Toamasina
Hei igjen !
Ja tiden flyr og vi har vært her nede i mer enn fire måneder allerede. Jeg tør påstå at hver eneste dag har vært spekket med forskjellige opplevelser. Så også de to siste ukene. Som vi skrev forrige gang var vi invitert ned til Toamasina på bryllup til vår arbeidsgiver her nede på Madagaskar Hun heter Hasina og skal har gått i ekteseng med Mamy som er en av medeierene og sjåførene i selskapet Transgroup Hasina.
Vel mer om bryllupet siden. Før vi kom oss ned til Toamasina som ligger ca 50 mil nord øst for der som vi holder til vanlig måtte vi pakke og ha en overnatting underveis. Veien ned til østkysten fra Tana er ikke så aller verst. Den er litt svingete, men det er stort sett fin asfalt vei hele turen og bare det er jo et pluss her på Madagaskar.
For å komme ned til kysten (Toamasina er Madagaskars største havne by) må vi kjøre i gjennom rester av regnskog. Østkysten er generelt mer fuktig enn vest og regnskogen (eller det som er igjen av den) ligger som et belte fra sør til nord langs øst kysten.
Etter hvert som vi begynner på nedstigningen fra ca 1300 meter høyde er det to ting som skjer. Det blir frodigere, og varmere. Cirka halvveis er vi midt inne i regnskogsbeltet, og det vises med alle tydelighet på utvalget av frukt som selges langs kysten. Her finnes et uttall av forskjellige banan typer. I tillegg mange eksotiske frukter som jeg aldri har sett eller smakt. jeg synest det er spennende å teste nye ting så en del av fruktene ble testet og funnet akseptable. Noen er mer som en kuriositet å regne men det er jo bestandig morsomt å utvide horisonten og teste registerert til smaksløkene. En frukt det var mye av i området smakte som en blanding av banan og ananas.
Vi reiste sammen med et annet par fra Antsirabe. Vi hadde en overnatting litt sør for midt på
området heter Vakona og ligger ca 9 km inn i regnskogen. Her er har noen funnet det forgodt å investere en god slump penger i et anlegg som innbefatter en egen øy med lemurer, ca 15 bungalower, svømmebasseng, strutsepark, krokodille park og ferdiglagde turløyper inne i regnskogen. Løypene er av forskjellige art som skulle passe for alle slags turister. Vi hadde bare en natt før vi reiste, og på denne tiden av året (midt mars) er det regntid, så når vi kom frem hølj regnet det. Dette begrenset turlysten en smule, men det vekket desto større apetitt for en drink under tak på terassen. Der kan man altså sitte midt i regnskogen, ved et lite tjern og høre på et virvar av forskjellige lyder og nyte en nytrukket capucino med medfølgende glass whisky. På kvelden spiste vi en enkelt treretter med tilhørende vin for ca 70 nkr pr pers. Jo da det går fint an å være på tur på Madagaskar og nyte det gode liv.
På morgenen var vi tidlig oppe for å få noen gode bilder med hjem.
Her midt i regnskogen hadde vi gleden av å treffe ”ekte globetrottarar ” et amerikansk ektepar på ca midt 70 var de eneste ikke franske gjestene vi såg. De hadde vært verden rundt på kryss og tvers mange ganger (blant annet tre ganger i Norge og fire ganger i Japan), og akkurat nå var de på Madagaskar. Der skulle være her tre uker, reise litt med fly for å se seg om og så tilbake til New Orleans til våren. Det er alltid hyggelig å treffe forskjellige folk når man er ute på tur, og desto flere man treffer desto mer blir man klar over at vi er ganske like vi mennesker uansatt hvor vi kommer fra.
Vel nok om det og mer om lemurer og andre morsomme dyr. Et lite stykke fra der vi sov var det laget til for turister som vil oppleve noe mer enn bare skog. Inne i et området var det forskjellige grupper med dyr som speilet litt av den mangfoldige dyrelivet i området. På en liten øy skilt av en vann fra en elv var det laget til slik at man kunne komme ut se på forskjellige lemur arter. Lemurene lever i frihet og spiser det de finner på øya, men siden det kommer mange turister hit har man også foring av lemurer slik at turistene kan se dyra på nært hold, på meg virket det hele profesjonelt. Vi fikk to guider som tok oss over med kano. Ute på øya måtte vi gå et lite stykke før vi fikk se de første lemurene. På denne turen såg vi alt i alt tre forskjellige typer, hvorav noen var så tamme at de satte seg på skuldrene våre for å spise banan som ble tilbudt. Det var utrolig morsomt å komme så nær dyrene selv om det strengt tatt ikke er ville dyr. De som var mer sky kom likevel så nært at de var på godt hold for fotografering.
Fra et økoturisme perspektiv må man jo si at det er å fortrekke at turister som oss blir eksponert for dyrene i såpass ordnede former som her. På denne måten risikerer ikke omgivelsene på bli nedrent av turister som er på sin egen ekskursjon for å finne lemurer. I tillegg forstå de innfødte ganske snart at disse dyra er mer verdt levende en døde for bortimot alle sammen. og det er jo med på å bevare bestanden til de forskjellige artene.
Etter at vi hadde vært på lemur øya gikk ferden videre til et annet området der de har oppdret på krokodiller. Her gikk vi blant annet over en ikke sikret bro med krokodiller bare en ½ meter under oss. For en stakkars nordbo var jo dette opplevelser nok for en dag, men her var det mer å hente. De hadde to eksemplarer av Madagaskars eneste større rovdyr: Fosa. Dette er et dyr som kan minne om en stor katt. Den er flott og se på, og svært sky. Det er ikke så mange eksemplar igjen på Madagaskar, så at vi fikk se den her var for meg en stor opplevelse.
Etter besøket i ”dyrehaven” gikk turen videre ned til Toamasina. Her skulle det etter sigende være bryllup kl 1630 og vi måtte skaffe oss overnatting først. Som gode nordmenn kunne vi ikke risikere å komme for sent til et bryllup, og det gjorde vi heller ikke. Presis Kl 1628 ankom vi kirken som de eneste gjestene som hadde noen særlig tilknytting til brudeparet. I kirken holdt de på å stille lyden, og presten (den ene av to) kom ruslende etter hvert. Som vanlig var det ingen vits å stresse. Lite skjedde i kirken før brudeparet ankom, og bruden var enda hjemme å pyntet seg fikk vi høre så her var det egentlig bare å ta det med ro.
Bryllupet hadde som sagt to prester. Det kan vel kalles et økumenisk bryllup fordi bruden var lutheraner og brudgommen var katolikk. Da vielsen endelig startet gikk det hele veldig fint for seg og alle vi som var tilstede var enige om at det hadde vore ein fin opplevelse. I prosesjon ut etter vielsen ble det sunget hyllingsalmer av et lokalt kor og ved utgangen stod brudefølget og hilste på alle fremmøtte.
Etter kirken bar det av gårde til et av byens bedre spisesteder. Her var det duket for fest og underholdning fra begge familiegrener. Vi var ca 100 gjester til bords (noe som etter hva jeg har skjønt, ikke er spesielt mange i et gassisk bryllup).
Til forrett var det buffet med mange deilige salater og diverse kjøtt og fiskeretter. Blant annet var det hummer til samtlige som ville ha, det var bare å forsyne seg med alt det man kunne tenke seg. For oss førstereisende innen gassiske bryllup kom det som en overraskelse at det etterpå ble servert tre typer varmrett med ris. Da hadde de aller fleste ved vårt norske bord forsynt seg så godt av forettbuffeen at vi hadde liten plass til hovedrett.
Etter hovedrett ble det disket opp med en ny bufeet av forskjellige desserter. Det hele var en stor opplevelse, og kan absolutt anbefales for den som har anledning.
Innimellom var det som i Norge forskjellige taler og sanginnslag (noen gode og noen heller dårlige :) Den katolske presten som også var invitert til fest viste seg å være reneste sjarmør sangeren, og han underhold med god sang og gode historier til langt ut på natt. Vi gav oss i tolv tiden, da var enda ikke brudeparet gått.
Vi fikk god tid til å se nærmere på Toamsina. Vi skulle sitte på med brudeparet oppigjen til Tana hvor vi skulle jobbe med forskjellige ting etter hvert. før dette gikk vi rundt i byen for å inspisere forskjellige overnattings muligheter i Toamasina. Byen er som sagt den største havnebyen i Madagaskar (info om Madagaskar ….). Når vi var der var den verste varmen gitt seg men det er ikke uvanlig at det er 40 grader varmt på sommeren. Selve byen Toamasina er ikke så veldig spennenden. her er det litt flere diskotek og uteplasser en i en vanlig by på Madagaskar, i tillegg trekker havnen til seg en del folk som vi kan kalle eventyrere.
Det er folk som er tilknyttet skipstrafikken på en eller annen måte, enten mannskap, offiserer eller gledespiker som prøver å gjøre penger på sjøfolkene. Byen har flotte sandstrender bare noen hundre meter nord for bygrensen, men det er ikke tilrådelig å bade i sjøen. I motsetning til enkelte plasser på vestkysten er det ingen koralrev rundt Toamasina. De nærmeste revene ligger vel 6 mil nordover, men i Toamasina går sjøen brådypt like ved strandkanten og på grunn av at vannet som regel er grumset hender det titt og ofte at haien ligger på lur. Det har vært flere ulykker hvor folk har mistet både armer og bein i møte med haien. Normalt ville ikke haien angripe mennesker, men på grunn av det grumsete vannet skjer det ulykker stadig vekk.
Men man skal altså ikke reise mer enn en drøy time med bil nordover før man kommer til de herligste sandstrender med små laguner som det går an å bade trygt i. Vi reiste opp kl 14 en dag, taxi kostet oss 200 Nkr. tur retur. ( og d har vi taxien til disposisjon hele dagen ) vi kom ned igjen kl 19 og da hadde vi fått badet i havet tatt oss en tur ut til revene for å se litt på dyrelivet.
Vi avsluttet turen ned til Toamasina med en seanse i Tana. Vi var med på intervjuene for å sende en gassisk dame til fredkops arbied hjemme i Norge. Det var absolutt en hyggelig opplevelse. vi intervjuet en rekke gode kandidater, og vi er ganske sikre på at hun som kommer gjennom nåløyet vil bli gjøre en god figur hjemme i Norge.
Det var allt for denne gangen . Til helgen kommer det 40 turister som skal feire påskein sin her på Madagaskar. Både jeg og Mona skal være med forskjellige grupper så fra og med neste uke blir det fullt trøkk.
til så lenge ha det bra.
Hallvor og Mona
Venner
Lekebil og en venn
mandag, mars 31, 2003
tirsdag, mars 18, 2003
18/3/03
Hei her sitter jeg på en bungalow og prøver å oppsummere dagene etter at vi kom ned hit til Mahajanga. Vi kom ned i går etter at vi hadde kjørt i mer en tolv timer. Vi startet fra Tana klokken 06 om morgenen og kl 20 00 var vi innlosjert på Zahamotell her i Mahajanga.
Motellet har både rom og bungalower. Det har basseng og ligger 100 meter fra havet. Det er ganske deilig å kunne stå opp i sju tida om morgenen, spaserer 100 meter og hoppe uti Mosambik-kanalen med mer enn 25 grader i vannet.
strendene er rene og pene. Men jeg regner med at det blir for varmt å ligge der når sola er på det sterkeste.
Turen ned fra Tana til Mahajanga er ikke så mye å snakke om . Vi kjørte i tre timers økter, med små pauser på 15 min for å strekke på beine. Frokost spiste vi på bussen, og lunsj tok vi som piknik ca halvveis på turen. Landskapet nedover er litt mindre variert enn på turen ned til Tulear (se dagboken tidligere i år for referat fra turen.) Veiene er tålig bra så det er bare avstanden som gjør turen litt ”kviasam”. Det er ca 50 mil fra hovedstaden (Tana) og opp/ned til Mahajanga.
Mahajanga er en søvnig liten havneby med en flott strandpromenade. Byen har ca 150 000 innbyggere og for oss som kommer fra Tana og Antsirabe er det et en merkbar forskjell i tempo. Her nede er det mye varmere i luften og mye høyere luftfuktighet i forhold til høy landet.
Menneskene er hyggelige og nysgjerrige. Selv om Mahajanga kan fremstå som et mer turistvennlig sted med strender og flotte hotell får vi mer nysgjerrige blikk og kommentarer her nede i forhold til oppe i høylandet. En annen ting som også er merkbart forksjellig er antall tiggere som henvender seg. I Mahajanga fikk vi mer eller mindre gå i fred på gaten uansett hvor vi gikk. Folk hilser og smiler tilbake, men vi ble ikke spurt en gang om penger fra de lokale.
Oppe på høylandet er det ikke mulig å gå en liten tur i sentrum uten at noen skal tilby deg et eller annet å kjøpe eller for å be om en liten slant. Det er jo kanskje ikke så rart at de gjør det, men det var deilig å kunne gå rundt i Mahajanga helt i ro og mak.
Vi jobbet litt med å kartlegge forskjellige overnattingsplasser som kan være mulige for norske turister som kommer nedover. Her nede er det jo sommer hele året og derfor er det en grei plass å ta med nordmenn etter å ha hvert oppe i høylandet først.
Vi spiste mye god mat i Mahajanga. Det er deilig å få fersk sjømat her nede. Særlig rekene er av god kvalitet i Mahajanga området. Det drives rekeoppdrett i stor skala rundt om og det er særlig Japanerer som er med som investorer og også som eksperter på området. Mona traff en del Japanere i byen og det var greit å få praktisert språket litt igjen etter studieåret i USA. Det bor faktisk ca 60 japanere her, så Mona blei veldig glad i byen.
Gruppen vi reiste sammen med bestod av en blanding av folk som har hatt et langt og godt forhold til Madagaskar, og folk som aldri har vært i landet før. For oss er jo dette greit, vi lar dem som kan mye være med å fortelle ting som er av almen interesse. Så kan Mona og meg ta oss av det praktiske. Jeg tør påstå at de aller fleste på turen var særs godt fornøyde. Etter en hektisk uke med stort program den første uken var det mange som kjente at det var godt å komme ned til varmen for å slappe av litt.
Dagene gikk med på å besøke forskjellig prosjekt. Et av prosjektene var å overrekke en del drakter og noen fotballer til ungdomsarbeidet i en lokal menighet i området. Både Mona og jeg måtte jobbet med noe annet under denne anledningen, men etter responsen å dømme fra dem som kom tilbake hadde det vært veldig sterkt å se hvor mye noen enkle fotball drakter og to fotballer kan bety.
En annen ting som gjorde sterkt inntrykk på meg var besøket hos NMS sin eneste misjonær i byen Arild Bakke. For å gå litt tilbake i tid kan jeg jo si at både jeg og Mona var ganske betenkte til å reise ned til Madagaskar før vi bestemte oss. En av årsakene var at vi kom til å komme ganske tett inn på misjonærene og deres arbeide her på øya. Verken Mona eller jeg har noen tilknytting til noen religiøs organisasjon fra før av og jeg såg i hvert fall for meg muligheten for å bli et yndig mål for dem som ville prøve sin misjonsgjæring på en som allerede snakket norsk og bodde tett inn på misjonen. Dett har ikke skjedd i det hele tatt. Snarer tvert i mot er det vel jeg som stadig har måttet revurdere mange av mine forutinntattheter som jeg hadde med fra Norge. Så også på denne turen. Nede i Mahajanga har NMS et prosjekt som de kaller Shalom.
Det er misjonær Arlid Bakke som styrer på her nede. Prosjektet går i korthet ut på å jobbe ute i landsbyer (det drives diakoni, skole, helseomsorg og jordbruksutvikling), dette gjøres i landsbyer som har muslimsk leder og. Dette for å bygge allianser og rive ned fiendebilder. Pr i dag er det lite alvorlige konflikter mellom muslimer og kristne her på Madagaskar. Dette er det viktig å ta vare på.
Ideen bak prosjektet er at man prøver gjennom informasjon å bygge ned konflikter som man ser blusser opp andre plasser i verden mellom muslimer og kristne. For dette initiativet synes jeg at NMS fortjener honnør. Arild har vært elev på DNS i Antsirabe i 8 år, han reiste til Norge etter ungdomskolen og tok videregående skole der. Han har nå bodd på Madagaskar siden 1995, 1 år i Antsirabe for å friske opp språket og 4 år i Manankara . I Manakara fikk han i gang noe de kaller grønne skoler. I korthet går det ut på å undervise elever i naturbruk og naturvern slik at elevene lærer å ta vare på naturen rundt seg, hindre nedhogst, ta vare på verdier for senere generasjoner, og det nytter, særlig hvis en begynner med de minste mener Arlid. Til sommeren kommer det en ny familie ned til Arild for å hjelpe ham i med dette arbeidet.
Innbyggerne i mange av landsbyene langs kysten nord og sør for Mahajanga er i stor grad muslimer. For å komme seg til disse landsbyene må man bruke båt. Frem til nå har Arild brukt diverse båter som finnes i området , men det skal det nå bli en slutt på . Som en del av Shalom prosjektet har de nettopp startet å bygge en båt etter norske tegninger på en skipsbyggerskole i byen. Tegningene er en Colin Archer skøyte som er modifisert litt av en gassisk arkitekt. Etter planen skal båten være ferdigstilt ca i september. Da kan man med andre ord skue en norsk Colin Archer skøyte med plass til ca 8-10 personer som går opp og ned langs vestkysten av Madagaskar ! Prosjektet gir kompetanse på bygging av denne typen båt til skolen i Mahajanga og en annet stilig ting med dette er at den skal leies ut til turister i perioder for å få inntjening til drift og mannskap resten av året. For oss som arrangerer turen her på øya ser jeg store muligheter for å legge opp turen som kombinerer sjøen og de omliggende landsbyene. Her snakker vi om virkelig eksklusive turer som er spekket med opplevelser, men dette ligger et lite stykke frem i tid. Først må båten bli ferdig og mannskapet ansettes. Deretter kan man begynne å bruke den.
En trist og en god nyhet fra øya helt til slutt:
Den triste nyheten kommer først. Etter å ha hatt med oss turister i en uke i strekk var vi på flyplassen forrige fredag for å se dem vel av gårde. Vi var ute i god tid slik at vi skulle unngå problemer. Fra før er Madagaskar kjent som et av de mest korrupte landene i verden. Dette har den nye presidenten tatt mål av seg for å gjøre noe med. Han har proklamert kamp mot alle korrupsjon på alle nivå og har fått stor heder i verdensopinionen for dette. Vel når vi skulle sende våre turister av gårde var det litt problemer i tollen . Ikke noe alvorlig men en del av bagasjen ble åpnet for å sjekke ting. Dette er jo helt normalt og det skjer jo på alle flyplasser rundt om i verden.
Etter at alle var loset i gjennom tollen ble jeg og Mona stående å snakke med noen bekjente i over 45 min. Plutselig så vi at en av damene i følget ble geleidet av gårde ut av tollen og inn mot et avsides liggende kontor. Jeg hengte med på for å sjekke hva som var på gang. Funksjonæren som var med kunne fortelle at det var et papir som ikke var helt i orden. Dette var selvsagt bare tull, det eneste funksjonæren ville var å få litt penger for en fiktiv feil. Papirene som skulle undertegnes ble lest og ferdigstilet. Og når alt var ferdig kom det fra funksjonæren at han måtte få en gave for arbeidet. Dette er korrupsjon helt åpenlyst og den som er med på å betale er selvsagt like korrupt som den som spør.
Jeg ble ganske paff av spørsmålet fordi jeg ikke hadde ventet dette av en offentlig funksjonær på en flyplass. Vi betalte 25 000 (ca 30 nkr) Gassiske franc for ”hjelpen” noen som sikkert tilsvarer en god daglønn for ham. Episoden har fått meg til å tenke på hvordan jeg i fremtiden skal forholde meg til folk som spør om ”gaver ” i forbindelse med å få ting gjort. Det er i hvert fall synd at man må i gjennom dette. Og jeg håper presidenten setter inn betydelige midler for å få has på dette. La det være sagt med en gang at korrupsjon ikke er et fenomen som begrenser seg til Madagaskar eller land i den tredje verden. Noen av de største korrupsjonsskandalene har funnet sted i den vestlige verden, Her nede blir det faktisk gjort noe også. Stadig vekk er det nyheter som forteller oss om noen som har blitt tatt, men for meg er dette mitt første møtet med så åpenlyst korrupsjon. Jeg synes det er trist og har på en måte mistet litt av respekten for noen av dem som jobber på flyplassen. Neste gang får de ikke en krone fra meg!
Vel nok om det og over til den gode nyheten. Høsten er her !! og med høsten kommer det her som i Norge mange gode matvarer på markedet. Når vi reiste fra Tana og ned hit til Antsirabe på lørdag stod det mange langs veikanten med nydelig frukt og gode grønsaker…og SOPP!!
Jeg kjøpte vel ca 1,5 kilo med det lekreste kantareller man kan oppdrive for den nette sum av 20 nkr. Dette er jo det reneste røver kjøp, og fremover nå blir det vel litt fråtsing av sopp i alle varianter. Tenk deg smørstekte kantareller med litt løk på med nybakt brød. Jo jo her må vi legge bort slankekuren en liten stund det er det ingen tvil om.
Det var alt for denne uken. På fredag reiser vi ned til Toamasina på bryllup. Da er det stor fest for Hasina vår sør partner og arbeidsgiver. Hun skal gifte seg med sin kjære Mamy som er med eier og sjåfør i selskapet. Alt er dermed duket for en flott opplevelse også neste helg så heng med for mer nyheter herfra om en liten stund .
Hallvor
Motellet har både rom og bungalower. Det har basseng og ligger 100 meter fra havet. Det er ganske deilig å kunne stå opp i sju tida om morgenen, spaserer 100 meter og hoppe uti Mosambik-kanalen med mer enn 25 grader i vannet.
strendene er rene og pene. Men jeg regner med at det blir for varmt å ligge der når sola er på det sterkeste.
Turen ned fra Tana til Mahajanga er ikke så mye å snakke om . Vi kjørte i tre timers økter, med små pauser på 15 min for å strekke på beine. Frokost spiste vi på bussen, og lunsj tok vi som piknik ca halvveis på turen. Landskapet nedover er litt mindre variert enn på turen ned til Tulear (se dagboken tidligere i år for referat fra turen.) Veiene er tålig bra så det er bare avstanden som gjør turen litt ”kviasam”. Det er ca 50 mil fra hovedstaden (Tana) og opp/ned til Mahajanga.
Mahajanga er en søvnig liten havneby med en flott strandpromenade. Byen har ca 150 000 innbyggere og for oss som kommer fra Tana og Antsirabe er det et en merkbar forskjell i tempo. Her nede er det mye varmere i luften og mye høyere luftfuktighet i forhold til høy landet.
Menneskene er hyggelige og nysgjerrige. Selv om Mahajanga kan fremstå som et mer turistvennlig sted med strender og flotte hotell får vi mer nysgjerrige blikk og kommentarer her nede i forhold til oppe i høylandet. En annen ting som også er merkbart forksjellig er antall tiggere som henvender seg. I Mahajanga fikk vi mer eller mindre gå i fred på gaten uansett hvor vi gikk. Folk hilser og smiler tilbake, men vi ble ikke spurt en gang om penger fra de lokale.
Oppe på høylandet er det ikke mulig å gå en liten tur i sentrum uten at noen skal tilby deg et eller annet å kjøpe eller for å be om en liten slant. Det er jo kanskje ikke så rart at de gjør det, men det var deilig å kunne gå rundt i Mahajanga helt i ro og mak.
Vi jobbet litt med å kartlegge forskjellige overnattingsplasser som kan være mulige for norske turister som kommer nedover. Her nede er det jo sommer hele året og derfor er det en grei plass å ta med nordmenn etter å ha hvert oppe i høylandet først.
Vi spiste mye god mat i Mahajanga. Det er deilig å få fersk sjømat her nede. Særlig rekene er av god kvalitet i Mahajanga området. Det drives rekeoppdrett i stor skala rundt om og det er særlig Japanerer som er med som investorer og også som eksperter på området. Mona traff en del Japanere i byen og det var greit å få praktisert språket litt igjen etter studieåret i USA. Det bor faktisk ca 60 japanere her, så Mona blei veldig glad i byen.
Gruppen vi reiste sammen med bestod av en blanding av folk som har hatt et langt og godt forhold til Madagaskar, og folk som aldri har vært i landet før. For oss er jo dette greit, vi lar dem som kan mye være med å fortelle ting som er av almen interesse. Så kan Mona og meg ta oss av det praktiske. Jeg tør påstå at de aller fleste på turen var særs godt fornøyde. Etter en hektisk uke med stort program den første uken var det mange som kjente at det var godt å komme ned til varmen for å slappe av litt.
Dagene gikk med på å besøke forskjellig prosjekt. Et av prosjektene var å overrekke en del drakter og noen fotballer til ungdomsarbeidet i en lokal menighet i området. Både Mona og jeg måtte jobbet med noe annet under denne anledningen, men etter responsen å dømme fra dem som kom tilbake hadde det vært veldig sterkt å se hvor mye noen enkle fotball drakter og to fotballer kan bety.
En annen ting som gjorde sterkt inntrykk på meg var besøket hos NMS sin eneste misjonær i byen Arild Bakke. For å gå litt tilbake i tid kan jeg jo si at både jeg og Mona var ganske betenkte til å reise ned til Madagaskar før vi bestemte oss. En av årsakene var at vi kom til å komme ganske tett inn på misjonærene og deres arbeide her på øya. Verken Mona eller jeg har noen tilknytting til noen religiøs organisasjon fra før av og jeg såg i hvert fall for meg muligheten for å bli et yndig mål for dem som ville prøve sin misjonsgjæring på en som allerede snakket norsk og bodde tett inn på misjonen. Dett har ikke skjedd i det hele tatt. Snarer tvert i mot er det vel jeg som stadig har måttet revurdere mange av mine forutinntattheter som jeg hadde med fra Norge. Så også på denne turen. Nede i Mahajanga har NMS et prosjekt som de kaller Shalom.
Det er misjonær Arlid Bakke som styrer på her nede. Prosjektet går i korthet ut på å jobbe ute i landsbyer (det drives diakoni, skole, helseomsorg og jordbruksutvikling), dette gjøres i landsbyer som har muslimsk leder og. Dette for å bygge allianser og rive ned fiendebilder. Pr i dag er det lite alvorlige konflikter mellom muslimer og kristne her på Madagaskar. Dette er det viktig å ta vare på.
Ideen bak prosjektet er at man prøver gjennom informasjon å bygge ned konflikter som man ser blusser opp andre plasser i verden mellom muslimer og kristne. For dette initiativet synes jeg at NMS fortjener honnør. Arild har vært elev på DNS i Antsirabe i 8 år, han reiste til Norge etter ungdomskolen og tok videregående skole der. Han har nå bodd på Madagaskar siden 1995, 1 år i Antsirabe for å friske opp språket og 4 år i Manankara . I Manakara fikk han i gang noe de kaller grønne skoler. I korthet går det ut på å undervise elever i naturbruk og naturvern slik at elevene lærer å ta vare på naturen rundt seg, hindre nedhogst, ta vare på verdier for senere generasjoner, og det nytter, særlig hvis en begynner med de minste mener Arlid. Til sommeren kommer det en ny familie ned til Arild for å hjelpe ham i med dette arbeidet.
Innbyggerne i mange av landsbyene langs kysten nord og sør for Mahajanga er i stor grad muslimer. For å komme seg til disse landsbyene må man bruke båt. Frem til nå har Arild brukt diverse båter som finnes i området , men det skal det nå bli en slutt på . Som en del av Shalom prosjektet har de nettopp startet å bygge en båt etter norske tegninger på en skipsbyggerskole i byen. Tegningene er en Colin Archer skøyte som er modifisert litt av en gassisk arkitekt. Etter planen skal båten være ferdigstilt ca i september. Da kan man med andre ord skue en norsk Colin Archer skøyte med plass til ca 8-10 personer som går opp og ned langs vestkysten av Madagaskar ! Prosjektet gir kompetanse på bygging av denne typen båt til skolen i Mahajanga og en annet stilig ting med dette er at den skal leies ut til turister i perioder for å få inntjening til drift og mannskap resten av året. For oss som arrangerer turen her på øya ser jeg store muligheter for å legge opp turen som kombinerer sjøen og de omliggende landsbyene. Her snakker vi om virkelig eksklusive turer som er spekket med opplevelser, men dette ligger et lite stykke frem i tid. Først må båten bli ferdig og mannskapet ansettes. Deretter kan man begynne å bruke den.
En trist og en god nyhet fra øya helt til slutt:
Den triste nyheten kommer først. Etter å ha hatt med oss turister i en uke i strekk var vi på flyplassen forrige fredag for å se dem vel av gårde. Vi var ute i god tid slik at vi skulle unngå problemer. Fra før er Madagaskar kjent som et av de mest korrupte landene i verden. Dette har den nye presidenten tatt mål av seg for å gjøre noe med. Han har proklamert kamp mot alle korrupsjon på alle nivå og har fått stor heder i verdensopinionen for dette. Vel når vi skulle sende våre turister av gårde var det litt problemer i tollen . Ikke noe alvorlig men en del av bagasjen ble åpnet for å sjekke ting. Dette er jo helt normalt og det skjer jo på alle flyplasser rundt om i verden.
Etter at alle var loset i gjennom tollen ble jeg og Mona stående å snakke med noen bekjente i over 45 min. Plutselig så vi at en av damene i følget ble geleidet av gårde ut av tollen og inn mot et avsides liggende kontor. Jeg hengte med på for å sjekke hva som var på gang. Funksjonæren som var med kunne fortelle at det var et papir som ikke var helt i orden. Dette var selvsagt bare tull, det eneste funksjonæren ville var å få litt penger for en fiktiv feil. Papirene som skulle undertegnes ble lest og ferdigstilet. Og når alt var ferdig kom det fra funksjonæren at han måtte få en gave for arbeidet. Dette er korrupsjon helt åpenlyst og den som er med på å betale er selvsagt like korrupt som den som spør.
Jeg ble ganske paff av spørsmålet fordi jeg ikke hadde ventet dette av en offentlig funksjonær på en flyplass. Vi betalte 25 000 (ca 30 nkr) Gassiske franc for ”hjelpen” noen som sikkert tilsvarer en god daglønn for ham. Episoden har fått meg til å tenke på hvordan jeg i fremtiden skal forholde meg til folk som spør om ”gaver ” i forbindelse med å få ting gjort. Det er i hvert fall synd at man må i gjennom dette. Og jeg håper presidenten setter inn betydelige midler for å få has på dette. La det være sagt med en gang at korrupsjon ikke er et fenomen som begrenser seg til Madagaskar eller land i den tredje verden. Noen av de største korrupsjonsskandalene har funnet sted i den vestlige verden, Her nede blir det faktisk gjort noe også. Stadig vekk er det nyheter som forteller oss om noen som har blitt tatt, men for meg er dette mitt første møtet med så åpenlyst korrupsjon. Jeg synes det er trist og har på en måte mistet litt av respekten for noen av dem som jobber på flyplassen. Neste gang får de ikke en krone fra meg!
Vel nok om det og over til den gode nyheten. Høsten er her !! og med høsten kommer det her som i Norge mange gode matvarer på markedet. Når vi reiste fra Tana og ned hit til Antsirabe på lørdag stod det mange langs veikanten med nydelig frukt og gode grønsaker…og SOPP!!
Jeg kjøpte vel ca 1,5 kilo med det lekreste kantareller man kan oppdrive for den nette sum av 20 nkr. Dette er jo det reneste røver kjøp, og fremover nå blir det vel litt fråtsing av sopp i alle varianter. Tenk deg smørstekte kantareller med litt løk på med nybakt brød. Jo jo her må vi legge bort slankekuren en liten stund det er det ingen tvil om.
Det var alt for denne uken. På fredag reiser vi ned til Toamasina på bryllup. Da er det stor fest for Hasina vår sør partner og arbeidsgiver. Hun skal gifte seg med sin kjære Mamy som er med eier og sjåfør i selskapet. Alt er dermed duket for en flott opplevelse også neste helg så heng med for mer nyheter herfra om en liten stund .
Hallvor
lørdag, mars 08, 2003
8/3/03
Hei igjen og velkommen tilbake til hjemmesiden min
Ja her er vi i full gang med å være med å hjelpe til med den første gruppen av norske turister som kommer hit i vår regi. Forrige lørdag kom det altså en delegasjon på 28 personer fra Stavangerområdet. Dette er ikke vanlige turister, men folk som på en eller annen måte har en tilknytning til Madagaskar.
Madagaskar ser nå ut til å bli et samarbeidsland for Norge på mange fronter. Mye takket være det nye styresettet som tok over med lovnader om demokrati og bekjempelse av korrupsjon som hovedmål. Dermed er det duket for at Norge som i over 150 år har hatt et nært forhold til Madagaskar kan gi midler til prosjekt som går på samarbeid mellom de to landene.
Hovedgrunnen for denne delegasjonen kom var at Stavanger kommune og Antsirabe kommune er vennskapsbyer, og denne delegasjonen skal da være med å pleie dette vennskapet som ble stifter formelt sett for en 20 år siden. I og med at Stavanger er misjonsbyen fremfor noen i Norge, og Antsirabe har vært den ”Norske” byen her på Madagaskar har jo vennskapet mellom de to byene vært pleiet i gjennom 150 år, men for ca 20 år siden ble byene formelt sett vennskapsbyer, og det er en av grunnene til at varaordfører i Stavanger Kommune Bjørg Tysdal Moe og hennes følge er her denne uken.
I tillegg til varaordføreren er også ordfører i Sveio kommune til stede. Han er her sammen med en etterkommer av komponisten Fartein Valen og en forfatter som holder på å skrive en bok om Far til Farten Valen – Misjonær Arne Valen. Teatersjefen ved Haugesund Teater er med, de skal lage en forestilling om Fartein Valen og skal hente inspirasjon om ham her nede. I tillegg søker man samarbeide med kunstnere på Madagaskar for å prøve å se om man kan få til noe på den fronten.
Fra Høgskolen i Stavanger er det kommet representanter fra forskjellige avdelinger som skal arbeide for et nærmere samarbeide mellom HIS og enkelte nøkkelinstitusjoner her på Madagaskar som for eksempel universitetet i Fianarantsoa som har spesialkompetanse innen økoturisme, og også universitetet i Antananarivo. Fra St. Olav videregående skole er det folk som har kommet for å videreutvikle samarbeidet med en vennskapskole her i Antsirabe.
Representant fra Viking fotballklubb er med og skal prøve å fremme utveksling av kompetanse og materiell mellom de to byenes fotballklubber. Utstyr til ballspill er kjærkomment her nede, og kanskje er det snakk om at en eller flere ungdommer fra de lokale fotballmiljøet her skal komme til Norge for en kortere periode for å utvikle seg sammen med norske spillerer.
I tillegg til de som har en jobb å gjøre i denne delegasjonen er det med en hel del folk som på en eller annen måte er tilknyttet Madagaskar. Fem av de som er med er født her nede. Noen har jobbet her for NMS , og dermed fått en unik kjennskap til landet og blitt glad i landet og derfor skal de være her en stund for å reise tilbake til gamle trakter. En av deltakerne var 16 år da han flyttet tilbake til Norge. Til han var 16 år var Madagaskar hjemlandet nr. 1. Når han nå kommer tilbake er det 50 år siden sist han var tilbake, men språket og kunnskapen er upåklagelig. For oss som er med på å arrangere denne turen er det både utfordrende og hyggelig. Utfordrende fordi man skal vokte seg vel for å komme med uttalelser som man ikke har dekning for. De aller fleste i delegasjonen vet jo langt med om Madagaskar enn det vi gjør og dermed må man snu på det litt, og heller prøve suge til seg så mye kunnskap som mulig slik at den kan videreføres til neste gruppe som kommer. Samtidig er de jo en sann fornøyelse å jobbe ”bak teppet ” med en gruppe som er finner seg så godt til rette, og som ofte snakker språket like godt som de innfødte. Da blir vår oppgaven mer som tilretteleggere og betraktelig enklere å gjennomføre med suksess.
Denne uken har delegasjonen blant annet vært på bedrift besøk hos Madagaskars største bedrift :Tiko. Dette er den Gassiske maken til Norske TINE. Tiko produserere alt av melke produkter, mineral vann, brus, iskrem, juice, matolje. o.l. De har tilnærmet monopol på det meste av det de produserer og er dermed har blitt svært store bare på 10 år. Tiko ble grunnlagt av den sittende presidenten som ble valgt etter mye uroligheter i fjor. Den nye presideneten har meget stor støtte blant folket her på Madagaskar og vanlig folk forventer seg mye av det nye styret.
Gruppen har videre vært rundt i regionen med et heseblesende tempo og besøkt forskjellige skolen, sykehjem, barnehjem o.l for å se om man har muligheter for å utveksle erfaringer på enkelte områder.
Dette får være nok om gruppen til nå, fordi jeg har jo vært på besøk hos turistministeren og er vel ikke så lite kry av akkurat det … historien begynte som følger :
På søndag ble det bestemt at jeg skulle være med Terje Østrem (som er forleser på Norsk Hotellhøgskole) til Tana (hovedstaden) for å fremlegge for turistministeren et forslag til samarbeid mellom universitetet i Fianarantsoa og HIS (NHS) Samarbeidet dreier seg om kompetanseutveksling i førsteomgang på området økoturisme. Frem til å nå har ikke jeg jobbet mye med økoturisme, men dette er et tema som vi lærere mer om for hver dag som går. Vi reiste mandags morgen med privatsjåfør (vi kjørte i en gammal Toyota Corolla , så det var ikke akkurat minister tendenser over oss).
Jeg hadde tatt på meg fin dressen for anledningen og var klar for å møte sjølvaste ministeren. På forhånd var det avtalt at vi skulle komme for å fremlegge vår sak, mer for å informere ministeren, slik at han var inneforstått med avtalen og viste hva som foregikk. Etter en kort obligatorisk briefing med protokoll sjefen var alt duket for et lite uformelt møte oss tre i mellom (tenkte jeg…..) men nei da, Ministrene hadde innkalt pressen både den nasjonale kringkastningen og diverse andre (re)medier. Dermed var det et fulltallig pressekorp som møtte oss i det vi kom inn til møte med ministeren. I tillegg hadde han med seg to rådgivere ( hvorav den ene hadde gått på samme skole i USA som meg og Mona) og en overoppsynsmann(?) i tillegg til protokollsjefen.
Han (protokollsjefen) var for øvrig ivrig opptatt av å dokumentere det som skjedde med mitt videokamera (jeg spurte om han aller nådigst kunne få en av journalistene til å filme en liten snutt, mens vi snakket med ministeren, men han tok på seg den oppgaven selv med største fornøyelse). Vi ble plassert i en lækker skinnsalong midt inne på kontoret. Der var det først noen hyggelige velkomst hilsninger før vi ble presentert for pressekorpset og etterpå utvekslet vi gaver/visittkort. Etter en liten prat i all venskapelighet ble pressen vist på gangen og samtalene kunne starte for alvor.
Møtet med turistministeren gikk veldig greit, og han var i og forseg positiv til initiativet. Jeg var med som et "bevis" på utvekslingen av kompetanse (innen hotell drift) mellom Norge og Madagaskar, og alt i alt tror jeg at vi gjorde et greit inntrykk.
Senere på kvelden ble det vist innslag på gassisk dagsrevy og de som hadde sett oss var enige om at det vi hadde oppført oss noen lunde fint.
Nå på lørdag skal Stavanger Kommune holde avskjedsfest for Antsirabe (i går var det Sveio kommune som stod for middagen, sikkelig koselig). Dette marker slutten for den offisielle delen av oppholde og en stor del av delegasjonen reiser hjem i morgen, men noen av deltakerne (de som er pensjonister o.l) skal se seg litt rundt om nord vest på Madagsakar i et område som heter Mahajunga. Under følger litt kort info om byen: Vel den gode nyheten er at vi skal være med gjengen til Mahajunga, så vi reiser i morgen nordover til kysten for å se hvilke spennende opplevelser denne regionen har å by på. Dermed blir det nok en stund til neste oppdatering, men den som venter på noe godt o.s.v
Til så lenge får dere ha det riktig godt så snakkes vi etter hvert.
Mahajanga (Majunga), den røde byen
Byen har ca. 255 000 innbyggere, og er den nest største havnebyen etter Toamasina. Byen ligger ved elevmunningen til den kjente elven Betsiboka, som også kalles den røde elven. Mahajanga har historisk forbindelse med Øst-Afrika og Komorene. Her holder Sakalava folket til, i tillegg til mange indere, kinesere, komorer og arabere. I tillegg til kallenavnet den røde byen, kaller noen den for: The town of choice - The town which cures - The town of flowers. Ca 70 km utenfor byen ligger de kjente grottene Andranoboka og Anjohibe
Ja her er vi i full gang med å være med å hjelpe til med den første gruppen av norske turister som kommer hit i vår regi. Forrige lørdag kom det altså en delegasjon på 28 personer fra Stavangerområdet. Dette er ikke vanlige turister, men folk som på en eller annen måte har en tilknytning til Madagaskar.
Madagaskar ser nå ut til å bli et samarbeidsland for Norge på mange fronter. Mye takket være det nye styresettet som tok over med lovnader om demokrati og bekjempelse av korrupsjon som hovedmål. Dermed er det duket for at Norge som i over 150 år har hatt et nært forhold til Madagaskar kan gi midler til prosjekt som går på samarbeid mellom de to landene.
Hovedgrunnen for denne delegasjonen kom var at Stavanger kommune og Antsirabe kommune er vennskapsbyer, og denne delegasjonen skal da være med å pleie dette vennskapet som ble stifter formelt sett for en 20 år siden. I og med at Stavanger er misjonsbyen fremfor noen i Norge, og Antsirabe har vært den ”Norske” byen her på Madagaskar har jo vennskapet mellom de to byene vært pleiet i gjennom 150 år, men for ca 20 år siden ble byene formelt sett vennskapsbyer, og det er en av grunnene til at varaordfører i Stavanger Kommune Bjørg Tysdal Moe og hennes følge er her denne uken.
I tillegg til varaordføreren er også ordfører i Sveio kommune til stede. Han er her sammen med en etterkommer av komponisten Fartein Valen og en forfatter som holder på å skrive en bok om Far til Farten Valen – Misjonær Arne Valen. Teatersjefen ved Haugesund Teater er med, de skal lage en forestilling om Fartein Valen og skal hente inspirasjon om ham her nede. I tillegg søker man samarbeide med kunstnere på Madagaskar for å prøve å se om man kan få til noe på den fronten.
Fra Høgskolen i Stavanger er det kommet representanter fra forskjellige avdelinger som skal arbeide for et nærmere samarbeide mellom HIS og enkelte nøkkelinstitusjoner her på Madagaskar som for eksempel universitetet i Fianarantsoa som har spesialkompetanse innen økoturisme, og også universitetet i Antananarivo. Fra St. Olav videregående skole er det folk som har kommet for å videreutvikle samarbeidet med en vennskapskole her i Antsirabe.
Representant fra Viking fotballklubb er med og skal prøve å fremme utveksling av kompetanse og materiell mellom de to byenes fotballklubber. Utstyr til ballspill er kjærkomment her nede, og kanskje er det snakk om at en eller flere ungdommer fra de lokale fotballmiljøet her skal komme til Norge for en kortere periode for å utvikle seg sammen med norske spillerer.
I tillegg til de som har en jobb å gjøre i denne delegasjonen er det med en hel del folk som på en eller annen måte er tilknyttet Madagaskar. Fem av de som er med er født her nede. Noen har jobbet her for NMS , og dermed fått en unik kjennskap til landet og blitt glad i landet og derfor skal de være her en stund for å reise tilbake til gamle trakter. En av deltakerne var 16 år da han flyttet tilbake til Norge. Til han var 16 år var Madagaskar hjemlandet nr. 1. Når han nå kommer tilbake er det 50 år siden sist han var tilbake, men språket og kunnskapen er upåklagelig. For oss som er med på å arrangere denne turen er det både utfordrende og hyggelig. Utfordrende fordi man skal vokte seg vel for å komme med uttalelser som man ikke har dekning for. De aller fleste i delegasjonen vet jo langt med om Madagaskar enn det vi gjør og dermed må man snu på det litt, og heller prøve suge til seg så mye kunnskap som mulig slik at den kan videreføres til neste gruppe som kommer. Samtidig er de jo en sann fornøyelse å jobbe ”bak teppet ” med en gruppe som er finner seg så godt til rette, og som ofte snakker språket like godt som de innfødte. Da blir vår oppgaven mer som tilretteleggere og betraktelig enklere å gjennomføre med suksess.
Denne uken har delegasjonen blant annet vært på bedrift besøk hos Madagaskars største bedrift :Tiko. Dette er den Gassiske maken til Norske TINE. Tiko produserere alt av melke produkter, mineral vann, brus, iskrem, juice, matolje. o.l. De har tilnærmet monopol på det meste av det de produserer og er dermed har blitt svært store bare på 10 år. Tiko ble grunnlagt av den sittende presidenten som ble valgt etter mye uroligheter i fjor. Den nye presideneten har meget stor støtte blant folket her på Madagaskar og vanlig folk forventer seg mye av det nye styret.
Gruppen har videre vært rundt i regionen med et heseblesende tempo og besøkt forskjellige skolen, sykehjem, barnehjem o.l for å se om man har muligheter for å utveksle erfaringer på enkelte områder.
Dette får være nok om gruppen til nå, fordi jeg har jo vært på besøk hos turistministeren og er vel ikke så lite kry av akkurat det … historien begynte som følger :
På søndag ble det bestemt at jeg skulle være med Terje Østrem (som er forleser på Norsk Hotellhøgskole) til Tana (hovedstaden) for å fremlegge for turistministeren et forslag til samarbeid mellom universitetet i Fianarantsoa og HIS (NHS) Samarbeidet dreier seg om kompetanseutveksling i førsteomgang på området økoturisme. Frem til å nå har ikke jeg jobbet mye med økoturisme, men dette er et tema som vi lærere mer om for hver dag som går. Vi reiste mandags morgen med privatsjåfør (vi kjørte i en gammal Toyota Corolla , så det var ikke akkurat minister tendenser over oss).
Jeg hadde tatt på meg fin dressen for anledningen og var klar for å møte sjølvaste ministeren. På forhånd var det avtalt at vi skulle komme for å fremlegge vår sak, mer for å informere ministeren, slik at han var inneforstått med avtalen og viste hva som foregikk. Etter en kort obligatorisk briefing med protokoll sjefen var alt duket for et lite uformelt møte oss tre i mellom (tenkte jeg…..) men nei da, Ministrene hadde innkalt pressen både den nasjonale kringkastningen og diverse andre (re)medier. Dermed var det et fulltallig pressekorp som møtte oss i det vi kom inn til møte med ministeren. I tillegg hadde han med seg to rådgivere ( hvorav den ene hadde gått på samme skole i USA som meg og Mona) og en overoppsynsmann(?) i tillegg til protokollsjefen.
Han (protokollsjefen) var for øvrig ivrig opptatt av å dokumentere det som skjedde med mitt videokamera (jeg spurte om han aller nådigst kunne få en av journalistene til å filme en liten snutt, mens vi snakket med ministeren, men han tok på seg den oppgaven selv med største fornøyelse). Vi ble plassert i en lækker skinnsalong midt inne på kontoret. Der var det først noen hyggelige velkomst hilsninger før vi ble presentert for pressekorpset og etterpå utvekslet vi gaver/visittkort. Etter en liten prat i all venskapelighet ble pressen vist på gangen og samtalene kunne starte for alvor.
Møtet med turistministeren gikk veldig greit, og han var i og forseg positiv til initiativet. Jeg var med som et "bevis" på utvekslingen av kompetanse (innen hotell drift) mellom Norge og Madagaskar, og alt i alt tror jeg at vi gjorde et greit inntrykk.
Senere på kvelden ble det vist innslag på gassisk dagsrevy og de som hadde sett oss var enige om at det vi hadde oppført oss noen lunde fint.
Nå på lørdag skal Stavanger Kommune holde avskjedsfest for Antsirabe (i går var det Sveio kommune som stod for middagen, sikkelig koselig). Dette marker slutten for den offisielle delen av oppholde og en stor del av delegasjonen reiser hjem i morgen, men noen av deltakerne (de som er pensjonister o.l) skal se seg litt rundt om nord vest på Madagsakar i et område som heter Mahajunga. Under følger litt kort info om byen: Vel den gode nyheten er at vi skal være med gjengen til Mahajunga, så vi reiser i morgen nordover til kysten for å se hvilke spennende opplevelser denne regionen har å by på. Dermed blir det nok en stund til neste oppdatering, men den som venter på noe godt o.s.v
Til så lenge får dere ha det riktig godt så snakkes vi etter hvert.
Mahajanga (Majunga), den røde byen
Byen har ca. 255 000 innbyggere, og er den nest største havnebyen etter Toamasina. Byen ligger ved elevmunningen til den kjente elven Betsiboka, som også kalles den røde elven. Mahajanga har historisk forbindelse med Øst-Afrika og Komorene. Her holder Sakalava folket til, i tillegg til mange indere, kinesere, komorer og arabere. I tillegg til kallenavnet den røde byen, kaller noen den for: The town of choice - The town which cures - The town of flowers. Ca 70 km utenfor byen ligger de kjente grottene Andranoboka og Anjohibe
tirsdag, mars 04, 2003
4/3/03
Den hellige mor Theresas levninger
Hei igjen og takk for sist.
Det skjer stadige ting her på Madagaskar. Forrige uke var vi vitne til en storstilt folkevandring i byen.
Dagen før hadde ansatte her på DNS tunet sagt noe om at Moder Theresa var på besøk i byen. Jeg tenkte i mitt stille sinn at hun var jo gått bort for mange år siden, men jeg kranglet ikke på det. Senere neste dag hørte vi mye sang og musikk fra et stort høyttaler anlegg nede i byene.
Vi bestemte oss for å gå ned å se hva som var i eininga, og etter hvert som vi nærmet oss den katolske katedralen i byen fikk vi se mye folk. Rundt en 4-5000 mennesker var samlet her denne lørdags ettermiddagen. Alle ventet utenfor den katolske katedralen hvor man kunne se kisten som inneholdt levningene etter Moder Theresa.
Hun (eller levningene) hadde vist vært på rundreise rundt hele Madagaskar, og akkurat i dag var de altså i Antsirabe. Som de nysgjerrige sjeler Mona og jeg er ventet vi en stund utenfor katedralen uten altfor mye dramatikk. Etter en stund ble det opplyst noe over høytaleren som fikk folk til å strømme til en inngang på høyre side av katedralen . Dermed var det langt mindre folk ved hovedinngangen og vi fikk straks bedre muligheter for å rykke frem i køen.
Vi stod å ventet en stund så åpnet sidedørene i katedralen seg, og Mona og jeg ble ført med en strøm av sikkert 1000 personer som ville inn i kirken.
Hadde vi kommet så langt som dette var det rett og slett umulig å snu. Man går ikke i motsatt retning av 1000 stykker som har ventet en hel dag for å se på levningene av Moder Theresa.
Den følelsen som beskriver hendelsen best er når man er på stor konsert og venter på at dørene skal åpne. Så snart dørene åpnes skal alle inn samtidig og det må det jo bare bli kaos av. Tilbake i strømmen av folk som presset seg på ble vi ført innover i kirken. Det var en stor kirke med plass til tusener, men akkurat i dag såg det ut til at den ble for liten. Det hadde vært noen smarte typer der tidligere på dagen og satt frem kirkebenker like foran inngangen så etter hvert som det begynte å bli for fult langs kirkegangen ble det reneste hinderløp over de bakerste kirkebenkene. Lite verdig kanskje i en katedral, men slik det såg ut var vi av de få som tenkte på verdighet i en sådan stund. De aller fleste tenkte mer strategisk på å få seg en god plass for skuet som skulle komme.
Levningen låg ikke på ”lit de parade” slik man kanskje kunne forvente. De skulle i løpet av kvelden bli båret inn i en prosesjon som jeg straks skal komme tilbake til. Men først var det venting. Vi ventet lenge og vel.
Over høyttaler anlegget som selvfølgelig var sprengt kom det stadig nye versjoner av kjente salmer på syntesizser. I tillegg var det innimellom underholdning på scenen av lokale kor og artister. Mona og jeg som etter mye om og men hadde kommet ca midt i kirken gav villig fra oss sitteplasser til de eldre og (sikkert de mer religiøse) som måtte stå. Dermed var det ståplass for oss, og ganske bra plassering syntes vi selv. Men å stå å vente i over 1,5 timer var en påkjenning. Rundt oss gikk det damer og delte ut blomster blad som senere skulle kastes mot prosesjonen. Etter hvert senket stemningen seg og ble mer moderat og mindre kaotisk. Det ble bedre lyd i anlegget og folk begynte etter hvert å tenne lys og synge sanger.
Som hvite mennesker i en Katolsk katedral på Madagaskar vekker man automatisk oppsikt, og etter hvert kom sjefsorganisatørinnen bort til oss og spurt om vi i stedet for å stå ikke heller ville ha to plasser som var satt av for anledningen nesten helt fremme hvor ting skulle skje. Dette var jo et genrerøst tilbud som vi sikkert hadde mottatt med takk hadde det ikke vært for at det var for at eneste grunn til at vi fikk det var at vi var hvite. Vi takket høflig nei til tilbudet og stod solidariske sammen med andre skuelystne som vi etter hvert hadde begynt å snakke med. Så etter ca 2 timer var alt duket for en opplevelse de fleste gasserne sent vil glemme.
Inn fra hovedinngangen kommer en prosesjon med en kardinal i spissen. Rundt oss dånet de katolske nonnene som fluer over å endelig få skulle se både kardinaler og levninger (kanskje litt overdrevent da men …).
Båren med levninger ble båret av 10 staute karer. Selve levningene låg inne i en kiste som var prydet med gulldekor rundt hele kisten. Kisten var beskyttet av pleksiglass Når prosesjonen skred inn over midtskipet hørtes sang fra alle de skuelystene. Gulvet var dekket av blomster, og folk stod med levende lys og hilste prosesjonen velkommen. Det hele ble svært stemmingsfullt og sikkert en markering som mange fant høyst passende for en helgen ( jeg er ikke sikker på om hun er helgen enda, men de sa i hvert fall at hun var hellig).
Etter at prosesjonen hadde kommet vel frem til scenen ble kisten lagt på et bord dekket av blomster. Da hadde vi vært i kirken i mer enn 2,5 og følte at vi hadde fått nok. Dermed tuslet vi ut i frisk luft og gikk hjem for å slappe av.
Dette var det jeg hadde i dag, men her nede står opplevelsene i kø og nestegang blir det et referat fra møtet med Madagaskars turistminister som jeg fikk være med på i går
Til så lenge Ha det bra!
Hallvor
Hei igjen og takk for sist.
Det skjer stadige ting her på Madagaskar. Forrige uke var vi vitne til en storstilt folkevandring i byen.
Dagen før hadde ansatte her på DNS tunet sagt noe om at Moder Theresa var på besøk i byen. Jeg tenkte i mitt stille sinn at hun var jo gått bort for mange år siden, men jeg kranglet ikke på det. Senere neste dag hørte vi mye sang og musikk fra et stort høyttaler anlegg nede i byene.
Vi bestemte oss for å gå ned å se hva som var i eininga, og etter hvert som vi nærmet oss den katolske katedralen i byen fikk vi se mye folk. Rundt en 4-5000 mennesker var samlet her denne lørdags ettermiddagen. Alle ventet utenfor den katolske katedralen hvor man kunne se kisten som inneholdt levningene etter Moder Theresa.
Hun (eller levningene) hadde vist vært på rundreise rundt hele Madagaskar, og akkurat i dag var de altså i Antsirabe. Som de nysgjerrige sjeler Mona og jeg er ventet vi en stund utenfor katedralen uten altfor mye dramatikk. Etter en stund ble det opplyst noe over høytaleren som fikk folk til å strømme til en inngang på høyre side av katedralen . Dermed var det langt mindre folk ved hovedinngangen og vi fikk straks bedre muligheter for å rykke frem i køen.
Vi stod å ventet en stund så åpnet sidedørene i katedralen seg, og Mona og jeg ble ført med en strøm av sikkert 1000 personer som ville inn i kirken.
Hadde vi kommet så langt som dette var det rett og slett umulig å snu. Man går ikke i motsatt retning av 1000 stykker som har ventet en hel dag for å se på levningene av Moder Theresa.
Den følelsen som beskriver hendelsen best er når man er på stor konsert og venter på at dørene skal åpne. Så snart dørene åpnes skal alle inn samtidig og det må det jo bare bli kaos av. Tilbake i strømmen av folk som presset seg på ble vi ført innover i kirken. Det var en stor kirke med plass til tusener, men akkurat i dag såg det ut til at den ble for liten. Det hadde vært noen smarte typer der tidligere på dagen og satt frem kirkebenker like foran inngangen så etter hvert som det begynte å bli for fult langs kirkegangen ble det reneste hinderløp over de bakerste kirkebenkene. Lite verdig kanskje i en katedral, men slik det såg ut var vi av de få som tenkte på verdighet i en sådan stund. De aller fleste tenkte mer strategisk på å få seg en god plass for skuet som skulle komme.
Levningen låg ikke på ”lit de parade” slik man kanskje kunne forvente. De skulle i løpet av kvelden bli båret inn i en prosesjon som jeg straks skal komme tilbake til. Men først var det venting. Vi ventet lenge og vel.
Over høyttaler anlegget som selvfølgelig var sprengt kom det stadig nye versjoner av kjente salmer på syntesizser. I tillegg var det innimellom underholdning på scenen av lokale kor og artister. Mona og jeg som etter mye om og men hadde kommet ca midt i kirken gav villig fra oss sitteplasser til de eldre og (sikkert de mer religiøse) som måtte stå. Dermed var det ståplass for oss, og ganske bra plassering syntes vi selv. Men å stå å vente i over 1,5 timer var en påkjenning. Rundt oss gikk det damer og delte ut blomster blad som senere skulle kastes mot prosesjonen. Etter hvert senket stemningen seg og ble mer moderat og mindre kaotisk. Det ble bedre lyd i anlegget og folk begynte etter hvert å tenne lys og synge sanger.
Som hvite mennesker i en Katolsk katedral på Madagaskar vekker man automatisk oppsikt, og etter hvert kom sjefsorganisatørinnen bort til oss og spurt om vi i stedet for å stå ikke heller ville ha to plasser som var satt av for anledningen nesten helt fremme hvor ting skulle skje. Dette var jo et genrerøst tilbud som vi sikkert hadde mottatt med takk hadde det ikke vært for at det var for at eneste grunn til at vi fikk det var at vi var hvite. Vi takket høflig nei til tilbudet og stod solidariske sammen med andre skuelystne som vi etter hvert hadde begynt å snakke med. Så etter ca 2 timer var alt duket for en opplevelse de fleste gasserne sent vil glemme.
Inn fra hovedinngangen kommer en prosesjon med en kardinal i spissen. Rundt oss dånet de katolske nonnene som fluer over å endelig få skulle se både kardinaler og levninger (kanskje litt overdrevent da men …).
Båren med levninger ble båret av 10 staute karer. Selve levningene låg inne i en kiste som var prydet med gulldekor rundt hele kisten. Kisten var beskyttet av pleksiglass Når prosesjonen skred inn over midtskipet hørtes sang fra alle de skuelystene. Gulvet var dekket av blomster, og folk stod med levende lys og hilste prosesjonen velkommen. Det hele ble svært stemmingsfullt og sikkert en markering som mange fant høyst passende for en helgen ( jeg er ikke sikker på om hun er helgen enda, men de sa i hvert fall at hun var hellig).
Etter at prosesjonen hadde kommet vel frem til scenen ble kisten lagt på et bord dekket av blomster. Da hadde vi vært i kirken i mer enn 2,5 og følte at vi hadde fått nok. Dermed tuslet vi ut i frisk luft og gikk hjem for å slappe av.
Dette var det jeg hadde i dag, men her nede står opplevelsene i kø og nestegang blir det et referat fra møtet med Madagaskars turistminister som jeg fikk være med på i går
Til så lenge Ha det bra!
Hallvor
Abonner på:
Innlegg (Atom)