Ja da var vi tilbake fra en fem dagers tur sør på Madagaskar. Denne gangen gikk turen sørvest av der vi til vanlig holder til. Vi startet forrige lørdag og kom hjem på onsdag ettermiddag. Og for en tur det hele har vært.
Vi var 6 personer som reiste ned. Alibiet for turen var at vår kontaktperson her på Madagaskar skulle ned for å være med en delegasjon som skulle se på forholdene i safirbyen Ilakaka . Her har det vokst opp en by på under fem år etter at de første safirene ble funnet i området. Svein som vi var med skulle sammen med andre se på muligheten for å starte en poliklinikk i byen. Man tenker seg at dette kan være en god måte å forbygge smitte av seksuelt overførbare sykdommer på. Vi fikk være med som påheng, og vårt alibi er at vi kommer til å reise hit som en del av enkeltturer som blir arrangert. Da er det jo greit å ha sett plassene vi tar med turister slik at vi neste gang kan være litt forberedt.
Etter denne turen skjønner jeg mer av det folk sier om hvor variert landet og menneskene er. Madagaskar er på størrelse med Frankrike i areal og den delen som vi har vært i nå er svært forskjellig fra der vi vanligvis holder til.
Den første biten av turen har vi kjørt før. Den gikk ned til Fianarantsoa. Veiene ned hit er kupert og i ganske dårlig forfatning. Veien er preget av at det går en god del tungtrafikk frem og tilbake mellom de største byene. I tillegg er den svingete, så man blir ganske fort lei veien ettersom dette bare er en transportetappe for oss. I Fianarantsoa var vi oppe ved huset som vi etter hvert skal bo i for å ordne en del tekniske ting. Deretter var det middag på et lokalt Hotely. Hotely tilsvarer norske kro eller gatekjøkken. Her får man det aller mest nødvendige, men til forskjell fra norske veikroer og gatekjøkken er dette virkelig fastfood. Her får man maten på under fem minutter. Det meste går i kokt ris med forsjellige varianter av kokt kjøtt til. Ris og høns er en klassisker, som består av ris og høns (he, he …). Høna er kokt i sin egen kraft og til dette serveres varmt risvann eller annen drikke. Det største forventningen til et slikt måltid er som regel om høna er mør og fin eller om den kanskje kunne regnes for å være noe gammelt skaberakkel. Som regel er det siste, men for mellom 5 og 8 kroner får man altså en god middagsporsjon som sitter godt i kroppen i mange timer fremover.
Hygienen på et hotely kan vel kanskje diskuteres, men et par triks har man jo tatt med seg etter hvert: Bestikk settes i risen med det samme den er servert, for å ta livet av eventuelle ulumskheter. Salat og annet grønt som ikke er varm må ikke spises dersom man nylig har ankommet landet. Vann drikkes varmt eller av flaske. Dersom man overholder disse reglene er hotely vel så trygt å spise på som en hvilken som helt annen vestlig restaurant. Fordelen med hotely er at her er det stor omsetning på maten og så er det billig. På en restaurant med vestlig standard har de kanskje ikke så mange gjester og da har maten lett for å bli dårlig i den varmen som er her nede.
Fra Fianarantsoa gikk turen vestover. Denne veien ned til kysten er betraktelig bedre enn veien mellom Fianar og Antsirabe. Mest på grunn av landskapet er mindre kupert og dermed lettere å lage vei i. De veiene som vi hadde ned til kysten var helt upåklagelig og kjøremessig var det en drøm å sitte på. Madagaskar kan deles inn i forskjellige regioner alt etter hvor forskjellige folkegrupper holder til. På strekningen som vi reiste, reiste vi igjennom fire forskjellige områder hvor man kan si at forskjellige etniske grupper har sitt tilholdssted. De fire er Merina i Tana/Antsirabe området. Betsileo i Fianar området, Bara i Ihosy området og Mikea i Toliara området. Fra Antsirabe til Fianar reiser vi altså fra Merina land til Betsileo land. Dette kan man se fysikk på personene som befinner seg i området. Hver folkegruppe har sine karakteristika. Merina folket har tradisjonelt vært herskerfolket i nyere tid (som vanlig kan jeg alt for lite om temaet til å opplyse dere noe nevneverdig, men man kan tenke seg at folkene som bor langs veien får mer og mer innslag av afrikansk desto nærmere vestkysten man kommer). I Merina området har mange gasserer høye kinnbein og stritt hår. Men det er ikke bare utsende fysisk som skiller de forsjellige områdene. Både klessdraktene og arkitektur er forskjellige etter som man nærmer seg vestkysten.
I Fianarområdet har folk på seg fargerike kostymer. De fleste bærer fargerike lamba som er et tøystykke på et par meter sammenbretter over skuldrene. Mannfolka har stråhatter og tøyet de har på seg er svært fargerikt.
Barna har små stråhatter og damene har noe som kan minne om en sari. Alt er praktisk å ha på seg i varmen, lett å ta av og på. Fianarantsoa er vindyrkingsområdet på Madagaskar. Her ligger vinmarkene tett opp i gjennom åssidene. Man kan se de forskjellige produsentene sine merker etter hvert som man kjører igjennom dal landskapet. Å si at vinene holder fransk kvalitet er nok å overdrive, men enkelte av vinene går fint an å drikke. De må drikkes innen rimelig kort tid etter at de er tappet på flaske så noen lagringsdyktige viner er det ikke snakk om. Det var sveitsere som i sin tid startet opp med vinproduksjon i distriktet, og det kan jo vi være glade for i ettertid.
Områdene sør for Fianar er åpnere enn lenger nord. Veien smyger seg behagelig inn i landskapet og som passasjer er det helt glimrende å skue ut over landskapet. Vi befinner oss på ca 1200 m.o.h. og på vei mot kysten går det raskt nedover ganske kjapt etter Fianarantsoa. Ca en time sør for Fianar får man virkelig panorama utsikt over området man er på veg inn i. Langs åssidene ligger vin markene på rekke og rad. Iblandet enkelte riskmarker innimellom. På utkikkspunket hvor man ser mot vest kan man se flere kilometer utover et dalføre. Oppover mot oss kommer det lastebiler som er så fullt lastet at det er et under at de i det hele tatt klarere å komme seg opp den smale vegen. Fra og med her er det slutt på svingete veier. Nå opplever vi å kjøre inn i et slette landskap med snorrette veier som ser ut til at det har blitt tegnet med linjal.
Vi kjører først inn i et landskap som kan minne litt om Jæren og Rogaland. Her er det kulturbeite i lange baner. Fordi at veien er så mye bedre kan vi holde et høyere tempo, og de eneste gangene vi må slake ned er i gjennom de obligatoriske politisperringene, og når vi skal over diverse broer. Som jeg har skrevet før er broene på Madagaskar et kapittel for seg. De aller fleste som vi har kjørt over er i det minste smalere enn hovedveien. Dersom man er heldig er det to kjørefelt, dersom man er uheldig er det ingen bro i det hele tatt, men en deviason (omkjøring) over elven et lite stykke lenger ned eller opp i forhold til der broen egentlig skulle være. I og med at det har vært politiske uroligheter på øya de siste årene har dette gått merkbart utover broene. De har blitt utsatt for sabotasje og mange av dem har ennå ikke blitt bygd opp til god standard.
Er det ikke sabotasje så er det naturen, med regn og oversvømmelse som gjør sitt ytterste for å ødelegge de mange broene rundt om.
Etter ca en stund kommer vi inn i et nytt landskap som er preget av store fjellformasjoner. Her ligger Madagaskars nest høyeste fjell ( Pic Boby 2658 moh. ) som vi kan skimte i horisonten. Fjellene omkranser et enormt området som ligger rimelig flatt. Dette er bare en liten forsmak på det landskapet vi er på vei inn til. Litt lenger vest ligger Isalo fjellene. Dette er et område som er svært varmt og tørt og kan til en viss grad sammenlignes med Grand Canyon i USA.
Før vi kommer dit kjører vi inn i en ny region som er Bara stammens områdde. Bara stammen kan sammenlignes masaien i Kenya/ Tanzania. Her er det kvegdrift og et nomadelignende bomønster som preger innbyggerne. Den største byen i området heter Ihosy dette er hovedstanden for Barafolkene. I ihosy fikk vi utmerket service og overnatting på den Norske Misjonsstasjonen i byen. Her har NMS fått ansvaret for et integrert utviklingsprosjekt som er finansiert i gjennom Norad.
Da vi gikk i gjennom gaten i Ihosy på kvelden hvor musikken fra gamle radioer surrer, man lager mat som lukter deilig ute i veikanten og temperaturen ligger på behagelige 18- 22 fikk jeg assosiasjoner til New Orléans. Vi fikk ikke sett så fryktelig mye av byen, men det lille vi såg gjorde meg oppmerksom på at forskjellen mellom høyland og lavland er stor. Folk er her som ellers hyggelig og hilser på deg når de passerer. Dersom man prøver seg på litt gassisk får man en hyggelig reaksjon tilbake, og folk virker interressert i hvorfor i all verden du som hvit har forvillet deg hit.
Under følger et utdrag fra Lonely Plantets beskrivelse av bara folket :
” the semi nomadic Bara are a relatively small tribal group based in south – western Madagascar around Ihoshy. Their origins are unclear, although the Bara is considered to be among the most African of Madagascar’s tribes. Their culture focus almost exclusively on the Zebu, which is the most important commodity and major determinant of welt. According to tradition, a young Bara must prove himself by stealing Zebu. Only after he has done this will he be considered a desirable marriage partner.
Siden kveget ikke blir foret på bås, men gjetes rundt om i landet alt etter hvor det er godt beite, må unge Baragutter være med som gjetere. Ette hva jeg har fått fortalt er man borte fra området i 8 måneder under den tørre perioden, og så er man hjemme i 4 måneder.
Guttene har en slags skift ordningen hvor man bytter på å være ute med buskapen og hjemme for å samle krefter. En slik livsstil gir ikke så mye rom for skolegang, og en stor del av Barafolkene er analfabeter. Historisk sett er Barafolkene sett på som et stolt folkeferd som ikke lar seg kue. Bara stammen motstod seg Merina herskerdømme helt frem til kolonitiden.
Dette er bare første dag av turen, og i neste uke kommer det mer fra kyst opplevelser, baobab trær , Horombesletta og korallrevdykking så heng på !!!
Varme hilsener fra Mona og Hallvor
Venner
Lekebil og en venn
lørdag, januar 18, 2003
mandag, januar 13, 2003
25 april 2003
Påsketuuur
Hei igjen det har vært en god stud siden sist jeg skrev på denne siden. Grunnen til det er at vi har hatt besøk av mer en 40 turister fra Norge. De har vært sammen med Mona og meg i 14 dager og jeg tror at det aller fleste av dem har hatt en påskeferie de sent vil glemme. De 40 personene hadde meldt seg på to turer i regi av NMS som skulle vise dem litt av arbeidet som NMS gjør her på Madagaskar. Monas gruppe reiste med henne og en reiseleder ned til Manasjary på Østkysten. Jeg og to andre reiseledere reiste ned til Baraland sørvest på Madagaskar. Her fikk vi også litt ferie på vestkysten med badning i Mosambikkanalen, men mer om dette senere. Vi starter med starten først. Før vi kommer videre må det sies at Mona hadde med det digitale kameraet til Østkysten så til denne reportasjen vil det ikke bli bilde. Jeg skal heller prøve å fortelle innlevende slik at man kan forestille seg turen.
Det starte for ca tre uker siden. Lørdag 5 april reiste det en kontingent på godt og vel 60 nordmenn fra gamle landet og ned hit til Madagaskar. 40 av dem skulle jeg og Mona ha befatning med. De kom samlet etter en dag i Paris. Flyet landet i ti tiden søndag kveld.
Da hadde allerede jeg og Mona forberedt oss så godt som mulig var på denne ildprøven av en tur med Norske turister. Alle 40 kom seg velberget frem til Madagaskar. De aller fleste av dem fikk til og med bagasjen sin trygt frem. Vi satte folkene på busser som ventet og kjørte de til hotellet i Tana. Neste morgen var det frokost på hotellet før det bar av sted opp til NMS sitt hovedkvarter på Madagaskar for litt orientering om NMS sitt arbeide .
Frem til nå var det en stor gruppe av folk som reiste sammen , men fra og med første dag i Tana ble de to gruppene separerte og skulle forholde seg til to forskjellige turprogram.
For min gruppe gikk turen sør over til Antsirabe. På veg ned til byen hadde vi piknik før vi reiste inn til Tombotsoa jordbruksskole. Skolen har en nær tilknytting til NMS og nordmenn generelt. Skolen som har blitt bygget opp og delvis drevet av NMS opp gjennom årene har i dag gassiske ledere men guider som snakker flytende norsk. Her fikk vi sett på skolens undervisnings tilbud både på tradisjonelt og moderne landbruks metoder. Dagens rektor på skolen har bodd flere år i Norge og gått blant annet på landbrukshøgskole i Norge.
Etter besøket var det greit å komme til hotellet. Standarden kan vel kalles ”litt under vestlig standard” men her på Madagaskar er det helt greit. Gruppen hadde en dag med program i Antsirabe før turen gikk videre sørover til Fianarantsoa.
I Antsirabe var vi innom og såg på hvordan man laget papir. I byen bor det en etterkommer av de som startet denne produksjonen på øya. Papiret kalles Antaimoro papir, og er skikkelig stilig å bruke f.eks til kort. Videre var det besøk på en døveskole i byen for å se og oppleve hvordan man har skole for døve på Madagaskar. På kvelden var det samling på den Norske skolen hvor vi fikk servert tradisjonell gassisk mat til begge gruppene. Stemningen var stor rundt matbordet denne kvelden og mange hadde mye å snakke om etter en hektisk dag med mye inntrykk.
Neste dag startet vi tidlig for å komme oss ned til Fianarantsoa så fort som mulig. Dette er en slitsom reise. Det er mye å se langs hele turen, men turen nedover er svingete og man blir lett bilsyk. Dette gjelder spesielt dersom man nettopp har kommet til landet og får full dose av forskjellige bakterierer som man kanskje ikke er så vant med fra et vinterlig Norge.
Vi stoppet en gang for å spise piknik på turen. De aller fleste såg ut til å klare truen meget godt. På veg ned mot Fianarantsoa kjører vi igjennom Madagaskars spisskammers. Området rett sør, og rett nord for Antsirabe er kjent for sitt fruktbare jordmonn og gode klima for jordbruk. Landskapet endrer seg fra fjellsider med grønnkledde åser til landsbyer med blomstrer rundt husene, frodige riskmarker i ulike grønnfarger, områder som er i ferd med å bli nye rismarker. Hele området syder av jordbruk og sterke farger. Veiene snor seg i landskapet og vi som turister har mer enn nok med å absorbere alle de flotte motivene som dukker opp rundt neste sving. Landskapet og turen er fullt av hendelser. Folk er ute på jordene og jobber, langs veien går det dyr og beiter, mens ungene enten skal på skole eller skal ut for å hjelpe foreldrene sine på rismarken. Noen lager seg middag langs veikanten , mens andre tar en middagslur. Og vi som hvite turister får oppmerksomhet bare vi passerer i bil.
Vi passerer broen som har blitt et landemerker etter krisen i vår. Denne broen ble sprengt av tilhengere av den gamle presidenten. Han ville isolere høylandet slik at han fikk kontroll over kysten. Denne broen er svært viktig både for forsyning av drivstoff og andre nødvendigheter fra kystbyene. Det tok 7 dager å få bygget opp en provisorisk overgang slik at trafikken kunne begynne å gå igjen. Gjenreisingen av broen ble på mange måter et bevis på at den nye presidenten var en mann som handlet raskt. Folket fikk nytt mot og kampen mot den gamle presidenten fortsatt med full tyngde.
På veg ned kjørte vi igjennom en liten by som heter Ambositra. dette er et senter for treskjærerkunst på Madagaskar. Her stoppet vi for å se på utvalget av trommer, biler , bilder o.l. som blir skåret ut sirlig og fint av forskjellige håndverkere i området. Noe av de er særdeles flott å se på, andre ting kan i hvert fall jeg klare meg fint uten.
Turen ned til Fianar tok ca 7 timer. Da brukte vi god tid, og alle dem som nylig hadde ankommet landet fikk se på det som var langs veien.
På veien ned ble vi stoppet ikke mindre enn 10 ganger av forskjellige etater ( gendarmerie, politi, militære) som skulle sjekke om papirene først og fremst på bilen var i orden. I Fianarantsoa bodde vi flott på et gjestehus og spiste nydelig mat på kvelden.
Fianar er en større by enn Antsirabe. Det er den nest største byen etter Tana og den er også et knutepunkt mellom kyst og høyland. Dette bærer byen preg av, og dersom man skulle driste seg til å sammenligne den med en norsk by må vel det nærmeste være Drammen. Som Drammen er også Fianar( antsoa) en by de aller fleste kjørere i gjennom for å komme til en annen destinasjon, men som vi alle vet bor det folk i Drammen også.... Byen har et hektisk senter for taxibrousse. Dette er hovedkommunikasjonsmiddelet som må brukes for å forflytte seg fra en plass i landet ( dersom man ikke har egen bil da ...) til en annen.
Vi besøkte forskjellige institusjoner byen. Blant annet besøkte vi en presteskole litt i utkanten av byen. I gruppen som vi reiste med hadde vi barnebarnet til grunnleggeren av denne presteskolen. Denne samme grunnleggeren var også forfatter av læreboken som elevene brukte i dag. ( barnebarnet var for øvrig en godt voksen dame som vel hadde passert de seksti )
Når man først snakker om alderssammensetning på gruppen er det vel ikke til å komme utenom at de aller fleste på gruppen min har noen år på baken. Gjennomsnitts alderen ligger vel nærmere sytti en femti ville jeg tro, men dette dere må for all del ikke trekke den konklusjonen at dette satte noen demper på verken tempo eller stemning i gruppa. Makan til utholdenhet og humør skal man lete lenge etter. Det var satt opp et aldeles heseblesende tempo med et uttall av aktiviteter for gruppen. Meningen var at det skulle være noe for en hver smak, men slett ikke at alle skulle være med på alt. Vel her var det ikke snakk om at noen sneik seg unna. Det som var satt opp av program for dagen skulle gjennomføres av samtlige selv om man når kvelden kom var så slitne at man kastet seg i seng for å være klar til neste dag. Den sprekeste av dem alle, ei koselig dame, feiret sin 78. bursdag nettopp på denne turen. Dagen ble høytidelig feiret tradisjonelt gassisk med overrekkelse av en levende høne, ris og egg som seg hør og bør. Gaven ble overrakt av den yngste i gruppen som også er i gassisk ånd. Dersom vi hadde tilberedt høna (noe som det dessverre ikke ble tid til) hadde den eldste i flokken rett på å få bakdelen (bokstavelig talt baken) av høna. Denne fettholdige og smaksrike delen av fjørkreet blir av mange holdt for å være den beste delen av hele høna. Feiringen ble satt stor pris på og alle i følget var enige om at dette hadde vært en flott markering av ei flott dame.
Neste uke kommer det mer fra turen ned til Tulear. Til så lenge får dere ha det godt alle sammen
Hallvor .
Hei igjen det har vært en god stud siden sist jeg skrev på denne siden. Grunnen til det er at vi har hatt besøk av mer en 40 turister fra Norge. De har vært sammen med Mona og meg i 14 dager og jeg tror at det aller fleste av dem har hatt en påskeferie de sent vil glemme. De 40 personene hadde meldt seg på to turer i regi av NMS som skulle vise dem litt av arbeidet som NMS gjør her på Madagaskar. Monas gruppe reiste med henne og en reiseleder ned til Manasjary på Østkysten. Jeg og to andre reiseledere reiste ned til Baraland sørvest på Madagaskar. Her fikk vi også litt ferie på vestkysten med badning i Mosambikkanalen, men mer om dette senere. Vi starter med starten først. Før vi kommer videre må det sies at Mona hadde med det digitale kameraet til Østkysten så til denne reportasjen vil det ikke bli bilde. Jeg skal heller prøve å fortelle innlevende slik at man kan forestille seg turen.
Det starte for ca tre uker siden. Lørdag 5 april reiste det en kontingent på godt og vel 60 nordmenn fra gamle landet og ned hit til Madagaskar. 40 av dem skulle jeg og Mona ha befatning med. De kom samlet etter en dag i Paris. Flyet landet i ti tiden søndag kveld.
Da hadde allerede jeg og Mona forberedt oss så godt som mulig var på denne ildprøven av en tur med Norske turister. Alle 40 kom seg velberget frem til Madagaskar. De aller fleste av dem fikk til og med bagasjen sin trygt frem. Vi satte folkene på busser som ventet og kjørte de til hotellet i Tana. Neste morgen var det frokost på hotellet før det bar av sted opp til NMS sitt hovedkvarter på Madagaskar for litt orientering om NMS sitt arbeide .
Frem til nå var det en stor gruppe av folk som reiste sammen , men fra og med første dag i Tana ble de to gruppene separerte og skulle forholde seg til to forskjellige turprogram.
For min gruppe gikk turen sør over til Antsirabe. På veg ned til byen hadde vi piknik før vi reiste inn til Tombotsoa jordbruksskole. Skolen har en nær tilknytting til NMS og nordmenn generelt. Skolen som har blitt bygget opp og delvis drevet av NMS opp gjennom årene har i dag gassiske ledere men guider som snakker flytende norsk. Her fikk vi sett på skolens undervisnings tilbud både på tradisjonelt og moderne landbruks metoder. Dagens rektor på skolen har bodd flere år i Norge og gått blant annet på landbrukshøgskole i Norge.
Etter besøket var det greit å komme til hotellet. Standarden kan vel kalles ”litt under vestlig standard” men her på Madagaskar er det helt greit. Gruppen hadde en dag med program i Antsirabe før turen gikk videre sørover til Fianarantsoa.
I Antsirabe var vi innom og såg på hvordan man laget papir. I byen bor det en etterkommer av de som startet denne produksjonen på øya. Papiret kalles Antaimoro papir, og er skikkelig stilig å bruke f.eks til kort. Videre var det besøk på en døveskole i byen for å se og oppleve hvordan man har skole for døve på Madagaskar. På kvelden var det samling på den Norske skolen hvor vi fikk servert tradisjonell gassisk mat til begge gruppene. Stemningen var stor rundt matbordet denne kvelden og mange hadde mye å snakke om etter en hektisk dag med mye inntrykk.
Neste dag startet vi tidlig for å komme oss ned til Fianarantsoa så fort som mulig. Dette er en slitsom reise. Det er mye å se langs hele turen, men turen nedover er svingete og man blir lett bilsyk. Dette gjelder spesielt dersom man nettopp har kommet til landet og får full dose av forskjellige bakterierer som man kanskje ikke er så vant med fra et vinterlig Norge.
Vi stoppet en gang for å spise piknik på turen. De aller fleste såg ut til å klare truen meget godt. På veg ned mot Fianarantsoa kjører vi igjennom Madagaskars spisskammers. Området rett sør, og rett nord for Antsirabe er kjent for sitt fruktbare jordmonn og gode klima for jordbruk. Landskapet endrer seg fra fjellsider med grønnkledde åser til landsbyer med blomstrer rundt husene, frodige riskmarker i ulike grønnfarger, områder som er i ferd med å bli nye rismarker. Hele området syder av jordbruk og sterke farger. Veiene snor seg i landskapet og vi som turister har mer enn nok med å absorbere alle de flotte motivene som dukker opp rundt neste sving. Landskapet og turen er fullt av hendelser. Folk er ute på jordene og jobber, langs veien går det dyr og beiter, mens ungene enten skal på skole eller skal ut for å hjelpe foreldrene sine på rismarken. Noen lager seg middag langs veikanten , mens andre tar en middagslur. Og vi som hvite turister får oppmerksomhet bare vi passerer i bil.
Vi passerer broen som har blitt et landemerker etter krisen i vår. Denne broen ble sprengt av tilhengere av den gamle presidenten. Han ville isolere høylandet slik at han fikk kontroll over kysten. Denne broen er svært viktig både for forsyning av drivstoff og andre nødvendigheter fra kystbyene. Det tok 7 dager å få bygget opp en provisorisk overgang slik at trafikken kunne begynne å gå igjen. Gjenreisingen av broen ble på mange måter et bevis på at den nye presidenten var en mann som handlet raskt. Folket fikk nytt mot og kampen mot den gamle presidenten fortsatt med full tyngde.
På veg ned kjørte vi igjennom en liten by som heter Ambositra. dette er et senter for treskjærerkunst på Madagaskar. Her stoppet vi for å se på utvalget av trommer, biler , bilder o.l. som blir skåret ut sirlig og fint av forskjellige håndverkere i området. Noe av de er særdeles flott å se på, andre ting kan i hvert fall jeg klare meg fint uten.
Turen ned til Fianar tok ca 7 timer. Da brukte vi god tid, og alle dem som nylig hadde ankommet landet fikk se på det som var langs veien.
På veien ned ble vi stoppet ikke mindre enn 10 ganger av forskjellige etater ( gendarmerie, politi, militære) som skulle sjekke om papirene først og fremst på bilen var i orden. I Fianarantsoa bodde vi flott på et gjestehus og spiste nydelig mat på kvelden.
Fianar er en større by enn Antsirabe. Det er den nest største byen etter Tana og den er også et knutepunkt mellom kyst og høyland. Dette bærer byen preg av, og dersom man skulle driste seg til å sammenligne den med en norsk by må vel det nærmeste være Drammen. Som Drammen er også Fianar( antsoa) en by de aller fleste kjørere i gjennom for å komme til en annen destinasjon, men som vi alle vet bor det folk i Drammen også.... Byen har et hektisk senter for taxibrousse. Dette er hovedkommunikasjonsmiddelet som må brukes for å forflytte seg fra en plass i landet ( dersom man ikke har egen bil da ...) til en annen.
Vi besøkte forskjellige institusjoner byen. Blant annet besøkte vi en presteskole litt i utkanten av byen. I gruppen som vi reiste med hadde vi barnebarnet til grunnleggeren av denne presteskolen. Denne samme grunnleggeren var også forfatter av læreboken som elevene brukte i dag. ( barnebarnet var for øvrig en godt voksen dame som vel hadde passert de seksti )
Når man først snakker om alderssammensetning på gruppen er det vel ikke til å komme utenom at de aller fleste på gruppen min har noen år på baken. Gjennomsnitts alderen ligger vel nærmere sytti en femti ville jeg tro, men dette dere må for all del ikke trekke den konklusjonen at dette satte noen demper på verken tempo eller stemning i gruppa. Makan til utholdenhet og humør skal man lete lenge etter. Det var satt opp et aldeles heseblesende tempo med et uttall av aktiviteter for gruppen. Meningen var at det skulle være noe for en hver smak, men slett ikke at alle skulle være med på alt. Vel her var det ikke snakk om at noen sneik seg unna. Det som var satt opp av program for dagen skulle gjennomføres av samtlige selv om man når kvelden kom var så slitne at man kastet seg i seng for å være klar til neste dag. Den sprekeste av dem alle, ei koselig dame, feiret sin 78. bursdag nettopp på denne turen. Dagen ble høytidelig feiret tradisjonelt gassisk med overrekkelse av en levende høne, ris og egg som seg hør og bør. Gaven ble overrakt av den yngste i gruppen som også er i gassisk ånd. Dersom vi hadde tilberedt høna (noe som det dessverre ikke ble tid til) hadde den eldste i flokken rett på å få bakdelen (bokstavelig talt baken) av høna. Denne fettholdige og smaksrike delen av fjørkreet blir av mange holdt for å være den beste delen av hele høna. Feiringen ble satt stor pris på og alle i følget var enige om at dette hadde vært en flott markering av ei flott dame.
Neste uke kommer det mer fra turen ned til Tulear. Til så lenge får dere ha det godt alle sammen
Hallvor .
fredag, januar 10, 2003
10/01.03
10/1 – 03
Det skjer ting på tunet og i Antsirabe ! I går ( Torsdag ) hadde vi prinsessebesøk på et av hotellene her på Antsirabe !!. Som den utskremte medarbeideren jeg her, måtte jeg selvfølgelig ut for å overveie begivenheten. Og det var ikke hvilken som helst prinsesse vi fikk besøk av heller, men nemmelig selveste prinsessen av Marokko !!. ( en av flere har jeg hørt ) Så hva skyldes denne æren av et besøk ? Det som kommer nedenfor må dere ta med en klype salt, men etter hva jeg har fått rede på vise det seg nemmelig at denne prinsessen og hennes familie bodde nettopp på dette hotellet for mer en 50 år siden.
Den daværende sjahen av Marokko bodde på Antisrabe på hotell de Term sammen med sitt harem. Usikre kilder vil ha det til at prinsessen som var på besøk i går var halvt gassisk, det betyr da at sjahen ikke bare nøyde seg med haremet sitt, men også fant de lokale skjønnhetene attraktive. Vel selv om alt dette bare skulle være tull og tøys er det hevet over en hver tvil om at vi hadde med en vaskekte prinsesse å gjøre i går. Som seg hør og bør ble prinsessen behørig oppvartet av vertskapet. Utenfor hotellet stod en gassisk folkegruppe og underholdt når prinsessen skulle reise til Antananrivo. Her var byens fineste hester oppstilt, og pousse pousser med de lekreste frukter og grønsaker som Antsirabe har å tilby. I tillegg hadde man samlet sammen en kortesje av diverse flotte biler som var med som bistand under turen til Hovedstaden. Som den pliktoppfyllende reporteren jeg er prøvede jeg å få noen ord fra hotellets sjef. Det viste seg etter hvert at han ikke var sjef på hotellet, men bodyguard for prinsessen. Selv om min arabisk er noe rusten for tiden, og hans engelsk var heller beskjeden hadde vi en hyggelig samtale. Han kunne fortelle at han som champion og trener av det marokkanske landslaget i kickboksing hadde mange norske venner, og at et medlem av det norske kickboksing landslaget var fra Marokko. Dermed var kontakten opprettet og vi fikk uten noe problem filme under avreisen sammen med Gassisk tv, og en del andre selebriteter. Det hele var en hyggelig opplevelse, og etter hva jeg forstod hadde prinsessen hatt et hyggelig opphold i byen. For oss norske var det hyggelig å treffe andre turister i byen og alle vi som hadde overveid begivenheten var enige om at det hadde vore ein fin tur.
Men dette er ikke alt som har skjedd. Her på tunet i det siste ! For det første skylder jeg å gjøre oppmersom på at Mona har fått en del julegaver som ikke ble nevnt i forrige reisebrev. Blant annet fikk hun med seg fra Norge flotte hjemmelagede dyr ( en giraff o.l ) av moby kuler. Disse har blitt hengt opp for å pryde leiligheten, og det er i sannhet et flott syn.
Men apropos julegaver. I dag ( fredag ) var det på nytt duket for juleaften her på NMS tunet. Litt forsinket ( ca ½ år ) kom det i dag en hel konteiner med forskjellige ting til de norske som befinner seg på Madagaskar.
Kontaineren som egentlig skulle vært fremme her i August har på grunn av den politiske situasjonen på øya, og diverse andre ting ikke kommet frem før nå. Spenningen var til å ta og føle på når den store lastebilen kom fra kysten og opp hit til høylandet.
Den forrige konteineren som kom fikk de ikke åpnet med en gang fordi det skal være tollere tilstede når den åpnes. De kom ikke før fire dager etter at konteineren var ankommet og det fortelles om mange skuffede ansikter de dagene det stod en full konteiner her på tunet som ingen fikk lov til å røre.
Dette skjedde altså ikke i dag. I dag var tollerne på plass samtidig med konteineren, og dermed kunne den åpnes umiddelbart !. I forbifarten fikk vi høre historier om bagasje som var pakket for over et år siden, og dermed var svært etterlengtet. Her var sykler, rullatorer redningsvester, orgel og skrivemaskiner for blinde. Det aller meste man kan tenke seg både til de mange prosjektene som drives i NMS sin regi , og julegaver og nødvendigheter som de Norske har stor bruk for.
Blant flere matnyttige ting la jeg merke til et nytt dobbelt vaffeljern til den norske skolen som jeg etter hvert håper å få gleden av å teste.
Som om ikke dette var nok begivenheter for en uke reiser jeg, Mona og 6 andre på tur ned til kysten i Morgen. Der skal vi først til Fianar, og så videre til kysten. På veg ned til kysten skal vi innom en by som heter Ilakaka.
Dette er plassen hvor de de senere årene har funnet en del safirer. Som en følge av dette har byen tiltrukket seg en del eventyrlystne safirjegere. Vi skal få være med som påheng sammen med folk som skal se på muligheter for å starte et prosjekt som har til hensikt å forebygge spreding av HIV og AIDS i byen. Det er jo slik at eventyrere også har en tendens til å tilrekke seg personer med et litt mer liberalt forhold til sengekos…. Og derfor kan det tenkes at byen er et område hvor spreding av HIV AIDS er større en andre plasser på Madagaskar. For øvrig er Madagaskar heldig stilt i forhold til mange andre afrikanske land. Her har HIV og AIDS problematikken ennå ikke rukket å inntreffe med full tyngde. WHO snakker om ca 20 000 tilfeller av HIV positive blant en befolking på nesten 16 millioner. Dersom man sammenligner disse tallene med ande land i det sørlige Afrika ligger Madagaskar langt under gjennomsnittet. Det er jo også derfor at man kan sette inn tiltak på forebyggende arbeid, slik at man kanskje kan unngå tilstander som i enkelte afrikanske land. Men det haster, og om 10 år er det kanskje for sent. Det kommer mer om denne turen etter hvert på siden, nå får jeg gå å pakke svømmeføttene mine så alt er klart for det første badet i Mosambique kanalen !!! . til så lenge får dere ha det godt
Vi snakkes !!
Hallvor og Mona,
10/1 – 03
Det skjer ting på tunet og i Antsirabe ! I går ( Torsdag ) hadde vi prinsessebesøk på et av hotellene her på Antsirabe !!. Som den utskremte medarbeideren jeg her, måtte jeg selvfølgelig ut for å overveie begivenheten. Og det var ikke hvilken som helst prinsesse vi fikk besøk av heller, men nemmelig selveste prinsessen av Marokko !!. ( en av flere har jeg hørt ) Så hva skyldes denne æren av et besøk ? Det som kommer nedenfor må dere ta med en klype salt, men etter hva jeg har fått rede på vise det seg nemmelig at denne prinsessen og hennes familie bodde nettopp på dette hotellet for mer en 50 år siden.
Den daværende sjahen av Marokko bodde på Antisrabe på hotell de Term sammen med sitt harem. Usikre kilder vil ha det til at prinsessen som var på besøk i går var halvt gassisk, det betyr da at sjahen ikke bare nøyde seg med haremet sitt, men også fant de lokale skjønnhetene attraktive. Vel selv om alt dette bare skulle være tull og tøys er det hevet over en hver tvil om at vi hadde med en vaskekte prinsesse å gjøre i går. Som seg hør og bør ble prinsessen behørig oppvartet av vertskapet. Utenfor hotellet stod en gassisk folkegruppe og underholdt når prinsessen skulle reise til Antananrivo. Her var byens fineste hester oppstilt, og pousse pousser med de lekreste frukter og grønsaker som Antsirabe har å tilby. I tillegg hadde man samlet sammen en kortesje av diverse flotte biler som var med som bistand under turen til Hovedstaden. Som den pliktoppfyllende reporteren jeg er prøvede jeg å få noen ord fra hotellets sjef. Det viste seg etter hvert at han ikke var sjef på hotellet, men bodyguard for prinsessen. Selv om min arabisk er noe rusten for tiden, og hans engelsk var heller beskjeden hadde vi en hyggelig samtale. Han kunne fortelle at han som champion og trener av det marokkanske landslaget i kickboksing hadde mange norske venner, og at et medlem av det norske kickboksing landslaget var fra Marokko. Dermed var kontakten opprettet og vi fikk uten noe problem filme under avreisen sammen med Gassisk tv, og en del andre selebriteter. Det hele var en hyggelig opplevelse, og etter hva jeg forstod hadde prinsessen hatt et hyggelig opphold i byen. For oss norske var det hyggelig å treffe andre turister i byen og alle vi som hadde overveid begivenheten var enige om at det hadde vore ein fin tur.
Men dette er ikke alt som har skjedd. Her på tunet i det siste ! For det første skylder jeg å gjøre oppmersom på at Mona har fått en del julegaver som ikke ble nevnt i forrige reisebrev. Blant annet fikk hun med seg fra Norge flotte hjemmelagede dyr ( en giraff o.l ) av moby kuler. Disse har blitt hengt opp for å pryde leiligheten, og det er i sannhet et flott syn.
Men apropos julegaver. I dag ( fredag ) var det på nytt duket for juleaften her på NMS tunet. Litt forsinket ( ca ½ år ) kom det i dag en hel konteiner med forskjellige ting til de norske som befinner seg på Madagaskar.
Kontaineren som egentlig skulle vært fremme her i August har på grunn av den politiske situasjonen på øya, og diverse andre ting ikke kommet frem før nå. Spenningen var til å ta og føle på når den store lastebilen kom fra kysten og opp hit til høylandet.
Den forrige konteineren som kom fikk de ikke åpnet med en gang fordi det skal være tollere tilstede når den åpnes. De kom ikke før fire dager etter at konteineren var ankommet og det fortelles om mange skuffede ansikter de dagene det stod en full konteiner her på tunet som ingen fikk lov til å røre.
Dette skjedde altså ikke i dag. I dag var tollerne på plass samtidig med konteineren, og dermed kunne den åpnes umiddelbart !. I forbifarten fikk vi høre historier om bagasje som var pakket for over et år siden, og dermed var svært etterlengtet. Her var sykler, rullatorer redningsvester, orgel og skrivemaskiner for blinde. Det aller meste man kan tenke seg både til de mange prosjektene som drives i NMS sin regi , og julegaver og nødvendigheter som de Norske har stor bruk for.
Blant flere matnyttige ting la jeg merke til et nytt dobbelt vaffeljern til den norske skolen som jeg etter hvert håper å få gleden av å teste.
Som om ikke dette var nok begivenheter for en uke reiser jeg, Mona og 6 andre på tur ned til kysten i Morgen. Der skal vi først til Fianar, og så videre til kysten. På veg ned til kysten skal vi innom en by som heter Ilakaka.
Dette er plassen hvor de de senere årene har funnet en del safirer. Som en følge av dette har byen tiltrukket seg en del eventyrlystne safirjegere. Vi skal få være med som påheng sammen med folk som skal se på muligheter for å starte et prosjekt som har til hensikt å forebygge spreding av HIV og AIDS i byen. Det er jo slik at eventyrere også har en tendens til å tilrekke seg personer med et litt mer liberalt forhold til sengekos…. Og derfor kan det tenkes at byen er et område hvor spreding av HIV AIDS er større en andre plasser på Madagaskar. For øvrig er Madagaskar heldig stilt i forhold til mange andre afrikanske land. Her har HIV og AIDS problematikken ennå ikke rukket å inntreffe med full tyngde. WHO snakker om ca 20 000 tilfeller av HIV positive blant en befolking på nesten 16 millioner. Dersom man sammenligner disse tallene med ande land i det sørlige Afrika ligger Madagaskar langt under gjennomsnittet. Det er jo også derfor at man kan sette inn tiltak på forebyggende arbeid, slik at man kanskje kan unngå tilstander som i enkelte afrikanske land. Men det haster, og om 10 år er det kanskje for sent. Det kommer mer om denne turen etter hvert på siden, nå får jeg gå å pakke svømmeføttene mine så alt er klart for det første badet i Mosambique kanalen !!! . til så lenge får dere ha det godt
Vi snakkes !!
Hallvor og Mona,
fredag, januar 03, 2003
04 januar 2003
Jul på madgaskar
Ja nå er julen over her på Madagaskar, vi sitter ”hjemme ” i leiligheten i Antsirabe og er godt fornnøyde begge to.
Vi bestemte oss for å dra ned til Hasina i julen. Vi har jo tilgang til et hus nede i Fianar, så derfor passet det greit å reise ned. Sammen med oss skulle også 4 andre studenter fra Norge feire jul hos Hasina. Hun stod som vertskap og det hele ble en riktig så koselig begivenhet.
22/ 12 reiste vi ned til Fianar. Vi fikk skyss ned sammen med noen som skulle på tur videre sørover. Slik er det greit å bo på Antsirabe. Dersom det er noen som skal samme vei er det ingen problem å få skyss. På veg ned kjørte vi igjennom en liten by som heter Ambositra. Slik jeg har forstått det er dette et senter for treskjærerkunst på Madagaskar. Her stoppet vi for å se på utvalget av trommer, biler , bilder o.l. som blir skåret ut sirlig og fint av forskjellige håndverkere i området. Noe av de er særdeles flott å se på, andre ting kan i hvert fall jeg klare meg fint uten.
Turen ned til Fianar tok ca 6 timer. Da brukte vi god tid, og alle dem som nylig hadde ankommet landet fikk se på det som var langs veien. Vi reiste opp til huset som vi skulle ha denne uken. Der var det ikke noe mat, så da spiste vi julekaker og boller som vi hadde tatt med oss fra Antsirabe. Strømmen gikk og, så med stearinlys og hver si god bok satt vi å las den kvelden.
Dagen etter dro vi til Hasina, her traff vi og de 4 andre vi skulle feire jul sammen med. Jeg og Hasina blei enige om hva vi skulle ha til mat på julaften og på 1 juledag. Vi dro til byen for å handle julegaver, så dro vi tilbake til Hasina og spiste lasagne sammen med de andre.
Julaften dro vi tidlig til Hasina. Jeg og Hasina begynte å koke, mens Mona var på jakt etter gave til Hasina. Klokken seks spiste vi (gassisk mat), så dro vi til kirken. Her er det tradisjon på selve juleaften. Vi var vel der i nesten 3,5 time.
Inne i kirken var det først en vanlig gudstjeneste, og så var det underholdning av kormedlemmmene i kirken. Fianar er en studentby og derfor er det mye unge folk her med mange ideer og mye kreativitet.
De som var med i koret hadde laget forskjellige sketsjer med sanginnslag. Kirken var fullstappet av både unge og gamle, og særlig de miste syntes det var stor stas å se på skuespill i kirken.
Etter kirken reiste vi ned til Hasina for å spise dessert og begynne på kveldens høydare nemmelig pakkeåpning!!
Inne hos Hasina var det dekket på med norske juleduker, julegardiner, et lite juletre og med sølvguttene på cd spilleren var alt duket for at vi norske skulle få en så fin (og norsk) juleaften som mulig. Under treet låg det pakker fra mange fra Norge og innimellom utpakkingen var det telefon kontakt til gamlelandet.
Når kvelden etter hvert begynte å lakke og li mot slutten var vi alle enige om at det hadde vært en koselig kveld. Neste dag var noen i kirken, mens andre ( f.eks. meg ) mekket 1. juledags middag. Vi serverte heltsekt indrefilet med fløtegratinerte poteter og hjemmelaget iskrem til dessert. Alle syntes at maten smakte, så da var det jo hyggelig å lage noe..
Været har vært fint hele tiden med unntak av det obligatoriske regnværet på ettermiddagen. Den først kvelden vi var i Fianar opplevde vi det kraftigste regnværet siden vi ankom Madagaskar.
Mona og jeg skulle ut å lufte oss en tur, men etter ti minutts gange var det som om alle himmelens sluser åpnet seg . Det var omtrent som å stå i en dusj. Vi hadde utstyrt oss med en stor paraply, men vi kunne likegodt ha satt den hjemme, for med de enorme vannmengdene som kom var det ingen nytte i paraplyen. Når vi tilsutt kom hjem var vi våte inn til skinnet, så da fant vi tørre klær, godt lesestoff og ny bakte boller som vi koste oss med. Det hele var slettes ikke så verst.
I Fianar har vi fått til disposisjon en bolig som før ble brukt til gjestehus for misjonærer på øya. Huset er stort, med tre store soverom stue og et stoort kjøkken, så for oss skal det ikke mangle plass for dem som har tenkt seg på besøk. Huset har stått tomt nå i nesten et år så det er en del som må gjøres før vi kan flytte inn.
Foreksempel er det ikke varmt vann innlagt. Vannet må varmes opp av en gassbrenner , men akkurat nå er ikke den i orden heller. Videre er huset svært fuktig. Når vi la oss om kvelden var det som å legge seg ned i en badstue. Vi prøvde å lufte så godt vi kunne men det var ikke så veldig mye vits. Huset ligger på bakkeplan og med den frodige floraen og faunaene som er i området er det også et yrende dyreliv inne i huset. Allerede andre dagen, etter at vi hadde vært litt slurvete med oppvasken oppdaget vi når vi kom hjem om kvelden, ikke mindre en fire stoore kakkelakker. Jeg overdriver ikke det minste hvis jeg sier at den største av dem va ti cm lang bare kroppen. Så kommer to store følehorn i tillegg. Siden de var oppe i oppvaskkummen var det en grei affære å ta livet av dem, men noe særlig hyggelig møte var det jo ikke. Om kvelden såg jeg en mindre en som flyktet under sengen, men av frykt for å måtte gå på kakkelakk jakt midt på natta sa jeg ikke noe om dette til Mona. Som jeg har forstått det er det vist mannens oppgave å utdrive ulumskheter fra hus og heim, selv om det er aldri så store og selv om det er aldri så seint på natta…
Fianar er en større by enn Antsirabe. Det er den nest største byen etter Tana og den er også et knutepunkt mellom kyst og høyland. Dette bærer byen preg av, og dersom man skulle driste seg til å sammenligne den med en norsk by må vel det nærmeste være Drammen. Som Drammen er også Fianar( antsoa) en by de aller fleste kjørere i gjennom for å komme til en annen destinasjon, men som vi alle vet bor det folk i Drammen også.... Byen har et hektisk senter for taxibrousse. Dette er hovedkommunikasjonsmiddelet som må brukes for å forflytte seg fra en plass i landet ( dersom man ikke har egen bil da ...) til en annen. En Taxi brousse kan være alt fra en Toyota Hiace til en gammel Mercedes lastebil med presenning. Disse bilene blir da fylt opp til randen med folk, (fe) , fjærkre(!!), og bagasje som av en eller annen grunn skal forflytte seg. Dette er vel det nærmeste man kommer offentlig kommunikasjonsmiddel her på øya ( dersom man ser bort fra tog de plassene disse går.)
Broussene går når de er fulle. Det vil altså si at man kan risikere å møte opp kl 07 00 og vente til kl 10 00. dersom bilen ikke er full må man altså vente til sjåføren har tilstrekkelig mange passasjerer. Ofte har det hent at dersom det bare er ett eller to seter igjen, kan en eller annen finne på å kjøpe opp de resterende setene slik at man kommer seg av gårde i noen lunde rimelig tid.
Mona og jeg ventet vel 1 og en halv time før bilen var full. Det gjorde ikke oss noe for vi hadde ferie, og det såg ikke ut til at de gjorde de andre så mye heller. De aller fleste ser ut til å ha god tid og er fornøyde bare de kommer av sted en eller annen gang i løpet av formiddagen.
Sjåføren som vi kjørte med såg ut til å være preget av romjulsfesting, før vi startet, men han som var vår kontaktperson gikk god for både sjåfør og bil, og dersom vi aktet å komme oss til Antsirabe var det ingen andre muligheter. Bilen en ganske ny Mazda varevogn ble omhyggelig pakket. Heldig vis for oss, var det ikke så mye bagasje som skulle med. Som regel pakkes det slik at det som ikke går inne i bilen går oppe på takt av bilen. Dette kan i enkelte tilfelle medføre at bilen blir overlesset av bagasje på taket, noe som gjør at det blir topp tung og vanskelig å styre. Dette er ingen god kombinasjon med dårlige veier og høy fart (vel dette er vel i seg selv ingen god kombinasjon). Langs veien såg vi flere eksempel på at det hadde gått riktig galt. I grøfter og svinger ligger vrak av biler, og busser som har hatt et ublidt møte med gassisk natur. Noe av grunnen til at vi ser det så tydelig er jo at ting som regel ligger lengre her enn i Norge. Dersom det skjer noe på veiene i Norge vil det ganske fort bli satt i verk tiltak for å rydde og fjerne deler av biler og lignende. Her er det svært lite av slik beredskap. Mitt inntrykk er at de som kommer forbi må hjelpe til så godt som mulig dersom det skjer noe. Noen Falken eller Viking redningstjeneste er det ikke snakk om. Nettopp på grunn av at det ikke finnes noe offentlig ambulanse tjeneste ( i hvert fall ikke så vidt jeg har sett det) går det som regel ut over liv og helse dersom ulykken først skjer. Man er avhengig av flaks for å komme velberget fra en trafikkulykke her nede. Derfor er jeg desto gladere for at sjåføren vår såg ut til å prioritere sikkerhet fremfor hasardkjøring på veg hjem. Så får man bare tolererer at det spilles gassisk musikk og hørespill i 5 timer i strekk med volumnivå som best er beregnet på tunghørte…
Etter fem timer i taxi brousse var vi glade for å komme hjem til Antsirabe. Nyttårsaften feiret vi på et lokalt hotell sammen med gode venner. Der var det "luksus buffet" med alt hva ganen og manen kunne begjære. Hva sier dere til for eksempel gåselever pate, røkt baracuda, sverdfisk eller kanskje en hel/ halv langust ? med påfølgende dans, var alt dukket for en meget hyggelig aften.
Det var ikke en eneste nyttårs rakket å se i byen, dette har det aller fleste ikke råd til, men i stedet var det kommet tivoli til byen, med karuseller som ble drevet av håndmakt og lykkehjul som var laget av gamle sykkelhjul. Det såg ut til at folk koste seg selv uten en eneste rakett, og når jeg leser i VG at man i Norge sender opp raketter for 180+ mill setter det ting litt i perspektiv.
Vel jeg tror det får være alt for denne gangen, så snakkes vi i neste uke
HA en fin start på det nye Året !!!
Jul på madgaskar
Ja nå er julen over her på Madagaskar, vi sitter ”hjemme ” i leiligheten i Antsirabe og er godt fornnøyde begge to.
Vi bestemte oss for å dra ned til Hasina i julen. Vi har jo tilgang til et hus nede i Fianar, så derfor passet det greit å reise ned. Sammen med oss skulle også 4 andre studenter fra Norge feire jul hos Hasina. Hun stod som vertskap og det hele ble en riktig så koselig begivenhet.
22/ 12 reiste vi ned til Fianar. Vi fikk skyss ned sammen med noen som skulle på tur videre sørover. Slik er det greit å bo på Antsirabe. Dersom det er noen som skal samme vei er det ingen problem å få skyss. På veg ned kjørte vi igjennom en liten by som heter Ambositra. Slik jeg har forstått det er dette et senter for treskjærerkunst på Madagaskar. Her stoppet vi for å se på utvalget av trommer, biler , bilder o.l. som blir skåret ut sirlig og fint av forskjellige håndverkere i området. Noe av de er særdeles flott å se på, andre ting kan i hvert fall jeg klare meg fint uten.
Turen ned til Fianar tok ca 6 timer. Da brukte vi god tid, og alle dem som nylig hadde ankommet landet fikk se på det som var langs veien. Vi reiste opp til huset som vi skulle ha denne uken. Der var det ikke noe mat, så da spiste vi julekaker og boller som vi hadde tatt med oss fra Antsirabe. Strømmen gikk og, så med stearinlys og hver si god bok satt vi å las den kvelden.
Dagen etter dro vi til Hasina, her traff vi og de 4 andre vi skulle feire jul sammen med. Jeg og Hasina blei enige om hva vi skulle ha til mat på julaften og på 1 juledag. Vi dro til byen for å handle julegaver, så dro vi tilbake til Hasina og spiste lasagne sammen med de andre.
Julaften dro vi tidlig til Hasina. Jeg og Hasina begynte å koke, mens Mona var på jakt etter gave til Hasina. Klokken seks spiste vi (gassisk mat), så dro vi til kirken. Her er det tradisjon på selve juleaften. Vi var vel der i nesten 3,5 time.
Inne i kirken var det først en vanlig gudstjeneste, og så var det underholdning av kormedlemmmene i kirken. Fianar er en studentby og derfor er det mye unge folk her med mange ideer og mye kreativitet.
De som var med i koret hadde laget forskjellige sketsjer med sanginnslag. Kirken var fullstappet av både unge og gamle, og særlig de miste syntes det var stor stas å se på skuespill i kirken.
Etter kirken reiste vi ned til Hasina for å spise dessert og begynne på kveldens høydare nemmelig pakkeåpning!!
Inne hos Hasina var det dekket på med norske juleduker, julegardiner, et lite juletre og med sølvguttene på cd spilleren var alt duket for at vi norske skulle få en så fin (og norsk) juleaften som mulig. Under treet låg det pakker fra mange fra Norge og innimellom utpakkingen var det telefon kontakt til gamlelandet.
Når kvelden etter hvert begynte å lakke og li mot slutten var vi alle enige om at det hadde vært en koselig kveld. Neste dag var noen i kirken, mens andre ( f.eks. meg ) mekket 1. juledags middag. Vi serverte heltsekt indrefilet med fløtegratinerte poteter og hjemmelaget iskrem til dessert. Alle syntes at maten smakte, så da var det jo hyggelig å lage noe..
Været har vært fint hele tiden med unntak av det obligatoriske regnværet på ettermiddagen. Den først kvelden vi var i Fianar opplevde vi det kraftigste regnværet siden vi ankom Madagaskar.
Mona og jeg skulle ut å lufte oss en tur, men etter ti minutts gange var det som om alle himmelens sluser åpnet seg . Det var omtrent som å stå i en dusj. Vi hadde utstyrt oss med en stor paraply, men vi kunne likegodt ha satt den hjemme, for med de enorme vannmengdene som kom var det ingen nytte i paraplyen. Når vi tilsutt kom hjem var vi våte inn til skinnet, så da fant vi tørre klær, godt lesestoff og ny bakte boller som vi koste oss med. Det hele var slettes ikke så verst.
I Fianar har vi fått til disposisjon en bolig som før ble brukt til gjestehus for misjonærer på øya. Huset er stort, med tre store soverom stue og et stoort kjøkken, så for oss skal det ikke mangle plass for dem som har tenkt seg på besøk. Huset har stått tomt nå i nesten et år så det er en del som må gjøres før vi kan flytte inn.
Foreksempel er det ikke varmt vann innlagt. Vannet må varmes opp av en gassbrenner , men akkurat nå er ikke den i orden heller. Videre er huset svært fuktig. Når vi la oss om kvelden var det som å legge seg ned i en badstue. Vi prøvde å lufte så godt vi kunne men det var ikke så veldig mye vits. Huset ligger på bakkeplan og med den frodige floraen og faunaene som er i området er det også et yrende dyreliv inne i huset. Allerede andre dagen, etter at vi hadde vært litt slurvete med oppvasken oppdaget vi når vi kom hjem om kvelden, ikke mindre en fire stoore kakkelakker. Jeg overdriver ikke det minste hvis jeg sier at den største av dem va ti cm lang bare kroppen. Så kommer to store følehorn i tillegg. Siden de var oppe i oppvaskkummen var det en grei affære å ta livet av dem, men noe særlig hyggelig møte var det jo ikke. Om kvelden såg jeg en mindre en som flyktet under sengen, men av frykt for å måtte gå på kakkelakk jakt midt på natta sa jeg ikke noe om dette til Mona. Som jeg har forstått det er det vist mannens oppgave å utdrive ulumskheter fra hus og heim, selv om det er aldri så store og selv om det er aldri så seint på natta…
Fianar er en større by enn Antsirabe. Det er den nest største byen etter Tana og den er også et knutepunkt mellom kyst og høyland. Dette bærer byen preg av, og dersom man skulle driste seg til å sammenligne den med en norsk by må vel det nærmeste være Drammen. Som Drammen er også Fianar( antsoa) en by de aller fleste kjørere i gjennom for å komme til en annen destinasjon, men som vi alle vet bor det folk i Drammen også.... Byen har et hektisk senter for taxibrousse. Dette er hovedkommunikasjonsmiddelet som må brukes for å forflytte seg fra en plass i landet ( dersom man ikke har egen bil da ...) til en annen. En Taxi brousse kan være alt fra en Toyota Hiace til en gammel Mercedes lastebil med presenning. Disse bilene blir da fylt opp til randen med folk, (fe) , fjærkre(!!), og bagasje som av en eller annen grunn skal forflytte seg. Dette er vel det nærmeste man kommer offentlig kommunikasjonsmiddel her på øya ( dersom man ser bort fra tog de plassene disse går.)
Broussene går når de er fulle. Det vil altså si at man kan risikere å møte opp kl 07 00 og vente til kl 10 00. dersom bilen ikke er full må man altså vente til sjåføren har tilstrekkelig mange passasjerer. Ofte har det hent at dersom det bare er ett eller to seter igjen, kan en eller annen finne på å kjøpe opp de resterende setene slik at man kommer seg av gårde i noen lunde rimelig tid.
Mona og jeg ventet vel 1 og en halv time før bilen var full. Det gjorde ikke oss noe for vi hadde ferie, og det såg ikke ut til at de gjorde de andre så mye heller. De aller fleste ser ut til å ha god tid og er fornøyde bare de kommer av sted en eller annen gang i løpet av formiddagen.
Sjåføren som vi kjørte med såg ut til å være preget av romjulsfesting, før vi startet, men han som var vår kontaktperson gikk god for både sjåfør og bil, og dersom vi aktet å komme oss til Antsirabe var det ingen andre muligheter. Bilen en ganske ny Mazda varevogn ble omhyggelig pakket. Heldig vis for oss, var det ikke så mye bagasje som skulle med. Som regel pakkes det slik at det som ikke går inne i bilen går oppe på takt av bilen. Dette kan i enkelte tilfelle medføre at bilen blir overlesset av bagasje på taket, noe som gjør at det blir topp tung og vanskelig å styre. Dette er ingen god kombinasjon med dårlige veier og høy fart (vel dette er vel i seg selv ingen god kombinasjon). Langs veien såg vi flere eksempel på at det hadde gått riktig galt. I grøfter og svinger ligger vrak av biler, og busser som har hatt et ublidt møte med gassisk natur. Noe av grunnen til at vi ser det så tydelig er jo at ting som regel ligger lengre her enn i Norge. Dersom det skjer noe på veiene i Norge vil det ganske fort bli satt i verk tiltak for å rydde og fjerne deler av biler og lignende. Her er det svært lite av slik beredskap. Mitt inntrykk er at de som kommer forbi må hjelpe til så godt som mulig dersom det skjer noe. Noen Falken eller Viking redningstjeneste er det ikke snakk om. Nettopp på grunn av at det ikke finnes noe offentlig ambulanse tjeneste ( i hvert fall ikke så vidt jeg har sett det) går det som regel ut over liv og helse dersom ulykken først skjer. Man er avhengig av flaks for å komme velberget fra en trafikkulykke her nede. Derfor er jeg desto gladere for at sjåføren vår såg ut til å prioritere sikkerhet fremfor hasardkjøring på veg hjem. Så får man bare tolererer at det spilles gassisk musikk og hørespill i 5 timer i strekk med volumnivå som best er beregnet på tunghørte…
Etter fem timer i taxi brousse var vi glade for å komme hjem til Antsirabe. Nyttårsaften feiret vi på et lokalt hotell sammen med gode venner. Der var det "luksus buffet" med alt hva ganen og manen kunne begjære. Hva sier dere til for eksempel gåselever pate, røkt baracuda, sverdfisk eller kanskje en hel/ halv langust ? med påfølgende dans, var alt dukket for en meget hyggelig aften.
Det var ikke en eneste nyttårs rakket å se i byen, dette har det aller fleste ikke råd til, men i stedet var det kommet tivoli til byen, med karuseller som ble drevet av håndmakt og lykkehjul som var laget av gamle sykkelhjul. Det såg ut til at folk koste seg selv uten en eneste rakett, og når jeg leser i VG at man i Norge sender opp raketter for 180+ mill setter det ting litt i perspektiv.
Vel jeg tror det får være alt for denne gangen, så snakkes vi i neste uke
HA en fin start på det nye Året !!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)