirsjon for julekort skrivning