Torsdag 21/ 11-02 kl 1800

Salama tompko !!
Betyr god dag / hallo på Gassisk.
Vi har begynt på gassisk undervisning. Monsieur Eduard underviser oss ca 1,5 timer hver dag. Dette er både gøy og vanskelig. Vanskelig fordi ordstillingen på gassisk er forskjellig fra det som vi er vant med på norsk. Det vi si at i stedet for at vi på norsk sier: jeg spiser ris, vil det på gassisk bli spiser ris jeg. Det minner litt om ordstillingen til han grønne i Star Wars, så jeg prøver å tenke på ham når jeg skriver. Ellers så har jeg blitt rammet av den første reisesjuka. Det skjer til tider når vi som nordboere utsetter oss for mat vi ikke er vandt til hjemmefra. Det betyr ikke at maten er dårlig på noe som helst måte, bare uvandt. Magens klassiske måte å si fra på er å tømme seg for alt innhold, enten den ene veien eller den andre….. de fleste som har vært ute og reist i fremmede/eksotiske omgivelser over en lengre periode har vel opplevd dette. Etter to dager på cola og loff føler jeg meg nå i bedre form, og ser frem til nye utfordringer i matveien, skjønt det blir en stund til jeg utfordrer den lokale kinesiske kyllingen i karri.

Dagene går veldig fort her i Antsirabe. Vi står opp ganske tidlig og legger oss like tidlig. Jeg har forresten begynt å ta tennis timer hos den lokale tennis treneren. Han skal ha 7500 mgf (ca 8,20 nkr) i timen for å lære meg å spille. Selv om jeg frykter at det kan ta noe tid er jo prisen svært overkommelig.
Været ligger stabilt på mellom 20- 25 ºC og vi nyter det i lange åndedrag. Forrige søndag var vi på Hotell de Term. Dette er et staselig hotell i tre som stammer fra kolonitiden. Bygget er preget av litt forfall, men på baksiden finnes byens flotteste svømmebasseng. Her kan man ligge å slappe av i badet, kjøle seg ned med en kald pils og se på den vakre gassiske naturen.

Jeg og Mona har gått litt rundt om i byen for å gjøre oss kjente. Det mangler i hvert fall ikke på oppmerksomhet når vi kommer rundt. Mange ser måpende på to hvite ”wasaer” som ferdes i gatene helt på egenhånd. En dag ble vi overrasket av regnet som kom litt tidligere enn forventet. Vi måtte søke tilflukt under taket på en nedlagt bensinstasjon sammen med 12-15 andre gassere. Mens vi stod der haglet kommentarene fra pous.pous sjåførene som mente at de kunne kjøre oss tørrskodde hjem. Når vi så gikk hjem fra sentrum i søle og pøseregn var det mange som lo godt av oss på veien. Mitt inntrykk er at de ler mest på grunn av kuriositeten. Mange av ungdommene er skikkelig gira på å snakke engelsk, i stedet for fransk, så når vi begynner å snakke med dem er det stor stas.

Ellers så har jeg fått en del hyggelig e-poster hjemmefra, både fra folk jeg har god kontakt med og fra folk som jeg ikke har hørt fra på en stund. Der er skikkelig deilig å høre noen ord fra hjemme, så fortsett å skriv e-poster men jeg kan ikke garantere at vi kan svare på alle.

Søndag 17/11 2002
Hasinas mann (Mamy), blei syk på onsdag, så vi avtalte med Svein Kjosavik at vi skulle sitte på med han til Antsirabe, slik at Hasina og mannen kunne få kvile seg. Turen gikk veldig greitt. Den tok ca 3 timer, og veiene var ok, men veldig svingete. Dette var verre enn våre fjordveier.
Vi kom til Antsirabe ca. 1900, og da var det helt mørkt. Vi spiste middag hos Svein og familien. Det var deilig å komme inn i et ”norsk hjem for å spise sen middag. Etterpå ble vi innlosjert i vår nye leilighet. Her i 3. etasje på det gamle internatet på det norske tunet, har vi en liten stue, soverom, et lite kjøkken, bad og toalett. Ute i gangen har vi en større stue. Nede i første etasje er der et stoort kjøkken, som vi kan bruke så mye vi vil. De hadde laget det sikkelig koselig, og pusset det litt opp. Så det var bedre enn hva vi hadde håpet på. Det eneste vi kunne ønsket er at vi skulle hatt en telefon her i tredje etasje. Men det kommer visst etter hvert.

Antsirabe ligger ca 1500 over havet, klimaet er godt hele året her. Akkurat nå er det regntid på Madagaskar, så da har vi ca. en regnskur pr. dag. Her på onsdag hadde vist temperaturen sunket fra 30 ºC til 17 ºC på en halvtime, så det er i grunn bare deilig med litt regn. Det tørker ganske fort opp igjen.

Antsirabe by er mye roligere enn Antananarivo. Byen er ikke så trafikkert av biler, og ikke så mange tiggere. Derimot er det en hel hurv av pous-pous’er. En Pous pous er en karjol/ kalesjevogn (?) med to jul som trekkes av en mann. Inne i vognen sitter kunden som kan nyte utsikten og komforten av å bli trukket rundt i byen til bestemt sted. Karene som trekker Pous pousen har en kondisjon av en annen verden. Fra tidlig morgen til sene kvelden har de ”intervall” trening hvor de løper rundt med kunder på vognene sine. Jeg har litt problem med å sette meg oppi en slik en for å undersøke byen enda. Jeg får ikke gode assosiasjoner av synet av en hvit velstående mann i en vogn trukket av en sliten mørkhudet og fillete arbeider.

Det som derimot er saken er at de som tilbyr Pous pous ønsker selvfølgelig å ha så mange kunder som mulig, og langt de fleste ( jeg vil tippe rundt 94 % ) av gjestene er gassere som bruker dette som et hvilken som annet taxi tilbud i en annen by. Jeg har lagt merke til at det særlig blir brukt som ”skole buss”. Fra og til skolen er ”sjåførene” engasjert med skyss av skolebarn i alle aldre. Personlig vil jeg jo si at det er langt tryggere å sette fra seg junior i en pous pous hvor sjåføren går/ løper fremfor kjøretøyet, i forhold til en skolebuss som snirkler seg frem i et kaotisk trafikk bilde. Det er fortsatt mye av byen vi ikke har sett enda, så vi får informere dere om den etter hvert.

Vår første dag her var vi oppe ganske tidelig, frokost kl 07 og litt sightseeing i byen. Frokost kl 07 er bare vanlig rutine. De aller fleste gasserne bruker dagen fra soloppgang til solnedgang. Dette betyr at folk gjerne står opp i 4-6 tiden og legger seg sånn i 10 tiden. På denne måten utnytter man dagen maksimalt. kl 10 er det lunsj til for skolebarna på den Norske skolen her på Antsirabe. Da samler stort sett alle de voksne seg ute på området her, så i dag fikk vi hilst på det fleste, så pakket vi litt ut, kl 13 hadde vi middag, no om 20 min er vi bedt til kvelds (19)

Her på det norske tunet bor det ca 35 stk, de fleste nordmenn. Vi kommer i så fall til å bo her til midten av jan. Vi skal først komme i orden her, så skal vi begynne med språkkurs på mandag. vi kommer nok til å reise litt rundt i denne tiden, f.eks se på andre byer osv. Det er her den norske skolen ligger. Her har vi tennis-, volleyball-, handball- og fotballbaner. Så her kan vi få trimma oss. Alle på tunet er tilknyttet NMS på en eller annen måte. Noen skal kun være her en kortere periode, mens de lærer språket, etterpå drar de ut til andre steder på øya. Andre utfører administrative oppgaver på tunet, det kan være at de er lærere, eller har en oppgave i forhold til internatet her på tunet.

I går (lørdag) var vi på befaring oppe på Mangarano. Mangarano er den plassen hvor vi skal ha 50 % av arbeidet her nede på Madagaskar. Oppe på Mangarano ( ca 1600 moh. har det i tidligere tider vært en behandlingsstasjon for lepra syke( såkalte spedalske) . Der oppe finnes det en del bygninger som står og ikke blir brukt. En idè som vi skal arbeide med er å knytte bygningene og området i rundt opp mot overnatting og turisme. I dag er står bygningenen tomme og området rundt ligger brakk. Så i går var vi opp for å beskue plassen slik at vi vet hva vi skal jobbe med. Vi spiste en deilig lunch der oppe sammen med Hasina og co.

Etterpå kjørte vi opp til en vulkansk innsjø. Turen opp dit gikk gjennom terreng som det ikke hadde vært kjørt bil i på en stund. Det var en skikkelig villmarks tur, med opplevelser i kø gjennom et fantastisk vakkert landskap. Nå på denne tiden planter gasserne ut ris på ris markene. Ris er for øvrig den matvarer som er den primære ernæringskilden på Madagaskar. Når risen blir plantet trengs det mye vann. I en periode nå sår de ris på begrensede flekker for å plante den ut på markene etter hvert. På disse flekken blir risen helt fantastisk grønn. Disse flekken sees på lang vei fra bilen. Hele åssider er dekket som et lappeteppe av forskjellige grønnfarger, alt etter hva som dyrkes på de forskjellige flekkene. Turen gikk på en gammel sti beregnet på oksekjerrer, så det var ingen vanlig søndagstur vi var på. Innsjøen ligger nede i et krater, med bratte vegger på alle sider. Det er knytte mange hoistorier til denne plassen. Gasserne er for øvrig ganske overtroiske så etter hvert får vi skrive litt om disse historiene.

Etter denne opplevelden gikk turen hjem til ballspill og middag. Alt i alt kunne ikke jeg hatt en bedre dag på Antisrabe. Så til videre lover dette godt for oppholdet vårt.


Det er ganske vanskelig å få tak i oss på telefon direkte derfor krever det en del planlegging for å snakke med oss.
Vi har enda ikke fått installert telefon i leiligheten, derfor må vi avtale pr. e-post når folk skal ringe til oss slik at vi står ved telefonen og venter.
Dette er litt tungvindt, men det blir vel bedre etter hvert.

Dersom det er noen som føler for å sende oss et Jule kort , eller et personlig brev er
Postadressen vår:
Mona Nordstrand eller Hallvor Lyngstad
Sekoly Norweziana
BP. 49.
Antsirabe 110
Madagaskar.



Klem fra Hallvor og Mona

16 november 2002

Torsdag 14/11-02 (Antsirabe 26º C, kl 1355)
Jeg prøver å oppdatere dageboken litt innimellom, men det er ikke så enkelt. Denne uken har ting gått utrolig fort og jeg klarere vel ikke å beskrive en brøkdel av det vi har vært igjennom.
Mandagskveld hentet vi Per-Ørjan på flyplassen vi satt og ventet en god stund før han kom. Flyplassen er full av folk som venter på at flyets skal lande. Det er en stor begivenhet hver gang det lander og letter et fly. På mandags kvelden stod det at det var tre fly ( utenriks ) som lettet neste dag. Air France har tre flygninger i uken tur retur Antsirabe. I tillegg har Air Madagaskar en del avganger til Europa. Det er ikke røykeforbud på flyplassen. Det er det jo ikke i Paris heller så derfor er det kanskje ikke så rart.
Per-Ørjan kom seg trygt igjennom tollen. Det nyeste nå er at det ikke er lov til å ta med seg noen vegetabilske/ animalske matvarer inn til landet, men likevel tror jeg at det blir smuglet inn en del ( særlig brunost til de Norske…..)
På Tirsdag var første dag med Per- Ørjan på Madagaskar. Da gikk vi en rundt i byen for å sjekke forskjellige ting. Vi fikk avklart at returbillettene til Paris ikke var skrevet ut enda, så derfor var det ikke så rart at vi ikke fant dem ved ankomst.
Hasina tok oss med ned til innenriksdepartementet slik at vi fikk ordnet alle formalitetene angående visum ut perioden.
Da vi først kom inn i departementet hadde strømmen gått. Dermed satt vi inne i en lang korridor i stummende mørke, med lys fra kontordørene som stod åpne. Innerst inne i gangen låg et lite kontor med 3 forskjellige kontorpulter. Ved den ene pulten var det en mann som satt med hundrevis av forskjellige dokumenter foran seg. I gangen var det fult av folk, og på meg virket det som mer flaks en beregning at vi kom inn ganske tidlig. Vi snakket med en vennlig (men bestemt….) dame som satt til venstre i rommet. Hun snakket ikke engelsk så vi overlot dialogen til Hasina, og så prøvde vi å se så ærlige og snille ut som overhodet mulig. Etter at Hasina hadde lagt frem saken for damen, med 7 forskjellige bekreftelser( arbeids bekreftelse, vandelsattest, Finasiell bekreftelse o,s,v) , 6 passfoto, 2 frankerte konvolutter og to binderser, fikk hun beskjed om å komme tilbake neste dag med oversatte papirer. Alle papirer skulle oversettes til gassisk før vi kom noen vei. Likevel mente Hasina at så snart pairene var oversatt var det formelle i orden. Dermed var det ingen store hindringer for oss som stod igjen før vi får tildelt et visum som er gyldig til avtaleperioden vår er utløpt.

Senere på dagen hadde vi møte med de fredskorpserne som kommer fra Madagaskar og skal til Norge. Det var to hyggelige frøkner som hadde fått det privelegiet. Begge snakket godt engelsk og de hadde begge litt erfaring fra reiseliv her på Madagaskar. Vi ble enige om å spise middag sammen med Per-Ørjan sener på kvelden.

I går ( Onsdag ) var vi en tur nede på det norske generalkonsulatet. Odd- Gunnar Konow Heffermehl ( Consul General de Norvège) var en hyggelig mann. Han drive et shipping firma fra Antananarivo og jobber som generalkonsul for Norge, Sverige og Danmark i tillegg. Han fortalte litt om hans jobb på Madagaskar, litt om prosedyrene for å få visum til Norge ( en langt vanskeligere prosess enn andre veien …) og så spurte han oss litt om prosjektet vårt.
Alt i alt var det en hyggelig visit. I tillegg fikk vi registrert oss på konsulatet slik dersom det er noe spesielt som skjer har han adresse og telefon nummer for å nå oss.

I går ettermiddag gikk vi med Per-Ørjan en liten tur rundt i byen. Jeg tok med videokamera, slik at vi kunne ta bilder eller video dersom det dukket opp noe interessant.
Det ble en interessant tur. Mange av de vi møtte ville bli tatt bilde av. Det var stor stas å bli filmet og etterpå kunne se seg selv på film eller foto var enda bedre. Vi gikk en times tur rundt om i byen. Kontrastene var store. Vi besøkte Madagaskars beste hotell ( Hilton ) hvor du kan betale 25 000 MGF Ca 30 Kroner) for et håndkle og så kan du ligge å plaske i et flott basseng med ca 23 gradet i vannet. Rett over gaten kunne man brødfø 1 mann i 10 dager for samme prisen…. Det blir litt rart å tenke på i lengden.

Det som også var lit artig å se var at humøret og varmen blant folk såg ut til å være betaktelig bedre i ”slummen ” sammenlignet med dem som jobbet på Hilton. Vel vi snakkes mer på Søndag

13. november 2002 Tana

13/11-02
Den forrige oppdateringen på hjemmesiden var preget av det første møtet mellom oss og Antsirabe. Forskjellene mellom Norge og Madagaskar er enorme, men alt er her nede er ikke bare elendighet. Hasina som er vår arbeidsgiver og kontaktperson har gjort alt hun kan for at vi skal få det så bra som overhodet mulig. Av hyggelige ting vi har gjort kan vi jo nevne at vi har vært på mange forskjellige restauranter for å spise utsøkte luncher. Maten er rimelig og en lunch for fire personer med flaskevann, brus, desertert for to personer og en kaffe ligger på rundt 120- 150 kroner. Det er jo slett ikke så verst, når man tenker på at man spiser indrefilet og dyre grønsaker. Vi har spist ute hver dag siden vi kom hit, og det har smakt fortreffelig hver gang. I dag var vi på en resatusrant nær flyplassen. De hadde spesialisert seg på mat fra reunion ( et lite fransk fylke som ligger i havet vest av Madagaskar. Personene som jobber på restauranten er hyggelige og når både maten og selskapet er hyggelig blir det som regel bra.

På søndag fikk vi besøk av en journalist. Det var Hasina som hadde ordnet med kontakt. Vi reiset opp til en av høydene rundt Tana . Tana består for øvrig av 12 forskjellige høyder. Der hadde vi utsikt over hele byen, og da slo det meg hvor flott det er rundt byen. Nå i regntiden er alt frodig og grønt. Landskapet er spekket med fargerike kontraster da jorden er helt rød og de største trærne som blomstrer nå er knall blå.

Journalisten var interessert i fredskorpset og hva som var vår oppgave her nede. Det aller meste som har foregått av Norsk aktivitet her nede er det misjonsselskapet som har stått for. Derfor er det litt spesielt at to norske nyutdannede hotell og turist interesserte nordmenn kommer ned hit for å hjelpe til med turvirksomhet. Journalisten hadde med seg lydbånd fordi han vill høre norske stemmer. Hele intervjuet tok ca 1 time og det var koselig å snakke med ham. På Onsdag får vi se om artikkelen kommer på trykk vi gleder oss.

De folkene som vi møter ti l daglig er svært imøtekommende. De smiler og ler av oss så snart de får sjansen. I kveld skal vi hente Per-Ørjan på flyplassen og det skal bli koselig. Han har vokst opp her på Madagaskar, og han står som pådriver for prosjektet på Antsirabe. Vi gleder oss til å oppleve Madagaskar sammen med ham. Vel dette var vel alt for denne gangen, så får vi skrive mer etter hvert.

Ha en fin uke så snakkes vi på Søndag

11 november 2002 Første intrykk

Lørdag 9/11 2002
Hei dagbok. Nå er vi Madagakar …….
Jeg må si at jeg sliter litt med å beskrive hva jeg føler nå, denne uken har vært full av inntrykk og jeg klarer ikke å fordøye mer enn halvparten…
Jeg tror jeg starter med inntrykk fra dagen i dag. Vi kom fra Paris i går. Når vi kjørte fra flyplassen og inn til byen virket alt livløst. Vi kom fra 8 grader i Paris til 28 grader på Antananarivo. Når vi kom ut av flyet såg alt greit ut, vi gikk i køen for dem som hadde fått utstett visum på forhånd og gikk ut fra at det skulle bli en smal sak å komme oss i gjennom passkontrollen. Det var bare en liten ting vi hadde oversett etter at vi fikk flybillettene. Vi har ikke retur billetter !!!.


Verken jeg eller Mona har ofret returen så mye som en ørliten tanke. Vi vet at vi har kontrakt på 18 måneder, men det er jo lang tid til det så vi har ikke brydd oss så nøye om det. De gassiske passmyndighetene derimot var svært interessert i når vi hadde tenkt oss hjemover. I og med at vi ikke hadde noe returbillett fikk vi ikke reise inn i landet, selv med gyldig visum.
Det er i en sådan stund at det er greit å ha ei venninne på plass som snakker gassisk. Vi fikk gitt beskjed til Hasina som stod ute, at hun måtte komme inn for å hjelpe oss å oversette. Etter at hun var kommet inn gikk ting veldig greit. Jun fortalte av vi var kommet fra Norge for å gjøre en innsats for turismen til landet, ( viktig å appellere til nasjonalfølelsene..) Vi kom oss i gjennom uten andre store problemer.
Når vi kom ut stod Mamy og ønsket oss hjertelig velkommen. Det var deilig å ha noen som snakket språket og som kunne kjøre oss direkte til destinasjonsstedet. Dette stedet er NMS sitt hovedkontor på Madagaskar. Stedet ligger praktfullt til oppe på en av mange høyder i Antananarivo. Vi har vært så heldige å få låne en gjesteleilighet her i noen dager før vi reiser til Antsirabe hvor vi får egen plass å bo.
Hovedinntrykket av byen når vi kjørte fra flyplassen var som sagt at det ikke var noe særlig til liv her. Det var ikke lys langs veien og dermed var det heller ikke så mye folk å se. Det låg en død bikkje midt i veg kanten og noen livredde katter sneik seg rundt husene, men utenom det var byen med ca 1,5 mill innbyggere så godt som folketom. Selvfølgelig såg vi bare en brøkdel av byen og vi kom til leiligheten ca kl 1.30 lokal tid og da var det kanskje ikke så rart.


Vi planla å møte Hasina på lørdag kl 10.30 for å få en kikk på byen før butikkene stengte. Så på lørdag formiddag kl 11 startet vi på sightseeing i Antananarivo. Det første som slo meg var den generelt lave standarden på alle fra, hus og infrastruktur. Madagaskar er et fattig land det visste jeg fra før, men jeg hadde ikke forestilt meg at fattigdommen var så synlig og så overveldende. Over alt hvor vi har vært i dag har vi sett fattigdom. Madagskar er ett av verdens fattigste land og det vises med all tydelighet overfor en naive nordmann. Vi går i gatene med ecco sandaler og fancy solbriller, og ser på barn, og voksne som ligger på gatene, uten mat, eller klær. Dette er realiteten og så snart vi kommer forbi er det et lite håp om litt penger som tennes. Det gir meg en flau smak når vi går rundt og ser på byen. Utallige ganger blir vi tilbudt diverse krimskrams for at vi skal legge igjen litt av vår overflod til dem som ikke har noen ting. Vi stikker opp som fyrtårn uansett hvor vi er, med et signal om at her er det noen som har mye mer enn resten av omgivelsene, og det er da ikke mer en rettferdig at de kan dele litt med resten ?.
Jeg snur meg rundt så snart jeg ser at noen prøver å ta kontakt med meg, jeg blir tatt av en følelse av uhygge, og mismot. Jeg har mer enn nok med å absorbere luktene og varmen om jeg ikke også skal forholde meg på et personlig plan til de som er i rundt meg. Det som skjer etter hvert er at jeg stenger inntrykkene ute. Det blir som å gå i en dokumentarfilm om u-land uten å være der selv. Man ser elendighet over alt, men tenker ikke på skjebnene bak den.

Jeg og Mona har bestemt oss for å gi penger til et prosjekt. Vi sparer opp i løpet av en måned for så å gi pengene til en organsisjon i landet som bruker dem til et nyttig formål. Dersom jeg begynner å gi til hver enkelt person jeg ser, vil det fort bli tomt i mine lommer, og jeg vi også oppmuntre neste person til å be om mer penger. Derfor blir det slik med oss. I hvertfall er det slik nå og så får vi se etter hvert hvordan det utvikler seg. En ting er i hvert fall sikkert. Det er ikke noe gøy å skille seg slik ut som vi gjør.

Dette er det første jeg skriver nå etter vi har kommet hjem fra tur. I dag ( lørdag) er alt nytt og selv om det høres fryktelig trist ut her er dette selvsagt ikke hele sannheten. Bildet er mer nyansert enn det som er beskrevet ovenfor, men i dag er det dette inntrykket jeg sitter igjen med.


Vi har jo sett mye flott natur, og mye flotte fugler i dag. I tilegg har vi vært på byens beste handlesenter for å se hva de har å by på. Utvalget var upåklagelig, men vi trengte ikke så mye så vi gikk mest rundt og såg på alt som var spennende. Før det var vi på lunch på en italiensk restaurant. Her spiste fire personer godt to retter med drikk for ca 170 kroner. Så det må man vel si var overkommelig.
I morgen er vi bedt på gudstjeneste og så skal vi på intervju med den lokale presse, så det kan jo bli spennende. Alt i all så er jeg spendt på hvordan de neste dagene og ukene kommer til å bli. Her er i hvert fall nok av utfordringer.


Til så lenge Ha det bra !!

04 november 2002 Avsluttning Hald

04 november 2002

3/11-02



Her er jeg igjen.
Nå er det søndag og jeg har akkurat kommet hjem fra en hektisk helg på Sunnmøre. Nå er vi ferdige på hald og jeg har vært på sunnmøre for å hjelp etil med 60 års dagen til Monas mor. Det var en hyggelig begivenhet, men først en oppsumering av uken .
Sist jeg skrev til dagboken var vi på veg hjem fra besøk hos min søster i Danmark. Vi reiste fra henne på søndags kveld. Da hadde det vært et forrykende vær i hele mellomeuropa og vi var spente på om båten over til Norge var i rute.

Vi hadde sjekket på tekst tv-en og der stod det at alt var i orden så vi satte i veg. Da vi kom fren til terminalen fikk vi bange anelser da alle som hadde bil fikk beskjed om å ta kontakt med billettskranken. Da vi kom opp dit ble vi fortalt at alle avganger var avlyst og hadde vært avlyst hele dagen på grunn av at fergen hadde fått problemer med strømforsyningen dagen før. Dette hadde medført at de hadde mistet kontroll over båten inne i Hirtshals-havn og dermed braste de inn i en gammel fiske båt som låg fortøyd der. Eieren av fiskebåten var svært forarget, på grunn av at båten ikke sank…., mens Kristian IV måtte ha en godkjenning av Det Norske-Veritas for å komme seg videre. Dermed ble det en ekstra natt i Danmark, på meg og Mona og den tilbrakte vi på Hirtshals hotell, med gratis frokost til. Det var slett ikke verst.

Vi kom til Kristiansand Mandags kl 17 00 og til Hald ca 18 00. Der ble det middag og hvile etter en hendelses rik helg.
På tirsdag hadde vi besøk av en lege fra Vest Agder sentralsykehus. Han snakket om forskjellige vaksiner som måtte taes før man drog ut på tur. Jeg og Mona har tatt det aller meste og som jeg fortalte i siste brev har vi også begynt med malaria medisin. Doktoren fortalte for øvrig at sykdom som regel ikke var det farligste med utreise. Hovedårsak nr. 1 for dødelighet i utlandet skyldes ulykker som følge av bilkjøring eller motorsykkel kjøring. Det er dette som er de virkelige farene når man snakker om alvorlige farer ved utenlands opphold. Derfor er det viktig å ta sine forholdregler når man skal ferdes i trafikken så vel innlands som utenlands.

Onsdag fikk vi besøk fra en mediekonsulent fra Trondheim. Han fortalte oss om hvordan vi skulle forholde oss til media, og så hjalp han oss med å jobbe med informasjonsjobben som vi som fredskorpsere har påtatt oss. I den forbindelse har jeg og Mona tatt på oss oppgaven å fortelle hva vi driver med både til forskjellige barneskoler i hjemkommunen vår, vi skal også holde foredrag om det vi holder på med på Norsk Hotellhøgskole, og på forskjellige rotaryklubber i Norge. Etter hvert som vi kommer ned skal vi begynner å jobbe med denne oppgaven. Knut fra Trondheim var en dyktig foreleser som lærte oss en god del om medias rolle i samfunnet. Jeg tror at dette er nyttig kunnskap for oss videre ettersom informasjonsbiten vil være en vesentlig del av oppholdet på Madagaskar

På Torsdag hadde vi besøk av fotograf Anders Martinsen fra Høgskolen i Agder. Han fortalte oss om bruk av kamera for at vi skal kunne nyttegjøre oss det verktøyet som et fotografi er. På Torsdags ettermiddag reiser vi ut til Lindesnes fyr for en omvisnig der ute. I tillegg ble det arrangert en avskjedskveld for alle fredskorpserne ved en lokal restaurant. Hele kvelden må sies å være en stor suksess. Vi danset og koste oss og til kloken var 2400. Deretter gikk turen hjemover. De som ville, kunne fortsette festen, men jeg og Mona satte oss ned sammen med venner inne på hald for å roe ned og snakke med gode venner før avreise på fredags morgen.




Fredag kl 0630 var vi på tur hjem fra en hektisk måned i Mandal. Vi hadde en liten pause på Gardermoen før vi var på Vigra cirka 1400. da var vi slitne og trøtte begge to, men etter en kort prat med far til Mona var det ”påan igjen” med forberedelser til helgens største begivenhet, nemlig 60 års dagen til Yasuyo Nordstrand. Hun feiret med koldtbord og åpent hus på røde-kors huset i Langevåg. Jeg, Mona og Yasuyo laget mat både fredag og lørdag. Mona og familien pyntet hus på lørdag og dermed var alt klart til den store festen. På lørdag var ca 30 gjester samlet i hyggelig lag. Jeg vil karakterisere det hele som en stor suksess, og alle var vi enige om at det hadde vært en hyggelig dag. Lørdagskveld reiset vi hjem til Tornes. Jeg gikk rett til sengs, og det var deilig å legge seg i sengen å vite at alle oppgavene for denne uken nå var unnagjort. I dag er det søndag og vi er akkurat ferdige med en god middag. Jeg, mamma og pappa har vært på antikk messe i dag og bare slappet av. Det har vært deilig. I morgen skal jeg fortsette med praktiske forberedelser til avreisen, vi høres neste søndag, og da har jeg kommet ned til Madagaskar. Dette blir spennende!!!