Tog og Bananer
Hei og hallo !
Sist så fortalte jeg at vi hadde vært litt rundt om i Fianarområdet for å sjekke ut hva som kan være interessant for oss når det gjelder å legge opp nye turer til neste år. Vel en av hovedattraksjonen i området er den smalsporede jernbanen som går fra Fianar til Manakara som ligger ved østkysten. Jernbanen er en av to jernbaner på Madagaskar som fortsatt er i drift. Denne banen er i dag en livsviktig transportvei for bøndene som bor i dette området.
Denne regionen har ingen bilvei, og den eneste måten bøndene som bor i området har til å få transportert varene sine er å sende dem med jernbanen opp til Fianar, vel mer om dette litt senere. Grunnen til at jeg og Mona tok oss en tur er at vi har hørt mye fint om banen. Den går først gjennom området som er kjent for sin teproduksjon. Deretter går den østover og nedover til østkysten. På sin vei til kysten går den gjennom en korridor som tilhører noen av det siste bevarte regnskogen på Madagaskar.
Vi passerer områder som ligger svært avsidesliggende. Den går gjennom en av de store nasjonalparkene på Madagaskar som heter Ranomafana. Når vi kommer enda lenger ned kommer vi til områder som er kjent for sine bananer. Og så etter ca 5 timer er vi fremme i Manakara. Da har vi kjørt sånn cirka 160 + kilometer og stoppet på ikke mindre enn 18 stasjoner.
Det å lese om en slik tur en er ting noe helt annet er det å være midt oppi det og faktisk sitte på toget og høre larmen, kjenne dunkingen , kjenne luktene etter hvert som vi kjører inn i forskjellige områder.
Først litt bakgrunnshistorie om banen
Banen ble påbegynt av de franske koloniherrer en gang på 1920 tallet. Hovedgrunnen til at den ble bygget var at den skulle fungere som en bindeledd fra høylandet hvor det meste av administrasjonen låg og ned til kysten hvor det var gode havner. Dermed kunne høyplatået forsynes med varer som var dyrket på den frodige og regnfulle østkysten. Høyplatået hadde også behov for forsyninger fra Europa, og de beste havnene låg på øst kysten. I gjengjeld kunne skipene ta med seg eksotiske ting og tang som for eksempel kaffe, banan og appelsin, vanilje og sisal eller te. Banen er et arkitektonisk og ingeniørmessing kunstverk, og med hjelp av uttallige gassiske hender i tillegg til kinesisk arbeidskreft stod banen ferdig i 1936 . Banen har ikke mindre enn 67 bruer, og går gjennom 48 tunneler på sin 163 km lange strekke. Den lengste tunnelene er over 1 km lang.
5000 men ble rekruttert hvert år i en tiårs periode for å ferdigstille banen. Man har estimert at det er nedlagt ca 12 millioner arbeidstimer på banen. Siden banen er bygd i til dels svært ufremkommelige områder har det vært store menneskelige tap som følge av arbeidet. Man anslår at en plass mellom 5 000 og 10 000 mennesker har omkommet under byggeperioden på nærmere ti år. Nettopp på grunn av dette er det en stor del av befolkningen i området som føler tilhørighet til banen, og som har mer enn bare et økonomisk ønske om å bevare linjen. Den var opprinnelig tenkt i et større jernbanenett opp til Antsirabe og videre opp til hovedstaden og ned til kysten til Toamasina nordøst for hovedstanden. Men så kom 2 verdenskrig og la alle planer brakk. Etter krigen var det verken penger eller initiativ til å fullføre nettet fra Fianar og opp, dermed er det kun denne linjen som går på denne strekningen. Etter Fianar er det så et stort gap mellom Fianar og Antsirabe. De opprinnelige vognene som gikk (og noen som fortsatt går) er krigsskadeerstatning fra Tyskland til Frankrike etter første verdenskrig og dersom man ser nøye etter kan man den dag i dag se produksjonsåra på enkelte av vognene ! (1893 -1896).
Litt om FCE og den lokale økonomien tilknyttet jernbanen
På Madagaskar generell og derfor også i dette området er det ris som er den primære næringskilden. Det er ris som er mat, resten er kun fyll. En gasser spiser gjerne tre rismåltider om dagen, supplert med frukt og andre grønnsaker. Nedover mot østkystene er terrenget ganske bratt. Man kan si at hele østkysten er som en bratt skråning opp til en høyderygg som strekker seg gjennom midten landet. I dette bratte landskapet som tidligere bare har vært skog, har det tradisjonelt sett ikke vært dyrket ris andre plasser en i bunnen av forskjellige dalføre. Risen er avhangig av å stå i vann hele tiden mens den vokser, og i de bratte skråningen på øst er dette tungvindt og vanskelig å få til. Derimot er det ideelt for dyrking av forskjellige frukter og kaffe. Disse vokser i skråningen og i tillegg til å være et
attraktiv bytte til ris er trærne også med på å stabilisere jordmonnet mot erosjon, som ellers på Madagaskar er et stort problem. Det er viktig at produksjonen av frukt, og kaffe fortsetter og det er også viktig at man finner måter å unngå å brenne ned skogen på til fordel for ris dyrking. Den utvikling som har vært i området en god stund nå er at på grunn av synkende kaffe priser, og sviktende avsetning på frukt vil bønnene brenne ned skog for å så ris i den næringsrike asken. På lang sikt vil er dette katastrofalt for området som etter noen sesonger med ris dyrking er utarmet. Dersom banen er oppe og går får bøndene i området avsetning på varene sien og dermed trenger de ikke å brenne skog for å dyrke ris eller maniok. Men her som ellers på Madagaskar merker folket vanstyret som har vært de siste 20 årene. Økonomien i banen har til tilder vært helt bunnskrapt, og på grunn av mangel på penger til vedlikehold og skikkelig drifting har stabilitetveten til banen vært så som så. Dette ryktes også blant de som har lyst til å reise med banen for fornøyelsens skyld og dermed svikter også de av turistene som kunne tenke seg en slik tur. For er det en ting man ikke har råd til på Madagaskar når man kun har 14 dager til disposisjon er det å stå på en jernbanestasjon midt i gokk i 2 dager og vente på at reservedelene kommer fra en eller annen plass. Frem til ikke så lenge var dette det normale omkvedet når det gjaldt banen ned til Manankara, og mange fryktet at det skulle gå med denne som det har gått med linjen fra Antsirabe til tana, nemlig at det blir så forfallent langs linjen og så dyrt å pusse opp, at man tilsutt blir nødt til å legge ned linjen. Faktisk skjedde dette på FCE (Fianar cote est ) etter to store sykloner som herjet på østkysten i løper av to uker på våren 2000. Bare massiv hjelp fra bland andre USAID og andre private donorer har førte til at linjene kunne åpnes igjen etter tre måneder. I løpet av månedene som linjen låg nede ble de lokale bøndene hardt rammet på grunn av at de ikke fikk avsetning på varene som ble produsert langs toglinjen. Flerfoldige tonn med bananer og andre matvarer råtnet på stasjonen lang tog linjen fordi det ikke var mulig å få fraktet maten opp til markedene.
Etter syklonen i 2000 ble det satt i gang arbeide for å unngå lignende katastrofer i fremtiden, jeg skal prøve å skrive en artikkel om dette om litt, men for denne gang blir det reiseskildring som vi opplevde.
Vi startet tidlig en tirsdagsmorgen. Vi møtte opp i god tid rundt kl 06:00 for å få gode billetter. Som seg hør og bør når storfolk er ute og reiser reiste vi på første klasse. Vår første klassevogn hadde fasilitetene skinnseter fra ca 1960 og en røykfri kupe som alle røykte i og en kupe som det gikk an å røyke i. Uheldigvis for oss var det en fransk gruppe som også skulle nedover til Manakara denne dagen. De hadde bestukket de lokalene lempsene som jobber med å pakke bagasjen for de som skal reise med banen, så når vi kom til toget sånn i 6 tiden var alle setene som stod den veien toget gikk okkupert av ryggsekker i alle varianter. Vi tok da to seter midt i vognen hvor inngangsdørene til vognene også var plassert. Senere under turen viste dets seg at dørene ikke ble lukket, men stod oppe gjennom hele turen.
For oss var jo dette en bonus, da vi kunne sitte i stolene våre å få panoramautsikt langs hele linjen. Franske turister er vel som andre turister antar jeg, de er stort sett høflige mot reisefølget og tar seg litt til rette i sin omgivelser, men en ting skiller dem i hvert fall fra oss nordboerer. De er ikke vant til å ta hensyn til ikke røykere, eller kanskje var det akkurat det de gjorde, da alle som skulle ta seg en blås kom bort til dørene (altså der som vi satt) og fyrte opp alt fra piper til sigaretter i et evig kjør. En av turistene rakk å fyre opp 18 sigaretter på de7 timer lange turen ned til kysten. Vi var der og hold tellingen, og da han etter den 18 sigen ble oppmerksom på at han hadde gått tom var frustrasjonen såpass stor at han gikk rundt på de forskjellige stasjonene og lurte på om det var noen som solgte. Heldigvis (for alle parter) var det ingen langs linjen som hadde funnet det geniale ved å selge røyk. Men når det er sagt så manglet det altså ikke på selgere langs jernbane linjen. Alt etter hva som er sesong for tiden selges alt som kan tenkes av frukt og grønnsaker. Akkurat nå er vi helt slutten av mango sesongen og akkurat i begynnelsen av den meget viktige litchi sesongen. For de som tror det har smakt på denne søt syrlige fantastiske gode frukten som med rette også blir kalt kjærlighetsfrukt, hjemme i Norge , Bare gløm det !! de tørre harde utgavene, eller de hermetiserte utgaven som mange kjøper i til gull pris hjemme på fancy supermarkeder kan ikke sammenlignes i det hele tatt med de sprekkeferdige ubeskrivelige duggfriske kjærlighetsfruktene som man blir tilbudt til 20 kroner pr 10 kg ! over det ganske land rundt denne tiden. Jeg sier det bare, et tygg og du er hekta !!. Til lunsj de siste par dagene har jeg kun drukket kaffe og spist en kurv med litchi…..
Vi kom ned til kysten akkurat da de hadde begynt å selge fruktene lovlige. I år var grensen satt til 25 november, før den tiden kan frukten ikke selges lovlig fordi ( i hvert fall er det som sies ) man kan få feber av umoden frukt. Derfor trenger den et par skikkelige regnbyger før den kan konsumeres.
I tillegg til lechi selges bananer i alle verdene varianter. Bananene blir ofte fraktet langveisfra opp til jernbanen hvor de sendes nordover med toget. Menn kan i noen tilfelle bære opp til 60 kg bananer noen ganger opp i 10 km for å komme til jernbanen. For dette får de ca 3000 gassiske frank ca 5 kroner for jobbet. For dette vil bærerne kunne kjøpe opp til 2 kilo ris som holder en 3 dagers tid for en person.
Noe av det morsomme langs banen er at hvert område man kommer inn i har sin spesialitet de selger. På noen av de første stasjonene vi stoppet på var det ferskvannskreps , både levende og kokte til salgs. Man kjøpte en pose med kokte kreps, knasket og rensket og spiste til neste stasjon , og kunne kjøpe deilige varme ris kaker som var blandet med banan og peanøtter ti dessert, ganske stilig hæ ?
Videre kan man kjøpe sambos, nem (type vårrull med forksjellig fyll) og kokosnøtter dersom man er tørst. Det hele er veldig koselig. Det som ikke var så veldig koselig var at på enkelte av stasjonene var det salg av rovfuglunger. Ikke vet jeg hvem som kjøper disse fuglene, men de franske turistene som vi reiste sammen med gav ganske klar beskjed om at dette ikke var populær vare.
Fra banenes høyeste punkt og ned til kysten er det ca 1300 meter. Over alt blir vi hilst velkommen og smilende ansikter peker på oss og toget, jeg er ikke sikker på hvem som er mest en attraksjon, om det er toget eller vi som sitter inni og ser på omgivelsene. Vel jeg tror jeg avslutter her og skriver litt mer når jeg får ånden
Ha en riktig fin uke hjemme !
Hallvor
