17.Mai
Hei alle sammen. Her sitter vi i Fianar og nyter omgivelsene av vårt nye hus. Vi resiste ned hit rett etter at vi var ferdig med 17.mai feiring I antsirabe. Vel vi får vel begynne med det første først.
Den store dagen , med nærmere 60 nordmenn med stort og smått var samlet til hyggelig sammenkomst ved den norske skolen på Antsirabe. I og med at vi bor i tredje etasje rett ved siden av skolen var det jo en heller lite strabasiøs ferd til festlighetene, men ting måtte jo forberedes. Det skulle bakes sjokolade kake, til kaffen, potet salat og pastsalast skulle lages til felles grilling på kvelden.
Dagen startet som mange 17 maier i Norge med pynting av hus og heim. Her var det laget passasjer i bambus med norske flagg som prydet hele tunet . Både hus og fe var rensvasket , og på tunet trippet (enn så lenge ….) akk så rene og oppstemte bunadskledde unger. Alt var duket for en hyggelig dag. Fra tana hadde konsulen tradisjonen tro tatt turen.(han hadde stått opp kl 5 for å være på plass til gudstjeneste kl 0900. )
Vi startet med gudstjeneste og avsynging av fedrelandssalmen og kongesangen. Katedralen som man kaller plassen hvor gudstjenesten holdes er i grunn en skolebygning som ble brukt av amerikanske misjonærer for en tid tilbake. Den var fint pyntet til fest, og alle som var tilstede var pyntet som om det var en hvilken som helst 17. mai i Norge.
Etter gudstjenesten samlet alle seg i skole gården og det ble arrangert tog rundt om på tunet. Vi sang alle de tradisjonelle 17 mai sangene. Stamningen var flott og mange mintes det samme toget for et år siden. Da var det politisk urologighet på Madagaskar , og man torde ikke arrangere tog i frykt for å provosere de politiske myndighetene. Men i år sang vi av hjertens lyst!.
Etter toget med hurra rop og fløyting fra barna gikk turen ned til skolen. Her var det satt opp en utearena hvor vi skulle ha det offisielle programmet. Rektor åpnet høytidelig med å ønske oss alle hjertelig velkommen. Deretter var det prolog av en av de Norske på Madagaskar. Deretter var det konsulen som sendte sine hilsninger. Han hadde også med seg hilsener fra Kong Harald som ble høytidelig opplest.
Etter konsulen var det tradisjonen tro 17 mai tale. Dette året var det Liv Vågen som hadde fått den æren. Hun snakket om et multikulturellt samfunn og drog paralleller fra det frie Norge, til Madagaskar som akkurat nå kan sies å ha tatt et stort skritt mot et stabilt demokrati etter president valget i fjor.
Jeg har for min egen del alltid hatt et fint forhold til 17. mai. Enten det har vært korps eller kor så har jeg hatt ting på agendaen denne dagen. Å feire 17 mai i et annet land har jeg gjort en gang før ( i USA) . Også i USA var vi en gjeng Nordmenn som var samlet for å feire dagen. Jeg vet ikke, men det er et eller annet med at man setter pris på å ha noe i felleskap med andre Nordmenn som gjør meg stolt. Det er koselig å ferie 17 mai, og jeg liker å kunne ha en såpass fin tradisjon sammen med andre flotte mennesker. Det gjør meg stolt av å kunne dele en såpass fin anledning med andre venner.
Etter talen var det ungene på DNS som skulle i Ilden. De en lærer på Skolen hadde laget syngespill om …..
Her var det vikinger og frankere , nonner og papegøyer , historien om … som måtte reise opp til Norden fra frenker land på kongens befaling for å prøve å gjøre rebellene i Nord til gode kristne. Stemningen var stor både oppe på scenen og nede i salen under skuespillet. Ungene hadde gjort en kjempe innsats med skuepillet og laget naturtro kostymer og kunne både replikker og sang på rams. En stor honnør bør gå til DNS både elever og lærere for den innsatsen de hadde lagt ned.
Etter underholdning var det selvfølgelig leker, is ,brus og pølser til alle som ville ha det. Her var det sekkeløp, potetløp , bowling o.s.v. alle norske deltok som hjelpere under ett eller annet arrangement. Jeg tror at både voksne og barn hadde en hyggelig dag.
Etter leken var det litt pause før vi var samlet til grilling av heltsekt gris+ grillspyd på kvelden. Deretter var det underholdning og kaffe og kaker til sent på kveld. Alt i alt en hyggelig dag med mange hyggelige aktiviteter og samtaler .
Dagen etter reiste vi tidlig nedover til Fianar. Det er jo her Hasina holder til og vi skulle begynne å jobbe for fullt hos henne mandag den 19. I Fianar har vi som sagt tidligere fått vårt eget hus. Det blir kalt Ermitage og er et staselig hus. Her har vi altså bodd nå siden forrige søndag. Turen ned gikk helt greit, og etter noen innkjøp har vi fått det ganke trivelig her oppe på toppen. Nabo kona har jobbet for Nordmenn i 20 år, og hun sa at hun svært gjerne ville hjelpe oss med middags laging og klessvask.
Men vi bor oppe på en topp ganske langt fra livet og larmen i sentrum. Det er i grunn helt greit bortsett fra at veien opp hit er ganske kronglete og i dårlig forfatning. Det betyr i klartekst at vi ikke kjører så mye av frykt for å ødelegge bilen. Når det er sagt er det visst serøse planer om å utbedre veien etter hvert …., Den skal være ferdig til ca 16 september og det er F.i.d ( et selskap som har tilknytning til verdensbanken så vidt jeg har skjønt ) som har fått anbudet. Dette betyr at det er serøse aktører i bildet som har god kunnskap om veibygging, Jeg har stor tro på veien skal bli bedre med det første.
Livet her i Fianar er litt forkskjellig fra livet i Antsirabe. Byen er den nest største på Madagaskar , men for oss vestlige er det tydelig at den befinner seg lengre borte fra hovedstaden, og nærmere forskjellige etniske grupper som har en sterk identitet. Butikkene her er ikke så vestlig inspirerte som i Tana og Antsirabe. Her er et uttall av stoff butikker hvor man kan kjøpe stoff til bluser og dresser. Dermed er det ikke så mye klessbutikker. Jern og metall butikker er det derimot flust av. De fleste kundene som vi best legger merke til er Bara men ; altså menn som kommer fra en gruppe som kalles Bara. Jeg har skrevet litt om dem før og det er artig å se i by bildet hvordan det skiller seg ut. De er høyreiste menn som går i shorts, berrføtt/ gjennomsiktige plastsandaler, strå hatt, og ofte en paraply som et slags våpen. Man kan vel si at Fianar for en vestlig blir mer eksotisk en Antsirabe. Her er den generelle levestandarden dårligere enn oppe rundt Tana og Antsirabe. Og dette underbygges ytterligere av at veiene ikke har fått penger til vedlikehold på evigheter. Like fullt har byen sjarm til tusen. De som jobber i butikkene er vennlige og interessert i å snakke med deg. Når det gjelder de aller fleste butikkene er de eid og drevet av indere. Jeg tør påstå at 90 % ++ av alle butikkeierne vi har sett er Indere/Pakistanere eller Kinesere. Men det er som regel noen gassere som hjelper til i butikken. Mange av butikkene har ikke selvbetjening. Det betyr at man må peke på det man skal ha og så er det en ansatt som finner frem varene man trenger. Det var vel slik i Norge og for ikke så lenge siden.
I Antsirabe var det Lørdag som var markedsdag. Her i Fianar er det fredag som er den store dagen. Fredag heter Zoma på gassisk og markedet har derfor fått dette navnet. Det ligger ikke langt unna der som vi jobber sammen med Hasina. Derfor tok vi oss en tur dit når vi var ferdige for uken hos Hasina. Det er absolutt en opplevelse å ga rundt de mange hundre utstillerne å se på det utvalget som finnes på torget. For vår del trengte vi ny skittentøyskurv til huset vårt denne fredagen. Man ser litt i rundt, man snakker med damene som selger, spør om prisen og pruter litt og så kjøper man en ting eller to. Selvfølgelig får vi masse oppmerksomhet når vi prøver oss med litt gassisk, og det er kjempe gøy å se hvordan vi blir møtt med vennlige smil og forbauselse( hva i all verdens dagen gjør de to kvitingene her ??) av de som jobber her.
For en allergiker er ikke dette akkurat den rette byen. I hvert fall ikke akkurat nå. For det første er det veiene. Når de er i den kondisjonen de er i akkurat nå er det mye veistøv og skit som ligger i luften. Dette legger seg i øynene og dermed har man det gående. I tillegg er det virkelig sesong for Julestjerner her på Madagaskar. Visste du at julestjernen vokser vilt her som store tre og at navner her er madagaskaria. Jeg tror at den har fått navnet for di den liker seg så godt her , og den finnes bokstaveligtalt over alt. For de som har et snev av allergi vet man at Julestjernen er en av de store stygge ulvene når det gjelder å fremkalle allergi hos sarte øyne. Derfor har jeg gått ei stund nå med konstant rennende øyne og nese. Jeg ser med glede frem til den dagen blomstringen av julestjerner er forbi her oppe i høylandet. Vel noe må man jo alltid ha å klage på ikke sant ?
Jeg har lagt inn info om en MC tur som vi arrangere fra 18 juli til 2.aug Infoen ligger under pekeren artikler oppe til høyre. For dere som er gira på sykkel er dette absolutt noe å tenke på. Jeg lover opplevelser på løpende bånd i en natur du aldri har sett maken til. Dersom det er noe dere lurer på så ta endelig kontakt, enten med oss eller med reiselederne.
Det var alt for nå
Ha det godt så lenge !!!
Venner
Lekebil og en venn
søndag, mai 25, 2003
torsdag, mai 15, 2003
14/5 2003
14/5 2003
De aller fleste hadde sovet godt i Fianar. Mens resten av gruppen reiste på ekskursjon satt jeg på hotellrommet og førte regnskap. Litt før 11 reiste vi i to biler vestover. VI skulle kjøre et lite stykke utenfor byen for å stoppe der for piknik. Det er jo greit det dersom begge bilene kjører samtidig , eller man vet sånn noenlunde hvor man skal stoppe. Så ikke i dette tilfelle….
Den ene bilen med mat skulle kjøre i forveien å forberede lunch, så skulle vi i den store bussen komme etter til dekket bord.
Den første bilen strøk av gårde, mens vi lunket etter på en annen vei, som senere skulle vise seg å være en snarvei. Straks vi hadde passert bygrensen forsvant alle dekning på mobiltelefon og dermed alle muligheter for å kommunisere med den andre bilen. Vel da var det vel bare å kjøre til vi fant den andre bilen da tenkte vi. Så sagt så gjort. Vi kjørte en halv time, vi( de gassiske sjåførene ) spurte folk langs veien, og fikk bekreftet at ”jo bilen var litt lenger fremme..”. Etter nesten 3 kvartet begynner folk å bli sultne og stemningen i bilen er noget mutt. Etter tredje forsøk stanser vi en bil som kommer bak oss. Han kunne fortelle at han for en halv time siden har kjørt forbi en parkert minibuss som stod å ventet med ferdig lunch buffet. For oss var det da bare å snu for å begynne å lete etter lunchen vår. Folk begynte å synge bordvers i bilen som et hint om at det nå begynner å bli tid for mat.
På vei tilbake møter vi den andre bilen. De har pakket ned lunchbuffeten og reist etter for å prøve å finne oss.
Etter ennå et kvarter var vi nå klare for å spise lunch langs veien, og sjelden har vel en loff med litt syltetøy og et glass juice smakt bedre….
Fianarantsoa er vindyrkingsområdet på Madagaskar. Her ligger vinmarkene tett opp i gjennom åssidene. Man kan se de forskjellige produsentene sine merker etter hvert som man kjører igjennom dal landskapet. Å si at vinene holder fransk kvalitet er nok å overdrive, men enkelte av vinene går fint an å drikke. De må drikkes innen rimelig kort tid etter at de er tappet på flaske så noen lagringsdyktige viner er det ikke snakk om. Det var sveitsere som i sin tid startet opp med vinproduksjon i distriktet, og det kan jo vi være glade for i ettertid.
Områdene sør for Fianar er åpnere enn lenger nord. Veien smyger seg behagelig inn i landskapet og som passasjer er det helt glimrende å skue ut over landskapet. Vi befinner oss på ca 1200 m.o.h. og på vei mot kysten kjører vi ned til forskjellige platåer. Ca en time sør for Fianar får man virkelig panorama utsikt over området man er på veg inn i. Langs åssidene ligger vin markene på rekke og rad. I blandet enkelte riskmarker innimellom. På utkikks punket hvor man ser mot vest kan man se flere kilometer utover et dalføre. Oppover mot oss kommer det minibusser som er så fullt lastet at det er et under at de i det hele tatt klarere å komme seg opp den smale vegen. Fra og med her er det slutt på svingete veier. Nå opplever vi å kjøre inn i et slette landskap med snorrette veier som ser ut til at det har blitt tegnet med linjal.
Vi kjører først inn i et landskap som kan minne litt om Jæren og Rogaland. Her er det kulturbeite i lange baner. Fordi at veien er så mye bedre kan vi holde et høyere tempo, og de eneste gangene vi må slake ned er i gjennom de obligatoriske politisperringene, og når vi skal over diverse broer. Som jeg har skrevet før er broene på Madagaskar et kapittel for seg. De aller fleste som vi har kjørt over er i det minste smalere enn hovedveien. Dersom man er heldig er det to kjørefelt, dersom man er uheldig er det ingen bro i det hele tatt, men en deviason (omkjøring) over elven et lite stykke lenger ned eller opp i forhold til der broen egentlig skulle være. I og med at det har vært politiske uroligheter på øya de siste årene har dette gått merkbart utover broene. De har blitt utsatt for sabotasje og mange av dem har ennå ikke blitt bygd opp til god standard. Er det ikke sabotasje så er det naturen, med regn og oversvømmelse som gjør sitt ytterste for å ødelegge de mange broene rundt om.
Etter ca en stund kommer vi inn i et nytt landskap som er preget av store fjellformasjoner. Her ligger Madagaskars nest høyeste fjell ( Pic Boby 2658 moh. ) som vi kan skimte i horisonten. Fjellene omkranser et enormt området som ligger rimelig flatt. Dette er bare en liten forsmak på det landskapet vi er på vei inn til. Litt lenger vest ligger Isalo fjellene. Dette er et område som er svært varmt og tørt og kan til en viss grad sammenlignes med Grand Canyon i USA.
Før vi kommer dit kjører vi inn i en ny region som er Bara stammens områdde. Bara stammen kan til en viss grad sammenlignes Masaien i Kenya/ Tanzania. Her er det kveg drift og et seminomade lignende bo mønster som preger flesteparten av innbyggerne. Like før en bro sånn i seks tien på kvelden møter vi en flokk på 600 sebu okser med gjetere. De er på vei nordover til det største oksemarkedet i landet. Det ligger i byen Ambalavao sørvest for Fianar. Det er et mektig skue å se så mye fine dyr gjetet av stolte gjetere som er høyreiste og muskuløse. De slår seg ned på en slette like ved. Setter seg på huk foran bålene med lambaen ( et stort tøystykke) godt intullet rundt hele kroppen. Her sitter de og utveksler dagens nyheter mens de venter på at risen skal koke og de kan få seg litt søvn etter en hard dags marsj. Noen av gjeterne har vært på tur i flere uker med flokken sin.
Den største byen i området heter Ihosy dette er hovedstanden for Barafolkene. Vi ankom Ihosy langt etter skjema denne dagen. Vi sov på en plass som heter Le Relais Bara. Etter en lang og slitsom biltur skulle det være deilig å legge seg i rene og pene rom nede på hotellet.
Vel standarden kan vel ikke akkurat sies å være topp på denne overnattingsplassen. De har en ny fløy som er helt grei, men der var det bare et fåtall av mine gjester som fikk plass. Resten ble plassert på rom som i norsk sammenheng ikke hadde passert vandrehjem standard engang. Her var det slitt og skittent. Toalettene var i ustand og alt var fuktig. Men som vi så tappert prøvde å si til våre gjester. Madagaskar er et u land og man kan ikke forvente vestlig standard overalt hvor man reiser. Sett i ettertid er det kanskje lurt å vise gjestene våre hvordan de aller fleste overnattingsplassene er. Og at vi vestlige turister bare får oppleve solsiden av øya på den korte visisitten vi var på.
Neste dag var vi på den Norske Misjonsstasjonen i byen. Her har NMS fått ansvaret for et integrert utviklingsprosjekt som er finansiert i gjennom Norad. Vi ble oppvartet med lunch og norsk kveldmat av misjonærene på stasjonen. Det hele var en stor suksess.
Da vi gikk i gjennom gaten i Ihosy på kvelden hvor musikken fra gamle radioer surrer, man lager mat som lukter deilig ute i veikanten og temperaturen ligger på behagelige 18- 22 fikk jeg assosiasjoner til New Orléans. Vi fikk ikke sett så fryktelig mye av byen, men det lille vi såg gjorde meg oppmerksom på at forskjellen mellom høyland og lavland er stor. Folk er her som ellers hyggelig og hilser på deg når de passerer. Dersom man prøver seg på litt gassisk får man en hyggelig reaksjon tilbake, og folk virker interressert i hvorfor i all verden du som hvit har forvillet deg hit.
Vi reiste ganske tidlig denne morgenen videre vestover. Den første stor begivenheten som ventet oss denne dagen var en slette på ca 4 mil vest i ende som ikke har asfaltvei. Ikke vet jeg hva som er grunnen, men i hvert fall etter en bratt stigning på noen kilometer fra Ihosy kommer vi opp på et platå som kalles Horombe, og her var det plutselig slutt på asfalten. På denne tiden av året ( regn tiden ) kan det til tider være vanskelig å kjøre over sletta. Siden veien er laget av jord, og trafikken er ganske tung blir veien etter hvert oppsporet og fylt med vann. Dette førere til at man lager seg nye traseer ute på sletta, og etter noen slike forskjellige trasevalg kan man begynne å lure på om man virkelig er på rett vei, eller på en avstikker som ikke går dit vi vil at den skal gå. For en turist som meg er dette helt greit. Men jeg tenker på de som må komme seg over sletta daglig. Her har man altså 4 mil midt i en tungt trafikkert hovedvei som ikke er asfaltert. Man skal i hvert fall ha tålmodighet som lastebilsjåfør på Madagaskar…..
Etter Horombesletta som man godt kan bruke 1,5 til 2 timer over ( 4 mil ) går veien atter snorrett og med upåklagelig standard videre vestover. Vi har kommet inn i et slettelandskap og gresskledde savanner strekker seg så langt øyet kan se. Slettene er omkranset av noen rare fjell. Det kan se ut som det er brukt ostehøvelen på dem. De er helt paddeflate oppå. Det hadde ikke forundret meg om disse fjellene kunne vært brukt som landingsplass for fly, så flate er de. Dette landskapet holder seg helt til vi kommer inn mot de første byene.
Den første større byene vi møter er Ranohira. Dette er inngangen til Parc national de ’Isalo. Isalo nasjonal park er blant Madagaskars mest kjente, med et rikt dyre og plante liv. Man kan besøke parken ved å bestille guide i RAnohira. ( alle parker I Madagaskar krever guide) Deretter kan man gå i forskjellige ruter alt etter hvor lang tid man er villig e til å bruke. Desto lenger inn i nasjonal parken man kommer desto større er sannsynligheten for at man ser spennende ting.
Vi kjørte forbi Ranohira og videre ca 1 mil videre mot ilakaka til inngangen av nasjonalparken. Her midt inne i landet kor ingen kunne tru at nokon kunne bu har en driftige fransk ex militær, bygget opp et spise og overnattingssted som det absolutt går an å snakke pent om.
Man tar av fra Hovedveien og kjører på en humpete sandvei ca 1 km. Fra hovedveien kan man ikke se annet enn sand og fjell. Man kommer ned til noe som ser ut som en liten klynge med berg. Inne blant disse bergene har man funnet det beleilig å bygge en plass som for meg var litt av en opplevelse. Hotellet kalles La reine ( fransk = dronning ). Navnet stammer fra en fjellformasjon i nærheten som ligner på en person med krone på og navnet på hotellet gjør slett ingen skam på hotellet. Her finner man ”bungalower ” et hotellbygg med resepsjon og en restaurant, svømmebasseng, stall, med mer. Etter å ha kjørt i 4-5 timer delvis på jordvei og delvis på asfalt vei, eller etter å ha gått i nasjonal parken i noen dager eller timer må det å komme ned til la Reine fortone seg som å komme til …..
I nasjonal parken skulle vi neste dag. Turen gikk til et lite fossefall som danner et naturlig basseng en times spasertur innover i nasjonal parken. Det var en delig tur, og ekstra deilig å kunne strekke litt på beina etter mye bilkjøring. Etter turen bars det tilbake til hotellet for en treretters lunch med tilhørende drikke. Jo takk vi kan ikke annet enn å nyte livet det ligger så godt til rette for det her nede.
Etter lunchen hadde vi en av de lengste ettappene på hele turen. Vi skulle kjøre ned til Tulear og videre opp til Ifaty hvor vi skulle bo noen dager.
Kl 1900 kom vi frem til Tulear. Da var det enda to timer opp til Ifaty og i tillegg måtte vi skufte buss. For det er ikke mulig å kjøre en vanlig turist buss opp til Ifaty når regntiden nettopp er ferdig. Derfor lastet vi alt pikpakk inn i en buss som minner mer om en ombygd lastebil. Bilen av merke TATA var gode tretti år og robust som få. Vi startet å kjøre på noe som av og til minnet mer om krøttersti enn vei. Over sanddyner, og ned i gjørmehøl. Mine mer eller mindr pensjonerde gjester hold et imponerende humør i løpet av turen. Alle var vi slitne etter mye bilkjøring, men det såg ut til at denne siste delen bare var en ekstra bonus av opplevelser på turen. Så ca 30 min før vi var fremme fikk vi motor stopp !! Dermed var det frem med verktøy for å begynner å mekke bil midt i ingenmannsland i bekkmørknet. Det hele var over på 15 minutt og så kunne ferden gå videre. Vi kom frem til hotellet godt mørbanket og skrubbsulten hele gjengen. Vi avsluttet dagne med et felles pizza måltid, og så gikk alle og la seg. Denne natte tror jeg de fleste av oss sovnet ganske kjapt.
I artikkelpekeren oppe til høyre har jeg lagt inn en liten artikkel om ting som skjer på madagaskars politiske front. Det er professor Øyvind Dahl som har redigert spalten på bakgrunn av informasjoner fra madagassiske hovedstadsaviser og andre informasjoner.
Nå ser vi frem til 17 mai med is og brus
Ha det godt så lenge !!
De aller fleste hadde sovet godt i Fianar. Mens resten av gruppen reiste på ekskursjon satt jeg på hotellrommet og førte regnskap. Litt før 11 reiste vi i to biler vestover. VI skulle kjøre et lite stykke utenfor byen for å stoppe der for piknik. Det er jo greit det dersom begge bilene kjører samtidig , eller man vet sånn noenlunde hvor man skal stoppe. Så ikke i dette tilfelle….
Den ene bilen med mat skulle kjøre i forveien å forberede lunch, så skulle vi i den store bussen komme etter til dekket bord.
Den første bilen strøk av gårde, mens vi lunket etter på en annen vei, som senere skulle vise seg å være en snarvei. Straks vi hadde passert bygrensen forsvant alle dekning på mobiltelefon og dermed alle muligheter for å kommunisere med den andre bilen. Vel da var det vel bare å kjøre til vi fant den andre bilen da tenkte vi. Så sagt så gjort. Vi kjørte en halv time, vi( de gassiske sjåførene ) spurte folk langs veien, og fikk bekreftet at ”jo bilen var litt lenger fremme..”. Etter nesten 3 kvartet begynner folk å bli sultne og stemningen i bilen er noget mutt. Etter tredje forsøk stanser vi en bil som kommer bak oss. Han kunne fortelle at han for en halv time siden har kjørt forbi en parkert minibuss som stod å ventet med ferdig lunch buffet. For oss var det da bare å snu for å begynne å lete etter lunchen vår. Folk begynte å synge bordvers i bilen som et hint om at det nå begynner å bli tid for mat.
På vei tilbake møter vi den andre bilen. De har pakket ned lunchbuffeten og reist etter for å prøve å finne oss.
Etter ennå et kvarter var vi nå klare for å spise lunch langs veien, og sjelden har vel en loff med litt syltetøy og et glass juice smakt bedre….
Fianarantsoa er vindyrkingsområdet på Madagaskar. Her ligger vinmarkene tett opp i gjennom åssidene. Man kan se de forskjellige produsentene sine merker etter hvert som man kjører igjennom dal landskapet. Å si at vinene holder fransk kvalitet er nok å overdrive, men enkelte av vinene går fint an å drikke. De må drikkes innen rimelig kort tid etter at de er tappet på flaske så noen lagringsdyktige viner er det ikke snakk om. Det var sveitsere som i sin tid startet opp med vinproduksjon i distriktet, og det kan jo vi være glade for i ettertid.
Områdene sør for Fianar er åpnere enn lenger nord. Veien smyger seg behagelig inn i landskapet og som passasjer er det helt glimrende å skue ut over landskapet. Vi befinner oss på ca 1200 m.o.h. og på vei mot kysten kjører vi ned til forskjellige platåer. Ca en time sør for Fianar får man virkelig panorama utsikt over området man er på veg inn i. Langs åssidene ligger vin markene på rekke og rad. I blandet enkelte riskmarker innimellom. På utkikks punket hvor man ser mot vest kan man se flere kilometer utover et dalføre. Oppover mot oss kommer det minibusser som er så fullt lastet at det er et under at de i det hele tatt klarere å komme seg opp den smale vegen. Fra og med her er det slutt på svingete veier. Nå opplever vi å kjøre inn i et slette landskap med snorrette veier som ser ut til at det har blitt tegnet med linjal.
Vi kjører først inn i et landskap som kan minne litt om Jæren og Rogaland. Her er det kulturbeite i lange baner. Fordi at veien er så mye bedre kan vi holde et høyere tempo, og de eneste gangene vi må slake ned er i gjennom de obligatoriske politisperringene, og når vi skal over diverse broer. Som jeg har skrevet før er broene på Madagaskar et kapittel for seg. De aller fleste som vi har kjørt over er i det minste smalere enn hovedveien. Dersom man er heldig er det to kjørefelt, dersom man er uheldig er det ingen bro i det hele tatt, men en deviason (omkjøring) over elven et lite stykke lenger ned eller opp i forhold til der broen egentlig skulle være. I og med at det har vært politiske uroligheter på øya de siste årene har dette gått merkbart utover broene. De har blitt utsatt for sabotasje og mange av dem har ennå ikke blitt bygd opp til god standard. Er det ikke sabotasje så er det naturen, med regn og oversvømmelse som gjør sitt ytterste for å ødelegge de mange broene rundt om.
Etter ca en stund kommer vi inn i et nytt landskap som er preget av store fjellformasjoner. Her ligger Madagaskars nest høyeste fjell ( Pic Boby 2658 moh. ) som vi kan skimte i horisonten. Fjellene omkranser et enormt området som ligger rimelig flatt. Dette er bare en liten forsmak på det landskapet vi er på vei inn til. Litt lenger vest ligger Isalo fjellene. Dette er et område som er svært varmt og tørt og kan til en viss grad sammenlignes med Grand Canyon i USA.
Før vi kommer dit kjører vi inn i en ny region som er Bara stammens områdde. Bara stammen kan til en viss grad sammenlignes Masaien i Kenya/ Tanzania. Her er det kveg drift og et seminomade lignende bo mønster som preger flesteparten av innbyggerne. Like før en bro sånn i seks tien på kvelden møter vi en flokk på 600 sebu okser med gjetere. De er på vei nordover til det største oksemarkedet i landet. Det ligger i byen Ambalavao sørvest for Fianar. Det er et mektig skue å se så mye fine dyr gjetet av stolte gjetere som er høyreiste og muskuløse. De slår seg ned på en slette like ved. Setter seg på huk foran bålene med lambaen ( et stort tøystykke) godt intullet rundt hele kroppen. Her sitter de og utveksler dagens nyheter mens de venter på at risen skal koke og de kan få seg litt søvn etter en hard dags marsj. Noen av gjeterne har vært på tur i flere uker med flokken sin.
Den største byen i området heter Ihosy dette er hovedstanden for Barafolkene. Vi ankom Ihosy langt etter skjema denne dagen. Vi sov på en plass som heter Le Relais Bara. Etter en lang og slitsom biltur skulle det være deilig å legge seg i rene og pene rom nede på hotellet.
Vel standarden kan vel ikke akkurat sies å være topp på denne overnattingsplassen. De har en ny fløy som er helt grei, men der var det bare et fåtall av mine gjester som fikk plass. Resten ble plassert på rom som i norsk sammenheng ikke hadde passert vandrehjem standard engang. Her var det slitt og skittent. Toalettene var i ustand og alt var fuktig. Men som vi så tappert prøvde å si til våre gjester. Madagaskar er et u land og man kan ikke forvente vestlig standard overalt hvor man reiser. Sett i ettertid er det kanskje lurt å vise gjestene våre hvordan de aller fleste overnattingsplassene er. Og at vi vestlige turister bare får oppleve solsiden av øya på den korte visisitten vi var på.
Neste dag var vi på den Norske Misjonsstasjonen i byen. Her har NMS fått ansvaret for et integrert utviklingsprosjekt som er finansiert i gjennom Norad. Vi ble oppvartet med lunch og norsk kveldmat av misjonærene på stasjonen. Det hele var en stor suksess.
Da vi gikk i gjennom gaten i Ihosy på kvelden hvor musikken fra gamle radioer surrer, man lager mat som lukter deilig ute i veikanten og temperaturen ligger på behagelige 18- 22 fikk jeg assosiasjoner til New Orléans. Vi fikk ikke sett så fryktelig mye av byen, men det lille vi såg gjorde meg oppmerksom på at forskjellen mellom høyland og lavland er stor. Folk er her som ellers hyggelig og hilser på deg når de passerer. Dersom man prøver seg på litt gassisk får man en hyggelig reaksjon tilbake, og folk virker interressert i hvorfor i all verden du som hvit har forvillet deg hit.
Vi reiste ganske tidlig denne morgenen videre vestover. Den første stor begivenheten som ventet oss denne dagen var en slette på ca 4 mil vest i ende som ikke har asfaltvei. Ikke vet jeg hva som er grunnen, men i hvert fall etter en bratt stigning på noen kilometer fra Ihosy kommer vi opp på et platå som kalles Horombe, og her var det plutselig slutt på asfalten. På denne tiden av året ( regn tiden ) kan det til tider være vanskelig å kjøre over sletta. Siden veien er laget av jord, og trafikken er ganske tung blir veien etter hvert oppsporet og fylt med vann. Dette førere til at man lager seg nye traseer ute på sletta, og etter noen slike forskjellige trasevalg kan man begynne å lure på om man virkelig er på rett vei, eller på en avstikker som ikke går dit vi vil at den skal gå. For en turist som meg er dette helt greit. Men jeg tenker på de som må komme seg over sletta daglig. Her har man altså 4 mil midt i en tungt trafikkert hovedvei som ikke er asfaltert. Man skal i hvert fall ha tålmodighet som lastebilsjåfør på Madagaskar…..
Etter Horombesletta som man godt kan bruke 1,5 til 2 timer over ( 4 mil ) går veien atter snorrett og med upåklagelig standard videre vestover. Vi har kommet inn i et slettelandskap og gresskledde savanner strekker seg så langt øyet kan se. Slettene er omkranset av noen rare fjell. Det kan se ut som det er brukt ostehøvelen på dem. De er helt paddeflate oppå. Det hadde ikke forundret meg om disse fjellene kunne vært brukt som landingsplass for fly, så flate er de. Dette landskapet holder seg helt til vi kommer inn mot de første byene.
Den første større byene vi møter er Ranohira. Dette er inngangen til Parc national de ’Isalo. Isalo nasjonal park er blant Madagaskars mest kjente, med et rikt dyre og plante liv. Man kan besøke parken ved å bestille guide i RAnohira. ( alle parker I Madagaskar krever guide) Deretter kan man gå i forskjellige ruter alt etter hvor lang tid man er villig e til å bruke. Desto lenger inn i nasjonal parken man kommer desto større er sannsynligheten for at man ser spennende ting.
Vi kjørte forbi Ranohira og videre ca 1 mil videre mot ilakaka til inngangen av nasjonalparken. Her midt inne i landet kor ingen kunne tru at nokon kunne bu har en driftige fransk ex militær, bygget opp et spise og overnattingssted som det absolutt går an å snakke pent om.
Man tar av fra Hovedveien og kjører på en humpete sandvei ca 1 km. Fra hovedveien kan man ikke se annet enn sand og fjell. Man kommer ned til noe som ser ut som en liten klynge med berg. Inne blant disse bergene har man funnet det beleilig å bygge en plass som for meg var litt av en opplevelse. Hotellet kalles La reine ( fransk = dronning ). Navnet stammer fra en fjellformasjon i nærheten som ligner på en person med krone på og navnet på hotellet gjør slett ingen skam på hotellet. Her finner man ”bungalower ” et hotellbygg med resepsjon og en restaurant, svømmebasseng, stall, med mer. Etter å ha kjørt i 4-5 timer delvis på jordvei og delvis på asfalt vei, eller etter å ha gått i nasjonal parken i noen dager eller timer må det å komme ned til la Reine fortone seg som å komme til …..
I nasjonal parken skulle vi neste dag. Turen gikk til et lite fossefall som danner et naturlig basseng en times spasertur innover i nasjonal parken. Det var en delig tur, og ekstra deilig å kunne strekke litt på beina etter mye bilkjøring. Etter turen bars det tilbake til hotellet for en treretters lunch med tilhørende drikke. Jo takk vi kan ikke annet enn å nyte livet det ligger så godt til rette for det her nede.
Etter lunchen hadde vi en av de lengste ettappene på hele turen. Vi skulle kjøre ned til Tulear og videre opp til Ifaty hvor vi skulle bo noen dager.
Kl 1900 kom vi frem til Tulear. Da var det enda to timer opp til Ifaty og i tillegg måtte vi skufte buss. For det er ikke mulig å kjøre en vanlig turist buss opp til Ifaty når regntiden nettopp er ferdig. Derfor lastet vi alt pikpakk inn i en buss som minner mer om en ombygd lastebil. Bilen av merke TATA var gode tretti år og robust som få. Vi startet å kjøre på noe som av og til minnet mer om krøttersti enn vei. Over sanddyner, og ned i gjørmehøl. Mine mer eller mindr pensjonerde gjester hold et imponerende humør i løpet av turen. Alle var vi slitne etter mye bilkjøring, men det såg ut til at denne siste delen bare var en ekstra bonus av opplevelser på turen. Så ca 30 min før vi var fremme fikk vi motor stopp !! Dermed var det frem med verktøy for å begynner å mekke bil midt i ingenmannsland i bekkmørknet. Det hele var over på 15 minutt og så kunne ferden gå videre. Vi kom frem til hotellet godt mørbanket og skrubbsulten hele gjengen. Vi avsluttet dagne med et felles pizza måltid, og så gikk alle og la seg. Denne natte tror jeg de fleste av oss sovnet ganske kjapt.
I artikkelpekeren oppe til høyre har jeg lagt inn en liten artikkel om ting som skjer på madagaskars politiske front. Det er professor Øyvind Dahl som har redigert spalten på bakgrunn av informasjoner fra madagassiske hovedstadsaviser og andre informasjoner.
Nå ser vi frem til 17 mai med is og brus
Ha det godt så lenge !!
Abonner på:
Innlegg (Atom)