Krf på tur
Det var en gang en gjeng med stortingsrepresentanter som skulle på tur for å gjøre seg feite. Hjemme var det magre kår etter høstens valg og det var vedtatt ved votering at man måtte ut til nye marker for å søke å finne partifeller som kunne være til støtte i en ellers vanskelig tid. Dette var grunnen til at de tok seg en tur ned til oss her nede på Madagaskar for de hadde hørt at det var mye å se og mye å lære på solskinnsøya. Det ble etterspurt informasjon om kultur, misjon og utviklingshjelp (det heter visst ikke bistand lengre!).
Feite ble de nok ikke fordi en god del av dem fikk magetrøbbel på veien, men like fullt tror jeg at oppholdet var en kjærkommen avveksling fra nitriste valg og mediekjør hjemme i gamlelandet. Men helt bort fra pressen er det vanskelig å komme. Det de ikke viste var at fredskorpsets egne utskremte medarbeidere var med på turen under dekke som medansvarlig turarrangør. Her følger en undergrunns- reportasje fra Krf sin stortingsgruppesstudietur til Madagaskar. :
Turen startet i hovedstaden. På flyplassen kom det 20 reiseklare politikere som hadde med seg en myndig dame. Sekretariatsleder fungerer veldig greit som overordede i en slik setting, men la det være sagt med en gang: Vi har vært med og arrangert en del turer rundt om på øya nå, men sjelden har vi vel hatt en så hyggelig og ikke minst lydig gjeng å ha med å gjøre. Her var det tydelig at de var vante med å følge en ledere. I tillegg var jo dette folk som stort sett kjente hverandre godt før de reiste ned og dette gjorde også sitt til at stemningen umiddelbart var høy i gruppen. Med som reiseleder var NMS sin generalsekretær i Stavanger og på deler av turen var også NMS sin stedlige representant med for å fortelle og guide.
Etter en bedre frokost på Tana Plaza var det klart for litt orientering oppe på NMS sitt hovedkvarter i hovedstaden. Her ute i hagen fikk gruppen en kort orientering fra fungerende representant om NMS sitt arbeid både i dag og tidligere tider. Etter infoen kom det storfint besøk fra det som i Norge ville blitt kalt stortingspresidenten. Han kom i kortesje med et knippe sikkerhets vakter som spankulerte rundt på tunet. Jeg tror nok gruppen som var ute på ”ferie tur ”fikk en liten overaskese over det formelle besøket, men etter en liten presentasjonsrunde kastet stortingspresidenten alle formaliteter over bord, la bort den formelle talen som var forberedt og hygget seg i et uformelt forum sammen med interesserte samtalepartnere. I tillegg til Stortingspresidenten med hele kabinettet på slep var det også representanter fra UNICEF og skoleverket til stede.
Etter orienteringen var det gassisk lunsj inne i stuen hos representanten. Det ble avsunget bursdagssang for en av de reisende og deretter var det kaker og kaffe. Det hele bar mer preg av en misjonsforeningskveld enn et storbesøk av en av landets store politikere. Ved avreise ble det bemerket fra stortingspresidenten at det hadde vært en hyggelig stund og at han spesielt satte pris på den uformelle rammen og atmosfæren som ble skapt sammen sammen med sine norske kolleger.
Allerede første dag ble det klart for oss uinnvidde at man søkte å vinne forbundsfeller til partiet. Rekrutteringen til Krf sitt nystartede søsterparti startet med stortingspresidenten og fortsatte gjennom hele turen med gaveoverrekkelse av Krf slips og andre uvurderlige artikler.
Etter lunsj var det guidet rundtur i hovedstanden hvor vi fikk se martyrkirker og bli med på en raskt oppsummering av Gassisk historie på ruinene av dronningsslottet. Neste dag gikk turen sør over til Antsirabe hvor det var lagt inn en del bedriftbesøk. Fokuset denne dagen var satt på jordbruk og gruppen fikk besøke et jordbruks senter som NORAD var med på starte en gang på 70 tallet. Dette er i dag et resurssterkt senter for forskning som har med jordbruk å gjøre. Vi besøkte blant annet en fjøs hvor det stod mellom 50 -60 NRF kyr (norsk rødt fe). Senteret er en av pådriverene for å øke melkeproduksjonen på Madagaskar. Og en NRF ku produserer op til 10 -15 ganger så mye melk som den lokale rasen. vi fikk se på laboratoriet og også besøke forsøks gartnerier hvor de forsker på nye vekster som gir bedre avkasting enn de som brukes i dag.
Senere var vi på besøk på en jordbruksskole som i sin tid ble stiftet av NMS. Skolen som har blitt bygget opp og delvis drevet av NMS opp gjennom årene har i dag gassiske ledere, med guider som snakker flytende norsk. Her fikk vi sett på skolens undervisningstilbud både på tradisjonelt og moderne landbruks metoder. Flere av lærerne på skolen har bodd flere år i Norge og blant annet gått på landbruksskoler i Norge.
Etter en hektisk dag med mye besøk var det greit å komme til hotellet.
Dagen etter var det lagt opp til shopping rundt om i Antsirabe. Vi var innom et silkespinneri og på diverse andre husflidsbedrifter. Vi var innom og såg på hvordan man laget papir. Videre var det besøk på en blindeskole og på kvelden var det festmiddag sammen med nordmenn på den norske skolen. Dagen ble avsluttet med konsert av en lokal gruppe som spilte gassisk populær musikk.
Dagene på Antsirabe var spekket med opplevelser fra tidlig morgen til seine kvelden. Likevel var det ingen sliten gjeng vi hadde med å gjøre. Ivrige og gode spørsmål fra en samlet interessert gruppe var tonen gjennom hele turen.
an skulle trodd at etter hektiske dager med mye informasjon var det godt å sette seg inn i bussen på transportetappene for å slappe av litt, men den gang ei. Inne i bussen ble det hold en løpende turnering i Trivial pursuit (spørrelek) Med emnene: Hovedsteder, Krf historie og generell politisk historie. Jeg skal ikke røpe hvem som i løpet av de 5 dagene turneringen pågikk stakk av med seieren, men i Krf som ellers i samfunnet har vi noen helt klare som utpeker seg som ekstra gløgge og en hel del andre som befinner seg mer eller mindre i midtskiktet…..
Etter Antsirabe gikk turen ned til Hasina i Fianarantsoa. Hun inviterte på hjemmekoselig middag ved ankomst. Stuen var proppfull av politikere som spiste et nydelig gassisk måltid bestående av høne og ris med tomat salat og is til dessert.
I Fianar ble vi bare natta over før vi reiste vestover ned til varmen og til ny informasjon i Ihosy hvor Klaus og Sonja Kuspert bor. Her spiste vi lunsj og fikk info om SOFA BA prosjektet. Vi fikk tid til en mini konsert av det lokale koret i kirken ved misjonsstasjonen. På de fire timene vi var der var det ikke et minutts pause, her var det omgjøre å gi gjestene mest mulig igjen for besøket. Etter stemningen i bussen å dømme etter besøket var det ingenting å si på programmet. Det eneste var vel at vi skulle ha tilbrakt enda mer tid der, men foran oss låg den beryktet horombesletta med 4 mil med jordvei, og vi ville gjerne komme oss til hotellet før det ble mørkt. Det rakk vi akkurat, og på Relais des la Reine ble vi ønsket velkommen med drinker i foajeen.
Kontrastene er store på Madagaskar. Fra å høre om lutfattige landsbyer i Ihosy området som verken har skoler eller medisinsk hjelp kjører vi en drøy time over enorm slette på dårige jordveier og kommer til et hotell som bugner av luksus samelignet med omgivelsene. På la Reine (dronningen) hadde vi en overnatting. Her spiste vi en nydelig treretters middag, før gjengen gikk til køys for å lade batteriene til neste dags fottur inn i Isalo nasjonal park. Neste dag var det avreise kl 0730 og Vi gikk inn til en oase i et ellers goldt og tørt landskap.
Temperaturen var sånn ca 25 grader i skyggen og med litt tempo innimellom var det en sann fryd å komme ned til elven hvor de ellers så sindige politikerne kastet trøyene og gav seg over for det deilige vannet. Som den flittige og forpliktende reiseleder
jeg er synes jeg at vi hadde kort med tid, så jeg foreslo i all enkelhet å droppe svømmeturen ved et stopp en stund før vi kom fram, men det forslaget falt mange tungt for brystet. Nærmere mytteri mot turlederen har vel ikke jeg vært borti siden jeg kom til Madagaskar. Heldigvis var vi også ledsaget av NMS sin
generalsekretær, som raskt såg hvordan det hele stod til og avverget mytteriet med å fastslå at selvsagt skulle det svømmes, så fikk heller avreisen utsettes en tid.
Etter fottur reiste vi tilbake til hotellet, og deretter videre vestover mot kysten. Vi reiste gjennom safirlandsbyen Ilakkaka, en plankeby hvor det knapt fantes hus for 6-7 år siden. I dag reiser det folk inn fra de nærmeste byene for å gjøre innkjøp i Ilakaka fordi utvalget og kvalitet på varer der er bedre en i de byene som tidligere var handelssentra.
Lenger vest kjører vi i gjennom to områder som ganske nylig har hatt safir funn og som derfor har tiltrukket seg en del lykkejegere. Her bor det folk i stråhytter på 1,5x 2 meter i ytterst kummerlige forhold. Vi stoppet ikke der men kjørte et stykke videre for å spise lunsj ute i det fri. Hasina hadde ordnet med nystekt omelett og ellers mye lekkert til piknik langs veien. Vi stoppet under et svært mango tre og
spiste godt alle sammen. Jeg gruet meg til turen etter lunsj for di vi nå skulle inn i et område på 12 -14 mil som har helt nedslitt veistandard .Det har en gang vært flott asfalt vei på strekningen men i dag er det stort sett bare huller igjen. Før har vi brukt drøye 3 timer på denne strekningen, med en snitt fart på under 40, denne gangen gikk det litt raskere, langs veien var det gledelig nok satt i gang veiarbeide på store deler av strekningen og jeg har stor tro på at i begynnelsen av neste år vil mesteparten av denne strekningen være ”restaurert” til god gammel standart. I Tulear satt vi av guiden vår fra NMS og reiste videre på tur nordover til sand og solparadiset Ifaty.
Før vi kom til paradiset kjørte vi oss fast i sanden. Dermed måtte alle ut å skubbe bussen opp av sanddynene. Selvsagt var dette et scoop som jeg skulle foreviget men i nattens mulm og så videre var det ikke i mine tanker. I stedet hjalp vi til så godt vi kunne med å bussen på ”veien” igjen. Etter en drøy time på dårlig sandvei som av og til bare var sanddyner kom vi frem til destinasjonen. Her bodde vi 5 meter fra Mosambikquekanalen i noen fantastiske bungalower på et flott anlegg som heter Le Paradisier. Tenk deg å våkne opp med bølgebrus og 20 grader og gå ned til standen og kaste seg uti det deilige vannet. På kvelden var det dans og musikk fra lokale musikere som hadde snekret instrumentene sidne selv. De ble ledsaget av synge damer/piker som gjorde sitt ytterste for å gi gjestene en flott opplevelse.
Det hele toppet seg da det ble klart for bursdagsfeiring nummer to på turen, og denne gangen gjort i gassisk tradisjonell stil med overrekkelse av en høne (levende), 5 egg og ris. Det vakte stor munterhet i forsamlingen da høna ble overrakt som et tenkt på at reisefølget hedret bursdagsbarnet med visdom( høna ?) , muligheter (eggene) og lykke (risen). Jeg tror både høna og jubilanten var glade for at det hele var iscenensatt. Tradisjonelt sett ville høna blitt kokt og fordelt på de forksjellige gjestene, hvorav den beste, og mest fettrike delen av høna ,nemlig rumpa , skulle foræres enten presten dersom det var noen tilstede eller den eldtse i forsamlingen.
Dagen etter var folk ikke helt i slag, ikke vet jeg om det var høna eller andre ting som slo ut men i hvert fall var ikke alle i form når vi satte kursen hjemover igjen.
Vi hadde en rask lunsj i Tulear og deretter satte vi oss på flyet til hovedstaden . Her var det lagt opp til nok et besøk på et behandlingssenter en såkalt Toby hvor vi skulle få se en institusjon som dem lutherske kiken stod for. Når vi kom til stedet var guiden vår sporløst forsvunnet og dermed var det ikke mulig å gjennomføre dette. Akkurat det tror jeg ikke gjorde så fryktelig mye, folk var slitne etter magetrøbbel og reising og såg mest frem til å finne seg et hotellrom. Og så hender det som er litt pussig, når folk har vært på farten en liten stund og sett forskjellige plasser og bodd forkskjellige plasser og kommer til bak til det hotellet de bodde på første natten har det på en forunderlig måte tatt seg opp i standart. Flere har kommet til meg etter lignende turer og sagt at hotellet i ser langt bedre ut nå en første gangen vi bodde her. Det sier vel bare at det er sundt for folk å få reist litt for å se andre alternativer. Politikerne avsluttet oppholdet med å holde en middag for kirkepresidenten som forøvrig har gått på Misjonshøgskolen i Norge og snakke godt norsk.
Etter middagen slappet vi av før avreise og avskjed på flyplassen. For min del synes jeg at vi hadde hatt en fin tid sammen med mange hyggelig opplevelser og spennende samtaler. Jeg må vel også tilstå at noen av de forutinntatte holdningene til politikere må opp til revisjon med det første. Alt i alt var det en meget fin gjeng vi hadde med oss, og alle var vi einige om at det hadde vore ein fin tur !
Vel det var det, neste gang blir det litt om en steingal prest og ellers litt om et personlig besøk av mina foreldre.
På gjennsyn
Vennlig hilsen Hallvor og Mona
