17/ 12 – 02
det har vært stille på hjemmesiden en stund nå, vi nærmer oss jul og ting skjer i rundt oss på tunet. Det viskes om julefesten på den norske skolen, med underholdning fra både store og små. Fra de som kommer fra Norge på besøk blir det overrakt pakker av ymse slag til noen som ikke har fått tak i ting her på Madagaskar. Vennetjenestene er mange og alt blir gjort for at julestemningen skal komme til NMS tunet. Hver dag Presis kl 1800 ringes det i skoleklokken for da er det julekalender på video. I år vises Amalies jul for dem som vil ha med seg det.
Forrige uke var det nissefest på golfklubben i Antsirabe. Anledningen var nissens gjennomreise fra sørpolen og opp til Europa. Selvfølgelig måtte en slik anledning markeres. Derfor ble det innkalt til festlig lag med gløgg, og jule kaker oppe i klubbhuset til den lokale golf klubben. Her ble det lest opp en fantastisk historie om hvordan akkurat denne hendelsen ble fortutsett for over hundre år siden. Kvelden ble avsluttet med at nissen åpenbarte seg i et lite sekund , før alle ungene raste av gårde med lommelykter for å fange ham. Siden golfbanen er ganske stor, og nissen er vant til god trim var det dessverre ingen som fikk fatt på han, men heldig vis så etterlot han seg en pakke til forsamlingen.
På torsdag var det stor julefest på det gamle internatet. PÅ formiddagen var folkene på tunet i full sving med å lage det koselige på skolen og på det gamle internatet. Siden de aller fleste har med seg juleminner hjemme i Norge blir det jobbet ekstra hardt for å prøve å skape noe lignende her på Madagaskar.
Jeg, Helene og Mona ble forespurt om vi kunne lage litt mat til de ca 90 (!!!!) med stort og smått som kom både fra Norge og andre plasser på madagaskar. Det ble bare noe enkelt som folk skulle ha og kose seg med mellom underholdnings innslagene, men jeg tror folk likte det de fikk .
Kvelden startet stort med syngespill om fortellingen fra Nasaret om Jesusbarnet og den fryktelige kong Herodes. Statister og skuespillerer var skoleelever og barnehageelever ved den norske skolen på Antsirabe. Syngespillet var godt akkompagnert av piano, tverrfløyte, trommer og kor man hadde til og med fått med en egen suffløse som sørget for at alt gikk knirkefritt.
For en som kommer utenfra var det riktig imponerende å se hvor mye flid og arbeid både elver og lærere hadde lagt ned for at det skulle fremstå bedt mulig. Nede i salen satt foreldre og slektninger og klappet for sine håpefulle, og alle var de enige om at det hadde vært en flott forestilling.
Etter maten var det gang rundt juletreet, og deretter var det selv som fremførte underholdning som de elevene selv i samarbeid diverse statister hadde øvd på. Vi fikk bland mange høydepunkt høre gnistrende fiolinspill, danse opptredener og diverse sketsjer som vakte stor munterhet i forsamlingen.
Den største spenningen om dagen er selvfølgelig knyttet til pakkene. Mona har vært litt for klar til dem hjemme om at det ikke er trygt å sende noe i posten. Jeg har mottatt hele to pakker fra familie, og to postkort fra samme kanten. Det er skikkelig koselig å få post, og dersom man får det i utlandet merkes det ekstra godt. Så nå gjenstår det å se om det kommer flere overraskelser i posten. Ellers så har vi fått hyggelige julehilsenr på e-post og dette er selvfølgelig like kjærkomment.
Ellers så har vi vært en tur oppe på prosjektet vårt. For tiden er det ikke så mye så skjer der oppe, men vi ( Mona, Liv og jeg har begynt så smått med litt planlegging for tursiter som kommer ned neste år. ) Det er greit å ha noe fornuftig å ta seg til ved siden av språkstudiene. Liv er sjefen vår for prosjektet på Antsirabe. Hun er fra Madagaskar, men har gått skole i Norge. For oss blir hun en veldig viktig person å ha med ettersom vi etter hvert skal begynne jobbe med Madagassere. Det er bestandig greit å ha noen med seg som vet hvordan ting fungerer i praksis. Vi lærer mye av henne, så får vi håpe at hun kan lære litt av oss også.
Ha en fin uke
Hallvor
Venner
Lekebil og en venn
tirsdag, desember 17, 2002
tirsdag, desember 10, 2002
10/12
På tur ned til ranomanfana forandret landskapet seg fullstendig fra et åpent oppdyrket landskap til regnskog, fossefall og områder som ikke var oppdyrket. Vi tok en vei inn i parken som vi ikke viste var åpen for trafikk.
Etter et stykke inne på veien traff vi møtende trafikk. Vi spurte dem om veien var kjørbar, og sjåføren sa at det var bare så vidt.
Veien kan best beskrives som en gammel traktorsti. Veien var ikke asfaltert, og etter at regntiden satte inn har veien i enkelte parti rast ut. Jordmonnet er oppdelt i flere lag, og under den hardpakkede leiren kan det finnes lag med jord som er porøs og som fungerer som klinkekuler….., dersom dette begynner å bevege på seg vil alt som ligger oppå også følge med. Dermed skjer det samme som skjer når det går snøras i Norge. Ting begynner å bevege på seg og raser ut. Jorden på Madagaskar har også andre fellestrekk med vår hjemlige vinter. Når det begynner å regne blir den røde jorden/ leiren såpeglatt, og nesten umulig å kjøre i. Det blir etter hvert slappsete gjørme, og for meg er det uforståelig hvordan bilen vi kjørte klarte å ta seg frem på enkelte av de strekningene som vi kjørte på. Men bilen ålte seg frem gjennom de mest ufremkommelige strekningene og til ranomafana kom vi altså rundt 14:00
Før vi reiste ned til de varme kildene for å ta et varmt bad, avtalte vi en guidet tur i nasjonalparken neste dag. Deretter reiste vi ned til et området som låg nederst i ”dumpa” etter at vi kom inn i natur reservatet. Her bestemte vi oss for å ta inn på en plass hvor de hadde bygget bungalower for overnatting.
Etter at vi hadde sjekket inn reiste vi ned til de varme kildene. Dersom jeg skulle tippe vil jeg si at vannet var rundt 30 grader. Etter den lange ( og humpete ) kjøreturen vi hadde bak oss og med de spartanske dusj/ bade mulighetene vi hadde i ambatto var det ren nytelse å legge seg i et basseng fylt med legende varmt kildevann. Etter å ligget der i en ½ time lot Mona seg overtale til litt massasje. 25 000( ca 30 nkr) for 20 minutter med deilig massasje var vist ikke så aller verst. Deretter gikk turen bort til et gammelt nedlagt hotell som låg like ved bassenget. I sin tid hadde dette vært et staselig anlegg med vannfontener, hage og flotte gamle trebygninger. Men som mye annet på Madagaskar stod også dette for forfall. Det finnes ikke kapital i landet til å holde slike ting ved like o dermed forfaller det på rot. Det vil være billigere å rive hele hotellet og bygge et nytt et i stedet for å restaurerer dette. Beliggenheten har det i hvert fall, og dersom landet kommer seg på fore igjen kan det være inntresant å se hva eierne av hotellet har tenkt å gjøre med det.
Noe helt annet var det oppe på senteret hvor vi hadde tatt inn for natten. Her hadde man fått inn utenlandsk kapital som ble brukt til å bygge et moderne senter i ”afrikansk” stil med stråtak og trevirke. Senteret låg ikke så langt fra hovedveien, det var 9 bungalower i en skråning, I tillegg var det en restaurant og et overnattingsalternativ for de med behov for litt mer komfort. Bungalowene var svært spartansk innredet, med en dobbel seng med myggnetting midt i rommet, et lite bord og et lite vindu det var alt som var. Felles do og vaske plass som på en norsk campingplass var det laget til litt lengre borte. Hele senteret var bygget i fjor. Det var rent og velstelt med hage anlegg , karpedam, og ananas palmer plantet rundt om på tunet. I restauranten spiste vi og drakk godt før vi avsluttet kvelden med et parti domino. Det å gå legge seg i en bungalow midt inne i et regnskogområdet, med det dyrelivet det innebærer var en spesiell opplevelse. Jeg låg en god stund å hørte på forsjellige dyre og insekt lyder, før jeg sovnet.
Neste morgen spiste vi en typisk gassisk frokost. Den består av ris……..og risvann…..
Det hele fortoner seg noe søkt for en nordbu som er vant til grov skive med diverse pålegg. Gasserne spiser varm ris med ris vann som en suppe/ graut. Vi europeere måtte spice den opp med litt søt hermetisert melk, sukker, syltetøy og banan. Og selv om jeg ikke med hånden på hjerte kan si at det er den beste frokosten jeg har spist, gikk det ned med litt jobbing.…
Fordelen med slik frokost er at man kan gå en lang dag uten å bli nevneverdig sulten. Risen er ganske drøy og helt sikkert det billigste alternativet på Madagaskar.
Etter tur i parken var vi igjenn på tur i bil. Dennegangen på veg mot Fianarantsoa som er den nest største byen på Madagaskar. Rundt 200 000 bor det i byen og det er her jeg og Mona skal begynne å jobbe etter at vi er ferdig med språkundervisningen i Antsirabe. Her ble vi oppvartet av Hasina som er vår sjef. Hun hadde laget en treretters lunch for oss på herberget hennes. Maten smakte fortreffelig, og det var spennende å se litt av byen som vi skal være i en god stund etter hvert. Byen er et knutepunkt mellom kyst og innland, og det går tog fra kysten og opp til byen. Her inspiserte vi en underlig farkost som vi kan tenke oss å bruke i turist sammenheng. På jernbanestasjonen har de et av to gjennværende exemplar av en michelin buss. Dette er en buss ( ligner på en amerikansk skole buss) som er konstruert for å kjøre på skinner !!!!. Denne kan leies for en dag eller flere og så kan man reise ut på piknik på jernbane nettet og stoppe der man finner det passende. Bussen er utstyrt med bar og nedsveivbare vinduer så dersom man har lyst å ta en enkel GT eller noen annet godt… er det bare å sveive ned å nyte utsikten. Dersom man har kommet til veis ende kan man kjøre av skinnene og snu bussen på separate gummijul. Deretter kjører man på skinnegangen igjen for å reise hjem igjen. Ganske snedig hæ ?. navnet har bussen fått fra sin oppfinner som var ingen ringere an Michelin ( dekkene og guiden ) så her er det nok av historie å ta av for å lage en minnerik tur for nysgjerrige turister.
I Fianarantsoa ligger også Hermitage som er vårt bosted i byen. Dette er et hus som eies av NMS og som ble brukt som rekreasjon/ overnattingssted for nms sine ansatte når de var i byen. Fra og med slutten av Januar flytter Mona og jeg inn og det ser ut til at vi skal få det svært så greit. Huset er stort, med gjesteværelse, bra kjøkken og en fin liten hage. For oss var det greit å se hvordan vi kommer til å få det når vi er i byen.
Fianar var den siste destinasjonen for vår tur denne gangen og etter denne byen var det bare hjemreisen som stod i gjenn. Den er det ikke så mye å skrive hjem om så med dette avsluttes kapittelet om den første turen vi hadde på madagskar. Neste gang kommer det et lite referat fra sosieteten her i Antsirabe.
Så følg med neste søndag for nye oppdateringer.
I dag skrev jeg mitt første julekort. Klokken var 6 om morgene og ute var det 20 grader, sol og fullt av liv. Det innbyr ikke akkurat til inspirsjon for julekort skrivning
På tur ned til ranomanfana forandret landskapet seg fullstendig fra et åpent oppdyrket landskap til regnskog, fossefall og områder som ikke var oppdyrket. Vi tok en vei inn i parken som vi ikke viste var åpen for trafikk.
Etter et stykke inne på veien traff vi møtende trafikk. Vi spurte dem om veien var kjørbar, og sjåføren sa at det var bare så vidt.
Veien kan best beskrives som en gammel traktorsti. Veien var ikke asfaltert, og etter at regntiden satte inn har veien i enkelte parti rast ut. Jordmonnet er oppdelt i flere lag, og under den hardpakkede leiren kan det finnes lag med jord som er porøs og som fungerer som klinkekuler….., dersom dette begynner å bevege på seg vil alt som ligger oppå også følge med. Dermed skjer det samme som skjer når det går snøras i Norge. Ting begynner å bevege på seg og raser ut. Jorden på Madagaskar har også andre fellestrekk med vår hjemlige vinter. Når det begynner å regne blir den røde jorden/ leiren såpeglatt, og nesten umulig å kjøre i. Det blir etter hvert slappsete gjørme, og for meg er det uforståelig hvordan bilen vi kjørte klarte å ta seg frem på enkelte av de strekningene som vi kjørte på. Men bilen ålte seg frem gjennom de mest ufremkommelige strekningene og til ranomafana kom vi altså rundt 14:00
Før vi reiste ned til de varme kildene for å ta et varmt bad, avtalte vi en guidet tur i nasjonalparken neste dag. Deretter reiste vi ned til et området som låg nederst i ”dumpa” etter at vi kom inn i natur reservatet. Her bestemte vi oss for å ta inn på en plass hvor de hadde bygget bungalower for overnatting.
Etter at vi hadde sjekket inn reiste vi ned til de varme kildene. Dersom jeg skulle tippe vil jeg si at vannet var rundt 30 grader. Etter den lange ( og humpete ) kjøreturen vi hadde bak oss og med de spartanske dusj/ bade mulighetene vi hadde i ambatto var det ren nytelse å legge seg i et basseng fylt med legende varmt kildevann. Etter å ligget der i en ½ time lot Mona seg overtale til litt massasje. 25 000( ca 30 nkr) for 20 minutter med deilig massasje var vist ikke så aller verst. Deretter gikk turen bort til et gammelt nedlagt hotell som låg like ved bassenget. I sin tid hadde dette vært et staselig anlegg med vannfontener, hage og flotte gamle trebygninger. Men som mye annet på Madagaskar stod også dette for forfall. Det finnes ikke kapital i landet til å holde slike ting ved like o dermed forfaller det på rot. Det vil være billigere å rive hele hotellet og bygge et nytt et i stedet for å restaurerer dette. Beliggenheten har det i hvert fall, og dersom landet kommer seg på fore igjen kan det være inntresant å se hva eierne av hotellet har tenkt å gjøre med det.
Noe helt annet var det oppe på senteret hvor vi hadde tatt inn for natten. Her hadde man fått inn utenlandsk kapital som ble brukt til å bygge et moderne senter i ”afrikansk” stil med stråtak og trevirke. Senteret låg ikke så langt fra hovedveien, det var 9 bungalower i en skråning, I tillegg var det en restaurant og et overnattingsalternativ for de med behov for litt mer komfort. Bungalowene var svært spartansk innredet, med en dobbel seng med myggnetting midt i rommet, et lite bord og et lite vindu det var alt som var. Felles do og vaske plass som på en norsk campingplass var det laget til litt lengre borte. Hele senteret var bygget i fjor. Det var rent og velstelt med hage anlegg , karpedam, og ananas palmer plantet rundt om på tunet. I restauranten spiste vi og drakk godt før vi avsluttet kvelden med et parti domino. Det å gå legge seg i en bungalow midt inne i et regnskogområdet, med det dyrelivet det innebærer var en spesiell opplevelse. Jeg låg en god stund å hørte på forsjellige dyre og insekt lyder, før jeg sovnet.
Neste morgen spiste vi en typisk gassisk frokost. Den består av ris……..og risvann…..
Det hele fortoner seg noe søkt for en nordbu som er vant til grov skive med diverse pålegg. Gasserne spiser varm ris med ris vann som en suppe/ graut. Vi europeere måtte spice den opp med litt søt hermetisert melk, sukker, syltetøy og banan. Og selv om jeg ikke med hånden på hjerte kan si at det er den beste frokosten jeg har spist, gikk det ned med litt jobbing.…
Fordelen med slik frokost er at man kan gå en lang dag uten å bli nevneverdig sulten. Risen er ganske drøy og helt sikkert det billigste alternativet på Madagaskar.
Etter tur i parken var vi igjenn på tur i bil. Dennegangen på veg mot Fianarantsoa som er den nest største byen på Madagaskar. Rundt 200 000 bor det i byen og det er her jeg og Mona skal begynne å jobbe etter at vi er ferdig med språkundervisningen i Antsirabe. Her ble vi oppvartet av Hasina som er vår sjef. Hun hadde laget en treretters lunch for oss på herberget hennes. Maten smakte fortreffelig, og det var spennende å se litt av byen som vi skal være i en god stund etter hvert. Byen er et knutepunkt mellom kyst og innland, og det går tog fra kysten og opp til byen. Her inspiserte vi en underlig farkost som vi kan tenke oss å bruke i turist sammenheng. På jernbanestasjonen har de et av to gjennværende exemplar av en michelin buss. Dette er en buss ( ligner på en amerikansk skole buss) som er konstruert for å kjøre på skinner !!!!. Denne kan leies for en dag eller flere og så kan man reise ut på piknik på jernbane nettet og stoppe der man finner det passende. Bussen er utstyrt med bar og nedsveivbare vinduer så dersom man har lyst å ta en enkel GT eller noen annet godt… er det bare å sveive ned å nyte utsikten. Dersom man har kommet til veis ende kan man kjøre av skinnene og snu bussen på separate gummijul. Deretter kjører man på skinnegangen igjen for å reise hjem igjen. Ganske snedig hæ ?. navnet har bussen fått fra sin oppfinner som var ingen ringere an Michelin ( dekkene og guiden ) så her er det nok av historie å ta av for å lage en minnerik tur for nysgjerrige turister.
I Fianarantsoa ligger også Hermitage som er vårt bosted i byen. Dette er et hus som eies av NMS og som ble brukt som rekreasjon/ overnattingssted for nms sine ansatte når de var i byen. Fra og med slutten av Januar flytter Mona og jeg inn og det ser ut til at vi skal få det svært så greit. Huset er stort, med gjesteværelse, bra kjøkken og en fin liten hage. For oss var det greit å se hvordan vi kommer til å få det når vi er i byen.
Fianar var den siste destinasjonen for vår tur denne gangen og etter denne byen var det bare hjemreisen som stod i gjenn. Den er det ikke så mye å skrive hjem om så med dette avsluttes kapittelet om den første turen vi hadde på madagskar. Neste gang kommer det et lite referat fra sosieteten her i Antsirabe.
Så følg med neste søndag for nye oppdateringer.
I dag skrev jeg mitt første julekort. Klokken var 6 om morgene og ute var det 20 grader, sol og fullt av liv. Det innbyr ikke akkurat til inspirsjon for julekort skrivning
fredag, desember 06, 2002
Julehilsen fra øya mellom øst og vest
Akkurat for tiden bor vi i Antsirabe by som ligger midt i landet ca 1500 moh.
Her disponerer vi en hybelleilighet inne på området til NMS. Området ligger midt i byen og innbefatter et internat for norske skolebarn, en norsk skole, gjesteleiligheter for misjonærer, og boligleiligheter for de som jobber på tunet. Det finnes i tillegg en tennisbane, fotballbane og andre bygninger inne på tunet. Vi har fått tildelt en gjesteleilighet i toppen av det gamle internatet på tunet. I tredje etasjer har vi ca 40 kvadrat. Kjøkkenet er litt provisorisk, men vi har en grei stue, soverom med dobbelseng og det flotteste badet på hele tunet!. Alt i alt må vi si at vi bor godt, uten å mangle noe som helst.
Vi har ei dame som hjelper til med husarbeid. Dette høres sikker råflott ut for dere hjemme, og det er ikke til å legge skjul på at vi føler oss privilegerte. Tingen er at det mer eller mindre blir forventet fra lokalbefolkingens side at man (siden man er så ”rike” som vi er), er med på sysselsetting i nærmiljøet. Derfor har vi ei dame som vasker hus, lager middag, og vasker klær til oss. Når det er sagt ville vi ha hatt store problemer med å gjøre andre ting dersom vi skulle gjort dette selv. Når det gjelder å handle inn og vaske klær er dette litt mer tungvinte her på Madagaskar enn i Norge. For eksempel nytter det ikke bare å stikke ned på nærmeste supermarked for å handle inn til helgen. Det finnes kun ett supermarked på Madagaskar ( i hvert fall så vidt vi vet) og det ligger i hovedstaden.
Her i byen går man på åpne markeder. Så vel fisk som kjøtt og grønnsaker ligger ute i friluft. Når temperaturen mange ganger nærmer seg 30 grader skjønner man fort at det er greit å ha noen som kjenner strøket til å gjøre innkjøp. Vaskemaskin har vi ikke, så alternativet blir da å vaske for hånd. Og selv vi kanskje hadde klart å gjøre dette etter litt opplæring ville en klesvask for oss tatt tilnærmet en arbeidsdag, og når vi da føler at vi kan lære språk i denne tiden prioriterer vi heller det enn å vaske. Vi ansatte ikke hushjelp uten å ha tenkt oss grundig om. Og vi ser helt klart problemstillinger som er knyttet til det å ha hushjelp. Men etter en vurdering har vi kommet til at vi definitivt får mer ut av oppholdet her, samtidig som vi hjelper ei dame som sårt trenger arbeide.
Byen Antsirabe ( = hvor det er mye salt) ligger som sagt midt i landet tre timer sør for hovedstaden Antananarivo. Dette er den ene av to plasser vi skal ha som hovedbase så lenge vi er her på Madagaskar. Byen ble grunnlagt av norske misjonærer i 1872. Byen er elegant i sin stil og arkitektur, med en hovedgate som går gjennom hele byen. I hine hårde dager var det togavganger mellom hovedstaden og Antisrabe, og byen bærer preg av at det en gang i tiden har vært velstand her. Mange av de gamle husene har flott arkitektur. Området i og rundt Antisrabe er jordbruks og industri senter på Madagaskar. Byen er kjent for sitt ølbryggeri (Three horses Beer) og har en egen jordbruksskole ikke langt unna. Antsirabe by er mye roligere enn Antananarivo. Byen er ikke så trafikkert av biler, og ikke så mange tiggere. Derimot er det en hel hurv av pousse- pousse’er
En pousse- pousse er en karjol/ kalesjevogn/ rickshaw (?) med to jul som trekkes av en mann. Inne i vognen sitter kunden som kan nyte utsikten og komforten av å bli trukket rundt i byen til bestemt sted. Karene som trekker Pous pousen har en kondisjon av en annen verden. Fra tidlig morgen til sene kvelden har de ”intervall” trening hvor de løper rundt med kunder på vognene sine. Jeg har litt problem med å sette meg oppi en slik en for å undersøke byen enda. Jeg får ikke gode assosiasjoner av synet av en hvit velstående dame i en vogn trukket av en sliten mørkhudet og fillete arbeider. Det som derimot er saken er at de som tilbyr pousse- pousse’er ønsker selvfølgelig å ha så mange kunder som mulig, og langt de fleste ( jeg vil tippe rundt 94 % ) av gjestene er gassere som bruker dette som et hvilken som annet taxi tilbud i en annen by. Jeg har lagt merke til at det særlig blir brukt som ”skole buss” . Fra og til skolen er ”sjåførene” engasjert med skyss av skolebarn i alle aldre. Personlig vil jeg jo si at det er langt tryggere å sette fra seg barna i en pous pous hvor sjåføren går/ løper foran kjøretøyet, i forhold til en skolebuss som snirkler seg frem i et kaotisk trafikk bilde.
Innbyggerne på Madagaskar kan ikke karakteriseres som en bestemt rase eller gruppe. Mange av gasserne har forfedre som stammer fra Asia (nærmere bestemt Indonesia). Det finnes en variasjon fra de med helt lys hud til de som har en helt mørk hudtype. Påvirkning fra Asia gjør seg gjeldende i alt fra arkitektur til mat. Båtene som blir brukt på kysten stammer opprinnelig fra Asia, og kuene som er her kommer også opprinnelig fra India. Uten om gasseren finnes det også en minoritet av indere og kinesere. Mye av handelen i storbyene er organisert av disse. Dersom man kommer inn i en typisk kinesisk butikk kan man handle alt fra stereoanlegg til tennisballer. Det er ikke sikkert at de har mer en et av hvert produkt, så dersom man vil ha flere må man oppsøke neste butikk.
Hovednæringen i landet er jordbruk. I det området som vi bor i nå er det risdyrking som er hoved jordbruksgeskjeften. Nå på denne tiden planter gasserne ut ris på markene. Ris er for øvrig den matvarer som er den viktigste ernæringskilden på Madagaskar. Når risen blir plantet trengs det mye vann. I en periode nå fremover sår de ris på begrensede flekker for å plante den ut på markene etter hvert. På disse flekken blir risen helt fantastisk grønn. Disse flekken sees på lang vei. Hele åssider er dekket som et lappeteppe av forskjellige grønnfarger, alt etter hva som dyrkes på de forskjellige flekkene.
Akkurat nå er vi inne i en forbedredelsfase i arbeidet vårt. Vi skal jo være her i 1 ½ år. Vi skal jobbe med gassere, og siden vi ikke er så stødige i fransk, og de ikke er så stødige i engelsk må vi ha et fundament med gassisk før vi starter arbeidet. Til nå har vi hatt ca 20 timer med gassiskundervisning og selv om det er vanskelig, føler vi at det går fremover. Vi regner med at vi skal studere frem til midten av januar. Deretter skal vi ned til Fianarantsoa for å begynne arbeide sammen med Hasina. Hasina er en ung kvinne med hotellfagutdannelse fra Stavanger. Hun reiste rett hjem da hun var ferdig med utdannelsen sin, og på kort tid har hun klart å sikre arbeid for en håndfull personer. Selskapet har hovedsakelig franske og norske kunder. Vi synes det er spennende å samarbeide med et selskap som er så bevisst på å bidra til en positiv utvikling av landet, og som også har god kvalitet på tjenestene de tilbyr.
Fra november/ desember til april er det sommer på Madagaskar. Dette betyr også at vi har regntid noe som innebærer at vi har sol fra morgenen. Ut på ettermiddagen kan det lett begynne å regne. Temperaturen ligge jevn over på mellom 20 og 30 grader. I og med at vi befinner oss såpass høy oppe er det ikke så veldig fuktig her. Det vil i prinsippet si at vi har det som en god solrik norsk sommer i innlandet. På kysten og de indre delene av lavlandet i vest derimot kan det bli atskillig varmerer. Temperaturen kan i januar være over 40 grader i skyggen, noe som betyr at du må sitte på en stol i noen minutter før den blir like kald som din egen kropp. Vi har ikke vært nede på kysten enda, men etter hvert skal vi også ned dit en tur for å sjekke badetempen !!.
Som sagt tidligere er gassene veldig glad i ris. Mange av gasserne spiser ris tre ganger om dagen i forskjellige varianter. Siden øya har vært franskkoloni har man også fått litt av det franske kjøkkenet hit. Zebukjøtt ( Zebu er navnet på typen okse de har her) finnes i alle varianter, og prisen er slett ikke avskrekkende. Pr kilo indrefilet Zebu koster ca 30 kroner, så dersom man er glad i biff er dette den rette plassen. Som en kuriositet kan jeg nevne at det på Madagaskar også finnes en god del NRF( norsk rødt fe). Dette kommer av at Norge har vært involvert i et bistandsprosjekt hvor målet var å få opp produktiviteten på melkeproduksjonen her på Madagaskar. NRF er godt egnet fordi rasen både produserer godt med melk , og samtidig har god ”kjøttavkastning”.
Siden vi befinner oss i et tropisk strøk av verden finnes det flust av forskjellige eksotiske frukter. Hauger av lechi, ananas, mango , papaya, fersken og plommer bugner på alle torg om dagen. Lechi blir også kalt kjærlighetsfrukten og kan med rette kalles dette da kjøtte og saften er så søt og deilig som den søteste kjærlighet.
Vi får ikke tak i grovt brød eller andre typiske norske matvarer. Alternativet er selvfølgelig å lage dette selv og det gjør vi med jevne mellomrom. For øvrig får vi også gode tips om mat fra de mange norske som er her.
Vi har vært på en del restauranter, de fleste har vært av de litt finere. Dette pga av at vi har vært litt forsiktig med hva vi eter. Våre norske mager tåler ikke masse. Så vi prøver å holde oss til den gylne regelen ”if you can`t cook it, if you can`t peel it, forget it”. Før vi spiser frukt og grønsaker heime, legger vi de i klor. Vi har begynt å få en hvis oversikt over hvor det er trygt å gå å spise, vi har også lært oss noen triks, som gjør det lettere å spise f.eks av skitten bestikk (stikk de inn i kokende ris et par minutter, så ser de bedre ut).
Helt siden første dag her nede har vi blitt mottatt med åpenhet og hjertevarme. Gassere har en vennlighet, en gjestfrihet og en livsglede som vi kan lære mye av. Kulturen er klart ulik vår norske, men vi har fått bra veiledning fra vår kontaktperson her på øya, Hasina. Noe av det vanskeligste er vel tidsperspektivet deres. For gassere mener at tiden kommer, den går ikke, derfor kan ting som ikke bli gjort i dag gjøres i morgen eller neste uke.
Vi merker en forskjell på gassere som er vant med ”hvite” i forhold til de som ikke har sett så mange ”wasaer” (hvite) før. En uke etter at vi kom til Antsirabe, fikk vi være med på en tur til en liten bygd uten for allfarvei. Når vi skulle ut å handle i bygden, fikk vi en heil horv av folk som fulgte etter oss. Når vi stoppet for å kjøpe noe i bodene lags veien, kunne det samle seg minst 50 stk for å se hva vi kjøpte. Alle roper ”Wasa” og peker på oss. Oppmerksomhet får vi nok av overalt hvor vi ferdes.
På enkelte punkter er de veldig direkte og, f. eks er de ikke beskjedene når det gjelder om å spørre om å få noe. De tenker det er bedre å spørre å få nei, enn å ikke spørre i det hele tatt. For eksempel var det en gasser som spurte om å få bilen til en nordmann som bodde her, nordmannen blei veldig overrasket. Han prøvde å gi det beste negative svaret tilbake uten å fornærme gasseren, han viste ikke at han kunne bare ha sagt nei.
Madagaskar hører til blant de ti fattigste land i verden. Men slettes ikke alle gasserne er fattige. Forskjellene blant de fattigste og de rike er veldig stor. Utenfor porten hvor vi bor, står det tiggere å venter på at noen hvite skal komme ut, i håp om å få noen penger. En gjennomsnittlig timelønn for en gasser ligger på ca 3 kroner, og en lærer tjener ca 400 kroner i måneden. Når man ser at mange nødvendighetsvarer koster det samme som i Norge skjønner man fort at det er mange ikke har råd til å anskaffe seg disse.
En av mulighetene til å skaffe seg litt penger, blir da å benytte seg av ting som andre kvitter seg med. Dette ser vi når går oss en tur på markedet i byen. Her sitter f.eks folk å lager sko av gamle gummidekk, gamle lyspærer blir til parafinlamper og brusbokser blir til lekre, små kopier av franske biler. Det er nesten ingenting som går i søppelen, det som kan brukes på nytt får nytt liv i en eller annen form.
Det har blitt mye reising på oss denne måneden. Vi har vært flere ganger i hovedstaden, i håp om å få visumet vårt i orden. Vi har hatt en flott tur i regnskogen, hvor vi har sett lemurer av ulike arter. I regnskogen var det også muligheter for å bade i varmekilder, dette var herlig etter en lang biltur.
På Madagaskar begynner dagen når solen står opp og avsluttes når den går ned, vi står opp i 6 tiden, og holder det gående til 22 tiden med ulike aktiviteter. Etter skolen, når vi ikke tar oss en tur på byen, bruker vi å delta i aktivitetene som er her på tunet, strandvolleyball, fotball og aerobic. Tre ganger i uken har vi også undervisning i tennis.
I 30 grader og strålende sol har vi ikke fått den store julestemningen enda. Vi har ikke bestemt oss for hvor og hva vi skal spise, men lutefisk og juleribbe blir det ikke. Mest sannsynlig kommer vi til å ta oss en tur til Fianarantsoa, for å feire jul sammen med Hasina og hennes familie.
Vi vil ønske alle kjente en riktig god jul og et godt nytt år!
Hvis dere er interessert i å lese om turene vår norske partner har, så finner dere de på www.ravinala.no
Juleklemmer fra Mona og Hallvor
Her disponerer vi en hybelleilighet inne på området til NMS. Området ligger midt i byen og innbefatter et internat for norske skolebarn, en norsk skole, gjesteleiligheter for misjonærer, og boligleiligheter for de som jobber på tunet. Det finnes i tillegg en tennisbane, fotballbane og andre bygninger inne på tunet. Vi har fått tildelt en gjesteleilighet i toppen av det gamle internatet på tunet. I tredje etasjer har vi ca 40 kvadrat. Kjøkkenet er litt provisorisk, men vi har en grei stue, soverom med dobbelseng og det flotteste badet på hele tunet!. Alt i alt må vi si at vi bor godt, uten å mangle noe som helst.
Vi har ei dame som hjelper til med husarbeid. Dette høres sikker råflott ut for dere hjemme, og det er ikke til å legge skjul på at vi føler oss privilegerte. Tingen er at det mer eller mindre blir forventet fra lokalbefolkingens side at man (siden man er så ”rike” som vi er), er med på sysselsetting i nærmiljøet. Derfor har vi ei dame som vasker hus, lager middag, og vasker klær til oss. Når det er sagt ville vi ha hatt store problemer med å gjøre andre ting dersom vi skulle gjort dette selv. Når det gjelder å handle inn og vaske klær er dette litt mer tungvinte her på Madagaskar enn i Norge. For eksempel nytter det ikke bare å stikke ned på nærmeste supermarked for å handle inn til helgen. Det finnes kun ett supermarked på Madagaskar ( i hvert fall så vidt vi vet) og det ligger i hovedstaden.
Her i byen går man på åpne markeder. Så vel fisk som kjøtt og grønnsaker ligger ute i friluft. Når temperaturen mange ganger nærmer seg 30 grader skjønner man fort at det er greit å ha noen som kjenner strøket til å gjøre innkjøp. Vaskemaskin har vi ikke, så alternativet blir da å vaske for hånd. Og selv vi kanskje hadde klart å gjøre dette etter litt opplæring ville en klesvask for oss tatt tilnærmet en arbeidsdag, og når vi da føler at vi kan lære språk i denne tiden prioriterer vi heller det enn å vaske. Vi ansatte ikke hushjelp uten å ha tenkt oss grundig om. Og vi ser helt klart problemstillinger som er knyttet til det å ha hushjelp. Men etter en vurdering har vi kommet til at vi definitivt får mer ut av oppholdet her, samtidig som vi hjelper ei dame som sårt trenger arbeide.
Byen Antsirabe ( = hvor det er mye salt) ligger som sagt midt i landet tre timer sør for hovedstaden Antananarivo. Dette er den ene av to plasser vi skal ha som hovedbase så lenge vi er her på Madagaskar. Byen ble grunnlagt av norske misjonærer i 1872. Byen er elegant i sin stil og arkitektur, med en hovedgate som går gjennom hele byen. I hine hårde dager var det togavganger mellom hovedstaden og Antisrabe, og byen bærer preg av at det en gang i tiden har vært velstand her. Mange av de gamle husene har flott arkitektur. Området i og rundt Antisrabe er jordbruks og industri senter på Madagaskar. Byen er kjent for sitt ølbryggeri (Three horses Beer) og har en egen jordbruksskole ikke langt unna. Antsirabe by er mye roligere enn Antananarivo. Byen er ikke så trafikkert av biler, og ikke så mange tiggere. Derimot er det en hel hurv av pousse- pousse’er
En pousse- pousse er en karjol/ kalesjevogn/ rickshaw (?) med to jul som trekkes av en mann. Inne i vognen sitter kunden som kan nyte utsikten og komforten av å bli trukket rundt i byen til bestemt sted. Karene som trekker Pous pousen har en kondisjon av en annen verden. Fra tidlig morgen til sene kvelden har de ”intervall” trening hvor de løper rundt med kunder på vognene sine. Jeg har litt problem med å sette meg oppi en slik en for å undersøke byen enda. Jeg får ikke gode assosiasjoner av synet av en hvit velstående dame i en vogn trukket av en sliten mørkhudet og fillete arbeider. Det som derimot er saken er at de som tilbyr pousse- pousse’er ønsker selvfølgelig å ha så mange kunder som mulig, og langt de fleste ( jeg vil tippe rundt 94 % ) av gjestene er gassere som bruker dette som et hvilken som annet taxi tilbud i en annen by. Jeg har lagt merke til at det særlig blir brukt som ”skole buss” . Fra og til skolen er ”sjåførene” engasjert med skyss av skolebarn i alle aldre. Personlig vil jeg jo si at det er langt tryggere å sette fra seg barna i en pous pous hvor sjåføren går/ løper foran kjøretøyet, i forhold til en skolebuss som snirkler seg frem i et kaotisk trafikk bilde.
Innbyggerne på Madagaskar kan ikke karakteriseres som en bestemt rase eller gruppe. Mange av gasserne har forfedre som stammer fra Asia (nærmere bestemt Indonesia). Det finnes en variasjon fra de med helt lys hud til de som har en helt mørk hudtype. Påvirkning fra Asia gjør seg gjeldende i alt fra arkitektur til mat. Båtene som blir brukt på kysten stammer opprinnelig fra Asia, og kuene som er her kommer også opprinnelig fra India. Uten om gasseren finnes det også en minoritet av indere og kinesere. Mye av handelen i storbyene er organisert av disse. Dersom man kommer inn i en typisk kinesisk butikk kan man handle alt fra stereoanlegg til tennisballer. Det er ikke sikkert at de har mer en et av hvert produkt, så dersom man vil ha flere må man oppsøke neste butikk.
Hovednæringen i landet er jordbruk. I det området som vi bor i nå er det risdyrking som er hoved jordbruksgeskjeften. Nå på denne tiden planter gasserne ut ris på markene. Ris er for øvrig den matvarer som er den viktigste ernæringskilden på Madagaskar. Når risen blir plantet trengs det mye vann. I en periode nå fremover sår de ris på begrensede flekker for å plante den ut på markene etter hvert. På disse flekken blir risen helt fantastisk grønn. Disse flekken sees på lang vei. Hele åssider er dekket som et lappeteppe av forskjellige grønnfarger, alt etter hva som dyrkes på de forskjellige flekkene.
Akkurat nå er vi inne i en forbedredelsfase i arbeidet vårt. Vi skal jo være her i 1 ½ år. Vi skal jobbe med gassere, og siden vi ikke er så stødige i fransk, og de ikke er så stødige i engelsk må vi ha et fundament med gassisk før vi starter arbeidet. Til nå har vi hatt ca 20 timer med gassiskundervisning og selv om det er vanskelig, føler vi at det går fremover. Vi regner med at vi skal studere frem til midten av januar. Deretter skal vi ned til Fianarantsoa for å begynne arbeide sammen med Hasina. Hasina er en ung kvinne med hotellfagutdannelse fra Stavanger. Hun reiste rett hjem da hun var ferdig med utdannelsen sin, og på kort tid har hun klart å sikre arbeid for en håndfull personer. Selskapet har hovedsakelig franske og norske kunder. Vi synes det er spennende å samarbeide med et selskap som er så bevisst på å bidra til en positiv utvikling av landet, og som også har god kvalitet på tjenestene de tilbyr.
Fra november/ desember til april er det sommer på Madagaskar. Dette betyr også at vi har regntid noe som innebærer at vi har sol fra morgenen. Ut på ettermiddagen kan det lett begynne å regne. Temperaturen ligge jevn over på mellom 20 og 30 grader. I og med at vi befinner oss såpass høy oppe er det ikke så veldig fuktig her. Det vil i prinsippet si at vi har det som en god solrik norsk sommer i innlandet. På kysten og de indre delene av lavlandet i vest derimot kan det bli atskillig varmerer. Temperaturen kan i januar være over 40 grader i skyggen, noe som betyr at du må sitte på en stol i noen minutter før den blir like kald som din egen kropp. Vi har ikke vært nede på kysten enda, men etter hvert skal vi også ned dit en tur for å sjekke badetempen !!.
Som sagt tidligere er gassene veldig glad i ris. Mange av gasserne spiser ris tre ganger om dagen i forskjellige varianter. Siden øya har vært franskkoloni har man også fått litt av det franske kjøkkenet hit. Zebukjøtt ( Zebu er navnet på typen okse de har her) finnes i alle varianter, og prisen er slett ikke avskrekkende. Pr kilo indrefilet Zebu koster ca 30 kroner, så dersom man er glad i biff er dette den rette plassen. Som en kuriositet kan jeg nevne at det på Madagaskar også finnes en god del NRF( norsk rødt fe). Dette kommer av at Norge har vært involvert i et bistandsprosjekt hvor målet var å få opp produktiviteten på melkeproduksjonen her på Madagaskar. NRF er godt egnet fordi rasen både produserer godt med melk , og samtidig har god ”kjøttavkastning”.
Siden vi befinner oss i et tropisk strøk av verden finnes det flust av forskjellige eksotiske frukter. Hauger av lechi, ananas, mango , papaya, fersken og plommer bugner på alle torg om dagen. Lechi blir også kalt kjærlighetsfrukten og kan med rette kalles dette da kjøtte og saften er så søt og deilig som den søteste kjærlighet.
Vi får ikke tak i grovt brød eller andre typiske norske matvarer. Alternativet er selvfølgelig å lage dette selv og det gjør vi med jevne mellomrom. For øvrig får vi også gode tips om mat fra de mange norske som er her.
Vi har vært på en del restauranter, de fleste har vært av de litt finere. Dette pga av at vi har vært litt forsiktig med hva vi eter. Våre norske mager tåler ikke masse. Så vi prøver å holde oss til den gylne regelen ”if you can`t cook it, if you can`t peel it, forget it”. Før vi spiser frukt og grønsaker heime, legger vi de i klor. Vi har begynt å få en hvis oversikt over hvor det er trygt å gå å spise, vi har også lært oss noen triks, som gjør det lettere å spise f.eks av skitten bestikk (stikk de inn i kokende ris et par minutter, så ser de bedre ut).
Helt siden første dag her nede har vi blitt mottatt med åpenhet og hjertevarme. Gassere har en vennlighet, en gjestfrihet og en livsglede som vi kan lære mye av. Kulturen er klart ulik vår norske, men vi har fått bra veiledning fra vår kontaktperson her på øya, Hasina. Noe av det vanskeligste er vel tidsperspektivet deres. For gassere mener at tiden kommer, den går ikke, derfor kan ting som ikke bli gjort i dag gjøres i morgen eller neste uke.
Vi merker en forskjell på gassere som er vant med ”hvite” i forhold til de som ikke har sett så mange ”wasaer” (hvite) før. En uke etter at vi kom til Antsirabe, fikk vi være med på en tur til en liten bygd uten for allfarvei. Når vi skulle ut å handle i bygden, fikk vi en heil horv av folk som fulgte etter oss. Når vi stoppet for å kjøpe noe i bodene lags veien, kunne det samle seg minst 50 stk for å se hva vi kjøpte. Alle roper ”Wasa” og peker på oss. Oppmerksomhet får vi nok av overalt hvor vi ferdes.
På enkelte punkter er de veldig direkte og, f. eks er de ikke beskjedene når det gjelder om å spørre om å få noe. De tenker det er bedre å spørre å få nei, enn å ikke spørre i det hele tatt. For eksempel var det en gasser som spurte om å få bilen til en nordmann som bodde her, nordmannen blei veldig overrasket. Han prøvde å gi det beste negative svaret tilbake uten å fornærme gasseren, han viste ikke at han kunne bare ha sagt nei.
Madagaskar hører til blant de ti fattigste land i verden. Men slettes ikke alle gasserne er fattige. Forskjellene blant de fattigste og de rike er veldig stor. Utenfor porten hvor vi bor, står det tiggere å venter på at noen hvite skal komme ut, i håp om å få noen penger. En gjennomsnittlig timelønn for en gasser ligger på ca 3 kroner, og en lærer tjener ca 400 kroner i måneden. Når man ser at mange nødvendighetsvarer koster det samme som i Norge skjønner man fort at det er mange ikke har råd til å anskaffe seg disse.
En av mulighetene til å skaffe seg litt penger, blir da å benytte seg av ting som andre kvitter seg med. Dette ser vi når går oss en tur på markedet i byen. Her sitter f.eks folk å lager sko av gamle gummidekk, gamle lyspærer blir til parafinlamper og brusbokser blir til lekre, små kopier av franske biler. Det er nesten ingenting som går i søppelen, det som kan brukes på nytt får nytt liv i en eller annen form.
Det har blitt mye reising på oss denne måneden. Vi har vært flere ganger i hovedstaden, i håp om å få visumet vårt i orden. Vi har hatt en flott tur i regnskogen, hvor vi har sett lemurer av ulike arter. I regnskogen var det også muligheter for å bade i varmekilder, dette var herlig etter en lang biltur.
På Madagaskar begynner dagen når solen står opp og avsluttes når den går ned, vi står opp i 6 tiden, og holder det gående til 22 tiden med ulike aktiviteter. Etter skolen, når vi ikke tar oss en tur på byen, bruker vi å delta i aktivitetene som er her på tunet, strandvolleyball, fotball og aerobic. Tre ganger i uken har vi også undervisning i tennis.
I 30 grader og strålende sol har vi ikke fått den store julestemningen enda. Vi har ikke bestemt oss for hvor og hva vi skal spise, men lutefisk og juleribbe blir det ikke. Mest sannsynlig kommer vi til å ta oss en tur til Fianarantsoa, for å feire jul sammen med Hasina og hennes familie.
Vi vil ønske alle kjente en riktig god jul og et godt nytt år!
Hvis dere er interessert i å lese om turene vår norske partner har, så finner dere de på www.ravinala.no
Juleklemmer fra Mona og Hallvor
søndag, desember 01, 2002
01 desember 2002
Søndag 1/12-02 kl 17.36 ca 26 grader Celcius
Hei igjen det har vært ganske stille på hjemmesiden min en stund nå og det skyldes kun en ting. Vi har vært på eksursjooooon !!.
Vi startet forrige fredag( ) og kom igjen i dag( tirsdag) . Det har vært noen helt uforglemmelige dager, og dersom dere går inn på artikkel pekeren min har jeg lagt inn en del bilder fra turen. For fremtiden vil dette bli Arenaen for bilder, slik at Mona og jeg får vist dere litt av den flotte naturen og folkelivet på øya.
Etter at vi hadde spist lunch hos Svein pakket vi bilen og satte av gårde. Vi var 8 personer i en Toyota Landcruiser. Dersom dere synes at det høres trangt ut er det helt korrekt, men etter litt omplassering av folk og bagasje ble vi sittende ganske komfortabelt. ( alt må taes med en klype salt ettersom veistandarden begrenser komforten en hel del.
Jeg kommer tilbake til veiene senere….
Vi kjørte fra Antisrabe og sørover i landet. Antsirabe ligger som kjent oppe på et platå, og for å komme noen som helst veg må vi ned i landet når det gjelder moh. Målet for dagen var en liten by som heter Ambato…… Her skulle vi utforske et marmorbrudd som vi tenkte kunne være interessant å vise frem til turister. I tillegg var det varme kilder i området slik at byen kunne være et mål i seg selv om den låg utenfor allfarveg.
På veg ned mot Ambato kjører vi igjennom Madagaskars spisskammers. Området rett sør, og rett nord for Antsirabe er kjent for sitt fruktbare jordmonn og gode klima for jordbruk. Landskapet endrer seg fra fjellsider med grønnkledde åser til landsbyer med blomstrer rundt husene frodige riskmarker i ulike grønnfarger, områder som er i ferd med å bli nye rismarker. Hele området syder av jorbruk og sterke farger. Veiene snor seg i landskapet og vi som turister har mer enn nok med å absorbere alle de flotte motivene som dukker opp rundt neste sving. Landskapet og turen er fullt av hendelser. Folk er ute på jordene og jobber, langs veien går det dyr og beiter, mens ungene enten skal på skole eller skal ut for å hjelpe foreldrene sine på rismarken. Noen lager seg middag langs veikanten , mens andre tar en middagslur. Og vi som hvite turister får oppmerksomhet bare vi passerer i bil.
Vi passerer broen som har blitt et landemerker etter krisen i vår. Denne broen ble sprengt av tilhengere av den gamle presidenten. Han ville isolere høylandet slik at han fikk kontroll over kysten. Denne broen er svært viktig både for forsyning av drivstoff og andre nødvendigheter fra kystbyene. Det tok 7 dager å få bygget opp en provisorisk overgang slik at trafikken kunne begynne å gå igjen. Gjenreisingen av broen ble på mange måter et bevis på at den nye presidenten var en mann som handlet raskt. Folket fikk nytt mot og kampen mot den gamle presidenten fortsatt med full tyngde.
Etter ca 4 timer kom vi til målet for dagen. Hittil hadde vi kommet glatt i gjennom de politisperringene som dukket opp, men før vi fikk komme inn til Ambato ble stoppet av to uniformerte politimenn som spurte etter pass, og våre hensikter i byen. Enkelte av oss mente at de var ute etter en liten påskjønnelse, før vi fikk reise videre, eller så var det så kjedelig for dem et de rett og slett måtte slå i hjel litt tid. Etter en 10 minutters tid kom det en ny bil bak oss, og vi fikk reise videre uten å vise pass ( vi har ikke med pass på innenlandsreiser….)
Det var stor forskjell på standarden på husene i Antsirabe og Ambato. Ambato er en liten landsby laaaangt ute på landet og det merker man godt på forskjellige måter. Husene er enkle, med sin egen ”fauna” i hagen bestående av frittgående høns, kalkuner, Zebu okser, laushunder, og villkatter. Hagen blir ofte brukt til å dyrke forskjellige grønnsaker til eget forbruk, og dagens arbeid med matstell og risforberedelser forgår også her. På vegen ned til herberget kjørte vi forbi en gammel misjonsstasjon som stod til forfalls. Per Ørjan som har vokst opp her på øya fortalte hvordan misjonærene i sin tid måtte forsvare seg mot røvere i området. De laget høye jorhauger hvor de plantet kaktus for å hindre at uvedkommende kom seg inn. Midt inne på tunet så vi en stor jordvoll med et tre oppå. Per Ørjan fortalte at misjonærene i sin tid brukte haugen som utkikkspost for å se etter røvere, men misjonærene sa at den skulle brukes til en kor konkurranse.
Etter et lite stykke unn i landsbyen kom vi til et koselig lite hus. Aubergè marble ( marmor herberget) låg koselig til ved veikanten. Standarden var merkbart bedre enn resten av nabolaget. Huset var kvitkalket med røde vinduskarmer og listverk. De hadde innlagt strøm, tv i stuen og i hagen var det plantet forskjellige planter som en utsilling av noe av det underlige plantelivet som Madagaskar har å by på. Her ble vi godt mottatt av vertskapet. Rett over gaten låg byens kirke, og akkurat når vi kjørte forbi var det korøvsele for det lokale barnekoret. Vi stakk hodene våre inn for å høre på, og ble mottatt av hyl og skrik. Det var stor stas at ”wasaer” kom på besøk for å overvære prøvene til julekonserten. Vi fikk mange ekstranummer og en sanglede fra småbarn som er likt uansett hvor i verden du kommer. Det formelig lyste i ansiktene til barna fra 5- 10 år. Det var en stor opplevelse både for koristene og tilhørerne.
Ettter en tur i sentrum fikk vi middag på herberget. Siden vi kom 8 personer uanmeldt til tunet hadde kona i huset slaktet ei høne når hun hørte at vi skulle ha middag. Denne serverte hun sammen med ris og saus. Det er vel en overdrivelse å si at høna var mør og god , men som turist på landbygda i Madagaskar må man ta til takke med det som blir servert. Det var helt sikkert noen i nabolaget som ville gjort mye for å ta del i middagen på marmor herbergt den kvelden så høna ble fortært og vi køyet etter en lang dag med bilkjøring. Neste dag reiste vi på jakt etter mulige turistatraksjoner. Vi besøkte en fabrikk som foredlet marmor, men noe flotte brudd som kunne vises frem til turister fant vi ikke. De varrme kildene fant vi derimot. Beklagelig vis låg hele plassen brakk etter at franskmennene hadde trukket seg ut for lenge siden. Stedet hadde i sin tid vært kurbad for velstående franskmenn. Nå var det bare grunnmurene som stod i gjenn og fortalte om fordums storhet. Veien var nesten ufremkommelig for oss med firehjulstrekker, og derfor helt umulig å kjøre for en buss med turister…. så noe tur inn til Ambatto med turister tror jeg ikke det blir i den nærmeste fremtid.
Det blir det derimot dit vi reiste etter de varme kildene. Detter er en nasjonalmark som kalles Ranomafana( varmt vann) Fra encarta kan vi lese følgende beskrivelse :
“Immense Ranomafana National Park incorporates tropical rainforests, fields, and more than 20 inhabited villages. Ornithologists are drawn to the region for its diverse bird population and high number of endemic bird species. Amateur birdwatchers on organized tours visit the park in the hope of sighting species of birds that cannot be found anywhere else in the world.
Haroldo Castro/FPG International Corp. © & (p) 1995-2000 Microsoft Corporation. All rights reserved.© 1988-2000 Microsoft and/or its suppliers. All rights reserved.”
Dette er en kjempestor nasjonal parks som har vært vernet for hogst en god stund. I parken finnes lemurer som ikke ble oppdaget før på 80 tallet. I parken finnes plante og dyreliv som ikke finnes noen andre plasser i verden. Jeg kan alt forlite om flora og fauna til å holde et foredrag for dere om livet i parken , jeg kan bare konstatere at det det var utrolog morsomt å gå rundt om i parken for å se på livet.
Det får være alt for i dag, så skal jeg prøve å opdatere mer neste Søndag. Til så lenge ha det godt !!
Søndag 1/12-02 kl 17.36 ca 26 grader Celcius
Hei igjen det har vært ganske stille på hjemmesiden min en stund nå og det skyldes kun en ting. Vi har vært på eksursjooooon !!.
Vi startet forrige fredag( ) og kom igjen i dag( tirsdag) . Det har vært noen helt uforglemmelige dager, og dersom dere går inn på artikkel pekeren min har jeg lagt inn en del bilder fra turen. For fremtiden vil dette bli Arenaen for bilder, slik at Mona og jeg får vist dere litt av den flotte naturen og folkelivet på øya.
Etter at vi hadde spist lunch hos Svein pakket vi bilen og satte av gårde. Vi var 8 personer i en Toyota Landcruiser. Dersom dere synes at det høres trangt ut er det helt korrekt, men etter litt omplassering av folk og bagasje ble vi sittende ganske komfortabelt. ( alt må taes med en klype salt ettersom veistandarden begrenser komforten en hel del.
Jeg kommer tilbake til veiene senere….
Vi kjørte fra Antisrabe og sørover i landet. Antsirabe ligger som kjent oppe på et platå, og for å komme noen som helst veg må vi ned i landet når det gjelder moh. Målet for dagen var en liten by som heter Ambato…… Her skulle vi utforske et marmorbrudd som vi tenkte kunne være interessant å vise frem til turister. I tillegg var det varme kilder i området slik at byen kunne være et mål i seg selv om den låg utenfor allfarveg.
På veg ned mot Ambato kjører vi igjennom Madagaskars spisskammers. Området rett sør, og rett nord for Antsirabe er kjent for sitt fruktbare jordmonn og gode klima for jordbruk. Landskapet endrer seg fra fjellsider med grønnkledde åser til landsbyer med blomstrer rundt husene frodige riskmarker i ulike grønnfarger, områder som er i ferd med å bli nye rismarker. Hele området syder av jorbruk og sterke farger. Veiene snor seg i landskapet og vi som turister har mer enn nok med å absorbere alle de flotte motivene som dukker opp rundt neste sving. Landskapet og turen er fullt av hendelser. Folk er ute på jordene og jobber, langs veien går det dyr og beiter, mens ungene enten skal på skole eller skal ut for å hjelpe foreldrene sine på rismarken. Noen lager seg middag langs veikanten , mens andre tar en middagslur. Og vi som hvite turister får oppmerksomhet bare vi passerer i bil.
Vi passerer broen som har blitt et landemerker etter krisen i vår. Denne broen ble sprengt av tilhengere av den gamle presidenten. Han ville isolere høylandet slik at han fikk kontroll over kysten. Denne broen er svært viktig både for forsyning av drivstoff og andre nødvendigheter fra kystbyene. Det tok 7 dager å få bygget opp en provisorisk overgang slik at trafikken kunne begynne å gå igjen. Gjenreisingen av broen ble på mange måter et bevis på at den nye presidenten var en mann som handlet raskt. Folket fikk nytt mot og kampen mot den gamle presidenten fortsatt med full tyngde.
Etter ca 4 timer kom vi til målet for dagen. Hittil hadde vi kommet glatt i gjennom de politisperringene som dukket opp, men før vi fikk komme inn til Ambato ble stoppet av to uniformerte politimenn som spurte etter pass, og våre hensikter i byen. Enkelte av oss mente at de var ute etter en liten påskjønnelse, før vi fikk reise videre, eller så var det så kjedelig for dem et de rett og slett måtte slå i hjel litt tid. Etter en 10 minutters tid kom det en ny bil bak oss, og vi fikk reise videre uten å vise pass ( vi har ikke med pass på innenlandsreiser….)
Det var stor forskjell på standarden på husene i Antsirabe og Ambato. Ambato er en liten landsby laaaangt ute på landet og det merker man godt på forskjellige måter. Husene er enkle, med sin egen ”fauna” i hagen bestående av frittgående høns, kalkuner, Zebu okser, laushunder, og villkatter. Hagen blir ofte brukt til å dyrke forskjellige grønnsaker til eget forbruk, og dagens arbeid med matstell og risforberedelser forgår også her. På vegen ned til herberget kjørte vi forbi en gammel misjonsstasjon som stod til forfalls. Per Ørjan som har vokst opp her på øya fortalte hvordan misjonærene i sin tid måtte forsvare seg mot røvere i området. De laget høye jorhauger hvor de plantet kaktus for å hindre at uvedkommende kom seg inn. Midt inne på tunet så vi en stor jordvoll med et tre oppå. Per Ørjan fortalte at misjonærene i sin tid brukte haugen som utkikkspost for å se etter røvere, men misjonærene sa at den skulle brukes til en kor konkurranse.
Etter et lite stykke unn i landsbyen kom vi til et koselig lite hus. Aubergè marble ( marmor herberget) låg koselig til ved veikanten. Standarden var merkbart bedre enn resten av nabolaget. Huset var kvitkalket med røde vinduskarmer og listverk. De hadde innlagt strøm, tv i stuen og i hagen var det plantet forskjellige planter som en utsilling av noe av det underlige plantelivet som Madagaskar har å by på. Her ble vi godt mottatt av vertskapet. Rett over gaten låg byens kirke, og akkurat når vi kjørte forbi var det korøvsele for det lokale barnekoret. Vi stakk hodene våre inn for å høre på, og ble mottatt av hyl og skrik. Det var stor stas at ”wasaer” kom på besøk for å overvære prøvene til julekonserten. Vi fikk mange ekstranummer og en sanglede fra småbarn som er likt uansett hvor i verden du kommer. Det formelig lyste i ansiktene til barna fra 5- 10 år. Det var en stor opplevelse både for koristene og tilhørerne.
Ettter en tur i sentrum fikk vi middag på herberget. Siden vi kom 8 personer uanmeldt til tunet hadde kona i huset slaktet ei høne når hun hørte at vi skulle ha middag. Denne serverte hun sammen med ris og saus. Det er vel en overdrivelse å si at høna var mør og god , men som turist på landbygda i Madagaskar må man ta til takke med det som blir servert. Det var helt sikkert noen i nabolaget som ville gjort mye for å ta del i middagen på marmor herbergt den kvelden så høna ble fortært og vi køyet etter en lang dag med bilkjøring. Neste dag reiste vi på jakt etter mulige turistatraksjoner. Vi besøkte en fabrikk som foredlet marmor, men noe flotte brudd som kunne vises frem til turister fant vi ikke. De varrme kildene fant vi derimot. Beklagelig vis låg hele plassen brakk etter at franskmennene hadde trukket seg ut for lenge siden. Stedet hadde i sin tid vært kurbad for velstående franskmenn. Nå var det bare grunnmurene som stod i gjenn og fortalte om fordums storhet. Veien var nesten ufremkommelig for oss med firehjulstrekker, og derfor helt umulig å kjøre for en buss med turister…. så noe tur inn til Ambatto med turister tror jeg ikke det blir i den nærmeste fremtid.
Det blir det derimot dit vi reiste etter de varme kildene. Detter er en nasjonalmark som kalles Ranomafana( varmt vann) Fra encarta kan vi lese følgende beskrivelse :
“Immense Ranomafana National Park incorporates tropical rainforests, fields, and more than 20 inhabited villages. Ornithologists are drawn to the region for its diverse bird population and high number of endemic bird species. Amateur birdwatchers on organized tours visit the park in the hope of sighting species of birds that cannot be found anywhere else in the world.
Haroldo Castro/FPG International Corp. © & (p) 1995-2000 Microsoft Corporation. All rights reserved.© 1988-2000 Microsoft and/or its suppliers. All rights reserved.”
Dette er en kjempestor nasjonal parks som har vært vernet for hogst en god stund. I parken finnes lemurer som ikke ble oppdaget før på 80 tallet. I parken finnes plante og dyreliv som ikke finnes noen andre plasser i verden. Jeg kan alt forlite om flora og fauna til å holde et foredrag for dere om livet i parken , jeg kan bare konstatere at det det var utrolog morsomt å gå rundt om i parken for å se på livet.
Det får være alt for i dag, så skal jeg prøve å opdatere mer neste Søndag. Til så lenge ha det godt !!
Abonner på:
Innlegg (Atom)