Te og vIn
Fianarantsoa provins
Som noen av dere kanskje har fått med dere har vi nå kommet ned til Fianarantsoa igjen. Denne byen som sies å være den nest største på Madagaskar. Det er Katolikkenes hovedsetet og også en svært viktig provinshovedstad for tre store nasjonal parker.
Byen ligger i et knutepunkt 25 mil sør for Antsirabe hvor veiene fra østkysten og vest kysten møtes og fortsetter nordover til Antsirabe og opp til hovedstaden.
Foruten å være hovedsete for Katolikkene er byen også hovedstad for Betsileostammen som bor i området. Betsileostammen er kjent for å være gode og flittige bønner men kanskje ikke av den glupeste sorten ( litt lik jærbuen i Norge ? :)
Fianar er endestasjon/ start punkt for en av to jernbaner som fortsatt går i Madagaskar. Jeg kommer til å skrive litt mer om denne neste uke for da skal vi ta den gamle banen gjennom regnskogen og ned til kysten for å sjekke om den kan brukes i et turist øyemed. I tillegg skal vi få en oversikt over byen Manakara for å sjekke hvilke fasiliteter den har. Langs jernbanen er det stor produksjon av mye frukt og grønnsaker som sendes med jernbanen opp til Fianar og videre nordover. Men mer om dette neste gang.
For en drøy uke siden var Mona og meg litt rundt om i området for å se hva byen og det omliggende områdene hadde å by på av interessante ting. Før vi reiste gikk vi ned til turist kontoret i byen for å sjekk ut om det fantes noen gode brosjyrer der nede.
Der nede traff vi Monsieur Stella som jobber på kontoret, og som også er med som guide dersom dette trengs. Han sa seg mer en villig til å svar på alle våre spørsmål, og også bli med som vår private guide dersom vi skulle ut på tur de nærmeste dagene. Det var spesielt to plasser han kunne tenke seg å ta oss med, nemmelig til den lokale treplantasjen ca 14 kilometer nord øst for byen og så var det et katolsk kloster bare 4 kilometer fra byen som hadde vinproduksjon og en nybygget kirke som han mente var verdt et besøk.
Etter omvisning på selve plantasjen ble vi invitert ned til produksjonslokalene. Før vi kom ned dit må jeg vel innrømme en viss skuffelse over at det ikke var mer eksotisk en dette. Her stod det altså busker så langt øyet kunne se, men verken luktet de spesielt godt/mye og ikke var det særlig dekorative heller. Så vidt jeg har skjønt er jo te en plante som selveste Buddha hadde noe greier med, men jeg ble ikke
laget av eukalyptus trær. 5 kg blader gir ca 1 kilo ferdig te pulver. Etter denne prosessen blir teen lagt på lager, og vi var klar for en liten innføring i de forskjellige kvalitetene som finnes. Teen sorteres i ti forskjellige kvaliteter. Sterk lukt/aroma er bra, I tillegg til aroma deles teen inn etter fuktighet etter tørking. Inne til testingen denne dagen hadde de 6 ulike kvaliteter, mindre fuktig enn 2% er dårlig det betyr at teen kan være brent. Dersom teen har mer enn 2% må den tørkes en gang til. De forskjellige kvalitetene ble så pakket i respektive pakker og sendt til utskipning. Teen ble lagt i Aluminiumsforede sekker. De ble pakket i sekker på ca 60 kilo, og forsvarlig forseglet. Så blir de sendt til kysten for eksport. Hver uke går det nesten 20 tonn te ut av fabrikken.
Vi fikk smake på nytraktet te i en liten paviljong ute i hagen og ble behørig traktert av plantasjens kvinnelige overordnede, ingenting er som en kopp nytraktet te etter å ha hvert og sett hvordan den ble tillaget. Vi kjøpt med oss et par poser hjem for å kunne nyte denne en rolig kveld, Og med dette var første runde av vår opdagelsesdag ferdig. Vi reiste hjem til middag og herr Stella reiste hjem til seg. Vi ble enige om å møtes igjen etter middag for del to av vår ekskursjon.
Neste del gikk da som sagt til et kloster. Man kan vel si at denne siste delen av ekskursjonen vår innhold både åndelig og materiell føde. Vi reiste ut til Maoromby ( mange okser ) kloster for å se oss litt rundt. Først fikk vi omvisning på området hvor de første franske munkene hadde slått seg ned for over 40 år siden. Her er det bygget et kloster på tomten som før inneholdt en gammel militærkaserne. De første munkene som kom hit var vegetarianere og det spiste verken kjøtt, fisk eller egg. I tillegg hadde de pålagt seg selv å ikke snakke med hverandre kun hvisking var tillat. I den senere tid har man visst fått lov til å spise kjøtt på forskjellige fest dager.
Vi gikk deretter ned til vinrankene og såg ut over området som er kjent som en av de beste vinmarkene i området. Munkene har vært flittige helt side de kom til Fianar, og produserer i dag både ost, vin, smør, yoghurt og honning. Noe er til eget forbruk, men det aller meste selges i de lokale butikkene i byen. Under krisen i slutten av 80 tallet var denne produksjonen en av de få stedene man kunne få godsaker som hjemmelaget ost og smør. Da tok de inn arbeidere fra byen som var med og hjalp til i produksjonen. I dag er det fortsatt utenforstående som er med å hjelper til med forskjellig inne på klosterområdet. Det er også et gjestehus inne på området som forbipasserende kan innlosjeres på.
Etter å skuet ut over vinrankene som etter mitt skjønn såg meget veldresserte ut. Gikk vi inn i den nybygde kirken. Kirken som stod ferdig i 2001 er et praktfullt bygg, med byggemateriale og inventar kun fra Madagaskar. Og når man står inne i en så storslått guds hus ser man hva man virkelig kan få til på Madagaskar, med de ressursene som er tilgjengelig. Marmor til altertavle og annen dekorasjon er hentet fra en plass nord for Fianarantsoa, alle treutskjæringer gjort av en håndverker som bor i byen Ambositra og som er viden kjent for sitt artisteri når det gjelder treskrud. Gulvet er laget av edeltre som er innfelt i forskjellige mønster og det hele var altså slik en fryd for øyet at jeg tror knapt det finnes makan til kirke i hele Madagaskar. Elegant og stilfullt var det i hvert fall. Nå gjorde det vel ikke inntrykket noe ringere av at vi kom akkurat når munkene samlet seg til sang og bønn i ført munkekutter og tykke lærbelter. Det hele var en flott opplevelse selv om jeg må si at jeg har hørt bedre sangere en de munkene som var der denne dagen. I dag er det kun en belgisk munk igjen av de første munkene som bosatte seg i klosteret. Men det har kommet en del gassiske munker i stedet, og skal jeg tippe ville jeg si at det var ca 30 stykker samlet til sang og bønn når vi var tilstede. Etter den åndelig føden måte vi får litt mer materielle ting å forholde oss til, så vi gikk inn til pater Guilliam og kjøpte og smakte på deilig vin.
Aperitiffen var slettes ikke verst, så gjenstår det å se hvordan den røde og hvite vinen er. De kostet den nette sum av 6000 Mgf( ca 8 kroner stykke) så vi får håpe de er verdt prisen.
Etter vinsmaking gikk turen hjemover igjen, og dermed var denne dagen gått. Som konklusjon kan vi vel si at av det lille vi har sett av Fianarantsoa var det mye morsomt og spennende, og kanskje litt utypisk gassisk i forhold til det andre vi har sett. Som regel blir Fianar nedprioritert til fordel for andre og mer kjente turist destinasjoner, men det spørs om vi må ta en revurdering av plassen når vi nå skal begynne å lage turer til neste år.
Vel dette var det for denne gangeren, neste gang blir det og tur fortelling da vi nettopp er ferdige med en fantastisk togtur ned til kysten, så den som er interessert må bare henge med så blir det nok flere reisebrev
Snakkes!
Venner
Lekebil og en venn
tirsdag, november 25, 2003
lørdag, november 15, 2003
15 november 2003
Besøk fra Norge
Hei igjen så var endelig dagen kommet for besøket av mine foreldre her nede. Det er jo alltid spennende med besøk , men kanskje ekstra artig når sjøl-folket tar seg en tur. De kom i høstferien og var klare for å se litt av det som jeg har fortalt om nå via telefon i nesten et år. Men den som venter tror at det bare er å sette seg på et fly og så dukke opp i tide har ikke reist til Madagaskar, og den som venter på noe godt må sannsynlig vis vente lenger enn beregnet her nede på Madagaskar. På grunn av kort tid mellom flyet fra Danmark og flyet til Madagaskar hadde gjestene ikke noe rom for uventede overraskelser. Men overraskelsen kom på rekke og rad. Allerede ved avgangen i Danmark var de en time forsinket, og dermed sprakk hele tidsskjemaet for resten av turen, noe som førte til at mine foreldre ikke bare fikk en men to ekstra dager i Paris.
Men ikke noe er så ille at o.s.v så de brukte dagene i Paris til å utforske byen litt, og slik jeg har forstått dem led de absolutt ingen nød . Av alle byer å strande i er vel ikke Paris den verste ….
Men på Madagaskar satt vi og ventet på besøk, så nesten to dager forsinket stod vi klarte på Ivato fly plass i Antannanartivo for å gi våre gjester en enda større opplevelse en de var forbredt på. Det første vi gjorde var å få dem ut av hovedstaden. Ikke for det Tana (Antananarivo) er en hyggelig by med mange ting å gjøre på, men det kan fort bli for intenst og for mye inntrykk for uerfarne langveisfarende, den første dagen.
Derfor satte vi kursen østover til regnskogen og idyll med lemurer og eksotiske planter. Vi kjørte ca 3 timer ned til Andasibe nasjonalpark til en plass som vi har brukt tidligere. Plassen heter Vakona forest lodge, og det er et tip topp anlegg med deilig restaurant, svømmebasseng, og egen privat park med masse dyr. For selv om Madagaskar er et eldorado for folk som et interessert i dyr må man vite om de forskjellige plassene og bruke litt tid i landet dersom man skal se noe av art mangfoldet i ” vill tilstand” . Vi hadde ikke ubegrenset med tid for min plan var i hvert fall at når vi i først fikk besøk fra Norge, måtte vi prøve å vise dem så mye så mulig på den tiden de var her, så fikk de heller ta ferie etter ferien….
Den første kvelden tok vi det helt med ro, vi spiste, slappet av og tok en tidlig kveld for å være ” fit for fight ” neste dag. Da var det nemmelig dyr som stod på planen.
Vi reiste inn i parken hvor det er en egen øy med tre typer forskjellige lemurer. Dersom man er interessert kan man også låne et par kanoer og ta en tur lenger inn i parken for å se på en fjerde type lemurer som er litt mer aggressive. Dette gjorde vi, og de hele var riktig så koselig. Gjestene fikk nærkontakt med de innfødte og alle såg ut til å ha det riktig bra. Etterpå reiset vi opp til en annen avdeling og såg på en del eksotiske fugler som er spesielle for Madagaskar.
Videre var vi en tur for å hilse på krokodillene som er i parken. De vakte ikke like stor begeistring hos i hvert fall noen av gjestene sammenlignet med besøket hos halvapene.
Vi spiste lunch i parken for etterpå å sette snuten nordvest over mot mer hjemmelige trakter.
Vi hadde sett oss ut en plass som heter lac Mantasoa ca to timers bil tur fra hovedstaden for en overnatting denne kvelden. Før vi kom dit kjørte vi innom enda en park. Denne gangen var det reptiler som stod på programmet. Her såg vi kameleoner og andre små kryp. Store flaggermus og kjempe sommerfugler var også en del av beholdnigen i parken.
Lac Mantasoa er i dag et idyllisk rekreasjonssted for velstående gassere/franskmenn som har lyst til å komme seg bort fra storbyens kjas og mas. Her ligger det en del hotell og restauranter som kan friste med diverse vannaktiviteter på den lokale innsjøen. Plassen er fra gammelt av et sted for dronningens våpen produksjon. Det var i sin tid en fransk tusenkunstner ( Jean Laborde) som anla diverse fabrikker som i sin storhetstid produserte alt fra glass og såpe til sverd og kanoner. I dag ligger mesteparten av dette under vann i det som er et ekstra vannreservoar for Hovedstaden. Men like fullt plassen er fint og vi hadde tenkt oss dit både for at det låg strategisk plassert for oss, men også fordi vi hadde hørt fine ting om innsjøen fra Noro som er vår utveklings partner fra Madagaskar som nå er i Norge. En av hennes slektninger har bygget opp et fint overnattings tilbud ved sjøen og vi gamblet på at han sikkert kunne losjere oss når vi kom.
Skjønt som ”erfarne ” reiseledere skulle vi selvsagt ha reservert plasser før vi dukket opp, men vi tenkte at dersom de ikke hadde plass var det sikkert andre i området som hadde det.
Vel når vi dukket opp var det lørdags kveld, veien inn til området var utrolig dårlig, og med en fullstappet peugeot 405 gikk det trått innover til plassen. Da vi endelig kom til plassen 12 km fra hovedveien som vi brukte litt under en time på var alt fullt….. Det var parkert landcruisere på rekke og rad og de fleste av gjestene hadde vel vært såpass smarte at de hadde gitt lyd fra seg før de bestemte seg for å ta turen til sjøen. Dermed stod vi der da, med skjegget fullt av post kasse og et inntrykk av ” profesjonelle reiseledere ”som slettes ikke stod i stil med det bildet vi ville videreformidle, men heldig vis i slike øyeblikk er gassere snarrådige og utrolig hjelpsommes….Hmm, om ikke det var et hus bare 500 meter lenger bort hvor det bodde et gammelt ektepar som brukte å ta i mot gjester dersom det vart fullt på dette hotellet. Verten måtte bare ringe først for se om de var hjemme, så var det bare å komme bort å inspirere rommene som vi skulle sove i . Vel siden vi var der vi var og det begynte å bli sent hadde ikke vi så mange bedre alternativ, og dermed ble vi geleidet inn i en sveitser villa noen minutters biltur fra der vi egentlig skulle overnatte. Her ble vennlig mottatt på ekte fransk maner av en pensjonert fransk postmann og hans hyggelige franske kone. Vi fikk sove i husets beste senger og til kveld ble det bydd snaps og andre godsaker. Det hele var særdeles hyggelig. På morgenen var vi tidlig av gårde for å få oss frokost nede på hotellet, men vi fikk ikke reise av gårde før vi hadde drukket en kopp kaffe og behørig utvekslet adresser i tilfelle de hadde tenkt seg en tur til Norden. Etter den obligatoriske fotoseansen var vi så klar for frokost og hjemreise til Antsirabe hvor vi har engen leilighet.
På turen hjem var det ikke så fryktelig mye spennende som hente ? vi kom oss trygt hjem til Antsirabe. Her overlot vi gjestene våre til seg selv en stund. Det er i grunn greit med slike gjester som styrer sitt eget løp, i hvert fall når de ikke er flere enn to, dersom det var 20 av samme sorten ville vi nok ha foretrukket en mindre selvstendig gjeng. I Antsirabe hadde vi rolige dager, vi såg på silke produksjon, vi var på torget en liten tur, og så hilste vi på Fansa som er daglig leder for en gjeng med damer som syr og broderer alt fra duker til servietter og til og med gardiner.
Hjemme hos henne er det 13 -15 stykker som har sitt arbeide og sitter og broderer jevnt og trutt. Fanja er kvalitets kontrollør, og det går gjetord i området om arbeidet som blir utført inne hos henne. Alt overskuddet av bedrifeten pløyes tilbake til bedriften slik at de kan ansette flere som trenger arbeid. Det er først og fremst jenter/ damer som har det litt tøft hjemme og som trenger arbeide og en sikker inntekt.
Etter Antsirabe gikk turen sør over til Fianar hvor vi er tilbake akkurat nå. Her ble det bare et kortere stopp før vi reiste ned til Ihosy og Isalo nasjonal park. I ihishy reiste vi innom misjons stasonen som er der nede. Det var en hyggelig mottakelse vi fikk. Med middag og kaffe og kaker. Sonja og Klaus fortalte litt om det arbeidet de gjør. Så reiste vi in til nasjonal parken. Først over horombe sletten som er fire mil bare med jordvei, deretter inn til ranohira for å snakke med guide til neste dags fottur inn i parken. I Isalo hadde vi to deilig dager. Den ene dagen slappet vi av, den neste dagen gikk vi en tur inn til det naturlige basseget som ligger en times tid fra hovedveien. Langs veien var det endemiske planter og dyr, og på hotellet etterpå fikk vi deilig middag etterpå.
Men når alllt ser som lysesy ut er det som regel noe man ikke har tenkt på. Og ryktene begynte å svirre på hotellet om at det kanske ikke var så mye bensin i området……
Her midt inne i landet begynte fikk vi altså vite at det ikke fantes bensin på mils omkrets. Vi hadde spurt i Ihosy før vi reiste inn i parken, men der var alle pumper tomme, og da var det ikke så mye vi kunne gjøre med det. Det gikk visse rykter om at det var bensin å finne i safir byen Ilakkaka , men om dette fortsatt hold stikk gjensto å se. Det er ingen bensin stasjon i Ilakkaka. Bensin kjøpes i liters kanner, med pris alt etter tilbud og etterspørsel. Da vi kom hadde det visst vært ny påfylling av sorten, for vi fikk tilbud fra den første plassen vi stoppet til en grei pris. De sa stolt at de var de eneste i hele byen som hadde bensin akkurat nå. Vi var såre fornøyde med dette, og tipset rundhåndet de som fylte for oss. Når vi så kjørte videre gjennom byen var viste seg at det var alle som hadde bensin, de som var først ute gjorde denne dagen en god handel, men for oss var det i hvert fall en lettelse. Turen nedover mot Sakaraha og videre til Tulear gikk i grunn greit. Det mest gledelige på denne strekningen er det begynnende vei arbeide på store deler av strekningen. Når dette arbeidet er ferdig vil det gjøre denne siste delen av turen til en sann fryd. For øyeblikket er det en del strekninger som er med på å trekke opplevelsene ned. Store hull og dårlig asfaltdekke i kombinasjon med glovarm sol og ingen air condition er ingen ideell løsning i lengden, men for oss gikk det greit.
I Tulear var vi en rask tur innom misjons stasjonen for å hilse på de som bor der. Vi satte også fra oss bilen der, for veien videre ut til Ifaty er bare sanddyner og dette har ikke bilen vår godt av. Vi har prøvd en gang ( en gang for mye ) å kjøre opp til Ifaty, men å kjøre i dyp sand med fullstappet personbil er ingen hyggelig opplevelse. Det fungerer omtrent som i snø, bortsett fra at det er varmt og bilen koker fordi man ikke kan gjøre på lave gir fordi man må ha omdreining på julene for å komme seg fremover phuh….
Derfor parkerte vi Tulear og praiet en stor 4x4 land cruiser til å kjøre oss til ” endestasjonen ” for vår tur ned til kysten. Da vi såg hvilke veier som ventet oss var vi sjeleglade for valget vi hadde gjort. Ifaty er en liten kyst stripe nord for Tulear by. Her slo vi oss ned på en plass som heter Bamboo beach club. Det er et sjarmerende lite sted med svømmebasseng og helt greie bungalower. Maten var vel det som gjorde minst inntrykk, men det er jo alltids mulig å reise andre steder å spise. Det som kanskje gjorde størst inntrykk var at vi hadde lemurer i bungalowen og utenfor selvsagt. !
Det var en samling av små musemakier som, navnet tilsier er det ikke er stort større en mus. Det er utrolig mobile og er kun aktive om natten. Vi hadde med oss lommelykter og fikk sjansen til å observere noen av dem på bare en til to meters avstand, veldig hyggelig.
Etter noen deilige og late dager i Ifaty gikk turen mot slutten og vi reiste med fly fra Tulear til Tana,( Antananarivo ) . Her i hovedstaden var det tid for siste shopping før avreise. Vi reiste ut til dikene og såg på forskjellige souvernirer som skulle få bli med til Norge. 14 dager går utrolig fort, i hvert fall når man har det kjekt. Vi reiste ut til fly plassen og såg våre gjester vel av gårde, ikke så tung om brystet som kanskje forventet fordi det ikke er mer en et par måneder til vi kommer hjem til julefeiring. Og da tenker jeg det blir litt snakk om Madagaskar turen…!
Ha det bra! Så lenge
Hei igjen så var endelig dagen kommet for besøket av mine foreldre her nede. Det er jo alltid spennende med besøk , men kanskje ekstra artig når sjøl-folket tar seg en tur. De kom i høstferien og var klare for å se litt av det som jeg har fortalt om nå via telefon i nesten et år. Men den som venter tror at det bare er å sette seg på et fly og så dukke opp i tide har ikke reist til Madagaskar, og den som venter på noe godt må sannsynlig vis vente lenger enn beregnet her nede på Madagaskar. På grunn av kort tid mellom flyet fra Danmark og flyet til Madagaskar hadde gjestene ikke noe rom for uventede overraskelser. Men overraskelsen kom på rekke og rad. Allerede ved avgangen i Danmark var de en time forsinket, og dermed sprakk hele tidsskjemaet for resten av turen, noe som førte til at mine foreldre ikke bare fikk en men to ekstra dager i Paris.
Men ikke noe er så ille at o.s.v så de brukte dagene i Paris til å utforske byen litt, og slik jeg har forstått dem led de absolutt ingen nød . Av alle byer å strande i er vel ikke Paris den verste ….
Men på Madagaskar satt vi og ventet på besøk, så nesten to dager forsinket stod vi klarte på Ivato fly plass i Antannanartivo for å gi våre gjester en enda større opplevelse en de var forbredt på. Det første vi gjorde var å få dem ut av hovedstaden. Ikke for det Tana (Antananarivo) er en hyggelig by med mange ting å gjøre på, men det kan fort bli for intenst og for mye inntrykk for uerfarne langveisfarende, den første dagen.
Derfor satte vi kursen østover til regnskogen og idyll med lemurer og eksotiske planter. Vi kjørte ca 3 timer ned til Andasibe nasjonalpark til en plass som vi har brukt tidligere. Plassen heter Vakona forest lodge, og det er et tip topp anlegg med deilig restaurant, svømmebasseng, og egen privat park med masse dyr. For selv om Madagaskar er et eldorado for folk som et interessert i dyr må man vite om de forskjellige plassene og bruke litt tid i landet dersom man skal se noe av art mangfoldet i ” vill tilstand” . Vi hadde ikke ubegrenset med tid for min plan var i hvert fall at når vi i først fikk besøk fra Norge, måtte vi prøve å vise dem så mye så mulig på den tiden de var her, så fikk de heller ta ferie etter ferien….
Den første kvelden tok vi det helt med ro, vi spiste, slappet av og tok en tidlig kveld for å være ” fit for fight ” neste dag. Da var det nemmelig dyr som stod på planen.
Vi reiste inn i parken hvor det er en egen øy med tre typer forskjellige lemurer. Dersom man er interessert kan man også låne et par kanoer og ta en tur lenger inn i parken for å se på en fjerde type lemurer som er litt mer aggressive. Dette gjorde vi, og de hele var riktig så koselig. Gjestene fikk nærkontakt med de innfødte og alle såg ut til å ha det riktig bra. Etterpå reiset vi opp til en annen avdeling og såg på en del eksotiske fugler som er spesielle for Madagaskar.
Videre var vi en tur for å hilse på krokodillene som er i parken. De vakte ikke like stor begeistring hos i hvert fall noen av gjestene sammenlignet med besøket hos halvapene.
Vi spiste lunch i parken for etterpå å sette snuten nordvest over mot mer hjemmelige trakter.
Vi hadde sett oss ut en plass som heter lac Mantasoa ca to timers bil tur fra hovedstaden for en overnatting denne kvelden. Før vi kom dit kjørte vi innom enda en park. Denne gangen var det reptiler som stod på programmet. Her såg vi kameleoner og andre små kryp. Store flaggermus og kjempe sommerfugler var også en del av beholdnigen i parken.
Lac Mantasoa er i dag et idyllisk rekreasjonssted for velstående gassere/franskmenn som har lyst til å komme seg bort fra storbyens kjas og mas. Her ligger det en del hotell og restauranter som kan friste med diverse vannaktiviteter på den lokale innsjøen. Plassen er fra gammelt av et sted for dronningens våpen produksjon. Det var i sin tid en fransk tusenkunstner ( Jean Laborde) som anla diverse fabrikker som i sin storhetstid produserte alt fra glass og såpe til sverd og kanoner. I dag ligger mesteparten av dette under vann i det som er et ekstra vannreservoar for Hovedstaden. Men like fullt plassen er fint og vi hadde tenkt oss dit både for at det låg strategisk plassert for oss, men også fordi vi hadde hørt fine ting om innsjøen fra Noro som er vår utveklings partner fra Madagaskar som nå er i Norge. En av hennes slektninger har bygget opp et fint overnattings tilbud ved sjøen og vi gamblet på at han sikkert kunne losjere oss når vi kom.
Skjønt som ”erfarne ” reiseledere skulle vi selvsagt ha reservert plasser før vi dukket opp, men vi tenkte at dersom de ikke hadde plass var det sikkert andre i området som hadde det.
Vel når vi dukket opp var det lørdags kveld, veien inn til området var utrolig dårlig, og med en fullstappet peugeot 405 gikk det trått innover til plassen. Da vi endelig kom til plassen 12 km fra hovedveien som vi brukte litt under en time på var alt fullt….. Det var parkert landcruisere på rekke og rad og de fleste av gjestene hadde vel vært såpass smarte at de hadde gitt lyd fra seg før de bestemte seg for å ta turen til sjøen. Dermed stod vi der da, med skjegget fullt av post kasse og et inntrykk av ” profesjonelle reiseledere ”som slettes ikke stod i stil med det bildet vi ville videreformidle, men heldig vis i slike øyeblikk er gassere snarrådige og utrolig hjelpsommes….Hmm, om ikke det var et hus bare 500 meter lenger bort hvor det bodde et gammelt ektepar som brukte å ta i mot gjester dersom det vart fullt på dette hotellet. Verten måtte bare ringe først for se om de var hjemme, så var det bare å komme bort å inspirere rommene som vi skulle sove i . Vel siden vi var der vi var og det begynte å bli sent hadde ikke vi så mange bedre alternativ, og dermed ble vi geleidet inn i en sveitser villa noen minutters biltur fra der vi egentlig skulle overnatte. Her ble vennlig mottatt på ekte fransk maner av en pensjonert fransk postmann og hans hyggelige franske kone. Vi fikk sove i husets beste senger og til kveld ble det bydd snaps og andre godsaker. Det hele var særdeles hyggelig. På morgenen var vi tidlig av gårde for å få oss frokost nede på hotellet, men vi fikk ikke reise av gårde før vi hadde drukket en kopp kaffe og behørig utvekslet adresser i tilfelle de hadde tenkt seg en tur til Norden. Etter den obligatoriske fotoseansen var vi så klar for frokost og hjemreise til Antsirabe hvor vi har engen leilighet.
På turen hjem var det ikke så fryktelig mye spennende som hente ? vi kom oss trygt hjem til Antsirabe. Her overlot vi gjestene våre til seg selv en stund. Det er i grunn greit med slike gjester som styrer sitt eget løp, i hvert fall når de ikke er flere enn to, dersom det var 20 av samme sorten ville vi nok ha foretrukket en mindre selvstendig gjeng. I Antsirabe hadde vi rolige dager, vi såg på silke produksjon, vi var på torget en liten tur, og så hilste vi på Fansa som er daglig leder for en gjeng med damer som syr og broderer alt fra duker til servietter og til og med gardiner.
Hjemme hos henne er det 13 -15 stykker som har sitt arbeide og sitter og broderer jevnt og trutt. Fanja er kvalitets kontrollør, og det går gjetord i området om arbeidet som blir utført inne hos henne. Alt overskuddet av bedrifeten pløyes tilbake til bedriften slik at de kan ansette flere som trenger arbeid. Det er først og fremst jenter/ damer som har det litt tøft hjemme og som trenger arbeide og en sikker inntekt.
Etter Antsirabe gikk turen sør over til Fianar hvor vi er tilbake akkurat nå. Her ble det bare et kortere stopp før vi reiste ned til Ihosy og Isalo nasjonal park. I ihishy reiste vi innom misjons stasonen som er der nede. Det var en hyggelig mottakelse vi fikk. Med middag og kaffe og kaker. Sonja og Klaus fortalte litt om det arbeidet de gjør. Så reiste vi in til nasjonal parken. Først over horombe sletten som er fire mil bare med jordvei, deretter inn til ranohira for å snakke med guide til neste dags fottur inn i parken. I Isalo hadde vi to deilig dager. Den ene dagen slappet vi av, den neste dagen gikk vi en tur inn til det naturlige basseget som ligger en times tid fra hovedveien. Langs veien var det endemiske planter og dyr, og på hotellet etterpå fikk vi deilig middag etterpå.
Men når alllt ser som lysesy ut er det som regel noe man ikke har tenkt på. Og ryktene begynte å svirre på hotellet om at det kanske ikke var så mye bensin i området……
Her midt inne i landet begynte fikk vi altså vite at det ikke fantes bensin på mils omkrets. Vi hadde spurt i Ihosy før vi reiste inn i parken, men der var alle pumper tomme, og da var det ikke så mye vi kunne gjøre med det. Det gikk visse rykter om at det var bensin å finne i safir byen Ilakkaka , men om dette fortsatt hold stikk gjensto å se. Det er ingen bensin stasjon i Ilakkaka. Bensin kjøpes i liters kanner, med pris alt etter tilbud og etterspørsel. Da vi kom hadde det visst vært ny påfylling av sorten, for vi fikk tilbud fra den første plassen vi stoppet til en grei pris. De sa stolt at de var de eneste i hele byen som hadde bensin akkurat nå. Vi var såre fornøyde med dette, og tipset rundhåndet de som fylte for oss. Når vi så kjørte videre gjennom byen var viste seg at det var alle som hadde bensin, de som var først ute gjorde denne dagen en god handel, men for oss var det i hvert fall en lettelse. Turen nedover mot Sakaraha og videre til Tulear gikk i grunn greit. Det mest gledelige på denne strekningen er det begynnende vei arbeide på store deler av strekningen. Når dette arbeidet er ferdig vil det gjøre denne siste delen av turen til en sann fryd. For øyeblikket er det en del strekninger som er med på å trekke opplevelsene ned. Store hull og dårlig asfaltdekke i kombinasjon med glovarm sol og ingen air condition er ingen ideell løsning i lengden, men for oss gikk det greit.
I Tulear var vi en rask tur innom misjons stasjonen for å hilse på de som bor der. Vi satte også fra oss bilen der, for veien videre ut til Ifaty er bare sanddyner og dette har ikke bilen vår godt av. Vi har prøvd en gang ( en gang for mye ) å kjøre opp til Ifaty, men å kjøre i dyp sand med fullstappet personbil er ingen hyggelig opplevelse. Det fungerer omtrent som i snø, bortsett fra at det er varmt og bilen koker fordi man ikke kan gjøre på lave gir fordi man må ha omdreining på julene for å komme seg fremover phuh….
Derfor parkerte vi Tulear og praiet en stor 4x4 land cruiser til å kjøre oss til ” endestasjonen ” for vår tur ned til kysten. Da vi såg hvilke veier som ventet oss var vi sjeleglade for valget vi hadde gjort. Ifaty er en liten kyst stripe nord for Tulear by. Her slo vi oss ned på en plass som heter Bamboo beach club. Det er et sjarmerende lite sted med svømmebasseng og helt greie bungalower. Maten var vel det som gjorde minst inntrykk, men det er jo alltids mulig å reise andre steder å spise. Det som kanskje gjorde størst inntrykk var at vi hadde lemurer i bungalowen og utenfor selvsagt. !
Det var en samling av små musemakier som, navnet tilsier er det ikke er stort større en mus. Det er utrolig mobile og er kun aktive om natten. Vi hadde med oss lommelykter og fikk sjansen til å observere noen av dem på bare en til to meters avstand, veldig hyggelig.
Etter noen deilige og late dager i Ifaty gikk turen mot slutten og vi reiste med fly fra Tulear til Tana,( Antananarivo ) . Her i hovedstaden var det tid for siste shopping før avreise. Vi reiste ut til dikene og såg på forskjellige souvernirer som skulle få bli med til Norge. 14 dager går utrolig fort, i hvert fall når man har det kjekt. Vi reiste ut til fly plassen og såg våre gjester vel av gårde, ikke så tung om brystet som kanskje forventet fordi det ikke er mer en et par måneder til vi kommer hjem til julefeiring. Og da tenker jeg det blir litt snakk om Madagaskar turen…!
Ha det bra! Så lenge
Abonner på:
Innlegg (Atom)