Hei igjen klokken er 07:27 og jeg sitter her og skal prøve å oppdatere hjemmesiden min. i uken som gikk var det MM (Misjonær møter), her i Antsirabe. Og selv om vi ikke har noen ting med NMS å gjøre var Mona og jeg tilstede for å se hva som foregår og hjelper litt til med praktiske ting.
Forrige søndag stod vi for varmmaten som var servert oppe på Mangarano. Mangarano er den plassen som vi i utgangspunktet skulle jobbe med for å få til et senter for overnatting og turisme her på Madagaskar. Nå ser det ut til at disse planene blir lagt litt på is. Her serverte vi hjemmelagede hamburgere med hjemmelaget h.b brød og hjemmelaget dressing. Til ca 70 stk. Det hele må betegnes som en suksess og været hold akkurat til de fleste var ferdige med kaffen.
MM. vil i klar tekst si at alle de norske misjonærene som er på Madagaskar samles på den Norske skolen her i Antsirabe for å gå i gjennom ting som har skjedd i løpet av året, og for å lufte diverse ting som må luftes. Det hele går (etter hva vi har erfart) ganske rolig for seg. I tillegg har det kommet en gjest fra NMS i Stavanger. Han deltar på enkelte av møtene og så holder han foredrag om forskjellige temaer. På kveldene er det forskjellige aktiviteter som basar, kulturkveld, volleyballkamper og kaffebar. Mye hyggelig folk å snakke med for vår del.
Hele MM avsluttes med en stor fest for alle de som har en eller annen tilknyting til Norge. Det er den årlige Normans-forbundsfesten som holdes hvert år. I år var vi ca 50 stk. fra 15 år og oppover. Av fornemmeligteter kan vi nevne den Norske konsulen her på Madagaskar, den øverste administrative lederen for NMS her på øya, rektor ved den norske skolen pluss en hel haug med andre celebriteter som ikke kan nevnes her på grunn av plassmangel...
Salen på den norske skolen var pyntet fra gulv til tak med farger i rødt hvitt og blått. Det var pyntet med flagg og all verdens flotte blomsteroppsatser som gjør at en stakkars nordmann ble helt rørt over seriøsiteten som låg til grunn for denne dagen.
Det var Bjørnstjerne Bjørnson som tok initiativet til opprettelsen av en organisasjon i Norge for nordmenn kloden rundt. Siden 1907 har Nordmanns-Forbundet tjent som bindeledd mellom nordmenn ute og hjemme. Det var en dramatisk tid. Unionen med Sverige var nettopp blitt oppløst og Norge hadde valgt sin egen konge. Mange nordmenn hadde utvandret, særlig til Amerika, og det var et sterkt ønske fra dem som ble hjemme om å holde ved like forbindelsene mellom hjemlandet og disse utvandrerne. Nordmanns-Forbundet har virket som et forbindelsesledd mellom nordmenn ute og hjemme helt siden starten.
Da Nordmanns-Forbundet feiret sitt 50-års jubileum, hilste Kong Olav V med følgende ord: "Forbundet kan med stolthet se tilbake på et fortjenstfullt og velsignelsesrikt virke for Norges sak. Vi har alle, direkte eller indirekte, nytt fruktene av dette arbeide, og vi er Nordmanns-Forbundet og dets medarbeidere derfor stor takk skyldig."
Behovet for bedre norgesinformasjon utad, bedre forbindelse med våre landsmenn og deres etterkommere ute, økt kulturell utveksling – vil stadig være tilstede. Nordmanns-Forbundet er parat til å bistå i dette viktige arbeidet, nå som før.
Vel temaet for festen i år var Alf Prøysen. Dette gjorde seg utslag i at det var satt opp en del husmannsartikler på scenen, det var underholdning som passet godt i Prøysens ånd og tillegg sang vi sanger som Alf Prøysen hadde skrevet. Maten på festen var et kapittel for seg. Temaet for maten var skog og frem fra diverse kjøleskap og frysere ble det tryllet frem det lekreste koldtbord. Her var endog spekemat fra Stranda, Arne Brimis’ pæreskinke, nordfjordmør og røket laks fra de Romsdalske fjorder. Her var haregryte og froskelår, fløtegratinerte poteter og mye, mye annet godt. Dessert bordet var på ingen måte noen nedtur i forhold til koldtbordet. Her florerte det av hjemmelagede bløtekaker, karamellpudding , krydderterter og til og med kong Haakons konfekt var tatt frem for anledningen. JA, dette var stor stas kan tenkes ca 9000 kilometer fra gamlelandet.
Som seg hør og bør på en skikkelig fest var det underholdning og taler. Og kveldens programleder gjorden en habil jobb med å lose det hele trygt i havn. Vi avsluttet festen med en seanse som ble kalt for måltrosten. Dette er en tradisjon som så vidt jeg vet kun finnes i Madagaskar-avdelingen for normansforbundet. Måltrosten er en person som er inkognito et helt år helt til han avslører seg selv i løpet av kvelden. Han har som pålagt oppgave å være allesteds nærværende et helt år. Dette for at han/ hun skal få med seg forskjellige episoder som kan utbroderes under Normanforbundsfesten. Måltrosten har alle rettighetene på sin side når han legger frem sitt referat. Det sparkes både hit og dit, men i år var det bare spark over beltestedet, og Måltrosten kom fra det uten å fornærme en eneste av salens deltakere. Hele oppgaven ble løst på en delikat måte til stor heder for Måltrosten. Så gjenstår det bare å se hvem som neste år avslører seg som Måltrost.
Foruten å hjelpe til med Normanforbundsfesten hadde Mona og jeg også en annen særs viktig oppgave. Vi ble formelt godkjent av nabofamilien her på NMStunet til å være skilpadde passere under MM. Dermed fikk vi ansvaret for den fem år gamle gasssiske stråleskilpadden kristin som de hadde fått i gave for ikke så lenge siden. Siden jeg ( og Mona i en økende grad ) er svært glad i skilpadder tok vi på oss denne oppgaven med stort alvor. Skillpadden er ikke større en at den går i håndflaten på en stor hånd. Den ska ha mest mulig sol slik at skallet blir hardt og fint. Den skal ha så mye mat som mulig , og så skal den selfølgelig ha mosjon i friskluft slik at den får trimmet muskler som elles blir dovne av for mye tv titting. Siden den ennå er såpass liten turte vi ikke å slippe den løs på egenhånd i frykt for at hundene skulle få lyst på litt lekkert skilpadde kjøtt. Dermed ble det påpassing av personlig art noen timer hver dag. Det hele var en hyggelig opplevelse, og hadde det ikke vært for at det er ulovlig å ta med skillpadder fra Madagaskar ( Det er til og med ulovlig å flytte dem fra deres natrulige miljø til andre plasser på Madagaskar på grunn av at de er en truet dyreart ) hadde det nok vært med en ekstra passasjer tilbake til Norge når vi er ferdige her.
Vel det var alt for denne gangen. VI gir lyd fra oss i gjenn om en stund, men i neste uke kommer den første gjengen med folk fra Norge som vi skal ta i mot. Dermed blir det vel noene hektiske dager fremover.
Ha det riktig bra alle sammen så snakkes vi om litt.
Mona og Hallvor
Venner
Lekebil og en venn
tirsdag, februar 25, 2003
søndag, februar 09, 2003
09/02-03
MARKED
Vi har skrevet litt om markeder tidligere, men vi tenkte vi skulle fortelle litt om markedene her i Antsirabe.
Alle byer og landsbyer med respekt for seg selv har et marked og en markedsdag. De største byene har markeder som er permanente. Men selv i de de minste stedene har man en dag i uken som er fast markedsdag. Mange steder på madagaskar har fått navnet sitt på grunn av at det har vært hold marked på denne plassen i lang tid. ( altså ikke ulikt Norske stedsnavn)
I Antsirabe har vi et lite marked midt i byen. Det står her permanent, det heter tsena kely (lille markedet). Her får vi det meste av grønsaker, kjøtt, stoff, klær og andre bruksting. Det er vel like stort som en liten fotballbane, fylt opp med små boder. I ”avdelingen for grønnsaker og kjøttavdelingen ” er det permanent tak slik at det blir en type hall hvor man kan gå å se etter ting man har bruk for. Det man trenger til et daglig hushold finnes her, og utvalget er mer enn stort nok for de som ikke er kravstore.
I tillegg til dette lille markedet har Antsirabe et større marked hver lørdag ( Tesna Asabotsy = lørdags markedet). Dette ligger litt utenfor selve sentrum. Noen av de selgerne som er her er her hver dag. Men det er på lørdager det er verd å ta seg en tur.
Reiser man tidlig inn på morgen kan man se kolonner av oksekjerrer som er på vei til markedet fra omliggende landsbyer. Kjerrene er lastet til randen av fersk frukt, grønsaker, håndarbeid eller annet som skal selges på det åpne markedet. De første som kommer hit om morgen har kanskje vært på reise heile natten.
På et areal like stor som minst 2 fotballbaner, er bodene sprett rundt. Salgsområdet er delt inni avdelinger slik at man letter kan få tak i det man er på jakt etter. stoff, brukteklær, nye klær frukt og grønsaker, sko, hatter, vesker, naturmedisin,(Skal det være litt bark som kurerer dysenteri ?) restauranter, kjøtt handel, tørket fisk, frisører, spill, levende dyr, redskaper, bil og sykkel deler, bare litt av utvalget som er her.
Her kan vi finne alt mulig, og gjerne litt billigere en i butikkene i byen. Flere boder er uten tak, gjerne bare et bord. Her sitter gjerne flere familiemedlemmer sammen. Barna springer rundt og leker. Når de minste er trøtt legger de seg til å sove på en eller måte gjerne på samme bord sammen med andre salgsartikler. Når det er tid for lunsj så sitter det her å spiser og amming gjøres der det er enklest , nemlig i salgboden.
Middagen for dagen tilberedes i boden. De har med seg en kullovn til å koke mat på. Ovnen kalles fata (?) og ligner på et kort sylinderformet rør med en vid trakt på toppen og en rist i bunn. Røret fylles med kull og kjelen settes direkte oppå kullene når de er klare. Maten de spiser er som oftest ris eller maniok. Maniok er en rotfrukt som noen kaller matplantenes lasaron. ” roten ser ut som en skamvokst gulrot og har farge som en intørket potet” den inneholder for det meste bare stivelse, men er velegnet til å skape metthetsfølelse*. ( kanskje en ide til slanke kost for dietthungrie vestlige…. ). Mange av damene som sitter her, sitter ofte å hekler eller syr på noe, som de håper å få selge senere. Folk planelegger å gjøre store innkjøp på lørdag for da er utvalget størst. Markedet fylles med kjøpere tidlig. Her som ellers i verden gjelder det å komme først frem for å få de ferskeste råvareene. Selgerne er her enten det regner eller er strålende sol. Og når all for eksempel ferskt kjøtt ligger på bordet uten tildekning. Tiltrekker de masse fluer og liknende. Derfor er det en god ide å starte tidlig dersom man skal handle ferskvarer.
Det livligste område på markedet er der hvor de selger levende dyr. Her finner man alt fra kattunger til gjess. Området er fylt opp. Her ene dagen satt de å flådde en kanin mens de satt å ventet på å få solgt de andre. Selgerne prøver og å selge eller bytte med andre selgere, så overalt på markedet møter vi folk som bærer på en kalkun eller et teppe i håp om at noe skal kjøpe den for penger eller få byttet den for noe annet.
I stoff hjørnet er masse stoff utstilt, mange av de som selger stoff har med seg symaskin, så hvis det haster med noe syr de gjerne for deg der og da. Eller reparerer noe for deg om det er det man trenger .
Vi avsluttet vår tur ganske tidlig denne lørdagen. Vi hadde ikke noen spesielle ærend så det var greit å komme seg hjem. Fremover nå begynner det å komme en del eksotiske frukter på markedet, så det spørs om vi må ta oss en tur tilbake neste uke ….
Til så lenge Ha det bra!
Hallvor og Mona
Vi har skrevet litt om markeder tidligere, men vi tenkte vi skulle fortelle litt om markedene her i Antsirabe.
Alle byer og landsbyer med respekt for seg selv har et marked og en markedsdag. De største byene har markeder som er permanente. Men selv i de de minste stedene har man en dag i uken som er fast markedsdag. Mange steder på madagaskar har fått navnet sitt på grunn av at det har vært hold marked på denne plassen i lang tid. ( altså ikke ulikt Norske stedsnavn)
I Antsirabe har vi et lite marked midt i byen. Det står her permanent, det heter tsena kely (lille markedet). Her får vi det meste av grønsaker, kjøtt, stoff, klær og andre bruksting. Det er vel like stort som en liten fotballbane, fylt opp med små boder. I ”avdelingen for grønnsaker og kjøttavdelingen ” er det permanent tak slik at det blir en type hall hvor man kan gå å se etter ting man har bruk for. Det man trenger til et daglig hushold finnes her, og utvalget er mer enn stort nok for de som ikke er kravstore.
I tillegg til dette lille markedet har Antsirabe et større marked hver lørdag ( Tesna Asabotsy = lørdags markedet). Dette ligger litt utenfor selve sentrum. Noen av de selgerne som er her er her hver dag. Men det er på lørdager det er verd å ta seg en tur.
Reiser man tidlig inn på morgen kan man se kolonner av oksekjerrer som er på vei til markedet fra omliggende landsbyer. Kjerrene er lastet til randen av fersk frukt, grønsaker, håndarbeid eller annet som skal selges på det åpne markedet. De første som kommer hit om morgen har kanskje vært på reise heile natten.
På et areal like stor som minst 2 fotballbaner, er bodene sprett rundt. Salgsområdet er delt inni avdelinger slik at man letter kan få tak i det man er på jakt etter. stoff, brukteklær, nye klær frukt og grønsaker, sko, hatter, vesker, naturmedisin,(Skal det være litt bark som kurerer dysenteri ?) restauranter, kjøtt handel, tørket fisk, frisører, spill, levende dyr, redskaper, bil og sykkel deler, bare litt av utvalget som er her.
Her kan vi finne alt mulig, og gjerne litt billigere en i butikkene i byen. Flere boder er uten tak, gjerne bare et bord. Her sitter gjerne flere familiemedlemmer sammen. Barna springer rundt og leker. Når de minste er trøtt legger de seg til å sove på en eller måte gjerne på samme bord sammen med andre salgsartikler. Når det er tid for lunsj så sitter det her å spiser og amming gjøres der det er enklest , nemlig i salgboden.
Middagen for dagen tilberedes i boden. De har med seg en kullovn til å koke mat på. Ovnen kalles fata (?) og ligner på et kort sylinderformet rør med en vid trakt på toppen og en rist i bunn. Røret fylles med kull og kjelen settes direkte oppå kullene når de er klare. Maten de spiser er som oftest ris eller maniok. Maniok er en rotfrukt som noen kaller matplantenes lasaron. ” roten ser ut som en skamvokst gulrot og har farge som en intørket potet” den inneholder for det meste bare stivelse, men er velegnet til å skape metthetsfølelse*. ( kanskje en ide til slanke kost for dietthungrie vestlige…. ). Mange av damene som sitter her, sitter ofte å hekler eller syr på noe, som de håper å få selge senere. Folk planelegger å gjøre store innkjøp på lørdag for da er utvalget størst. Markedet fylles med kjøpere tidlig. Her som ellers i verden gjelder det å komme først frem for å få de ferskeste råvareene. Selgerne er her enten det regner eller er strålende sol. Og når all for eksempel ferskt kjøtt ligger på bordet uten tildekning. Tiltrekker de masse fluer og liknende. Derfor er det en god ide å starte tidlig dersom man skal handle ferskvarer.
Det livligste område på markedet er der hvor de selger levende dyr. Her finner man alt fra kattunger til gjess. Området er fylt opp. Her ene dagen satt de å flådde en kanin mens de satt å ventet på å få solgt de andre. Selgerne prøver og å selge eller bytte med andre selgere, så overalt på markedet møter vi folk som bærer på en kalkun eller et teppe i håp om at noe skal kjøpe den for penger eller få byttet den for noe annet.
I stoff hjørnet er masse stoff utstilt, mange av de som selger stoff har med seg symaskin, så hvis det haster med noe syr de gjerne for deg der og da. Eller reparerer noe for deg om det er det man trenger .
Vi avsluttet vår tur ganske tidlig denne lørdagen. Vi hadde ikke noen spesielle ærend så det var greit å komme seg hjem. Fremover nå begynner det å komme en del eksotiske frukter på markedet, så det spørs om vi må ta oss en tur tilbake neste uke ….
Til så lenge Ha det bra!
Hallvor og Mona
søndag, februar 02, 2003
1/02-03
1/02-03
Som sagt tidligere overnattet vi en natt i Bara-hovedstaden Ihosy. Ettermiddagen vi ankom Ihosy var vi med vertskapet i hagen og plukket mango og papaya fra trærne i hagen. Jeg er kanskje kjent for å overdrive litt, men at det var 500 mango på et tre det tror jeg ikke er noen overdrivelse. Det bugnet av Mango ut i hagen av alle varianter. Små , store og noen virkelig store sett med norske øyne. Ute i hagen var det også plantet peanøtter som dessverre ikke var ferdige enda, men jeg har forsikret meg om at når de er ferdige skal jeg ned på peanøtt høsting. Som de aller fleste har fått med seg kalles peanøtter også jordnøtter. Dette har ikke jeg tenkt så nøye over før vi fikk se peanøttplantene i åkerene.
Vi reiste ganske tidlig denne morgenen videre vestover. Den første stor begivenheten som ventet oss denne dagen var en slette på ca 4 mil vest i ende som ikke har asfaltvei. Ikke vet jeg hva som er grunnen, men i hvert fall etter en bratt stigning på noen kilometer fra Ihosy kommer vi opp på et platå som kalles Horombe, og her var det plutselig slutt på asfalten. På denne tiden av året ( regn tiden ) kan det til tider være vanskelig å kjøre over sletta. Siden veien er laget av jord, og trafikken er ganske tung blir veien etter hvert oppsporet og fylt med vann. Dette førere til at man lager seg nye traseer ute på sletta, og etter noen slike forskjellige trasevalg kan man begynne å lure på om man virkelig er på rett vei, eller på en avstikker som ikke går dit vi vil at den skal gå. For en turist som meg er dette helt greit. Men jeg tenker på de som må komme seg over sletta daglig. Her har man altså 4 mil midt i en tungt trafikkert hovedvei som ikke er asfaltert. Man skal i hvert fall ha tålmodighet som lastebilsjåfør på Madagaskar…..
table Etter Horombesletta som man godt kan bruke 1,5 til 2 timer over ( 4 mil ) går veien atter snorrett og med upåklagelig standard videre vestover. Vi har kommet inn i et slettelandskap og gresskledde savanner strekker seg så langt øyet kan se. Slettene er omkranset av noen rare fjell. Det kan se ut som det er brukt ostehøvelen på dem. De er helt paddeflate oppå. Det hadde ikke forundret meg om disse fjellene kunne vært brukt som landingsplass for fly, så flate er de. Dette landskapet holder seg helt til vi kommer inn mot de første byene.
Den første større byene vi møter er Ranohira.
Dette er inngangen til Parc national de ’Isalo. Isalo nasjonal park er blant Madagaskars mest kjente, med et rikt dyre og plante liv. Man kan besøke parken ved å bestille guide i RAnohira. ( alle parker I Madagaskar krever guide) Deretter kan man gå i forskjellige ruter alt etter hvor lang tid man er villig e til å bruke. Desto lenger inn i nasjonal parken man kommer desto større er sannsynligheten for at man ser spennende ting. Vi hadde ikke tid til dette denne gangen, så for meg er dette noe som jeg må gjøre ved en senere anledning.
Under følger litt info om Isalo klippet ut fra en CD rom .
“The imposing massif of Isalo stretches over approximately one hundred kilometers in the North-South direction. It reaches its highest point at an altitude of a thousand meters.
The continental sandstone clusters have suffered a significant amount of erosion and these ruin-like elements appear as large, very deep canyons, entangled, bored with caverns, more or less large but always amazing. “
The massif of Isalo houses a national park located in the province of Fianarantsoa. Of an area of approximately 82 000 hectares, this park is located at an altitude varying between 500 and 1300 meters. The park includes a certain number of large spectacular canyons with surprising names: the Canyon of the Monkeys or the Canyon of the Rats are the two best examples.
In the middle of these canyons run large rivers, most of them permanent These watercourses feed the two principal Malagasy rivers, Mangoky and Onihaly.
Their water is a habitat for crocodiles, fish, giant eels and on their banks, you will meet amazing lemurs, bats and endemic birds with melodious songs whose nesting area is limited to the massif of Isalo for some of them.
Vi kjørte forbi Ranohira og videre ca 1 mil videre mot ilakaka til inngangen av nasjonalparken. Her midt inne i landet kor ingen kunne tru at nokon kunne bu har noen driftige, bygget opp et spise og sove sted som det absolutt går an å snakke pent om.
clarastud.stud.his.no
Man tar av fra Hovedveien og kjører på en humpete sandvei ca 1 km. Fra hovedveien kan man ikke se annet enn sand og fjell. Man kommer ned til noe som ser ut som en liten klynge med berg. Inne blant disse bergene har man funnet det beleilig å bygge en plass som for meg var litt av en opplevelse. Hotellet kalles La reine( fransk = dronning ). Navnet stammer fra en fjellformasjon i nærheten som ligner på en person med krone på. Her finner man ”bungalower ” et hotellbygg med resepsjon og en restaurant, svømmebasseng, stall, med mer. Etter å ha kjørt i 4-5 timer delvis på jordvei og delvis på asfalt vei, eller etter å ha gått i nasjonal parken i noen dager eller timer må det å komme ned til la Reine fortone seg som å komme til …..
Her bestemte vi oss for å spise lunch og ta oss en ørliten dukkert før vi reiset videre til Ilakkaka. En aldri så liten treretters lunch med tilhørende vin er vel ikke å forakte….? Jeg spiste deilig røkt fisk med salat til forrett, Nydelig grillet indrefilet til hovedrett og til dessert karamell pudding med vanilje stang som er dyrket noen kilometer lenger nord i landet. Maten smakte fortreffelig og det samme gjorde badet etterpå. …
Etter litt hvile på La reine gikk turen videre til Ilakkaka.
Det var jo egentlig derfor jeg og Mona fikk være med på turen. Her i denne byene har det i løpet av 5-8 år vokst frem en by ene og alene på grunn av safirforekomstene i området. Verdens største Safir ble funnet her i området. Noen sier at det er ”verdens viktigste” safir gruve som ligger i området. Enorme verdier har blitt tatt ut lovlig og på ulovlig vis de siste årene. Sønnen til den gamle presidenten har hatt et eget ”industri foretak ” hvor man har fått tigang til noen av verdens fineste safirer. Byen har fått ord på seg for å være noe broket. Dette var et av to distrikt i landet som på grunn av uroligheter nå under valget i November må ha gjenvalg. Selve byen ser ut som den har blitt ”rasket sammen i huy og hast. Så langt man kan se finnes det sjabre tre brakker uten skikkelig sanitær anlegg. De kan i beste fall betegnes som rønner. Her finnes kasinoer ,juvelbutikker, og nattklubber i fleng . Det yrer av liv ute i gatene , det florerer av forskjellige kremmere som handler med safirer. Vi blir tilbudt safirer av forskjellig kvalitet. Den typen stein som blir tilbudt på gaten er sikkert ikke beste sort. Det finnes profesjonelle oppkjøperer som sonderer markedet regelmessig og slik får fatt i de beste stenene.Og som den hardbarkede juveleren jeg er måtte jeg jo ut for å se om det var ett eller annet å få kjøpt… (jeg har vel aldri sett en safir før jeg kom hit til Madagaskar…) . Det jeg såg kunne godt ha vært flotte safirer og prisen kunne sikkert vært overkommerlig den ( ca 50 000 mgf. = ca 55 Nkr for en stein på størrelse med en litt stor ert .., )men når jeg ikke har peil er det like greit å vente med å kjøpe til man har selskap som kan litt mer enn meg.
Etter Ilakkaka gikk turen vider vest. Vi stoppet i Sakaraha for å fylle diesel. På bensinstasjonen satt det en kar og pumpet bensin for hånd.
Sakaraha var opprinnelig byen for safirhandel i området, men etter funnene i Ilakkaka har mer og mer av aktiviteten flyttet dit. Etter å ha fylt diesel gikk turen videre ned til Toilare. Vi kom ned dit i 8 tiden denne dagen. Mørket kommer vanlig vis ganske brått der vi holder til vanlig. Fra 19.00 til 19.15 går det et skille og så blir det mørkt. Når vi nå befant oss såpass langt sør merket vi godt at det ikke ble så fort mørkt. Når vi kjørte inn til toliare var kl ca 20 00 og enda var det litt lys å se.
Neste morgen var jeg tidlig oppe for å fotografere i det fine lyset. I Tulear såg vi baobabtrær på nært hold for første gang. Trærne er ganske rare . Det ser ut som om de er snudd på hodet, og at røttene kommer ut på toppen. Det finnes mange forskjellige sorter av disse trærne. Ingen finnes utenfor Madagaskar.
Toliare er en havne by med alt det gode det innebærer. God fisk og skalldyr kan kjøpes for en billig penge på torget. Vi var mer opptatt av å komme oss uti det som fortonet seg som et greit badebasseng med ca 30 grader i vannet…
Vi skulle opp til Ifaty hvor vi skulle snorkle i korallrevene der oppe. De lærde strides om hvor de beste dykkerplassene i verden er, men noen av vedens største og flotteste korallrev finnes utenfor østkysten av Madagaskar. Vi reiste opp til Ifaty for å prøve å komme oss ut på å et på dem.
Ifaty er en liten landsby med en rekke overnattings plasser og restauranter. Stedet er et yndet mål for dykkere. Både de som bruker flaske og de som gjør som oss; leier en båt med skipper og reiser ut for å ligge i vannskorpa for å kikke ned på livet i koralrevet. Sikten denne dagen var ikke den beste for snorkling.
Den beste tiden er fra juni til oktober. Da er det ikke så mye nedbør på fastlandet som drar med seg sand og leire ut i have og som forstyrrer sikten. Vi hadde vel en 5-7 meters sikt, men det var likevel en flott opplevelse. Artsmangfoldet er stort i og rundt revene. Det var omtrent som å svømme rundt i et stort akvarium. Temperaturen i vannet låg på ca 28-30 grader. Vi var ute i ca 1,5 time og betalte rund 70 nkr hver inklusive leie av utstyr.For meg var dette vel anvendte penger….
Etter turen var det avslapping på beachen og middag litt senere. Vel dette markerte enden på denne turen. Vi kjørte samme rute hjemover, men det var ikke så mye nytt som hendte.
Dere får holde utkikk på siden for flere oppdateringer. Nå begynner språk kurset vårt å gå mot slutten og da er det ubønhørlig slutt på slaraffen livet. Fremover venter mye arbeid så det kan være at det blir litt lengre mellom oppdateringene fremover
Til så lenge får dere ha det riktig fint !
For det har vi !!!
Som sagt tidligere overnattet vi en natt i Bara-hovedstaden Ihosy. Ettermiddagen vi ankom Ihosy var vi med vertskapet i hagen og plukket mango og papaya fra trærne i hagen. Jeg er kanskje kjent for å overdrive litt, men at det var 500 mango på et tre det tror jeg ikke er noen overdrivelse. Det bugnet av Mango ut i hagen av alle varianter. Små , store og noen virkelig store sett med norske øyne. Ute i hagen var det også plantet peanøtter som dessverre ikke var ferdige enda, men jeg har forsikret meg om at når de er ferdige skal jeg ned på peanøtt høsting. Som de aller fleste har fått med seg kalles peanøtter også jordnøtter. Dette har ikke jeg tenkt så nøye over før vi fikk se peanøttplantene i åkerene.
Vi reiste ganske tidlig denne morgenen videre vestover. Den første stor begivenheten som ventet oss denne dagen var en slette på ca 4 mil vest i ende som ikke har asfaltvei. Ikke vet jeg hva som er grunnen, men i hvert fall etter en bratt stigning på noen kilometer fra Ihosy kommer vi opp på et platå som kalles Horombe, og her var det plutselig slutt på asfalten. På denne tiden av året ( regn tiden ) kan det til tider være vanskelig å kjøre over sletta. Siden veien er laget av jord, og trafikken er ganske tung blir veien etter hvert oppsporet og fylt med vann. Dette førere til at man lager seg nye traseer ute på sletta, og etter noen slike forskjellige trasevalg kan man begynne å lure på om man virkelig er på rett vei, eller på en avstikker som ikke går dit vi vil at den skal gå. For en turist som meg er dette helt greit. Men jeg tenker på de som må komme seg over sletta daglig. Her har man altså 4 mil midt i en tungt trafikkert hovedvei som ikke er asfaltert. Man skal i hvert fall ha tålmodighet som lastebilsjåfør på Madagaskar…..
table Etter Horombesletta som man godt kan bruke 1,5 til 2 timer over ( 4 mil ) går veien atter snorrett og med upåklagelig standard videre vestover. Vi har kommet inn i et slettelandskap og gresskledde savanner strekker seg så langt øyet kan se. Slettene er omkranset av noen rare fjell. Det kan se ut som det er brukt ostehøvelen på dem. De er helt paddeflate oppå. Det hadde ikke forundret meg om disse fjellene kunne vært brukt som landingsplass for fly, så flate er de. Dette landskapet holder seg helt til vi kommer inn mot de første byene.
Den første større byene vi møter er Ranohira.
Dette er inngangen til Parc national de ’Isalo. Isalo nasjonal park er blant Madagaskars mest kjente, med et rikt dyre og plante liv. Man kan besøke parken ved å bestille guide i RAnohira. ( alle parker I Madagaskar krever guide) Deretter kan man gå i forskjellige ruter alt etter hvor lang tid man er villig e til å bruke. Desto lenger inn i nasjonal parken man kommer desto større er sannsynligheten for at man ser spennende ting. Vi hadde ikke tid til dette denne gangen, så for meg er dette noe som jeg må gjøre ved en senere anledning.
Under følger litt info om Isalo klippet ut fra en CD rom .
“The imposing massif of Isalo stretches over approximately one hundred kilometers in the North-South direction. It reaches its highest point at an altitude of a thousand meters.
The continental sandstone clusters have suffered a significant amount of erosion and these ruin-like elements appear as large, very deep canyons, entangled, bored with caverns, more or less large but always amazing. “
The massif of Isalo houses a national park located in the province of Fianarantsoa. Of an area of approximately 82 000 hectares, this park is located at an altitude varying between 500 and 1300 meters. The park includes a certain number of large spectacular canyons with surprising names: the Canyon of the Monkeys or the Canyon of the Rats are the two best examples.
In the middle of these canyons run large rivers, most of them permanent These watercourses feed the two principal Malagasy rivers, Mangoky and Onihaly.
Their water is a habitat for crocodiles, fish, giant eels and on their banks, you will meet amazing lemurs, bats and endemic birds with melodious songs whose nesting area is limited to the massif of Isalo for some of them.
Vi kjørte forbi Ranohira og videre ca 1 mil videre mot ilakaka til inngangen av nasjonalparken. Her midt inne i landet kor ingen kunne tru at nokon kunne bu har noen driftige, bygget opp et spise og sove sted som det absolutt går an å snakke pent om.
clarastud.stud.his.no
Man tar av fra Hovedveien og kjører på en humpete sandvei ca 1 km. Fra hovedveien kan man ikke se annet enn sand og fjell. Man kommer ned til noe som ser ut som en liten klynge med berg. Inne blant disse bergene har man funnet det beleilig å bygge en plass som for meg var litt av en opplevelse. Hotellet kalles La reine( fransk = dronning ). Navnet stammer fra en fjellformasjon i nærheten som ligner på en person med krone på. Her finner man ”bungalower ” et hotellbygg med resepsjon og en restaurant, svømmebasseng, stall, med mer. Etter å ha kjørt i 4-5 timer delvis på jordvei og delvis på asfalt vei, eller etter å ha gått i nasjonal parken i noen dager eller timer må det å komme ned til la Reine fortone seg som å komme til …..
Her bestemte vi oss for å spise lunch og ta oss en ørliten dukkert før vi reiset videre til Ilakkaka. En aldri så liten treretters lunch med tilhørende vin er vel ikke å forakte….? Jeg spiste deilig røkt fisk med salat til forrett, Nydelig grillet indrefilet til hovedrett og til dessert karamell pudding med vanilje stang som er dyrket noen kilometer lenger nord i landet. Maten smakte fortreffelig og det samme gjorde badet etterpå. …
Etter litt hvile på La reine gikk turen videre til Ilakkaka.
Det var jo egentlig derfor jeg og Mona fikk være med på turen. Her i denne byene har det i løpet av 5-8 år vokst frem en by ene og alene på grunn av safirforekomstene i området. Verdens største Safir ble funnet her i området. Noen sier at det er ”verdens viktigste” safir gruve som ligger i området. Enorme verdier har blitt tatt ut lovlig og på ulovlig vis de siste årene. Sønnen til den gamle presidenten har hatt et eget ”industri foretak ” hvor man har fått tigang til noen av verdens fineste safirer. Byen har fått ord på seg for å være noe broket. Dette var et av to distrikt i landet som på grunn av uroligheter nå under valget i November må ha gjenvalg. Selve byen ser ut som den har blitt ”rasket sammen i huy og hast. Så langt man kan se finnes det sjabre tre brakker uten skikkelig sanitær anlegg. De kan i beste fall betegnes som rønner. Her finnes kasinoer ,juvelbutikker, og nattklubber i fleng . Det yrer av liv ute i gatene , det florerer av forskjellige kremmere som handler med safirer. Vi blir tilbudt safirer av forskjellig kvalitet. Den typen stein som blir tilbudt på gaten er sikkert ikke beste sort. Det finnes profesjonelle oppkjøperer som sonderer markedet regelmessig og slik får fatt i de beste stenene.Og som den hardbarkede juveleren jeg er måtte jeg jo ut for å se om det var ett eller annet å få kjøpt… (jeg har vel aldri sett en safir før jeg kom hit til Madagaskar…) . Det jeg såg kunne godt ha vært flotte safirer og prisen kunne sikkert vært overkommerlig den ( ca 50 000 mgf. = ca 55 Nkr for en stein på størrelse med en litt stor ert .., )men når jeg ikke har peil er det like greit å vente med å kjøpe til man har selskap som kan litt mer enn meg.
Etter Ilakkaka gikk turen vider vest. Vi stoppet i Sakaraha for å fylle diesel. På bensinstasjonen satt det en kar og pumpet bensin for hånd.
Sakaraha var opprinnelig byen for safirhandel i området, men etter funnene i Ilakkaka har mer og mer av aktiviteten flyttet dit. Etter å ha fylt diesel gikk turen videre ned til Toilare. Vi kom ned dit i 8 tiden denne dagen. Mørket kommer vanlig vis ganske brått der vi holder til vanlig. Fra 19.00 til 19.15 går det et skille og så blir det mørkt. Når vi nå befant oss såpass langt sør merket vi godt at det ikke ble så fort mørkt. Når vi kjørte inn til toliare var kl ca 20 00 og enda var det litt lys å se.
Neste morgen var jeg tidlig oppe for å fotografere i det fine lyset. I Tulear såg vi baobabtrær på nært hold for første gang. Trærne er ganske rare . Det ser ut som om de er snudd på hodet, og at røttene kommer ut på toppen. Det finnes mange forskjellige sorter av disse trærne. Ingen finnes utenfor Madagaskar.
Toliare er en havne by med alt det gode det innebærer. God fisk og skalldyr kan kjøpes for en billig penge på torget. Vi var mer opptatt av å komme oss uti det som fortonet seg som et greit badebasseng med ca 30 grader i vannet…
Vi skulle opp til Ifaty hvor vi skulle snorkle i korallrevene der oppe. De lærde strides om hvor de beste dykkerplassene i verden er, men noen av vedens største og flotteste korallrev finnes utenfor østkysten av Madagaskar. Vi reiste opp til Ifaty for å prøve å komme oss ut på å et på dem.
Ifaty er en liten landsby med en rekke overnattings plasser og restauranter. Stedet er et yndet mål for dykkere. Både de som bruker flaske og de som gjør som oss; leier en båt med skipper og reiser ut for å ligge i vannskorpa for å kikke ned på livet i koralrevet. Sikten denne dagen var ikke den beste for snorkling.
Den beste tiden er fra juni til oktober. Da er det ikke så mye nedbør på fastlandet som drar med seg sand og leire ut i have og som forstyrrer sikten. Vi hadde vel en 5-7 meters sikt, men det var likevel en flott opplevelse. Artsmangfoldet er stort i og rundt revene. Det var omtrent som å svømme rundt i et stort akvarium. Temperaturen i vannet låg på ca 28-30 grader. Vi var ute i ca 1,5 time og betalte rund 70 nkr hver inklusive leie av utstyr.For meg var dette vel anvendte penger….
Etter turen var det avslapping på beachen og middag litt senere. Vel dette markerte enden på denne turen. Vi kjørte samme rute hjemover, men det var ikke så mye nytt som hendte.
Dere får holde utkikk på siden for flere oppdateringer. Nå begynner språk kurset vårt å gå mot slutten og da er det ubønhørlig slutt på slaraffen livet. Fremover venter mye arbeid så det kan være at det blir litt lengre mellom oppdateringene fremover
Til så lenge får dere ha det riktig fint !
For det har vi !!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)